Den famlende martyren

I mange år var Óscar Romero mer som et nyttig verktøy for de konservative makthaverne, både de i San Salvador og i Vatikanet. Eller en nyttig brems mot frigjøringsteologi og folkelig mobilisering. Men når det i mars i år ble markert at det var 40 år siden han ofret livet, var det ingen tvil om at det var de undertryktes uredde forsvarer som ble feiret. Hva skjedde?

Det korte svaret er at Óscar Romeros ble forvandlet. Først og fremst av den blodige drapsbølgen mot fattige og venstreorienterte i El Salvador på slutten av 1970-tallet. Langsomt, og steg for steg, inntok den engstelige biskopen rollen som de undertryktes profet, nesten 60 år gammel.

Vendepunkt

Den avgjørende vekkeren kom i form av det politisk motiverte drapet på en mangeårig venn, jesuittpresten Rutilio Grande, i mars 1977. Det skjedde kort tid etter at Vatikanet hadde utnevnt Óscar Romero - de velståendes, de militæres og de konservative katolikkenes kandidat - til erkebiskop i San Salvador. De forventet at Romero skulle pøse vann på den tiltagende opprørsilden, en allianse av militante marxister og jordløse bønder.
Slik gikk det ikke. Det som skjedde med Romero er i ettertid blitt omtalt som en mutasjon i den salvadoreanske historien: En erkebiskop, av alle, som nå stilte seg, med hele sin geistlig-politiske pondus, på de undertryktes side! Aristokratiet heiet ham til makten. Nå brukte han den, i Jesu navn.

Gud og de fattige

Andre kirkeledere og prester hadde i lang tid beredt grunnen for den konfrontasjonen Romero som drev frem. Linjene kan trekkes tilbake til konferansen som samlet Latin-Amerikas katolske biskoper i den colombianske byen Medellin i 1968. Toppmøtet var det første etter Det annet vatikankonsil (1962 – 1965), som blant annet banet vei for en mer offensiv formulering av evangeliets aktuelle, samfunnsmessige dimensjoner. I Medellin fikk frigjøringsteologien - slik den senere ble mer definitivt formulert av eksempelvis Gustavo Gutierrez - overraskende tydelig gjennomslag. Tanken om en Gud som valgte de fattige og undertryktes parti ble forankret på høyt hold. Teologien hang tett sammen med forestillingen om «folkets kirke», en kirke der lekfolket var tilkjent en tydeligere og mer selvstendig stemme, en sterkere vekt.

Motreaksjonene uteble ikke, verken fra Vatikanet - ledet av en polsk pave med mange arr etter kampen mot kommunismen – eller fra konservative biskoper. Disse anklaget frigjøringsteologene for å innsnevre evangeliet til et stykke revolusjonær politikk. De skuttet seg, her luktet det marxisme.

Langsomt, og steg for steg, inntok den engstelige biskopen rollen som de undertryktes profet, nesten 60 år gammel.

«Nasjonal skandale»

Også Óscar Romero var kritisk til de revolusjonære strømningene i kirken han var en av lederne for. I 1975 hadde daværende biskop Romero rollen som rådgiver for den pavelige kommisjonen for Latin-Amerika. Fra denne posten valgte Romero å kjøre hardt ut med adresse til venstreorienterte krefter som hjelpebiskop Arturo Rivera Damas og erkebiskop Luis Chavez. Da Chavez etter mange år i stridens hete ville gå av som erkebiskop, pekte han på Rivera som sin foretrukne etterfølger. Men Vatikanet ville aldeles ikke følge anbefalingen: Den 3. februar 1977 var det den lydige Óscar Romero som ble utnevnt til landets høyeste geistlige embete, erkebispesetet i San Salvador.

Som prest og biskop kjente mange ham som en heller tafatt og nervøs skikkelse. «Han var en ubetydelig figur, en skygge som gikk forbi og klamret seg til veggene», sa Salvador Carranza, en jesuittprest som arbeidet sammen med en venn av Romero i yngre år.
«Biskopen (Romero, red.anm.) klarte ikke å ta et standpunkt og handle deretter», minnes Juan Macho, en av prestene i bispedømmet. «Så snart noen nevnte Medellin for ham, ble mannen så nervøs at det rykket i ham. Munnviken hans skalv og skalv.»

Men nå hadde Romero fått en serie urovekkende opplevelser: Han hadde fått fått høre hvor elendig kaffebaronene i bispedømmet betalte sine arbeidere, og begynte å kritisere dem for det. Han åpnet kirkenes lokaler som overnattingssted for forkomne sesongarbeidere.

