Les alt for bare 10 kr!

Trodde han mistet friheten. Fant lykken på den smale sti.

Sykdom gjorde at Torbjørn Ekelund måtte slutte å kjøre bil. Han fant en hemmelighet som gjorde livet bedre.

Publisert 03. april 2020

Alle de fire i familien Ekelund er for tiden smittet av koronaviruset. De isolerer seg i huset på Tåsen i Oslo. Torbjørn får ikke lov til å gå i skogen, slik han er så glad i. Han må nøye seg med runder på plenen.

Det gir abstinens for en fyr som er vant til å gå seks mil i uka, tilsvarende Oslo-Roma på et år:

– For meg er det eksistensielt å gå. Mennesker har alltid gjort det. Det forklarer nok hvorfor det er et hemmelig forbund mellom å gå og å tenke. Når jeg går, får jeg gått gjennom ting. Tankene vandrer – sammen med meg, erkjenner Torbjørn Ekelund.

Besvimte

49-åringen jobber som redaktør i nettmagasinet Harvest. Han var ute på et oppdrag som journalist da livet slik han kjente det, plutselig stoppet opp.

Situasjonen var hverdagslig: Ekelund gjorde et intervju med en forfatter. De satt på hver sin side av et bord. Forfatteren fortalte om boka. Torbjørn noterte. Men plutselig ble det vanskelig å henge med.

Han så at munnen til den andre mannen beveget seg, men han forsto ikke lenger hva forfatteren sa.

Det siste han husker fra situasjonen, er at han tenkte: Hva skjer med meg nå?

Noen timer senere våknet Torbjørn på sykehuset. Sykepleiere og leger kom og gikk. De snakket om ting han ikke forsto.

Etter tre dager kom en lege inn og sa at de hadde funnet ut hva som hadde skjedd:

«Du har fått epilepsi. Det er en del ting som vil forandre seg i livet ditt nå. En av dem er at du ikke lenger får kjøre bil».

Torbjørn Ekelund lot det synke. Det var tøft. Ikke bare hadde han fått en sykdom utlevert. Han hadde også blitt fratatt friheten. I 30 år hadde han kjørt bil overalt. Skulle han et sted, men manglet bil, ble han heller hjemme.

ANNONSE
Jørn H. Moen

EKSISTENS: VENDEPUNKTET

I denne serien forteller vi ­historien til mennesker som plutselig må tenke nytt om virkeligheten.

• Navn: Torbjørn Ekelund

• Alder: 49

• Familie: Samboer og to barn

• Bosted: Tåsen i Oslo

• Yrke: Redaktør for nettmagasinet Harvest

• Hobbyer: Fluefiske og foto

• Aktuell: Forfatter av boka Stiens historie (Cappelen Damm 2019). Boka kom denne uka ut i USA og Canada under tittelen In praise of paths.

ANNONSE

Åpenbaring

Da han kom hjem, var han innstilt på at tapet av Volvoen kunne bli verre enn selve sykdommen. Men det skjedde ikke:

– Det tok meg bare noen dager å venne meg til å gå. Det var ikke frustrerende, slik jeg fryktet, men befriende. Verden åpenbarte seg for meg på en måte som den ikke hadde gjort siden jeg var barn.

Ekelund begynte å gå til jobb, gå til møter og gå på helgeturer. Han ble slått av hvor enkelt og naturlig det var – og hva det gjorde med sinnet hans.

– Det var en åpenbaring og en lettelse. Plutselig så jeg stier overalt, ferdselsårer som jeg ikke visste eksisterte. Smale stier over grønne plener. Snarveier gjennom hekker. Tråkk som forsvant inn i skogen. Jeg oppdaget at da jeg begynte å gå gjennom landskap, så gjorde jeg noe som var grunnleggende meningsfylt.

Oppdagerferd

I boka Stiens historie beskriver Torbjørn Ekelund hemmelighetene han oppdaget da han tok beina fatt:

– Å gå gir meg følelsen av å være på vei til noe – samtidig som jeg kjenner meg helt og fullt der jeg skal være. De to følelsene er en fin kombinasjon.

– Gjelder det enten du går på vei eller sti?

– Ja, men det er kvalitetsforskjell. Asfalt gjør at alle skritt blir like. Menneskefoten består av 26 knokler som arbeider i et komplekst samspill. Når man kommer inn på sti, må man danse litt. Smyge. Finne balansen. Stiene er blitt til av folk som var på oppdagelsesferd. Da gir det litt ekspedisjonsfølelse å følge etter.

Privat
Jørn H. Moen

Den smale sti

Ekelund slår et slag for stien bak huset, den stien man ikke trenger å kjøre bil til. Ikke minst nå som vi på grunn av koronaen skal holde avstand til hverandre og ikke gå der alle går.

– Bibelen snakker om at den smale sti er å foretrekke framfor den brede vei?

– Ja, den metaforen er perfekt. Den rommer all verdens følelser og lengsler, tvil og tro, frelse og fortapelse. Stien gestalter selve livet, slik det arter seg i vår kristne kulturarv, hvor livet er en reise fra fødsel til død. Det føles jo på mange måter enklere å gå på den brede veien. Det er mindre motstand der. Man følger strømmen. Men for å gå den smale stien må man ha tro på det man selv står for og man må være nysgjerrig på det ukjente.

– Hva hvis vi går oss vill?

– Å gå seg vill er en forutsetning for en oppdagelsesreise. Uten å miste seg selv litt, finner man sjelden noe nytt. Det trenger ikke være så svære saker. Det er bare å gå inn i nærmeste skog der du bor. Enten finner du en sti, eller så blir du den første til å gå en rute som kan bli en sti. Det blir et eventyr uansett, påpeker Ekelund.

For å gå den smale stien må man ha tro på det man selv står for.

ANNONSE

Ingen regler

I boka si påpeker han hvordan vi blir opplært til å sitte fra vi er barn:

– Barn som ikke klarer å sitte stille på skolen, får diagnoser. Mens barn som sitter stille, får skryt. Ingen tenker på at det kanskje burde vært omvendt.

Også vi voksne lever våre liv sittende. Vi sitter foran skjermene våre. Kjører bil til butikken. Skal vi reise, er innsjekkingen på flyplassen gjerne det mest krevende vi gjør.

– Mennesker er født til å være nomader. I det mest av vår historie som art har vi vandret. Verden lå åpen og uoppdaget, det fantes ingen grenser. Denne grunnleggende betingelsen fant jeg tilbake til jeg da jeg begynte å gå. Det var som om hodet og kroppen ble koblet sammen igjen. Jeg gjenoppdaget verden i det tempoet vi er skapt til å se. Og jeg kjente hvor meditativt det var.

– Mange tenker kanskje at gåing ikke er nok, de må trene?

– Ja, mange er travle. Alt skal være så effektivt. Jeg tror unntakstilstanden i verden denne våren gjør at mange oppdager gleden ved å gå en tur, at de kan gå i helt vanlige klær og at det ikke er noen regler. Det blir ikke enklere enn det. Det eneste som hindrer oss er de vanene vi sitter fast i. Koronakarantenen kan være en hjelp til å bryte dem, slik epilepsien viste seg å være en hjelp for meg.

– Hva med dem som ikke har lyst til å gå?

– Det hadde ikke jeg heller. Men de fleste av oss er utrustet med en vandringstrang som ligger der latent, og som våkner om vi begynner å følge en sti.

Les også