Den harde veien til et stille sinn

Denne scenen er fra en treningskamp i hennes lokale karateklubb Hiryukan på Skøyen for åtte år siden:

Ingunn Kyrkjebø går mot en kar som er større enn henne. Kampen er helt jevn når det nærmer seg slutten. Siste poenget vil avgjøre.

Konkurranseinstinktet hennes er sterkt. Hun bestemmer seg for å stupe raskt inn med et slag mot haka. Men samtidig som om strekker ut armen, blottlegger hun seg og får et spark i siden.

Hun synker sammen med et smell.

Etter kampen er Ingunn Kyrkjebø fortsatt så full av adrenalin at hun sykler hjem. Men mens hun går opp trappa til leiligheten sin, begynner hun å bli uvel. Hun må sette seg ned. De siste trinnene må hun krabbe krabbe på alle fire.

I det hun åpner døren og møter sønnen, utbryter han:

«Du er jo helt grønn i ansiktet, mamma!».

Han overbeviser henne om at hun må dra til legevakten. Der blir det konstatert brudd i fire-fem ribbein og en punktert lunge. Umiddelbart blir hun kjørt videre til sykehus og operert.

Et sjokk

Det ble en ufrivillig, men ganske kort, pause fra karate. Kyrkjebø har sort belte i den japanske kampsporten, den høyeste graden, og man kan trygt si at det er en lidenskap.

Kyrkjebø holdt seg også aktiv som trener for sønnens lag i håndball. På en trening skulle hun vise 11-åringene hvordan de skulle gjøre en finte. Dessverre så hun ikke at noen hadde sølt vann på parketten.

Hun skled og klasket i gulvet.

– Lufta ble slått ut av meg. Jeg landet hardt på samme side som der lungen brast sist. Ut på kvelden kom en voldsom uvelsfølelse snikende. Etter en søvnløs natt med pustevansker roet det seg, men så kom det tilbake neste kveld og kvelden etter.

Kyrkjebø dro til legevakten igjen. Beskjeden hun fikk der overrumplet henne:

«Du har mest sannsynlig bare hatt et angstanfall», fastslo legen.

«Neinei, dette er veldig fysiologisk», protesterte Kyrkjebø. Hun visste jo at hun hadde falt. Derfor insisterte hun på å få tatt nye bilder.

Denne gang viste røntgenbildene ingen punktert lunge. De gamle bruddene var grodd, ja – ribbeina var sterkere enn før, kunne legen fortelle.

– Det var et sjokk. Motvillig måtte jeg innse at det skjedde fysiske ting med meg som jeg ikke hadde kontroll over. Det opplevdes ekte og sterkt. Litt som å være i en drøm.

Angst og skyld

Et røntgenbilde hadde avslørt at det Ingunn Kyrkjebø opplevde som reelt, egentlig var innbilning. Det ble en vekker for henne:

– For meg var det et vendepunkt. Plutselig skjønte jeg hvor mye tankene styrte opplevelsen min. Jeg innså at min hjerne lager min verden. Og at jeg kan endre på det.

– Hvordan?

---

Eksistens: Vendepunktet

• I denne serien forteller vi ­historien til mennesker som plutselig må tenke nytt om virkeligheten.
• Navn: Ingunn Kyrkjebø
• Alder: 55
• Familie: Gift, to sønner
• Bosted: Oslo
• Yrke: Journalist, regissør, forfatter og fysioterapistudent
• Hobbyer: Karate (har svart belte), foto, lage musikk, klatre i trær
• Aktuell: Forfatter av boka «Kraften i tomme tanker. Kunsten å tenke ingenting», Cappelen Damm 2020

---

– Hodet mitt feiltolket signalene etter fallet som alvorlig fare, sannsynligvis fordi kroppen hadde opplevd det før. Men jeg visste jo nå at det ikke stemte. Jeg forsto at jeg ble lurt. Og jeg sa det til meg selv. Da forvant frykten. Og med frykten forsvant smerten og anfallene.

Dette satte i gang en prosess hvor Kyrkjebø ble mer interessert i hva som foregår i hodet og sjelen sin:

– Jeg tror mange andre også kjenner på en smerte de ikke forstår, en form for angst eller skyldfølelse de ikke kommer bort fra. Få ting tapper oss mer for krefter.

Veldreid

Den indre reisen beskriveqs av Ingunn Kyrkjebø i boka Kraften i tomme tanker – kunsten å tenke ingenting, som ble publisert denne våren.

Den tidligere gravejournalisten i NRK og TV 2 har interessert seg for japansk kampkunst og østlig filosofi helt siden hun var tenåring.

Hun var bare 19 år da hun lærte seg raku, kunsten å lage keramikk etter gammel japansk tradisjon. I boka forteller hun om da hun dreide sin første tekanne under et studieopphold i USA. Det var ikke lett. Tut, hank og lokk skulle passe perfekt, og leiren måtte være akkurat passe tørr når delene skulle sammenføres.

Det var en stolt trønderjente som ventet på at mesteren skulle komme og avsi sin dom før hun kunne starte brenningen. Etter at han hadde studert kannen fra alle vinkler, kalte han den norske studenten fram foran de andre elevene.

«Den ser perfekt ut», erklærte han. Hjertet hennes rakk å slå noen lykkelige slag.