Et vendepunkt i Romeros langsomme sideskifte fant sted i mars 1977, kort tid etter innsettelsen i erkebispesetet. Da ble Romero informert om drapet på fader Rutilio Grande, jesuittprest og venn av Romero, og to andre, en 72-årig lekmann og en ung gutt. Romero reiste ut til landsbyen der begravelsen fant sted, han så de blodige likene og bøndene i området som var knust over tapet av sin forkjemper, fader Rutilio.

Ganske snart var Romero ikke til å kjenne igjen. Søndagen etter drapet på de tre, valgte Romero det uhørte: å avlyse alle høymessene i erkebispedømmet, unntatt én, i katedralen i San Salvador. Der ville han sette et kraftig utropstegn ved forfølgelsen av prester og andre i reformbevegelsen inspirert av Medellín.

Den lokale nuntio - den  pavelige sendemannen til landet - protesterte kraftfullt, både overfor Romero og i rapporter til Vatikanet. Det samme gjorde de øvrige biskopene i El Salvador. Bare én av dem støttet markeringen: Mannen som nå var Romeros hjelpebiskop, Arturo Rivera. Etter den fortsatte flommen av protester mot de to utover i 1977, omplasserte Vatikanet Rivera til et annet bispesete. I den tomme stolen plasserte man så en tydelig konservativ prelat, Marco Revelo Contreras. Budskapet var knapt til å misforstå: Hjelpebiskop Contreras skulle bidra til å tøyle Romero, som var å anse som en løs kanon på kirkedekket.

Ganske snart var Romero ikke til å kjenne igjen. Søndagen etter drapet på de tre, valgte Romero det uhørte: å avlyse alle høymessene i erkebispedømmet, unntatt én, i katedralen i San Salvador. Der ville han sette et kraftig utropstegn ved forfølgelsen av prester og andre i reformbevegelsen inspirert av Medellín.

Den lokale nuntio - den  pavelige sendemannen til landet - protesterte kraftfullt, både overfor Romero og i rapporter til Vatikanet. Det samme gjorde de øvrige biskopene i El Salvador. Bare én av dem støttet markeringen: Mannen som nå var Romeros hjelpebiskop, Arturo Rivera. Etter den fortsatte flommen av protester mot de to utover i 1977, omplasserte Vatikanet Rivera til et annet bispesete. I den tomme stolen plasserte man så en tydelig konservativ prelat, Marco Revelo Contreras. Budskapet var knapt til å misforstå: Hjelpebiskop Contreras skulle bidra til å tøyle Romero, som var å anse som en løs kanon på kirkedekket.

Ganske snart var Romero ikke til å kjenne igjen.

«Lik og sjikaner»

På bispekonferansen i Puebla i Mexico i 1978, var Romero nå en av pressens favoritter. Han fremsto som personifiseringen av den kirke de konservative ville glemme eller nedtone. Romero var nå kjent som erkebiskopen som stanset byggingen av den nye, dyre katedralen i San Salvador, for heller å bruke pengene til å hjelpe de fattige.

Erkebispedømmets radiostasjon YSAX hadde nå rukket å bli en av de få usensurerte mediestemmene i El Salvador. Her kunne folk flest peile inn informasjon om det økende antallet kidnappede, drepte og forsvunne. Romero brukte radiostasjonen offensivt. Under messene som ble kringkastet, la han inn regelrette bulletiner med navn og detaljer om de forsvunne, om den lemfeldige håndteringen av tortur og drap i rettsvesenet, og ulike andre brudd på menneskerettighetene.

Samtidig brøt Romero tydelig med «den frigjøringsteologiske pakken». Der andre ble ensidig aktivistiske, minnet han om bønnens avgjørende plass, og var tydelig på at kirken ikke måtte la seg binde til et bestemt politisk prosjekt.

Han minnet om at kirken ikke måtte la seg binde til et bestemt politisk prosjekt.

Utbryterbiskopen

I 1978 ga han opp å samle de øvrige salvadoreanske biskopene bak en uttalelse mot den politiske brutaliseringen, og kjørte sammen med Rivera frem en egen uttalelse om kirkens plikt til å støtte de folkelige organisasjonene i kampen mot vold og undertrykkelse.
Etter sandinistenes seier i Nicaragua i 1979 økte desperasjonen hos de rike elitene i Mellom-Amerika. For dem var Nicaragua et «nytt Cuba». Stadig oftere grep regimene til ren terror mot sivile for å holde de revolusjonære i sjakk. Tusenvis av salvadoreanere ble myrdet, og i mange tilfeller grovt lemlestet i etterkant. Bak de fleste av episodene sto nasjonalgarden og dens allierte - de halvmilitære dødsskvadronene. Mange av de drepte var kirkens folk, lærere, leke aktivister, nonner og prester. Andre ble ofre for terror fra den venstreorienterte geriljaen, som også herjet med sivilbefolkningen.

