Teddybjørnens stamfar var en elefant

De klemmer seg tett inntil hverandre, sitter på stoler og i racerbiler, ligger på operasjonsbord og poserer med en baguette foran en miniatyr av Eiffeltårnet.

Vanligvis er det i en seng på et barnerom at slike myke bjørner er å se. Men i Basel i Sveits finner du dem i full sving, som tatt ut av Grethe Kauslands sang:

'Se på min lille Teddy, du. Han danser rundt på gulvet nu.'

Her, i Spielzeug Welten Museum, finnes verdens største samling av slike tøybamser – til sammen teller de 2.500. Noen er på størrelse med et barn, andre ikke stort større enn en tommeltott.

Men teddybjørnen har ikke alltid vært kalt en teddybjørn, ja en gang var den ikke en gang et kosedyr. Og amerikanerne og tyskerne strides fortsatt om hvem som kan ta æren for at disse lodne vennene ble en kommersiell suksess.

Elefanten

Ur-teddybjørnen var faktisk ikke en gang en bjørn.

Det første masseproduserte tøydyret som så dagens lys, var derimot en nålepute av filt, formet som en elefant.

Året var 1877 da Margarete Steiff åpnet en butikk som solgte konfeksjonsvarer. Og en av tingene hun laget, var elefantputene, som det raskt viste seg at barna elsket. Firmaet gjorde enorm suksess, og allerede i 1895 ble varene til Steiff tatt inn i sortimentet hos det renommerte varehuset Harrods i London.

Den største suksessen til Steiff, skulle imidlertid bli en oppfinnelse som Margarets nevø Richard hadde tenkt ut. Nåleputene hadde nå utviklet seg til en lekebjørn med navnet 55 PB. Den var 55 cm høy, laget av plysj og kunne bevege på armer og ben.

Med Roosevelt som ambassadør

I 1902 så den dagens lys, men det var få som la merke til den i begynnelsen. Så, en dag, ble den tatt med til en stor messe i Leipzig. Her var også Hermann Berg til stede, bror av en kjent østerriksk komponist, Alban Berg.

Hermann var innkjøpsansvarlig for den amerikansk-tyske leketøysforhandleren Geo. Borgfeldt & co, og han bestilte 3.000 slike tøybjørner.

Det som få ante i Leipzig, var imidlertid at bjørnekosedyrene var i ferd med å bli en hit på den andre siden av Atlanterhavet. Her hadde tøybjørnen fått president Theodor Roosevelt som sin viktigste ambassadør. En mislykket jakthistorie gis æren for dette.

---

Teddybjørner

• De første teddybjørnene så dagens lys på starten av 1900-tallet. I Tyskland regnes Steiff-familien som oppfinnerne, mens i USA regnes Morris Michtom som teddybjørnens opphavsmann.
• Den amerikanske tilblivelseshistorien forklarer navnet 'Teddy'. En kjent tegning av president Theodore «Teddy» Roosevelt sammen med en liten bjørnunge, skal ha inspirert produksjonen av tøybjørner.
• Spielzeug Welten Museum i Basel i Sveits besitter verdens største samling av teddybjørner. De har koronastengt fram til 8. juni, men byr på et innblikk i samlingen på sine nettsider. Vårt Land besøkte museet før koronapandemien begynte.

---

Da han så tegningen av Roosevelt på bjørnejakt, sendte han raskt en forespørsel til presidentens kontor: Ville det være mulig å produsere tøybjørner med navnet «Teddy Bear»?

Karikaturen

Det strides nemlig om hvem som egentlig fant opp teddybjørnen. For i november, samme år som Steiff lanserte PB 55, var USAs 26. president på bjørnejakt i nærheten av Onward i Mississippi.

Jakten ble forgjeves for Roosevelts del, men det lyktes imidlertid følget hans å fange en bjørn. De bandt den fast til et tre, og for at Roosevelt ikke skulle miste ansikt, tilbød de ham å skyte det fastbundne dyret.

Dette nektet presidenten – og historien spredte seg raskt i amerikansk presse, blant annet via en karikaturtegning av episoden i Washington Post.

Det er her historien om ur-teddyen får en annen vri i USA enn Europa.

Produsentboom

Blant dem som leste avisen, var Morris Michtom, en russiskfødt jøde, som drev en sukkertøysforretning i Brooklyn. Michton hadde en kone som pleide å sy små tøydyr, ikke ulike nåleputene til Margarete Steiff.

Da han så tegningen av Roosevelt på bjørnejakt, sendte han raskt en forespørsel til presidentens kontor: Ville det være mulig å produsere tøybjørner med navnet «Teddy Bear»?

– Ja, lød svaret. Og dermed var det gjort. Michtom startet masseproduksjon av tøybjørner – selskapet fikk navnet Ideal Novelty and Toy Company –, og fikk snart følge av flere produsenter. I Tyskland økte samtidig salget av Steiffbamsen dramatisk de neste årene, godt hjulpet av samarbeidet med Geo. Borgfeldt & Co, som i en lang periode hadde enerett på import av Steiff-varer til USA.

116 år

Kosedyrkjennere vil lett dra kjensel på Steiff-dyrene. De har en knapp i øret, og nettopp «Knopf im Ohr» som slagord. Logoen går tilbake til 1904, da Steiff var på god vei mot å erobre markedet.

I museet i Basel er det mange slike bjørner med ørepynt. Teddybjørnene okkuperer en hel etasje i det eksentriske utstillingslokalet midt i gamlebyen. Den eldste av dem er 116 år gammel. Her er også en bjørn som Theodore Roosvelt selv har gitt som gave til en venn. I 1909-1910 ledet presidenten en ekspedisjon til Afrika, hvor de skjøt eller fanget til sammen over 11.000 dyr. Etterpå ga han bort en teddy med tropehjelm til ekspedisjonen pattedyrekspert John Alden Loring.

De andre etasjene fylles opp dukkehus og andre leker, samt skiftende utstillinger av ulike slag. Museet forteller til sammen et stykke kulturhistorie og industrihistorie, for teddybjørnen ble til i det som var leketøysprodusentenes blomstringstid i Europa, ved århundreskiftet, da mange fikk litt bedre råd, og nye teknikker gjorde det mulig å masseprodusere varer til en rimeligere pris.