«Ingen er så rik som den som er fornøyd»

—   Ingunn Kyrkjebø

Men i neste øyeblikk løftet læreren en hammer og knuste kannen så bitene fløy til alle kanter.

«Nå får vi se om den er perfekt på innsiden også», sa han. Så studerte han skårene. Han ville se om tykkelsen var lik på alle bitene. Da han erklærte seg fornøyd, sa han at Ingunn kunne starte å lage en ny. En keramiker må være i stand til å lage hundrevis av like kanner, påpekte han. Og tilføyde:

«Innsiden skal være like veldreid som utsiden».

Et hvilested

Den episoden ble hamret fast i minnet til Ingunn Kyrkjebø. Hun tok den fram igjen etter lunge- og ribbeinsskaden, da hun fortsatte å oppleve smerte i et sår som allerede var grodd.

– Raku betyr «lykke i ulykke». For meg er det et bilde på livet. På utsiden blir jeg eldre og forfaller. Men på innsiden kan jeg utvikle meg og bli mer og mer veldreid. Kanskje vil ingen andre se det, men for meg selv er det minst like viktig å trene tankene som å trene musklene. Og akkurat som musklene trenger hvile, så trenger også tankene det.

I boken sin skriver Ingunn Kyrkjebø om mushin, som betyr tom tanke. Dette er det høyeste bevissthetsnivået i japansk kampkunst, den skjerpede tilstanden du er i når du bare observerer, men ikke analyserer.

– I løpet av et døgn tenker vi over 50.000 tanker. Forskning viser at flertallet av tankene våre er negative, og de er ofte repetitive. Altfor ofte holder de oss fanget i mønstre som ikke er bra. Vi overtenker. Ser oss selv utenfra. Og nøler.

– Og da er tomhet svaret?

– I tomme tanker kan du hente styrke, ressurser og klarsyn. I Østen ser man på tomme tanker som gull. Det er også et hvilested. Tomhet er jo trygt på den måten at det er ingenting. Og ingenting kan jo ikke skade meg. Samtidig føler jeg ikke at livet mitt er tomt. Jeg har mye mening der. Men jeg finner den meningen ved å la tankene tømmes. Blir man først venn med tomheten, har man en evig kompis.

Mistet barnetroen

Ingunn Kyrkjebø ble fascinert av tomheten allerede da hun gikk på barneskolen. Hun beskriver det som et formativt øyeblikk da hun skjønte at universet var uendelig. Det var slutten på barnetroen hennes.

– Jeg ble en grubler veldig tidlig. Lå ofte om kveldene og så opp på stjernene. Tenkte på hvilken plass mennesket har i det store bildet. Jeg merket at evigheten og de store spørsmålene ikke var noe jeg kunne snakke med så mange andre om. De var mer opptatt av fotballresultater og været. Så jeg forsvant nok litt i min egen indre verden. Som voksen avtok mye av grublingen da jeg fant hvile i å tømme tankene.

– Kan det østlige tankegodset du har funnet kombineres med å være kristen?

– Ingen skal være redde for å miste troen sin. Skaperverket og kroppen er det vi har fått utdelt, det er et tidsbegrenset lån vi har. Jeg kan ikke forstå at det å gjøre seg kjent med disse gudegitte gavene skal kunne ødelegge noens religion. Tvert i mot: Å bruke sine talenter og søke sinnsro er noe det oppfordres til i all erfaringsbasert visdom som er overlevert til oss gjennom generasjoner. Dette er innsikt som er akkumulert gjennom tusener av år.

Mental tåke

En av veiene til sinnsro som beskrives i boka til Ingunn Kyrkjebø er denne: Kvitt deg med ambisjonen om å være en multitasker.

– Mange snakker om dødtid. Den prøver de å slå i hjel. I stedet for å velge mellom mulighetene, har de begynt å stable dem oppå hverandre. De tekster når de går. De hører på podcast når de jogger. De bruker barselspersmisjonen til å ta et nytt fag. Å gjøre én ting om gangen, er ikke lenger bra nok. Da svarer kroppen med å øke produksjonen av stresshormoner og adrenalin, noe som gjør at hjernen blir overstimulert. Det kan forårsake mental tåke. Vi blir sløvere, slitnere, husker dårligere og gjør dårligere valg.

– Så du prøver å bli en monotasker?

– Ja, men jeg er ikke i mål. Jeg har slått av masse varsler på sosiale medier. Og jeg merker hvor godt det er å parkere ambisjonen om å få med meg alt som skjer.

Et stille sinn

Å gjøre én ting om gangen kan være et første steg på veien mot å lære seg kunsten å gjøre ingenting, erkjenner Ingunn Kyrkjebø.

Det handler om å frigjøre seg fra jaget etter noe som alltid er et annet sted:

– Når hodet tømmes, får vi pauser med stillhet og nærvær. Da tenker vi ikke på alt som skal gjøres eller kjøpes. Kanskje nærmer vi oss den tilstanden som den berømte østlige tenkeren Lao Tzu beskrev:

«Når du kjenner på at ingen ting mangler, vil hele verden tilhøre deg».

– Er du der?

– Ikke alltid, men jeg vil dit. Den følelsen gir meg et stille sinn. Ingen er så rik som den som er fornøyd, fastslår Ingunn Kyrkjebø.