Terroren banket hyppig på, også direkte hos erkebiskopen, der han bodde i en enkel bolig i det kirkelige kreftsykehuset i San Salvador. Daglig mottok han trusselbrev, med varsel om død og fordervelse hvis han ikke snart la seg flat.

«Carter, er du kristen?» 

I kulissene for den tiltagende voldsbølgen befant også USA seg, med baptisten, søndagsskolelæreren og politikeren Jimmy Carter i spissen. USA sto bak omfattende leveranser av militært utstyr og rådgivningstjenester, også til juntaen som i 1979 hadde tatt makten i El Salvador. Mange av de militære offiserene som sto bak terroren i regionen hadde sin utdannelse ved School of the Americas (SOA) i delstaten Georgia, som utdannet latinamerikanske soldater blant annet i skarpskyting, geriljakrig, psykologisk krigføring og forhørsteknikker.

Sterke grupper i det republikanske partiet gikk tidlig på 1980-tallet så langt som til å anbefale støtte til høyreorienterte protestantiske misjonsfremstøt i Mellom-Amerika for å demme opp mot frigjøringsteologien. For erkebiskop Romero var bildet så tydelig at han ikke nølte med å appellere direkte til president Carter: «Du sier du er en kristen ...», skrev han i et brev til presidenten. «... Hvis du virkelig er det, kan du ikke stanse de militære leveransene til hæren her? Det eneste de gjør, er å bruke dem til å drepe mitt folk.» Carter-administrasjonen avviste oppfordringen i all stillhet.

Du sier du er en kristen ... Hvis du virkelig er det, kan du ikke stanse de militære leveransene til hæren her?

—   Erkebiskop Romero, i et brev til USAs president Jimmy Carter

«Jeg trygler, jeg beordrer» 

Under juntastyret ble de høyreekstremes terror enda mer intens. I begynnelsen av 1980 var antallet drepte og forsvunne kommet opp i over 1000 personer per måned, ifølge statistikkene som ble ført og formidlet av erkebispedømmets radiostasjon.
Romero fortvilte. Fjerde søndag i faste prekte han i halvannen time til den fullsatte katedralen i San Salvador. Som vanlig hadde han på forhånd diskutert hovedlinjene i prekenen med sitt team av nonner og prester; de ble enige om at en kraftig protest var på sin plass. Prekenen skulle som vanlig kringkastes på direkten via YSAX, stasjonen var akkurat blitt operativ igjen etter et bombeangrep de militære skal ha stått bak. Prekenen munnet ut i en lidenskapelig appell til den salvadoreanske hæren, som i all hovedsak bestod av katolikker:
«Dere dreper nå deres egne brødre og søstre blant bøndene. Guds lov, som sier 'du skal ikke drepe', må få overtrumfe enhver ordre gitt av et menneske. Ingen soldat har plikt til å adlyde en ordre som er i konflikt med Guds lov ...», ropte Romero, til voldsomme salver av applaus.

Så fulgte den dramatiske sluttappellen som sannsynligvis beseglet Romeros skjebne: «I Guds navn, og i dette lenge plagede folkets navn, hvis rop ruller mot himmelen som et tiltagende tordenvær: Jeg trygler dere, jeg ber dere innstendig, jeg beordrer dere, i Guds navn: Stans underkuelsen!»

Bifallet fra den tettpakkede katedralen ville nå ingen ende ta. Man må regne med at juntaens informanter fikk litt av hvert å formidle: Med evangeliet i hånd utfordret Romero nå samholdet i de militære rekkene, han rev sløret av den militære lojalitetsmystikken, han angrep «nasjonens krigerske sjel», som en kommentator beskriver det.

«Hvis såkornet dør» 

Neste dag, 24. mars, feiret erkebiskopen kveldsmesse i sitt hjemlige sykehuskapell. Dagens bibeltekst skulle vise seg å bli svært så aktuell: « ...hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.»
Romero avsluttet sin preken med en bønn om at nattverden måtte «nære oss slik at vi frembyr vår kropp og vårt blod til lidelsen og smerten, slik Kristus gjorde, ikke for sin egen del, men for å frembringe rettferd og fred for vårt folk».

