Barna tegner og synger liv i sin bengalske arv

Lokale organisasjoner i India og Bangladesh lar barn utfolde seg kunstnerisk for å verne om utdøende tradisjoner. – Jeg tror barna har stor glede av å få uttrykke seg kreativt, sier styreleder i den norske samarbeidsorganisasjonen.

Reportasje

Barn og unge fra landsbyer i Kolkata i India og nordregionen i Bangladesh får utfolde seg kunstnerisk og lære om kulturelle tradisjoner. Det er resultat av et tett norsk-bengalsk samarbeid mellom EWA-Norge og to bengalske grasrotorganisasjoner.

– I de tre organisasjonene er det slik at alle gir og alle får. EWA-Norge bistår økonomisk, og får del i deres kunstneriske vitalitet og kunnskap. EWA-Norge er en kunstnerisk solidaritetsorganisasjon, forteller Wera Sæther, som har vært med på å stifte alle tre.

Den prisvinnende forfatteren har gitt ut bøker innenfor en rekke sjangre – blant annet gjendiktninger av bengalske sanger. I 1999 vant hun ytringsfrihetsprisen Ossietzky-prisen for sitt arbeid med å «gi stemme til mennesker har vært fratatt sine ytringer».

– EWA-Norge har en viss grad av økonomiske midler, mens lærerne har den kunstneriske uttrykkskraften både musikalsk og visuelt. Vi er på ingen måte de rike som kommer og gir – vi er ikke engang rike – men det er en gjensidighet der, forteller Sæther.

Fritidstilbud

De lokale lærerne har et uttalt ønske om å bevare og videreformidle bengalske sang- og kunsttradisjoner.

På samlingsstedet i Kolkata samles det om lag 50 barn, mens rundt 300 barn samles i fem landsbyer i Phulia, en togtur på tre-fire timer fra Kolkata. Det indiske prosjektet med malekunst – ofte med farger de selv utvinner fra planter i nærområdene. De fleste av barna bor i landsbyer i veverdistriktet Phulia, forteller Wera Sæther.

I nordregionen i Bangladesh, der bortimot 400 barn er tilknyttet, er det sang og tradisjonelle sanger fra den nordlige regionen som står i læringens sentrum.

Sæther mener det er et «kolossalt skolepress» for bangladeshiske barn, og at barna som bor i fattige områder neppe blir spurt hva de tenker, hva de kan, hva de ønsker. Derfor, forklarer hun, er samlingsstedene både i India og Bangladesh viktige fristeder.

– Sangstedet er et fristed. Det drives systematisk opplæring, og de lærer folkesanger, noen veldig gamle.

Barna, forteller Sæther, er mellom 6 og 16 år, og har undervisning to ganger i uken.

– En gang i måneden samles de ivrigste og mest begavede ungdommene en hel dag med samtale, felles måltid og sang- og musikkopplæring hele dagen. Lærerne er musikere som bor i regionen, noen av dem regionens beste, sier hun.

Innsamlingsaksjoner

Maria Jordet er utdannet psykolog, men forsker nå på folkesangtradisjoner i Bangladesh. Hun er også styreleder i EWA-Norge. Hun forteller at et av to hovedanliggender handler om å formidle det som skjer på de forskjellige samlingsstedene, til folk her hjemme i Norge. Også hun mener de lokale grasrotorganisasjonene er et viktig supplement til skolen.

– Dette er på en måte et fritidstilbud, og det eneste i disse områdene. Jeg tror barna har stor glede av å få uttrykke seg kreativt i farger og sang. Her er barna virkelig skapende, og lærerne er med på å bevare tradisjonelle kunstuttrykk gjennom å videreformidle tradisjoner.

– Lærerne har et blikk på barn som skapende mennesker som vet noe og kan bidra med noe, sier Jordet.

Styrelederen understreker at det ikke var en hjelpe-tenkning som lå bak engasjementet.

– Det var ikke en tanke om å hjelpe den daglige undervisningen – for den er god – men et behov for å honorere lærerne, som er fattige, på en forutsigbar måte og å skaffe nødvendig utstyr. EWA Norge er også et forsøk på å skape forbindelser mellom mennesker på forskjellige sider av kloden, gjennom kunsten.

Prosjektene i både India og Bangladesh er drevet innenfra, og EWA-Norge forsøker først og fremst å fasilitere arbeidet. Honorar av lærere, instrumenter, mat og regnskap er noen av utgiftspostene.

Den norske organisasjonen har startet flere innsamlingsaksjoner på nett, og mottar jevnlig gaver fra faste givere. Dessuten selger EWA-Norge blant annet bilder malt av barn fra Kolkata, der inntektene går tilbake til driften av prosjektene.

Korona og klimakrise

I det siste har noen av de malende barna latt pandemien prege kunsten. Da det ble innført lockdown i både India og Bangladesh for å minimere smitte av covid-19, tok noen av de eldre jentene i Kolkata sykkelen fatt.

– I en av landsbyene i Kolkata fikk en gruppe av de større jentene tillatelse av lokalt politi til å sykle rundt med ark og malestykker til barna som måtte være inne. Det endte med en rekke sterke og svært aktuelle malerier, forteller styreleder Maria Jordet.

Wera Sæther er bosatt i Oslo, men har i mange år oppholdt seg i regionen i tre-fire måneder i året fordi hun er tett forbundet med «sangen, musikken, kunsten, språket og menneske der».

Hun forteller at kunnskapen om sykdom og helse er «begrenset» i områdene hun pleier å oppholde seg, og at vilkårene i møte med en pandemi følgelig er helt annerledes enn de hun møter hjemme i Norge.

– Særlig i Bangladesh er det et skralt offentlig sykehussystem. Det er et relativt lite land, men det bor 163 millioner mennesker. Der er de europeiske kjørereglene med pandemi og fysisk distanse, en fiksjon på et vis, sier Sæther.

Men en brutal pandemi er ikke den eneste prøvelsen de to landene har blitt utsatt for i det siste. Landene er også høyt på listen over klimautsatte regioner. For bare noen uker siden ble India og Bangladesh rammet av en voldsom syklon. Det var den verste på 20 år, og tok livet av minst 80 mennesker.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje