Les alt for bare 10 kr!

8. mai 1945 gikk fredsflaggene til topps over hele Norge

I Spjutvika i Nordland samlet kystbygda seg i festpyntet tog da freden kom. Det samme skjedde over hele landet.

Publisert 07. may 2020

– Husker at alt folk var ute, ingen var i husan. Selv de eldre, som ikke brukte å være så mye ute, kom ut, forteller Jens Karl Thomassen til Vårt Land.
Han var 16 år 8. mai 1945, hadde jobbet et år som sjømann. 

På frigjøringsdagen trakk han i penklær og gikk i fredstoget i hjembygda Spjutvika, som ligger i Sortland kommune i Vesterålen.

– Bildet er tatt utenfor Nothuset, der de pleide å ha fest. Alle var fryktelig glade, gikk i tog og ropte hurra. Etterpå gikk folk hjem og hadde gode middager.

91-åringen som bor i hjemkommunen Sortland husker lekende lett tilbake til frigjøringsdagene våren 1945. 

Selve frigjøringsdagen sitter klistret:
– Glemmer aldri at folket gikk «mann av huse», forteller Jens Karl Thomassen.

Spørsmål om tid 

Da april gikk over i mai i 1945, var det bare et spørsmål om tid før Tyskland kapitulerte. Føreren, Adolf Hitler, begikk selvmord 30. april. Landets nye statsoverhode, storadmiral Karl Dönitz, ønsket en rask krigsslutt. 

Natten mellom 6. og 7. mai kapitulerte Tyskland betingelsesløst på alle fronter.
Dönitz gav så ordre om at alle de 350.000 tyske soldatene i «Festung Norwegen» skulle overgi seg. 

General Franz Böhme, øverstkommanderende for Wehrmacht i Norge, valgte å lytte.

I løpet av få timer inntok hjemmestyrkene, 40.000 væpnede menn og kvinner, sine posisjoner.

ANNONSE
Undheimsfolket på Jæren samlet seg til fredsmarsj om kvelden den 8. mai. I denne artikkelen har vi samlet bilder fra feiringen rundt om i landet. Foto: Time bibliotek
ANNONSE

Mens folk jublet i by og bygd, samlet seg i borgertog, heiste flaggene og kastet de forhatte blendingsgardinene på bålet, begynte hjemmestyrkene opprydningen. 

Nazister, torturister, angivere og andre av okkupantens medløpere ble pågrepet. 

Kvinner som var kjærester med tyske soldater, ble trakassert, gjerne skamklipt, før de ble arrestert og internert.

«Dette er London»

Da freden var et faktum 8. mai, samlet folket seg rundt radioapparatene, nå helt lovlig. Ordene «Dette er London» lød atter en gang. Så talte kong Haakon:
«Kjære landsmenn. Jeg og min regjering sender i dag en varm hilsen til alle norske kvinner og menn. 

Gjennom en mørk og vanskelig tid har det norske folk opprettholdt en ubrytelig front mot de tyske undertrykkere og deres hjelpere. 

Sammen med våre allierte beundringsverdige militære innsats, har den offervilje og utholdenhet dere har vist, ført til frigjøringen av vårt land. Nå er vi ved målet for vår kamp. 

De tyske okkupasjonsstyrker i Norge har overgitt seg (...) Og la oss i denne stund minnes dem som ofret livet i kampen for Norge. La oss samles i løftet: Alt for Norge.»

Jeg kunne ikke tro det var sant at vi skulle bli fri

Moelv, utenfor Ringsaker Sparebank på ettermiddagen: Oslo-Pressen har nettopp kommet med toget og nyhetene i avisen leses nøye. Foto:Håkon Præstkvern/Anno Domkirkeodden

På frigjøringsdagen var etterspørselen etter informasjon umettelig. Allerede 7. mai om natta var fellesavisen Oslo-pressen i trykken i Aftenpostens trykkeri Oslo. 

«Vår kamp er kronet med seier» sto det på forsida 8. mai, som ble trykket i hele 453.000 eksemplarer. Kveldsutgaven kom i 324.200 eksemplarer.
Fellesavisen ble spredt i et stort omfang. 

En fotograf stoppet 8. mai opp utenfor Ringsaker Sparebank på Moelv, som for anledningen var pyntet med et norsk flagg, og tok et bilde av ivrige lesere av Oslo-pressen.

 Avisene var nettopp kommet med toget fra Oslo.

Dagen før fastholdt den fortsatt nazi-styrte Aftenposten at Vidkun Quislings regjering er «Norges lovlige og faktiske regjering» – og kveldsutgaven ble historisk: «Han var en Kriger, en Kriger for Menneskeheden og en Forkynder av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner», skrev forfatteren Knut Hamsun i nekrologen over Adolf Hitler.

Hjemmefronten bestemte

Fellesaviser ble gitt ut flere steder i landet i maidagene 1945. 

Noe av bakgrunnen for dette var at mange aviser hadde blitt stanset under krigen, mens andre hadde fått fortsette utgivelsen under okkupasjonsregimet. 

Hjemmefronten ville ikke at de avisene som ikke hadde blitt stengt skulle dra nytte av denne fordelen.

«Aftenposten må ikke komme ut som eneste store avis i hovedstaden på frigjøringsdagen!» Det var et klart uttalt synspunkt i hjemmefrontkretser våren 1945. Man satset på en overgangsordning med fellesavis, slik at de Oslo-avisene som var blitt stanset i krigsårene, skulle få anledning til å stable sammen personale og teknisk apparat for utgivelse på ny, skriver Guri Hjeltnes.


ANNONSE
Aase Weydahl-Ottesen fra Ås var 12 år i 1945 og kunne ikke tro det var sant at de skulle bli fri: –Å vifte ute - i friluft - med det norske flagget - hadde ikke skjedd på fem år. – En vidunderlig følelse, sier hun. Foto: Erlend Berge

Nesten 1.500 kilometer sør for Spjutvika i Nordland opplevde Aase Weydahl-Ottesen fra Ås i Akershus denne samme gleden som Jens Karl Thomassen.

– Jeg kunne ikke tro det var sant at vi skulle bli fri. 

Men da meldingen kom 8. mai, kjente jeg en jubel i brystet, og den følelsen av håp og lykke er det nesten umulig å forstå hvis du ikke har opplevd det, forteller Weydahl-Ottesen til Vårt Land.

Kunne ikke være sikker på noe

Hun var 12 år og husker at de voksne hadde snakket mye de siste dagene. 

Om at det var spennende tider, og hvor lenge ville tyskerne holde, nå måtte det gå mot fred. 

– Men man kunne ikke være sikker på noe den tiden. 

Det håpet vi hadde, etter fem år med usikkerhet og frykt, den følelsen husker man.

På gården i Nordby, i Ås sør for Oslo, hadde  storebroren til Aase klart å lage et krystallapparat – en enkel radio som de kunne lytte til i hemmelighet gjennom de siste krigsårene. 


Hit syklet Aase Weydahl-Ottesen 9. mail. Ski stasjon var fem kilometer unna gården, og va full av folk som skulle ta i mot tog med norske politistyrker fra Sverige. Toget stoppet en stund på stasjonen før de dro videre til Oslo. – Det var som en fortsettelse av følelsen vi hadde fra 8. mai, forteller hun. Foto: Hvidsten, Akershusbasen/MiA

Det var jo strengt ulovlig, og farlig hvis du ble tatt. Alle radioer ble fjernet av tyskerne i 1941. 

Krystallapparatet var gjemt i pipa til den vedfyrte varmtvannsberederen i et bad i kjelleren på gården. 

Etter å ha lyttet til nytt fra London kvelden 7. mai, kom broren opp fra kjelleren og sa:

– I morgen tror jeg det må være slutt.

Rev ned blendingsgardinene

På gården ble store og små flagg raskt hentet fram fra gjemmer i kjeller og på loft. 

Det hadde vært restriksjoner på alt, og det å vifte med det norske flagget var en vidunderlig følelse, mintes hun som var 12 år i 1945.

Noe av det første som skjedde 8. mai var at de forhatte blendingsgardinene ble fjernet fra vinduene og kastet.

– De ble ikke tatt ned forsiktig, nei, de ble revet bort. Få det vekk. Få frem lyset igjen.

Over hele landet flammet gardinbålene. I fem år hadde nordmenn levd bak gardiner.

– Det skulle være vanskelig for engelske fly å orientere seg i Norge, forteller Aase. 

Hun beskriver hvor fantastisk det var som barn å oppleve det, etter fem år hvor alle kvelder hadde vært fullstendig mørke. Ingen gatebelysning, ingen lys fra vinduer. 

Aase Weydahl-Ottesen husker godt de tyske soldatene som mot slutten av krigen hadde okkupert en kjeller på et jorde i nabolaget som peilesenter mot britiske fly. 

Tynnkledde soldater, med utslitte støvler, uten strømper.

– De var stort sett bare guttunger.  Det var vondt å se, men det var deilig å bli kvitt dem, sier hun 75 år senere.

Syklet til stasjonen

Dagen etter frigjøringen syklet hun og venner til Ski fem kilometer unna. 

Ryktene hadde meldt norske politistyrker på vei fra Sverige. 

Stasjonen var stappfull av folk med flagg som ventet på toget, som stanset en stund på stasjonen for å ta i mot jubel og flagg gjennom togvinduene. 

– Det var som en fortsettelse av følelsen vi hadde fra 8. mai. Jeg tror det var da det ble helt virkelig for meg, at det faktisk var fred, sier Weydahl-Ottesen.

Voksne og barn feirer frigjøringsdagen i Vadsø. Byen ble lagt i ruiner sensommeren 1944 etter massiv russisk bombing.
Hjemmefrontstyrkene marsjerer forbi Herad kapell i Hallingdal 8. mai 1945. Foto: Gol Historielag

Arne Hjermundrud, også fra Ås, var ikke ute og feiret 8. mai. 

Han var i Hjemmefronten og brukte dagen og hele natta til å frakte våpen utstyr og ammunisjon fra gjemmestedene til ulike depot i bygda. 

Skrev ned minnene fra fredsdagene

«For noen fæle og samtidig så vidunderlige, forventningsfulle dager», skrev han i en beretning om dagene før, da meldingene fra et krigspint Europa ble bedre og bedre.

Sønnen Tormod Hjermundrud har tatt vare på farens minner fra maifreden, og viser Vårt Land nedtegnelser om folk, aksjoner og følelsene han kjente på. 

Vanlige folk var glade, mens hjemmefronten var bekymret for væpnet uro:
Hvordan ville de over 300.000 tyskerne i Norge reagere på kapitulasjonen? Og Gestapo og fanatikerne.

 «Alt måtte gjøres riktig», skriver Arne Hjermundrud.

Arne Hjermundrud var i Hjemmefronten i Ås, og skrev ned hva han opplevde i maidagene. Han jobbet hele dagen og natta med å frakte og rense våpen fra gjemmestedene til ulike depot i bygda. Foto: Ås kommunes lokalhistoriske arkiv
«Dette er den norske, frie radiokringkasting, NRK, Oslo». Både hjemmestyrkene og Q-laget hadde mobilisering på Bølstad i Ås fra 28. april 1945 og fram til 8. mai, opplyser Carl F. Høeg ved Ås kommunes lokalhistoriske arkiv ved. Q-laget var en slags elitestyrke, som blant annet deltok deltok i sabotasje under krigen Foto: Ås kommunes lokalhistoriske arkiv,
Annar Skjegstad på lekebilen, og tre nabojenter feirer frigjøringen cDa april gikk over i mai i 1945, var det bare et spørsmål om tid før Tyskland kapitulerte. Foto: Anno Domkirkeodden

Arne traff foreldrene sine den dagen: «De fortalte om jublende fredsglede i Oslos gater. Far hadde kjøpt dram. Det var sjelden.»

Ut morgenkvisten 9. mai la 12-mannslaget som Arne Hjermundrud var en del av, seg til å sove i et høyloft. 

«Jeg sovna som en stein og magen var absolutt tom».

Han hadde ikke spist på tre dager, og da han våknet oppdaget han en høne og åtte egg. 

«Jeg knakk fire egg og åt dem rå. Det smakte noe så inn i granskauen godt.»
Klokka 07.00 9. mai samlet hjemmefrontsoldatene seg og lyttet til radioen. 

Den sto høyt på: «Dette er den norske, frie radiokringkasting, NRK, Oslo. 

Så ble ‘Ja vi elsker’ spilt», noterte Hjermundrud – og festet følelsene til papiret:

 «Det var et sannhetens øyeblikk. Jeg fikk gåsehud over hele kroppen, nakkehåret føltes som en piasavakost og gråten sto i halsen.»

Arne Hjermundrud døde i 2001, 80 år gammel.

Jeg fikk gåsehud over hele kroppen

Freden ringes inn i Molde 8. mai 1945. Den norske regjeringen i London ønsket at alle kirkene i Norge skulle ringe inn freden på frigjøringsdagen. I Molde var kirken nedbrent etter tysk bombing, så man hentet en klokke på Romsdalsmuseet og hengte den opp i et midlertidig tårn ved kirketomta i sentrum. Foto: Erling Birkeland/Romsdalsmuseet

Krigen i Norge endte i svært ordnede former, uten blodsutgytelser. 

Bare i Danmark skjedde den tyske kapitulasjonen like fredelig. 

«Det som skjedde var på mange måter et mirakel», skrev Milorg-sjef Jens Chr. Hauge i memoarene.

Direktøren på Nobelinstituttet, Olav Njølstad, fyller ut bildet: 

Men det norske frigjøringsmirakelet var som mirakler flest: Det sprang ikke ut av intet. Det var et nøye forberedt mirakel, skriver han i norgeshistorie.no.


Her kan du lese flere historier fra krigen:

•  Ingen visste om tenåringsjenta Renia Spiegels dagbok. Før en mann ringte på døren til søsteren i New York nesten 70 år etter

• Flere tusen sovjetiske krigsfanger døde under arbeidet med Nordlandsbanen i 2. verdenskrig. Norges statsbaner godkjente slavearbeidet

• Bare bestefar kom tilbake til jødenes kvarter i Trondheim

• I 1919 skjønte Alfred Wiener at det kunne gå fryktelig galt for jødene i hans elskede Tyskland. Så startet han å samle beviser for forfølgelsen

 



 

I fangeleiren Grini i Bærum er fangene oppstilt for siste gang, 8. mai 1945. Samme dag ble de første nye norske fangene satt inn, mistenkt for samarbeid med okkupasjonsmakten. Leiren skiftet navn til Ilebu. Foto: NTB/Scanpix
Frigjøringsfesten i gang i hovedstaden. Unge og gamle har satt seg lastebiler av alle slag og kjører rundt i gatene, her på hovedgaten Karl Johan. Foto: NTB/Scanpix

Les også