Romero tok nå - i følge et lydopptak av begivenheten - fatt på selve nattverdsliturgien. De som var til stede hørte snart en bil stanse utenfor kapellinngangen. Mens erkebiskopen løftet kalken og oblatene mot himmelen, steg en mann inn i rommet, «slentrende», ifølge øyenvitnene. Stående ved kapellinngangen skjøt han Romero, så blodet stenket alterduken og erkebiskopen segnet om ved foten av det digre krusifikset. Få minutter senere var han død. Kulene hadde gått ham rakt gjennom hjertet.

Det var en varslet død. «Men», skriver forskeren Ian Linden, en ekspert på moderne katolsk historie, «... i De fattiges kirke, og i dens sakramentale forestillingsverden, var Romeros fremtreden et ikon av Kristi kjærlighet til verden, et sant martyrium ... Et dypere uttrykk for liturgiens vesen var ikke tenkelig.»

Begravelse og borgerkrig

Allerede i Romeros begravelse fikk hans tilhengere demonstrert at martyriet ikke innevarslet verken forsoning eller fred. Anslagsvis 250.000 mennesker – en god del av dem kom utenlandsfra - trengte seg sammen på Plaza Gerardo Barrios utenfor den tidlig fullsatte katedralen der ritualet skulle finne sted.

Hvem som sto bak, de militære, dødsskvadronene eller den venstreorienterte geriljaen, er fortsatt uklart. Men bomber ble utløst tett på folkemengden, mens skyttere på toppen av de store bygningene rundt plazaen begynte å skyte rakt inn i massene. I panikken som oppsto ble mange trampet ned eller klemt i hjel ved inngangspartiet til katedralen der de søkte tilflukt. Dagen etterlot seg et trettitalls døde og mange alvorlig sårede.

Drapet på den folkekjære erkebiskopen kom til å bli starten på en borgerkrig som herjet landet i hele det følgende tiåret. Både de militære og motparten i den kubanskstøttede geriljaen FMLN, gikk grusomt frem. Hele landsbyer ble massakrert og jevnet med jorden. Anslagsvis 70.000 salvadoreanere mistet livet.

Martyrens etterfølger

Hvor, i krigens tumulter, ble det nå av Romeros nære allierte, biskop Arturo Rivera?
Vatikanet syntes å nøle i valget av Romeros etterfølger. I april 1980 utnevnte det Rivera, ikke til Romeros eftertreder, men til stillingen som apostolisk administrator, en tidsavgrenset variant av erkebispevervet.

Til frustrasjon for de fyrigste Romero-tilhengerne, valgte Rivera en dialog- og meglerlinje. Han talte begge partene i krigen til rette, forsøkte å ikke bli tatt til inntekt for noen enkelt side. Med sin dialogorienterte linje vant Rivera gradvis Vatikanets støtte. I februar 1983 ble han utnevnt til erkebiskop i San Salvador. Og da Johannes Paul II la ut på sitt pavebesøk til Mellom-Amerika, gjorde paven det klart at Rivera hadde Romas fulle støtte.

I årene som fulgte ble Rivera en viktig figur i det som er blitt omtalt som en gradvis «humanisering av borgerkrigen». Han fikk i stand utveksling av fanger, løste kidnappingskriser, mobiliserte grasrotstøtte for fredsforhandlinger, og dyttet krigspartene mot forhandlingsbordet. Da fredsavtalen var i havn i 1992, ble han anerkjent som en viktig arkitekt.

Hvem skjøt Romero? 

Er omstendighetene rundt drapet på Oscar Romero avklart? Etter fredsavtalen, der FMLN skiftet ham og ble et politisk parti, nedsatte FN en sannhetskommisjon, som fikk i oppgave å avklare fakta rundt de massive overgrepene og menneskerettighetsbruddene. Kommisjonen fant det dokumentert at det var major Roberto d’Aubuisson – utdannet ved School of the Americas i USA - som organiserte attentatet, på ordre fra den militære høykommandoen i landet. d’Aubuisson stiftet i 1981 det høyreekstreme partiet ARENA, og ble senere president i den salvadoreanske nasjonalforsamlingen.

Hvem som avfyrte skuddene er fortsatt uklart. En av d’Abuissons underordnede, kaptein og dødsskvadron-aktivist Álvaro Rafael Saravia, ble i 2003 dømt av en distriktsdomstol i USA for å ha støttet og deltatt i mordet på Romero. Saravia ble beordret til å betale 10 millioner dollar til et juridisk representantskap for erstatningskrav fra utlandet, men har levd i dekning og unngått straffeforfølgelse. Ifølge et intervju Saravia skal ha gitt fra sitt skjulested til avisen El Faro i 2010, medga han å ha kjørt drapsmannen til kapellet og så, etter udåden, ha betalt ham 1000 colones, tilsvarende rundt 1000 norske kroner, for «jobben».

