Les alt for bare 10 kr!

Den famlende martyren

To skudd, rakt i hjertet: For 40 år siden ble erkebiskop Óscar Romero drept ved et nattverdalter i San Salvador. Men lenge var «de fattiges martyr» en nervøs og famlende figur.

Publisert 08. april 2020

I mange år var Óscar Romero mer som et nyttig verktøy for de konservative makthaverne, både de i San Salvador og i Vatikanet. Eller en nyttig brems mot frigjøringsteologi og folkelig mobilisering. Men når det i mars i år ble markert at det var 40 år siden han ofret livet, var det ingen tvil om at det var de undertryktes uredde forsvarer som ble feiret. Hva skjedde?

Det korte svaret er at Óscar Romeros ble forvandlet. Først og fremst av den blodige drapsbølgen mot fattige og venstreorienterte i El Salvador på slutten av 1970-tallet. Langsomt, og steg for steg, inntok den engstelige biskopen rollen som de undertryktes profet, nesten 60 år gammel.

Vendepunkt

Den avgjørende vekkeren kom i form av det politisk motiverte drapet på en mangeårig venn, jesuittpresten Rutilio Grande, i mars 1977. Det skjedde kort tid etter at Vatikanet hadde utnevnt Óscar Romero - de velståendes, de militæres og de konservative katolikkenes kandidat - til erkebiskop i San Salvador. De forventet at Romero skulle pøse vann på den tiltagende opprørsilden, en allianse av militante marxister og jordløse bønder.
Slik gikk det ikke. Det som skjedde med Romero er i ettertid blitt omtalt som en mutasjon i den salvadoreanske historien: En erkebiskop, av alle, som nå stilte seg, med hele sin geistlig-politiske pondus, på de undertryktes side! Aristokratiet heiet ham til makten. Nå brukte han den, i Jesu navn.

Gud og de fattige

Andre kirkeledere og prester hadde i lang tid beredt grunnen for den konfrontasjonen Romero som drev frem. Linjene kan trekkes tilbake til konferansen som samlet Latin-Amerikas katolske biskoper i den colombianske byen Medellin i 1968. Toppmøtet var det første etter Det annet vatikankonsil (1962 – 1965), som blant annet banet vei for en mer offensiv formulering av evangeliets aktuelle, samfunnsmessige dimensjoner. I Medellin fikk frigjøringsteologien - slik den senere ble mer definitivt formulert av eksempelvis Gustavo Gutierrez - overraskende tydelig gjennomslag. Tanken om en Gud som valgte de fattige og undertryktes parti ble forankret på høyt hold. Teologien hang tett sammen med forestillingen om «folkets kirke», en kirke der lekfolket var tilkjent en tydeligere og mer selvstendig stemme, en sterkere vekt.

Motreaksjonene uteble ikke, verken fra Vatikanet - ledet av en polsk pave med mange arr etter kampen mot kommunismen – eller fra konservative biskoper. Disse anklaget frigjøringsteologene for å innsnevre evangeliet til et stykke revolusjonær politikk. De skuttet seg, her luktet det marxisme.

ANNONSE

Logg inn for å lese videre

eller

Ikke abonnent?

Nå kan du lese Vårt Land digitalt i 10 uker for 10 kr*

10 uker - 10 kr

*Abonnementet er løpende og kan sies opp når som helst. Etter prøveperioden fornyes det automatisk til rabattert pris kr 199 per måned.

Les også