Bachs Matteuspasjon ble skrevet til langfredag. Her er de beste innspillingene

Tiden er inne for å finne frem de gamle LP-platene, eller logge seg på de digitale strømmetjenestene, og enda en gang dykke ned i Bachs Matteuspasjon. Det er et verk med en nesten ufattelig rikdom av musikalske ideer og av følelser. Dramatisk, til tider rent ut skremmende, hjerteskjærende og i øyeblikk helt ufattelig vakkert.

Også Bach må ha skjønt hva han hadde mellom hendene, for han tok alt arbeidet med å lage en vakker renskrift av verket, til arkivet sitt. Dette var jo i håndskriftens tid, og skrivearbeidet var en enorm belastning for en produktiv komponist som Bach. Mange av verkene hans er overlevert som mer eller mindre pålitelige avskrifter, fragmenter og lignende. Men for Matteuspasjonen har vi altså en nydelig renskrift i Bachs egen hånd hvor tekstdelene hentet fra Bibelen er fremhevet med rødt blekk.

Bach som unntaksmenneske

Tross sitt fromme motto «Gud alene har æren» var Bach en svært selvbevisst musiker, fullt klar over sitt eget verd. Han kjempet som en løve for at de musikalske gavene som Gud lot strømme gjennom Bach-slekten og ikke minst ham selv, skulle få den anerkjennelsen de fortjente. Da han døde i 1750 hadde samtiden for lengst parkert ham som en respektert, men håpløst gammeldags figur, en komponistenes komponist. Dette snudde i 1829, med Mendelssohns fremføring av nettopp Matteuspasjonen, etter hundre års glemsel. Det ble også starten på mytologiseringen av Bach som geni og unntaksmenneske. Han var ikke bare den dyktigste komponisten som noen gang hadde levd, men også den dypeste, og ikke minst den frommeste.

Matteuspasjonen var selve symbolet på dette. Et verk av beste kvalitet som det er nesten umulig å forholde seg til. Ikke fordi musikken er lærd eller krevende, men ganske enkelt fordi verket er så ekstremt langt og dvelende. Utilgjengeligheten gir det en helt spesiell nimbus sammenlignet med søsterverket Johannespasjonen, som er dramatisk og konsentrert. Begge er mesterverker.

Tre timer pluss preken

Bachs pasjoner er skrevet for å fremføres på ettermiddagsgudstjenesten på Langfredag. På denne gudstjenesten spilte musikken hovedrollen. Kjølen i verkene er lesningen av lidelseshistorien fra en av de fire evangelistene, ord for ord. Teksten blir sunget som såkalt resitativ, altså sunget tale. En tenor synger fortellerstemmen, en bass Jesus-ordene, en annen rollen til Pontius Pilatus og så videre. Koret fyller rollene som folkemengde, disipler og yppersteprester. Med disse elementene alene har vi allerede en sammensatt og fargerik musikalsk form.

Men her er mer! Handlingen blir nemlig avbrutt av forseggjorte solo-arier, meditasjoner over de ulike hendelsene, med en bred palett av ulike følelser. Her er ambisiøse, selvstendige korstykker, og ikke minst er salmer spredt utover hele verket. Alt i alt fremstår Matteuspasjonen nesten som en kalvarieprosesjon hvor man skrider saktelig fremover og stanser ved hver hendelse. Det er en oppvisning i musikalsk iderikdom, typisk for Bach som elsket å vise hva det er mulig å gjøre. Resultatet er et verk med spilletid på bortimot tre timer – selvsagt avhengig av hvor fort man spiller. Fremdriften er uansett svært langsom. Det er langfredagsmusikk, men etter en halvtimes lytting er man ikke kommet lenger enn til måltidet torsdag kveld! Midtveis i verket skulle det være en preken – som var noe helt annet på 1700-tallet enn det er i dag. Så, tre timer musikk pluss én time preken. Det gir en pekepinn på en annen tidsfølelse enn vår.

Alt dette gjør Matteuspasjonen velegnet til å høres på et stereoanlegg. Det man mister, er den opplevelsen av kamp med stoffet som en levende fremføring av dette verket alltid gir. Til gjengjeld kan man ta pause når man vil, og så gjenoppta lyttingen med friske sanser. Verdens dyktigste musikere spiller på innspillingene, noe som både er et stort pluss og et tveegget sverd. Det er ikke mange musikere som klarer å forene høyt oppdrevet mesterskap med følelsen av at noe virkelig står på spill. Man kan ikke få alt.

