Mine og dine barn og utfordringer

Det er et nabolag som i en hvilken som helst norsk forstad. Barna langs de snirklete veiene langs husene her i Nittedal hopper på trampoliner, sykler om kapp og slurper saftis. Skvist inn mellom to røde rekkehus, står et identisk rødt rekkehus.

Men familien som bor der inne er riktignok ikke helt A4.

– Du kan ikke ta ideen om en kjernefamilie og legge det over på en helt ny konstellasjon, sier Siri Gjelsvik.

Siri og to av hennes tre barn flyttet inn i rekkehuset sammen med Øystein Østraat og hans tre barn. Hun mener hverdagen som bonusfamilie har vært «utfordrende nok til at det kunne bli bok».

Og det ble det også. Sammen har samboerparet skrevet boka Livet i en bonusfamilie. Egenterapi, kaller Øystein arbeidet med boka.

– Det finnes et ideal om at «dette får vi til». Det er mange som står frem som one big happy family. Noen får det til, men langt ifra alle, konstaterer Siri.

Å venne seg til tanken

Barnas beste løftes frem som et mantra etter skilsmisser og samlivsbrudd. Også når mamma eller pappa finner seg ny partner, bør barnas behov være det retningsgivende. Når den nye kjæresten dukker opp, er det gjerne kroken på døra for håpet om at mamma og pappa skal finne tilbake til hverandre.

Derfor gikk det ett år fra Øystein og Siri kalte seg kjærester, til de møtte hverandres barn. Siden gikk det fire nye år før Siri og to av døtrene flyttet fra Stavanger, krysset Norge på tvers og slo seg ned i det røde rekkehuset i Nittedal.

– Vi ville gjøre det veldig gradvis for barnas del. Det var viktig for oss å unngå å hoppe inn en rolle som ekstra mamma eller pappa, forteller hun.

For, som mangeårig familieterapeut Gjertrud Jonassen er sitert på i boka: Å hilse på mors eller fars nye kjæreste er ikke barnas behov, men de voksnes. Hun har også jobbet som mekler ved et familievernkontor, og påpeker at et gjentakende problem hos bonusfamilier er at nettopp bonusfamilien oppstod for raskt. Nye kjærester har det gjerne travelt med å etablere seg. Om man vil skynde seg, bør man gjøre det langsomt.

– Det er ingen som sier: «åh, så bra at vi flyttet sammen så fort», sier Øystein.

Et hastig samboerskap var dermed uaktuelt av flere grunner. I stedet innledet Siri og Øystein det de kaller et deltidssamboerskap. Det som for mange virket som en lei situasjon, var for dem en praktisk løsning på en upraktisk situasjon.

– Hadde vi flyttet sammen kort tid etter at vi møttes … Da hadde ungene akkurat opplevd hver sin skilsmisse, og deres reaksjonstid og prosess rundt det er lengre enn for oss som kanskje hadde følt og tenkt på det lenge, sier Siri.

Flere brudd

Slik fantomsmerter betegner smerten fra en tapt kroppsdel, er familiesorg knyttet til dødsfall i familien. Det må riktignok ikke tap av liv til for å kjenne på familiær sorg.

– Familiesorg er den sorgen barn opplever over det som ikke er lenger, forteller Øystein.

Men det er ikke bare barn som kan kjenne på en sorg og et savn over det som er borte, over alt det som ikke skjedde.

– Jeg har også kjent på familiesorg. Selv om det var jeg som gikk, har jeg kjent på mye sorg og vemod over at det ikke gikk, forteller Siri.

For det blir ikke alltid slik man har sett for seg.

– Jeg hadde det jeg kaller en hostile takeover. Jeg ble forlatt for en annen, forteller Øystein.

Han forteller at det er den type brudd som gir dårligst odds for et harmonisk samarbeid mellom ekspartnere. Bak slike brudd ligger det gjerne en asynkron relasjon, der den ene har kvernet på tvilende tanker i lang tid, mens den andre står sjokkert igjen.

– Samtidig er det viktig å huske at det aldri bare er én som har skyld i et brudd. Mens jeg ikke fikk noe skyld for mitt brudd, fikk jo du nesten all skylden i ditt, sier Øystein og nikker sitt hårløse hode i retning Siri.

– Det var overraskende mange som spurte overraskende mye. Særlig folk som egentlig ikke hadde opptjent noen rett til å spørre, gravde fælt, forteller hun.

Der Øystein ble møtt med medynk og omtanke, fikk Siri stikk og syrlige kommentarer: «Hvordan kunne du gjøre noe sånn?». «Jeg kunne aldri sett ungene mine bare annenhver uke». Tanken på at hun gjorde barna sine til skilsmissebarn var en kime til dårlig samvittighet allerede før hun gikk, og lå som et tynt slør rundt tilværelsen.

– Det var noe jeg tok med meg inn i dette forholdet. Det gjorde at var jeg en del sårere i kantene da vi møttes.

Oppdra stebarn?

Gjertrud Jonassen – familieterapeuten med lang erfaring fra familievernkontoret – er oppsiktsvekkende kategorisk. Foruten å fastslå at det for et barn ikke er noe som heter en lykkelig skilsmisse, understreker hun at man ikke skal oppdra stebarn. Dersom steforeldrene hadde husket dette, bemerker familieterapeuten i boka, hadde familievernkontoret hatt langt mindre å gjøre.

Men når starter og slutter barneoppdragelse? Hvor går grensen mellom hverdagshåndheving og oppdragelse?

– Vi har holdt oss ganske mye tilbake overfor hverandres barn, forteller Siri, som innrømmer at det umiddelbare møtet med familieterapeutens formaning, var overraskende.