40 år etter

40 år senere er El Salvador fortsatt et sterkt voldsbelastet land; det ligger i verdenstoppen i antall drap målt etter folketallet. De siste tiårene har det vært kriminelle gjenger – de beryktede maras - som har utøst mest blod. Problemet har sine røtter ikke minst i USA. Blant de hundretusenvis av salvadoreanere som flyktet dit under borgerkrigen mellom 1979 og 1992, innlot en god del seg med mafiaaktige gjenger i Los Angeles-området. Blant fruktene var beryktede MS-13, en av verdens mest skruppelløse bander.

[ Sturla Stålsett om helgenkåringen av Romero: «En viktig bekreftelse­, ikke minst for den frigjørings­teologisk inspirerte delen av den katolske kirken» ]

Da borgerkrigen var over, deporterte USA nesten 4000 salvadoreanske gjengkriminelle tilbake til El Salvador. I kaoset kunne de nå breie seg på spektakulært blodig vis; borgerkrigen hadde årelatt et allerede svakt og korrupt politi- og rettsvesen. I 2018 hadde MS-13 aktivt fotfeste i hele 94 prosent av alle kommuner i El Salvador, og forgreninger til resten av Mellom-Amerika, Canada og Mexico.
Den enorme kløften i velstand mellom rik og fattig er også langt på vei intakt, selv om det gamle «geriljapartiet» FMNL har hatt sin tørn ved makten, avløst av perioder med høyreorientert Arena-styre. Per 2020 knytter mange et visst håp til den unge, palestinsk-ættede Nayib Bukele (37), en politisk outsider som ble valgt til president med klar margin. Bukele har gjort bekjempelse av gjengvold til fanesak, og har vakt oppsikt ved å utnevne syv kvinner til statsråder.

I flere tiår etter drapet, sørget konservative krefter i den katolske kirke for å parkere utsiktene til det millioner av salvadoreanere håpet på: en helgenkåring av Romero. Kritikerne hevdet at erkebiskopen ikke var noen martyr i ordets rette forstand, drapet var politisk motivert, hevdet de, ikke et utslag av antireligiøsitet.

En kommisjon nedsatt av pave Frans kom i 2015 til motsatt konklusjon - mordet på Oscar Romero var «drevet av hat mot troen». Kjennelsen banet vei, først for saligkåringen av Romero som martyr i mai 2015, og for hans kåring til helgen i oktober 2018.

Hvor ble det av såkornets frukter? Hva avstedkom biskopene Chavez, Romero og Rivera?
Mange vil peke på følgende: I juntaenes, oberstenes og statskuppenes land, i et land der forsøk på fredelige reformer har vært kvalt i blod helt siden massakrene på 30.000 av den indianske befolkningen i 1932, har ikke minst Óscar Romero inkarnert en annen mulighet: Håpet om ledere som kan tjene dem med integritet og varme, om et mer barmhjertig samfunn, om den enkeltes verdi, en mann, en stemme, og om muligheten for en ikke-voldelig forvandling av det forpinte «Frelserens land».

Teksten er en oppdatert og forkortet utgave av en artikkel som har stått på trykk i Vårt Land-magasinet STREK.

Kilder:
Boken Global Catholicism  Diversity and Change since Vatican II, Ian Linden, Hurst & Company, London, 2009.
Artikkel i The Catholic Historical Review, 1. oktober 2008: «Archbishop Artuor rivera Damas and the Struggle for Social Justice in El Salvador».
Nettmagasinet Envio Digital i nicaragua, artikkelen «Monsignor romeros Portrait in My Memory and in History» av redaktør María López Vigil, lastet ned 10. november 2009 fra www.envio.org.ni
The Truth Commission report to the United nations, March 15, 1993. (Sannhetskommisjonens rapport til Fn om overgrepene i borgerkrigen i El Salvador 1980-1992), gjengitt på nettstedet http://onlineministries.creighton.edu/CollaborativeMinistry/turth-com.html
El Salvador History på www. lonelyplanet.com/el-salvador
Biografisk artikkel om Óscar romero på Wikipedia, lastet ned 10. november 2009.
Nettstedet til Dorothy Day Catholic Worker, Washington, D.C, artikkelen «reflections on the Anniversary of Archbishop romeros Martyrdom», lastet ned 10. november 2009.
Boston Globe, 1. juni 2009, «A Salvadorean resurrection»