Lytt til de forskjellige innspillingene ved å trykke på Spotify-symbolet i platepresentasjonene.

«Alle toner er like, og det er ikke gjort det minste forsøk på å få musikken til å svinge. Men innspillingen har verdighet.»

1959: Richters verdighet

I fremføring av Matteuspasjonen er det et veiskille i 1970, da Nikolaus Harnoncourt ga ut sin innspilling med tidsriktige instrumenter, besetning og spillestil. Tidligmusikk-bevegelsen startet på 50-tallet, og på 70-tallet begynte den å skyte fart. Bach selv hadde jo hatt små ensembler å jobbe med, hvor små er det ingen som vet. Det var guttestemmer i koret hans, og tarmstrenger på strykeinstrumentene. Lydbildet må ha vært spinkelt og gjennomsiktig, i alle fall sammenlignet med et moderne symfoniorkester.

For oss som hørte på klassiske plater på 70-tallet, åpnet det seg en helt ny verden med tidligmusikk-utgivelsene. Forskjellen var ikke bare størrelsen på orkesteret og lyden i selve instrumentene. Hele spillestilen var luftigere, mer dansende og mer artikulert. Det var markant skille mellom betonte og ubetonte toner, det som kalles skandering. Det var en kjempeforskjell fra de barokkplatene vi pleide å høre på, hvor alle toner var like sterke. Vi pleide å kalle den konvensjonelle spillestilen for romantisk, men i virkeligheten var det en modernistisk stil som rådet i årene etter krigen. Saklig og usentimental.

En fremstående eksponent for den stilen var Karl Richter. Hans innspilling av Matteuspasjonen fra 1959 stod i mangt et møblert hjem i disse årene. Han var regnet som en autoritet på barokkmusikk, og det er nesten rørende å høre igjen musiseringen hans nå. Han går til verket med stort alvor, han er nøktern. Særlig i de dansende ariene kommer dette i veien. Alle toner er like, og det er ikke gjort det minste forsøk på å få musikken til å svinge. Men innspillingen har verdighet. Særlig koralene (salmene) er nydelig gjort, med ekte alvor. Vel verdt et gjenhør.

Dette var det altså tidligmusikk-bevegelsen så å si gjorde opprør mot. I starten var utgivelsene deres rufsete, noe den legendariske Harnoncourt-innspillingen fra 1970 bærer preg av. Musikerne er ikke helt husvarme i den nye spillestilen, de tar ikke helt ut svingene, og særlig sangerne har med seg den tunge, operamessige syngemåten de er opplært i.

«Barbara Bonney har så vakker stemme at man faktisk blir litt forelsket.»

1988: Gardiner lar det swinge

Men når vi går til John Eliot Gardiners Matteuspasjon fra 1988, er all tvil feid av banen. Dette var en milepæl, og når man hører innspillingen i dag, kan man fortsatt kjenne sitringen av noe helt nytt. Den følelsen av andakt og mystisk dybde som har klebet til verket siden 1829, kan vi bare ta av oss som en frakk. Se hvor lett det er! Matteuspasjonen er i bunn og grunn bare et stykke barokkmusikk. Hver sats er basert på en bestemt danserytme, som i all barokkmusikk.

Gardiner får musikken til å svinge. Han er ikke redd for høye tempi, han skanderer så det suser og han har et stjernelag av sangsolister som vet å tilpasse klangen etter det lille ensemblet og barokkinstrumentenes spinkle klang. Sjekk ut arien Ich will dir mein Herze schenken hvis du er nysgjerrig på hvordan det hørtes ut: Brilliant, tempoet akkurat så høyt at man er utenfor komfortsonen. Det kribler i hele kroppen. Barbara Bonney har så vakker stemme at man faktisk blir litt forelsket. Men hun strever med å synge så fort, det kan man høre. Rytmen holder musikken i et lite jerngrep. Svakheten ved innspillingen ble kommentert allerede da den kom, og kan fortsatt merkes: Det er herlig, det er befriende, men det mangler mykhet og varme.