– Vi bor jo i samme hus, vi må da kunne ha noen felles rammer, tenkte jeg. Jeg skjønte etter hvert at man kan bli enige om rammene, men utover det bør man følge blodlinja.

Siri har prøvd å legge på en forsinkelse. For, som hun sier, hun har lengre fartstid med å mase på barn. I dag er hennes tre barn 13, 16 og 19, mens Øysteins er 10, 11 og 13.

---

Ekteskap og skilsmisser

• I 2019 ble det inngått under 20.000 vigsler, hvilket er det laveste tallet på 25 år. Etter 2017 har antallet vigsler gått bratt ned, med over 2.250 færre giftemål bare på de to siste årene.
• Gjennomsnittsalderen for førstegangsgiftemål fortsetter å øke. I 2019 var det 35,5 år for menn og 33,1 for kvinner – nær ti år eldre enn for 40 år siden.
• I 2019 ble det inngått over 9.600 skilsmisser og tatt ut over 10.400 separasjoner. Totalt ble inngått 20.031 skilsmisser eller separasjoner.
• Dette var 64 flere skilsmisser enn 2018, men 208 færre separasjoner. Dette regner SSB som vanlige statistiske variasjoner.
• Sannsynligheten for skilsmisse er høyst blant dem som allerede har skilt seg – aller høyst der én av to partnere har vært i et tidligere ekteskap.
• Kilde: Statistisk sentralbyrå.

---

– Det hender at jeg er så kjapp at Øystein ikke rekker å reagere. Det er ikke fordi jeg mener at dette barnet trenger umiddelbar irettesettelse, men det har blitt en refleks, ler hun.

Mens Siri brått rykket tre år tilbake, havnet Øystein midt i det han beskriver som et lite ungdomsopprør.

– Jeg fikk tenåringsjenter i hus uten å ha vært gjennom det jeg kaller inkubasjonstida. Brått bodde jeg sammen med en 14-åring som hadde blitt tvangsflytta fra Stavanger, og jeg skjønner at det er vanskelig, forteller Øystein.

Uten å ha vært med på den gradvise oppbyggingen, og fått erfaringer og refleksjoner rundt hva som er i emning, forteller han at overgangen var stor også for ham selv.

Barna først, så deg

Da Øystein registrerte seg på datingsiden sukker.no – der de to møttes – hadde han én betingelse: ikke flere barn.

– For det første var det uaktuelt for meg å ha flere barn. For det andre ville jeg treffe en som også hadde barn, og som dermed skjønte at hun aldri ville bli det viktigste i livet mitt.

– Det er kjempeviktig, sier Siri, som forlenger Øysteins setning med den største selvfølgelighet.

– For mange kan det være vanskelig å akseptere at barna kommer først, særlig om en ikke har barn fra før. Det vet man når man har barn.

Ønsket om barn er en annen grunn til at mange par flytter sammen raskt.

– Om man kommer fra et forhold med barn, har man kanskje ikke så mange år på seg rent biologisk heller. Det speeder opp de tingene fagfolk sier man bør bruke tid på.

Planlegger somrene i oktober

En bonusfamilie er gjerne omringet av flere bonusfamilier, et antall til forveksling lik en geometrisk rekke. For dersom hver av de fire foreldrene som har gått hvert til sitt, har funnet seg en ny, har antallet familier plutselig gått fra to til fire.

Ferieplanlegging er et nokså talende bilde. I oktober et år fikk Siri en telefon fra sin eksmann, hvis samboers eksmann ville planlegge neste års sommerferie – med barn og bonusbarn. Heng med.

Siri illustrerer et langstrakt nettverk på den rødprikkete duken foran henne. La oss kalle det et moderne slektstre.

– De måtte første snakke med mannens ekskone, ekskona snakket med sin nye samboer, denne nye samboeren, altså min eksmann, måtte snakket med meg, jeg snakket med Øystein, Øystein snakket med sin ekskone, ekskona snakket med sin nye mann, han snakket med sin ekskone …

– Der stoppet heldigvis den rekka. Men det skal ikke mer til en at én i et sånn relasjonelt nett setter seg på bakbeina, før det blir vanskelig for veldig mange andre, isper Øystein.

– Her er det mange du ikke engang vet hvem er, som på en eller annet måte rår over livet ditt, ler Siri.

Blind forelskelse

Siri og Øystein har likevel kommet godt fra det – noe de begge mener å vite nøkkelen til: flaks. Barn gikk overens, voksne og barn gikk overens, ekspartnerne har vært greie. Øysteins ekskone, som bare bor noen sykkeltråkk unna, var til og med til stede på en intim boklansering i det rødmalte rekkehuset – sammen med Øysteins ekssvigerfar.

Samtidig som en rekke anmeldere har skrytt av boka, har noen også påpekt at denne bonusfamilien tross alt er i en privilegert situasjon. I boka kommer det frem at et gjennomsnittspar som går fra hverandre, kan regne med 200.000 kroner i økte utgifter årlig. Mesteparten er knyttet til prisen av å ha to boliger fremfor én. Økonomisk trygghet, snille ekser og myke overgangsfaser er ikke alle forunt.

– Det er veldig lett å være raus hvis du har det bra, erkjenner Siri.

– Dette er ingen fasit eller håndbok. Vi har tatt utgangspunkt i vår historie, og snakket med masse fagfolk og andre med lignende erfaringer, bemerker Øystein.

De nevner en annen anmeldelse, som trakk frem at bonusfamilien i Nittedal nærmest lot til å la det gå sport i å gjøre tilværelsen så innviklet som mulig. Hvorfor gidder man egentlig det her, liksom?

– Det er jo fordi man blir forelska. Du blir helt koko, humrer Siri.

– Men takk og lov, uten dét hadde vi ikke orket å gjøre dette.