Når tiden er ute av ledd

Korona­krisen 
har sendt Tore Rem i selvpålagt ­isolasjon med sine eldre foreldre, adskilt fra kone og barn. En hjerte­sykdom har gjort litteraturprofessoren ekstra sårbar – nå vender han seg 
mot Dickens, ­Shakespeare, Tolstoj og bøkenes langsomme fellesskap.

Reportasje

Skjør. Tore Rem har brukt ordet når han har følt seg særlig utsatt. Når kroppen har gitt beskjed om at han ikke er bra.

– «Nå føler jeg meg skjør» har jeg pleid å si til mine nærmeste.
Seks år er gått siden Rem falt om på fotballbanen med en sjelden og svært alvorlig betennelsessykdom som i hans tilfelle angrep hjertet. Med fallet ble sårbarhet, skjørhet og usikkerhet den nye normalen. Den prisbelønte forfatteren av biografier­ om Knut Hamsun og Jens Bjørne­boe og professoren i engelsk ­litteratur trengte brått hjelp til alle mulige gjøremål.

– Vi er sårbare. Vi er ikke uovervinnelige, ikke totalt ­beskyttet. Dette er noe vi syke har erfaring med å forstå.

Dickens mørke London

I dag er Rem tilbake i full jobb. Mot alle odds, kan man kanskje si. Det betyr at sykdommen holdes i sjakk, men at han må leve med faren for tilbakeslag.
Hva gjør så en som er «vant til» å leve med stor usikkerhet i krise- tider, som den vi alle opplever nå? Hvor vender en litteraturviter med hjertesykdom seg når det røyner på?

Tore Rems aller første assosiasjon da koronaviruset virkelig begynte å bre seg var romanen Bleak House av Charles Dickens. I Bleak House sprer sykdom i form av kopper og tyfus seg gjennom London på en måte som gjør at skillelinjene mellom samfunnsklassene bryter sammen.

– Dickens prøver å fortelle oss at sykdommen ikke skiller 
mellom høy og lav. Snarere symboliserer den at vi tilhører et menneskelig fellesskap. Så vet vi jo at det er de svakeste som ­rammes hardest, men likevel: Det er en innsikt som til og med vi, her oppe i det vi tenker på som ­verdens tryggeste sted, nå er nødt å forholde oss til.

Alene sammen

Dickens' 1800-talls-London er anner­ledes og særegent, men likevel er mye likt vår egen virkelighet. Vi kan kjenne oss igjen i menneskenes slit og gleder, og bli minnet på hvem vi er – uavhengig av tid og rom.

– Gjennom lesingen får vi ta del i et fellesskap. Kanskje er denne siden ved kunsten og litteraturen ekstra viktig nå når vi sitter fysisk isolert fra hverandre, sier Rem.

Etter at Rem selv ble syk har han lest flere erindringstekster og memoarer fra mennesker som reflekterer over sin egen sykdom. Litteratur som på engelsk ­kalles «illness narratives». Som Oliver Sacks' bøker om pasienten sine, men også selvbiografier som ­Reynolds Prices A Whole New Life og – mest nylig – den kreftsyke legen Paul Kalanithis When Breath Becomes Air.

– Det blir en måte å bearbeide egne opplevelser på – det å søke til hvordan andre håndterer sine kriser?

– Absolutt. Litteraturen kan virke bekreftende – men den kan også vise oss andre verdener­ og tilværelser som vi ellers ikke ville­ hatt tilgang til. I beste fall kan den skape empati. For meg er nye tanker og innsikter om sykdom minst like spennende som det jeg umiddelbart kan kjenne meg igjen i.

Se ut på verden

Akkurat nå skulle Tore Rem vært i England på et skriveopphold. I stedet har koronaepidemien sendt ham inn i en selvpålagt isolasjon sammen med sine gamle foreldre.

– Jeg er adskilt fra min kone og de to barna mine, som er redde for å smitte meg. Det er en ganske spesiell situasjon.

Ekstra vanskelig blir det når man ikke vet når isolasjonen kan ta slutt. Tirsdag forlenget helsemyndighetene de strenge smitte­verntiltakene til over påske.

– Rent praktisk er jeg likevel heldig som kan jobbe hjemmefra. Møter og den typen ting kan tas digitalt. Jeg kan lese og jeg kan skrive.