Tidligmusikk-bevegelsen kom til virkelig blomstring, og impulsene derfra er nå mainstream. Hvis et tradisjonelt symfoniorkester spiller Matteuspasjonen i dag, vil det ikke falle dem inn å spille i Richter eller Herbert von Karajans ånd. Heldigvis. De vil spille mer rytmisk, artikulere tydeligere, lage mer luft osv. Men for oss som hører på plater, er det ikke så gøy lenger. Utgivelsene av Matteuspasjonen kommer på løpende bånd (den siste, med «Gli Angeli Genève», Genèves engler, er kommet nettopp i disse dager), de er alle vakre og helt som de skal være, men de ligner hverandre til forveksling. Det er helt slutt på å si: Har du hørt Gardiners nye innspilling? Tidsriktig spillestil er jo ikke nytt lenger, og vil man høre noe som virkelig skiller seg ut, må man tilbake i tid – for eksempel til nevnte Karajan.

«Karajan er den eneste som skaper en pasjon som er skremmende på ekte. Innspillingen burde hatt 16-års aldersgrense.»

1972: Karajans gotiske grøss

Herbert von Karajans Matteuspasjon fra 1972 stod også i mange norske hjem, blant annet i mitt, og ble for mange den første inngangen til verket. Karajan selv var en veldig interessant skikkelse. I 1972 var han kongen i Europas musikkliv, helt fenomenal til å dirigere, samtidig som ryktene om hans i beste fall opportunistiske holdning under det tredje riket klebet ved ham. Musikktolkningene hans var virkningsfulle, han var en mester i å lage lange linjer og skape sug i musikken, men hvis du lette etter inderlighet, lette du hos feil mann. Litt urettferdig heftet det noe Leni Riefenstahl-aktig ved ham. Men hans Matteuspasjon er både gripende og fascinerende.

De meditative ariene spiller han i modernistisk, nøytral stil, og her tror jeg det må være lov å bruke ordet kjedelig. Men når det gigantiske koret trår til, klarer han å skape en gotisk stemning som er rent ut nifs. Hør på stykket So ist mein Jesus nun gefangen, og se om ikke hårene reiser seg i nakken. Koret høres ut som det kommer rett fra Draculas borg. Karajan er den eneste som skaper en pasjon som er skremmende på ekte. Innspillingen burde hatt 16-års aldersgrense. Åpningskoret høres ut som et skip i storm. Men desto større blir kontrasten til det myke. I rollen som Jesus hører vi nemlig Dietrich Fischer-Dieskau, musikkens Willy Brandt, legendarisk tysk bariton og for mange selve lyden av etterkrigstidens Tyskland. Det er bevegende å høre ham synge Jesus-partiet med den stemmen som er så full av besinnelse og humanitet. Det er som om du ser Brandt knele ved det jødiske minnesmerket i Warzawa. Vel verdt å bli minnet om i tider som våre.

Karajan er også uovertruffen i behandlingen av koralene. Det er vanskelig å tenke seg dem vakrere. Han gjør dem til ro-punkter i det opprørte havet som fortellingen jo er. Kjempekoret (det er operakoret fra Wien) synger dem helt organisk og mykt, og med en følelse som mer enn mye annet faktisk minner om inderlighet. I det hele tatt undrer jeg meg over at så mange dirigenter omfatter disse to områdene – koralene og castingen av Jesus-rollen – med så lite omsorg. Bach lar alltid Jesus synges av en bass-stemme. Men rollen besettes altfor ofte av stive sangere som hadde passet bedre som Pontius Pilatus. Fischer-Dieskau er et vidunderlig unntak i så måte.

«Låter omtrent som en opera av Wagner.»

1939: Mengelbergs operafølelse

Går vi enda lenger tilbake i tid, finner vi ekte romantiske tolkninger av Matteuspasjonen. Bare et tastetrykk unna er Willem Mengelbergs innspilling fra Amsterdam i 1939. Her står vi med bena helt og fullt i 1800-tallet – Mengelberg var født i 1871 og var altså 26 år da Brahms døde. Og hvordan høres det ut? Omtrent som en opera av Wagner. Ordet danserytme er like lite i tankene hans som det var hos Wagner da han skrev «Parsifal». Det er følelsen som styrer rytmen. Man må dvele ved de mest uttrykksfulle tonene. Musikken stopper nesten helt opp, skynder seg videre, bremser opp igjen, fullstendig fritt. Det er fascinerende. Samtidig virker det overraskende naturlig også.

