En borgerlig kristenvelger

– Konkurransen om å være det mest kristne partiet i denne valgkampen tiltaler meg ikke noe større, sier Ottar Julsrud.

I Nordstrand kirke i Oslo er det gjort klart for begravelse. Et svartkledd følge venter stille utenfor. Den tidligere menighetsrådslederen sniker Vårt Land inn kirkedøren.

– Av og til får man spørsmål fra gallup om hvilke tre-fire ting man legger vekt på i valg av parti. Men det er ikke sånne spesifikt kristelige ting som jeg lister opp, betror han.

– Hva mener du med «spesifikt kristelige ting»?

– Kristendomsfag, abort – Kristelig Folkepartis tradisjonelle fanesaker. Det har ikke vært min primære innfallsvinkel. Å være kristen basert på noen sånne­ markeringssaker har ikke jeg særlig engasjement for. For meg handler det mer om et konservativt verdisyn hvor kristendom har en sentral plass på et litt mer grunnleggende og gjennomgripende plan, sier Julsrud.

Høyre

De siste ukene har Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug og KrFs Knut Arild ­Hareide konstant vært i tottene på hverandre. I debatten om hvorvidt norske og kristne verdier er ­under press, og i den mye omtalte kampen om kristenkonservative velgergrupper, har det derimot vært stille fra Høyre.

I grunn er det litt underlig. Valgundersøkelsen fra 2013 ­viser nemlig at Høyre står fjellstøtt blant kristne. Enten det er snakk om velgere som er opptatt av kristne samfunnsverdier eller de som er aller mest aktive i kristne sammenhenger – mer enn hver fjerde stemmer Høyre.

Valgforskerne mener dette kan tyde på at de stemmer Høyre­ av årsaker som ikke har noe med tro å gjøre. Men kanskje er sammenhengen mellom tro og ­politikk bare vanskeligere å sette fingeren på?

I artikkelserien «Jakten på kristenvelgeren» har turen kommet til den borgerlige varianten – en velutdannet, kulturengasjert mann i en velstående forstad med lite til overs for ytterligheter. Kanskje er han også aktiv i sport eller friluftsliv. Kort sagt en mann som Ottar Julsrud.

Å kritisere Listhaugs retorikk er ikke en voldsomt intellektuell øvelse akkurat.

—   Ottar Julsrud

Marka

Det gamle kirkerommet på Nordstrand er gjort ­moderne. Med vinduer i alle retninger er det som om skogen i horisonten blir del av rommet og rammer inn kisten som venter på begravelsesfølget.

– Jeg har en sånn skaperverks­tilnærming til Marka, sier Julsrud.

Etter et yrkesliv på «borgerlig banehalvdel» av norsk presse, har statsviteren det siste tiåret også blitt sakprosaforfatter. Men bare én bok har han tatt initiativ til selv. Det er antologien I hjertet av Nordmarka: litterære vandringer.

– Jeg hadde lyst til å etterlate meg et ørlite fotavtrykk i ­terrenget der, et lite bidrag til den rikholdige Marka-litteraturen. Marka er kultur og kulturhistorie­ i ordets beste forstand – ikke bare et sted å sykle tvers gjennom ved hjelp av GPS, sier Julsrud, og småler:

– Men boken solgte vel ikke noe særlig.

– Har GPS-folket overtatt, ­synes du?

– Det har vært et merkbart skifte i senere år. Nå har folk Marka som treningsarena, uten noe særlig forhold til hvor de er hen.

ARTIKLER I SERIEN:

[ Jakten på kristenvelgeren – del 1: Jakten starter på Bernt Aardals kontor ]

[ Jakten på kristenvelgeren – del 2: Den kristenkonservative høyresidevelgeren ]

[ Jakten på kristenvelgeren – del 3: Den innlandskristne sentrum/venstre-velgeren ]

[ Jakten på kristenvelgeren – del 4: En radikal kristenvelger ]

[ Jakten på kristenvelgeren – del 5: En verdikonservativ liberaler ]

Kirkearven

På samme måte mener Julsrud at noe vesentlig går tapt hvis ikke kirkens kultur og historie – dennes betydning for samfunnet – formidles videre:

– Forståelsen for den grunnleggende betydningen kirken har hatt for samfunnsutviklingen og historien vår, er avgjørende å ta vare på. Den bevisstheten og kulturformidlingen er jeg opptatt av, og den er viktig langt utover det som har med personlig tro å gjøre.

– Hva mener du med kulturformidling?

– Det handler ikke bare om høymessen i snever forstand, men om salmeskatten og konserter som har et kirkelig utspring eller forankring. Noe ­vesentlig går tapt hvis den tradisjonen og de verdiene vannes ut i samfunnet,­ sier Julsrud.

Etter over 40 år i Nordstrand menighet og i den borgerlige pressen, kan han se tilbake på store endringer i Den norske kirke­ og i politikken.

I 1974 ble han hanket inn i stillingen som redaktør i Minerva, som da var en konservativ studentavis.

– Det var i den hardeste, ­rødeste tiden. Rød Front feide alle av banen ved studentvalget. Folk ropte på Stalin. Det var en spesiell del av Norges-historien å være vitne til.

---

Jakten på kristenvelgeren

• I en serie i sommer intervjuer Vårt Land ulike typer kristne velgere – hva driver dem, hvem frir til dem.
• I dag: den borgerlige kristenvelgeren
• Ottar Julsrud: Journalist og sakprosa­forfatter, født 1950. Redaktør i Minerva (1974), stortingsmedarbeider og lederskribent i Aftenposten­ (1976–1984), redaktør i ­Norpress – Norsk pressebyrå (1984-1998). Toppverv i Stortingets presselosje (1977-88) og i Den konservative presses forening (1980-1998). I senere år har han levert lederartikler til aviser og skrevet en rekke sakprosabøker på oppdrag, samt ­antologien I hjertet av Nordmarka: litterære vandringer (2003). Etter over 40 år på Nordstrand, en forstad i Oslo, har Julsrud innehatt de fleste verv i Nordstrand menighet. Han har også hatt verv i Rotary.

---

Politisert

Den gang var kirken en borgerlig institusjon. Men også unge kristne ble påvirket av studentopprøret, og i dag er kirketoppene langt mindre borgerlige. Biskoper har dessuten begynt å uttale seg om spørsmål som flyktning- og miljøpolitikk, der de før holdt seg til samlivsetikken.

Ottar Julsrud har fulgt debatten­ om kirken og politikken:

– Det er en avveining med grøfter på begge sider. Kirken kan bli så generell i sin veiledning at den egentlig ikke sier noe, og så konkret at den blir politisert, tiltar seg en rolle den verken har kunnskap eller mandat til å fylle. I dag synes jeg kirken ligger vel nær, for ikke å si farlig nær, den sistnevnte grøften. Flere savner at den med tilsvarende klarhet kan forkynne evangeliet ut i samfunnet.

– Utdyp.

– Det som kirketoppene er mest synlig med i offentligheten, er jo kritikk av stortingsflertallets asyl- og oljepolitikk. For all del, de må være en premissleverandør for verdisyn, men det er grenser for hvor konkrete de kan bli. Og å kritisere Listhaugs retorikk er vel ikke en voldsomt intellektuell øvelse akkurat, sier Ottar Julsrud.