---

Tore Rem

  • Forfatter, kritiker, litteratur viter og professor i engelsk ­litteratur ved Universitetet i Oslo. ­Direktør for forsknings­satsingen UiO: Norden.
  • Kjent for Jens Bjørneboe-biografien Sin egen herre (2009) og Født til frihet (2010). Boka Knut Hamsun.­ Reisen til Hitler vant Kritiker­prisen for beste sakprosabok for voksne i 2014.
  • Redaktør av rapporten­ «Hva skal vi med humaniora»­ sammen med Helge Jordheim (2014). ­Arbeidet ble bestilt av ­stiftelsen Fritt Ord.
  • I januar 2014 fikk han ­påvist sarkoidose, en betennelsessykdom som kan angripe­ ulike deler av kroppen.­ Hjertevarianten, som Rem har, er svært sjelden.

---

Jeg er adskilt fra min kone og de to barna mine, som er redde for å smitte meg. Det er en ganske spesiell situasjon.

—   Tore Rem

– Tror du personlig erfaring­ med alvorlig sykdom kan gjøre­ det lettere å forholde seg til sånne­ 
kollektive kriser som brått har oppstått nå?

– For min egen del tror jeg det. Å leve med 
usikkerhet som en form for normalsituasjon har nok gjort meg litt mer stoisk. Man kunne tenke seg at man fikk ­panikk, fordi man er ekstra sårbar 
– men for meg er dette mer en slags tilstramming av en normal situasjon, svarer Rem, og fortsetter:

– Det å sitte å sitte inne og se ut på verden, er også noe jeg har adskillig erfaring med. Følelsen av ikke å være en del av det som foregår – den er jeg trent opp til gjennom sykdommen. Jeg er vant til å leve med risiko.

Kulturell beredskap

De siste dagene har et sitat fra en annen litterær kjempe svirret rundt i hodet til Tore Rem: «Time is out of Joint», fra William Shakespeares Hamlet.

– Det er som om tiden er ute av ledd. Og denne 
gangen handler det ikke bare om Hamlets ­Danmark, eller Shakespeares Renessanse-
England: Det er blitt noe ytterst aktuelt og dessuten 
verdensomspennende.

En ting er å søke trøst i bøkene. Noe annet er hva litteraturen, og kunnskapen om den, kan hjelpe samfunnet med når verden går av hengslene. Vinteren 2014 – omtrent samtidig med fallet og sykdommen – kom rapporten «Hva skal vi med 
humaniora?», redigert av Rem og kultur­historikeren Helge Jordheim. Den tok til orde for at «myke» kulturfag som litteraturvitenskap, 
historie og språk kan gjøre oss bedre rustet til å takle store, uforutsette kriser.

Hvordan kan dette ha seg? Svaret ligger i måten disse ­fagene forholder seg til hendelser,­ ­tekster og gjenstander på. I motsetning til en rekke samfunns­vitenskapelige og naturvitenskapelige fag, skal ikke historie eller litteraturvitenskap peke ut rett eller galt, eller finne lovmessigheter. Tvert imot rettes blikket mot det uforutsigbare og ene­stående. Nettopp derfor utgjør disse fagene en viktig beredskap.

– Som samfunn må vi tørre å tenke langsiktig rundt forskningen.­ Vi vet ikke hvor krisene vil komme fra, hvordan de vil oppstå og hva det er vi har behov for i vår egen ­kultur, sier Rem.

Akkurat nå, mens vi venter og håper på at koronautbruddet­ skal flate ut, kan det være atskillig­ å hente i det som kalles «medisinsk humaniora», ifølge Rem. Dette er studier av sykdommers kultur og historie.

Ikke på bar bakke

Første gang Rem virkelig fikk øynene­ opp for at humanistiske fag kunne­ ha en beredskapsfunksjon, var under borgerkrigen i Jugoslavia på 1990-tallet

– Det virket den gangen som om det var ett menneske i Norge­ – Svein Mønnesland – som hadde­ tilstrekkelig kultur- og språkkompetanse til å gi oss innsikt i situasjonen.