Jeg skammer meg nesten over å si det, men det gjør faktisk musikken litt lettere å høre på. Sjekk ut arien Buss und Reu, så får du et inntrykk. Anbefalt er også resitativet Und siehe da, der Vorhang im Tempel zerriss hvor han slipper alle tøyler. Her er det bare vindmaskinen som mangler. Det er mulig at Mengelberg gikk lenger i dette enn andre samtidige musikere. Men han var langt fra noen tulle-dirigent – han var en stor autoritet i samtiden. Det man merker i hans Matteuspasjon er hvordan musikerne hele tiden leter etter uttrykksfulle melodier – og de finner det også.

«Tar ut opera-svingene i like stor grad som Mengelberg gjorde i 1939, men nå med barokkoperaens virkemidler.»

2013: Jacobs' dristige barokkopera

Det opera-aktige var et ømt punkt ved Bachs pasjoner allerede i hans egen samtid. Verkene er jo veldig teatralske. Kirkelige øvrighetspersoner var betenkte. Matteuspasjonen er, i tillegg til alt annet, planlagt for to kor, to orkestre og to grupper av solister. De skal stå på hver sin side av kirken og synge mot hverandre. Det er ekko-virkninger, spørsmål og svar, og det er nøye planlagt hva som kommer fra hvilken side eller fra begge sider samtidig. Dette er ikke lett å få til. På konsertfremføringer pleier de to lagene å stilles opp på hver sin side av scenen. Effekten blir ikke stor.

På plateinnspillinger forsvinner den som regel helt. Et unntak er innspillingen til René Jacobs fra 2013, en moderne innspilling med sterkt særpreg. Her klinger den ene gruppen nært, og den andre langt unna, slik du kanskje ville opplevd det hvis du satt i kirken på Bachs tid. Hvis du vil høre hvordan det låter, hør for eksempel på arien Sehet Jesus hat die Hand eller resitativet Und wiewohl viel falsche Zeugen. I den siste hører du også René Jacobs' operatiske tilnærming til pasjonen. Han tar ut opera-svingene i like stor grad som Mengelberg gjorde i 1939, men nå med barokkoperaens virkemidler. Det er suverent gjort, og slående vakkert, men også dristig, selv i 2013. Forholdet mellom gudstjeneste og teater er fortsatt ikke avklart. De to har noe felles, men de er også motpoler. De møtes i oppriktigheten, og skiller lag ved effekten.

«Gardiners nye Matteuspasjon har den varmen som 1988-versjonen manglet.»

Årets anbefaling: Gardiner anno 2017

Jeg synes jeg må avslutte med en ekte anbefaling. Men som du skjønner, er det ikke lett. Alle innspillinger av dette verket har noe fint ved seg, og mange er veldig interessante, men de fleste har jo også svake sider. Dette er dilemmaet for oss platespillere, som for alle andre. En venn av meg prøvde å løse problemet ved å samle høydepunkter fra forskjellige innspillinger på én kassett. Hans egen, perfekte Matteuspasjon. Det funket ikke. De svake sidene må også være der.

For meg blir det Gardiner i år. Den gode nyheten er nemlig at Gardiner, som var så hard i klypa i 1988, har roet seg med årene – i likhet med flere andre. Hans nye Matteuspasjon fra 2017 har den varmen som den gamle manglet. Det har alltid luktet litt sagmugg av musiseringen hans, og det gjør det fortsatt. Vi er i manesjen, det er artisteri, det er livsfarlige stunt. Men han har flere farger på paletten nå. Han har inderlighet der det trengs, og det trengs veldig mange steder. Han har glimt i øyet. Han er en mester med mellomrommene, luften mellom tonene. Selvsagt er han også dramatisk. Men først og fremst er han veldig, veldig engasjert. Det vil si, han klarer å få musikerne til å høres veldig, veldig engasjerte ut.

Innspillingen er et konsertopptak, gjort på slutten av en lang turne. Det sies at det er fremført uten noter. Hvis det stemmer, er det en utrolig bragd, og typisk Gardiner. Det er faktisk typisk Bach også, å presse grensene for det som er mulig å gjøre, og lande det vakkert.