Jorda rundt for å møte fadderbarn

Han sitter på en BMW GS 1200 Adventure. Den er spesialbygget for lange turer. Tanken tar hele 30 liter drivstoff. Sykkelen skal i løpet av fire ­måneder ta Johan over tusen mil.

– Jeg solgte huset og frigjorde penger. De bruker jeg på å oppleve verden og hjelpe andre. Jeg tror denne reisen vil ta meg til steder det gir mening å komme til, sier Johan Holberg, som tar seg tid til en prat med Vårt Land på et stopp i Oslo på veien sørover.

48-åringen fikk ideen til den lange reisen etter et krasj. Ikke med sykkelen. Men med hverdagen.

– Jeg var overarbeidet og ­utbrent. I samme fase ble jeg skilt, arbeidsgiver gikk konkurs, en venn av meg ble drept og en annen tok livet sitt. Det var mange ting som hver for seg var tunge, men som samlet sett ble mer enn jeg maktet. Jeg visste ikke om jeg ville overleve det. Så ingen vei videre. Orket ikke møte andre.

Johan Holberg begynte der. Med å oppsøke det han fryktet mest.

Det å være omgitt av masse mennesker. Han tvang seg ut og tok T-banen. Tok med kamera og tok bilder. Gjorde det på alle de hundre stasjonene i Oslo. Så øket han utfordringen med tog og fly helt til angsten gradvis ble borte. Reisene hans hadde tatt ham til et sted hvor han gjenfant tryggheten inni seg.

Ren galskap

Fadderbarnet til Johan Holberg er 13 år. Han har sponset utdannelsen hennes i fem år. Det koster ham 220 kroner i måneden.

Det er ikke mye penger sammenlignet med de 200.000 han regner med å bruke på motor-­sykkelekspedisjonen østover.

– Det er jo ren galskap. Hadde jeg virkelig villet hjelpe, kunne jeg jo solgt sykkelen og gitt bort alt. Men kanskje kan jeg gjennom den oppmerksom-heten jeg skaper for dette prosjektet inspirere ­andre til å bli faddere? Hvis jeg når alle leserne i Vårt Land med min historie, så kan det jo skje uante ting.

Om lag 70 av Plan Norges 136.000 faddere drar på besøk til sine ­fadderbarn hvert år.

– Dette er en trend. Og det er noe vi oppfordrer til. Når man ­besøker fadderbarnet sitt, lærer man om andre kulturer, man bygger ­broer og det skaper engasjement, sier Siv Meisingseth, kommunikasjonssjef i Plan International Norge.

Totalt er 350.000 nordmenn faddere. Til sammen bidrar de med over en milliard kroner ­årlig til Redd Barna, SOS Barnebyer, Plan, Strømmestiftelsen og ­Misjonsalliansen. Selv om hver enkelt fadder ofte «bare» hjelper ett barn, blir det mange barn til sammen.

Holberg trekker fram en fortelling han hørte som barn. Den handler om en liten gutt som går langs havet. Stranda er full av gispende fisker som er skylt på land. Gutten kaster en og en fisk uti. En voksen kommer bort til ham og sier at dette ikke gjør noen forskjell, det ligger jo tusenvis av fisker på stranda.

«For denne fisken gjør det en forskjell», svarer gutten.

Uforberedt

Johan Holberg er reisevant. Han har bodd fem år i utlandet, og jobbet med prosjekter i Danmark, Polen og Singapore. Hans siste ­prosjekt utenlands var hjelpearbeid i Uganda.

– Jeg har vært i slummen i Indonesia, på ­søppelfyllinger i Vietnam og på gravplasser på Filippinene. Det har slått meg at de menneskene jeg møter der ofte er like lykkelige, eller mer ­lykkelige, enn vi er hjemme i Norge. De er gladere, rausere, mer takknemlige. Mange nordmenn er så opptatte av materielle ting og status. Jeg tror det koker ned til om man er fornøyd med det man har eller misfornøyd med det man mangler.

---

Reiser

• 350.000 nordmenn er faddere. De bidrar med over en milliard kroner årlig.
• De som vil følge Johan Holbergs rapporter fra turen, kan finne dem på nett-adressen: facebook.com/goingsoutheast/
• 2.240.000 nordmenn var på reise i første kvartal 2017, ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå. Om lag to tredje-deler var feriereiser.
• 82 prosent av alle nordmenn er på minst én privat flyreise i året. Ingen andre land er i nærheten av vår reisevirksomhet.
• 29 prosent av alle nordmenn er på fem eller flere flyreiser årlig. I Sverige og Danmark er tilsvarende tall sju og tre prosent.
• 95 prosent av verdens ­befolkning har aldri vært på en flyreise.

---

Holberg legger til at han er takknemlig over å ha trukket vinnerloddet før han ble født. Ved å reise har han tatt inn over seg hvor forskjellige vilkår andre mennesker har.

– Regner du med å være den samme når ­reisen er over?

– Nei. Det er en evig forandring. Jeg er ikke den samme som før. Jeg har endret syn på hva som er viktig og uviktig. Jeg er mye mer avslappet i forhold til liv og død. Jeg blir ikke like lett sint og frustrert som før. Jeg tar ting som de kommer. Er forberedt på å være uforberedt.

Hardt arbeid

Det norske ordet reise heter ­«travel» på engelsk. Et ord vi også bruker på norsk, men da i en helt annen betydning. Eller kanskje er betydningen ikke så forskjellig likevel?

Travelheten som følger med det å reise, er likevel neppe kommet inn i språket da begrepet hoppet over Nordsjøen. For engelskmennene har på sin side hentet ordet travel fra sørsiden av kanalen, der franskmenn sier «travaille».

Det betyr rett og slett arbeid.

Altså det motsatte av ferie og avslapning.

Det er en evig forandring. Jeg er ikke den samme som før.

—   Johan Holberg

– Det finnes en fantasi om at man kan dra ­avsted på en lang reise, og på den måten få et nytt ­perspektiv på sitt liv. Men de fleste av oss oppdager at vi ikke kan reise bort fra oss selv, påpeker den svenske forfatteren Owe Wikström.

Han har skrevet boken Leve langsomheten – ­eller faren ved å kjøre motorsykkel gjennom Louvre.

Det berømte museet i Paris egner seg nok for litt saktere fart enn en MC-tur fra Norge til Indonesia. Men Wikström tror det er fort gjort å lure seg selv når man er på reise.

– Plutselig sitter vi på en kafé i Roma eller vi ser på løver i Serengeti. Men når kvelden kommer og vi skal legge oss, blir vi som regel tatt igjen av oss selv. Da kommer de stillferdige funderingene over hvor fort livet går, gjerne med en diffus følelse av uro. De eksistensielle tankene får gjerne mer plass når vi ikke jager på slik vi gjør i hverdagen.

Flytter grenser

I boken Andre reiser skriver psykiater Finn Skårderud at reisen er en eksistensiell grunnposisjon. Reisen er forandring. Og forandring er uunngåelig.

«Det handler om å åpne sansene. For en dag er det hele over», påpeker han.

Vi krysser ofte landegrenser når vi reiser. Og vi flytter på egne grenser. Det kan gi vekst. Og det kan være besværlig. Skårderud beskriver det slik:

«Det er veldig ubehagelig å spille biljard på et bord uten kanter».

Forfatterkollega Owe Wikström skriver også mye om reisenes dobbelthet. I en e-post til Vårt Land utdyper han hva han mener med at man ikke kan reise vekk fra seg selv:

– Det finnes en fantasi om at man skal dra i vei på en lang reise for å få perspektiv på sitt liv. Men ofte ender vi opp med å fundere på de evige spørsmålene: Hvor kort livet er og hvor fort tiden går. Ikke få turister går inn i en kirke og tenner et lys, ser på et ikon og sitter i stillhet under en orgel-konsert nede på kontinentet. Hva er det som skjer da? Jo, det åpnes en glipe inn i vårt eget indre.

– Hvilken reise har påvirket deg selv mest?

– Jeg jobbet en periode på Benares Hindu University i India. Omgitt av helt andre guder og helt andre riter enn den svenske velkjemmede tause andektigheten i den lutherske kirken, underviste jeg hinduistiske studenter om religionens funksjoner. Jeg fikk dyp respekt for et gigantisk tankesystem fjernt fra Luther og Hallesby. Det har beriket og forvansket mitt liv, svarer Wikström.

Skal lytte

Den gang verden var mer forskjellig fra sted til sted enn den er nå, var det færre som reiste. Reiser ser ut til å utviske forskjeller.

På reisen gjennom gamle Sovjet-republikker kommer Johan Holberg til å ha følge av andre MC-eventyrere. Han regner likevel med å kjenne seg fremmed.

– Samtidig vil jeg nok kjenne meg mindre fremmedgjort enn hjemme i Norge. Jeg er ikke redd for den følelsen. Eller følelsen av å være ensom. Da jeg begynte med T-banereisene mine, var det slike følelser jeg trengte å konfrontere.

– Blir denne reisen viktig i fortellingen om ditt liv?

– Ja, det er jeg overbevist om. Jeg legger ut på en vei som jeg ikke vet hvor fører meg hen, men veien i seg selv er livet mitt.

– Hva skal til for at du møter noe som er større enn deg selv?

– Det opplever jeg hele tiden. Hvor liten og ­ubetydelig jeg er, i det store bildet. Og samtidig, hva jeg kan bety i møte med andre mennesker. Jeg gleder meg til å ta bilder og høre deres historier. Dele det på nettet, og kanskje lage bok etter hvert.

– Hva vil du si til fadder-
barnet ditt?

– Jeg kan litt indonesisk, så jeg håper hun kan det, i tillegg til det lokale språket på Lembata. Jeg vil si «hei» og «hvordan har du det?». Jeg vil lytte, mer enn jeg forteller. Det er ikke jeg som skal stå i sentrum da.