Rem beveger seg videre til angrepet på World Trade Center i New York i 2001. Terror utløste stor etterspørsel etter arabisk-kyndige og folk som kunne den islamske verden. Vårt eget 22. juli gjorde at det over natten ble behov for eksperter på ekstremisme.

– Hvis vi da skulle startet på null, ville vi virkelig ha hatt problemer med å opprettholde en sunn og kritisk offentlighet.

– Er det noe ved det vi opplevde i etterkant av 22. juli som kan ha overføringsverdi til ­koronakrisen?

– Én ting er at 22. juli ganske umiddelbart utløste et akutt ­behov for refleksjon omkring samfunnet vi tilhører. Noe ­annet er at vi fikk en sterkere følelse av fellesskap. Det er litt underlig, men jeg tror at selv om så mange av oss nå lever isolert rent fysisk, så fører koronakrisen likevel til at vi søker sammen. Selv om nasjonalstatene synes å tenke på seg og sine, er vi mange som tenker på venner og kontakter over hele kloden. Det merkes på e-poster, telefoner og tekstmeldinger fra fjern og nær. Nå er det tid igjen for å oppsøke gamle venner og spørre «hvordan er det med deg i Sveits?», «med deg i Italia?», «i England?» «i India?».

– Vi tenker mer på andre?

– Det er en følelse av fellesskap og omsorg. Vi nordmenn liker å kalle det dugnad, men dette er noe som strekker seg forbi det norske, heldigvis. Måten­ folk reagerer på overskrider det 
nasjonale.

Døden angår alle

Her er vi tilbake til Dickens' Bleak House og opplevelsen at ingen er fritatt fra fare. Den ene dagen kjente ­ Londons overklasse seg helt trygge på at de levde i en ­annen verden enn fattigfolk i slummen. Den andre dagen gjorde sykdommen skam på alle slike antakelser.

– Ja, vi er oss selv nærmest og har følt oss så beskyttet. Men så skjønner vi på skremmende og direkte vis at vi tilhører en større verden, sier Rem.

Litteraturen og kunsten har, nettopp i sin utforskning av det unike, evnen til å vise oss at sykdom og død faktisk angår oss.

Vi vet ikke hvor krisene vil komme fra, hvordan de vil oppstå og hva det er vi har behov for i vår egen kultur.

—   Tore Rem

– Jeg leste Lev Tolstojs Ivan Iljitsj' død, forrige dagen. En av fortellerens refleksjoner lyder­ slik: «Caius er et menneske,­ alle mennesker er dødelige, altså må Caius dø – hadde hele hans liv forekommet ham riktig bare med hensyn til Caius, men slett ikke med hensyn til ham selv. Caius var jo mennesket – mennesket i sin alminnelighet, og derfor var dette helt riktig; men han var hverken Caius eller mennesket i sin alminnelighet, han hadde alltid vært noe helt for seg selv, noe helt forskjellig fra alle andre».

Ved å vise oss at døden også angår Ivan Iljitsj, gjør Tolstoj den også virkelig for leseren, mener Rem.

Hva hjertet tåler

Tore Rem snakker om et før og et etter fallet i januar 2014. Selv om tilstanden hans er ganske god nå, glemmer han aldri opplevelsen av å være blant de svakeste.

–  Jeg tror og håper at det har skapt en større ydmykhet i meg. Jeg som følte meg nokså uovervinnelig og ressurssterk, fant ut at jeg faktisk var helt avhengig av andre på så mange plan.

I dag inneholder tilværelsen­ et sett med forholdsregler som skal hindre at sykdommen blusser­ opp igjen.

– For noen uker siden – før alt dette med korona – tok jeg meg selv i å bruke begrepet «Det har jeg ikke hjerte til», men på en litt ualminnelig måte. «Heisen står, skal vi gå opp til 9. etasje?» var det en som spurte. «Nei, det har jeg ikke hjerte til,» svarte jeg. Jeg har ikke hjerte til å oppføre meg helt normalt.

Og når vi først er innom hjertet som språklig bilde: I vanskelige tider henter vi gjerne frem 
ordene «La ikke hjertet bli grepet av angst» (Johannes 14).

– For oss med svake hjerter har den setningen litt ekstra tyngde. Da gjelder det å finne de kildene som gjør at man klarer å motstå angsten og kjenne at man til
hører noe større.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje