Les alt for bare 10 kr!

Han lå i senga og sov. I løpet av ett sekund ble det en kamp på liv og død

Det var seks menn på lugaren til Anders Helliksen da Alexander Kielland-plattformen krenget. Bare én overlevde.

Publisert 27. mars 2020

27. mars 1980: Det er tåke og vind på Ekofisk-feltet i Nordsjøen. Livet går likevel nesten som vanlig på boligriggen Alexander Kielland. Plattformen er en ombygd borerigg og innkvartingsbehovet er dekket ved å stable containere oppå hverandre i fire etasjer.

På formiddagen sitter 21 år gamle Anders Helliksen sammen med arbeidskameratene og venter på helikoptertransport til arbeidsplattformen. Klokka tolv får de høre at stormen gjør at det ikke blir flyving den dagen.

Anders og fem kolleger går ned til hans lugar for å spille kort. De slår i hjel tiden med poker i noen timer. En time før middag sier Anders til de andre at han trenger en lur. Han legger seg i køya si, noen meter fra bordet der de andre fortsetter å spille.

Voldsomt smell

Klokka 18.28 bråvåkner Anders av et voldsomt smell. I samme sekund krenger underlaget, slik at skap, senger og løsgods begynner å rase nedover mot døra, som umiddelbart blir blokkert. I ren refleks griper Anders tak i vinduskarmen ved senga, får åpnet det lille vinduet og klatrer ut i bare underbuksa.

Han hører skrik og skrål fra kollegene sine bak seg. Han vet det ikke da, men ingen av dem kommer seg ut.

Elektrisiteten er forsvunnet. Det tar tid før øynene venner seg til mørket. Anders vet at om han følger containerrekka, vil han komme til en trapp som leder ned til dekk. Innen han kommer dit, heller plattformen allerede så mye at trappa føles som å gå på flatmark.


LES OGSÅ: Knut Vollebæk er koronasmittet: – At viruset smitter veldig, veldig lett, er min historie eksempel på

ANNONSE
212 personer var om bord Aleksander Kielland-plattformen da den tippet rundt. Bare 89 overlevde. (Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB Scanpix / arkiv)
ANNONSE

Truffet av container

Nede på dekk står en stor gruppe mennesker, desorienterte av mørket, krengingen, stormen og infernoet av lyder når metall treffer metall.

Anders passerer dem. Instinktet hans sier at han må opp til det høyeste punktet. Rett etter at han er forbi, raser en 18-fots container ned og treffer gruppen.

– Jeg hører et metallsmell og en lyd jeg aldri glemmer: Lyden av sammenskvisede menneskekropper. Ingen rekker å skrike. 

Anders fortsetter oppover. Han er ikke kommet mange meterne før han ser sin beste venn på plattformen – en gutt han nettopp har vært på København-ferie med – ligge død foran seg på dørken.

Etter å ha sett dette, begynner Anders å tvile på om det er mulig å overleve. Men han vil kjempe. Kjæresten hans har nettopp fortalt ham at hun er gravid. Han vil ikke dø fra barnet sitt.

– Min bestefar døde på sjøen, så min egen pappa vokste opp uten far. Skal heller ikke mitt barn få vokse opp med en far? Er det en forbannelse i slekta?

Anders Helliksen

• Alder: 60

• Bosted: Kragerø

• Familie: Gift, to barn, mange barnebarn

• Yrke: Uføretrygdet for to år siden, på grunn av ryggskaden han fikk i Kielland-ulykken

• Verv: Styremedlem Kielland-nettverket, bestående av overlevende og etterlatte

• Hobbyer: Sjøliv og fotball

• Aktuell: I dag er det 40 år siden plattformen hvelvet. 123 omkom og 89 overlevde.

• Bok: Har bidratt med sin historie i boken «Ringer i vannet», Hertevig Forlag, 2017

Egoisme

Tankene raser rundt i hodet mens Anders jobber seg oppover. Det er som å klatre i et fjell som raser. Flere har tenkt som ham, for han havner i en kø. Der blir det sendt redningsvester bakover. Anders får den siste. Bak ham står en god kollega.

I ettertid får Anders vite at kollegaen uten redningsvest omkommer.

– Det har plaget meg siden. Men der og da forstår jeg at uten redningsvest vil jeg dø. Overlevelsesinstinktet har mye egoisme i seg. Det er jo en kjent menneskelig svakhet, eller er det en styrke? spør Anders.

Under normale forhold er det 22 meter fra plattformen og ned til vannflaten. Nå er det mer, i og med at dekket står på kant. Anders vet ikke hvor langt det er ned, ikke ser han vannet i mørket heller. Han skjønner at plattformen vil hvelve og han er livredd for dragsuget.

Han vet ikke om det er mulig å overleve et hopp. Men han vet at han dør om han blir. Han tar beslutningen.

– Det neste jeg husker er et kaos av bobler, gjenstander og en smerte i ryggen. Så kjenner jeg kulda.

LES MER: Han skulle bare sette ut båten. Det var siste gang Jonathan Colman gikk på egne bein

Jeg hører et metallsmell og en lyd jeg aldri glemmer: Lyden av sammenskvisede menneskekropper. Ingen rekker å skrike.

Overlevende fra den havarerte plattformen blir brakt til Sola lufthavn ved Stavanger 28. mars 1980. Noen av de overlevende var inntullet i ulltepper. Foto: Erik Thorberg / NTB scanpix
ANNONSE

Regnet med å dø

Som ekte Kragerø-gutt vokste Anders Helliksen opp med beina i vannet. Han brukte konfirmasjonspengene til å kjøpe sin første båt. Fridykking var hans store lidenskap. Ofte konkurrerte han med kompisene om hvem som klarte å bære steiner lengst under vann.

Dette får han bruk for nå:

Bølgene er ni meter høye og det er seks grader i vannet. I 20 minutter kaver den sjøvante unggutten med å holde hodet over vann. Til slutt kommer han seg bort til en livbåt. Da er kreftene borte; han klarer ikke å entre den. Anders ser noe tauverk som henger langs båtsiden og bruker sin siste energi på å slå et halvstikk rundt den ene armen sin, slik at han blir hengende med hodet over vann.

– Der og da regner jeg med å dø. Så finner de meg i alle fall, og får meg hjem.

Alexander Kielland-ulykken

• 27. mars: 1980: Norges største industriulykke til dags dato. 123 omkom og 89 overlevde.

• Ulykkesårsaken var at en av boligplattformens fem søyler brakk, slik at den krenget og tippet rundt.

• Ulykken førte til en rekke skjerpede krav mht til konstruksjon, beredskap og sikkerhet.

• Tretti år etter ulykken var 50 prosent av de overlevende fortsatt i arbeid, 30 prosent var uføretrygdet eller langtidssykemeldt og 20 prosent pensjonert.

• I juni 2019 vedtok Stortinget å be Riksrevisjonen granske ulykken på nytt.

Heldige unntak

Etter en stund blir Anders Helliksen oppdaget og folk i livbåten får dratt ham opp. 21-åringen er så nedkjølt at han er helt hjelpeløs. De andre har det ikke stort bedre.

– Folk brakk seg oppå hverandre i båten. Det er fælt å si det, men det ga en god varme.

De er 30 mann i båten og det tar en time før de får kontakt med supplybåten Normand Skipper. Den kommer til unnsetning, men bølgene er så store at livbåten blir slått mot det større skipet og slår sprekker. Det er kritisk. Men ved hjelp av fiskegarn får mannskapet på supplybåten heist de forkomne plattformarbeiderne om bord.

– Da jeg hadde fått klær og mat, følte jeg meg trygg. Jeg var i live! Vi lette etter overlevende og omkomne hele natta. Det ante meg at vi som hadde overlevd var de heldige unntakene, et mindretall.

Anders har akkurat fått låne en skjorte fra en matros på båten Normand Skipper, etter å ha blitt heist opp fra mørket og kulda.

God terapi

Anders Helliksen fikk bare en uke med familien og kjæresten sin – en uke som inkluderte begravelse for vennen fra København-turen – før arbeidsgiveren hans ringte og spurte om de kunne sende ham ut igjen. Han opplevde ikke at arbeidsgiveren ivaretok ham på en god måte.

Anders hadde veldig vondt i korsryggen etter kollisjonen med vannet, og han slet også med vonde tanker og drømmer. Derfor fikk han lov av arbeidsgiver til å ta en friuke til før han dro på jobb igjen, 14 dager etter ulykken.

Kort tid etter ulykken ble han også kontaktet av den nyutdannede presten Odd Kristian Reme. Han hadde mistet broren sin i Alexander Kielland-ulykken. Nå ville Reme starte et fond for de etterlatte. Han ville også gå til rettssak mot Philips. Til det trengte han underskrifter fra overlevende og etterlatte. Han spurte Anders om han kunne reise rundt og samle støtte.

– Man kan jo spørre seg hvor lurt det var å sende en 21 år gammel gutt rundt til sørgende koner, mødre og barn. Men for meg var det god terapi. Jeg reiste kysten rundt og hørte på andres sorg. Hver gang måtte jeg fortelle om min egen opplevelse. Jeg tror det har vært med på å redde meg.

LES OGSÅ: I Connecticuts dype skoger møtte Vårt Land den øverste lederen i Smiths venner. I sitt første intervju på 23 år snakker Kåre J. Smith ut om sekt-stempel, pengebeskyldninger, maktkamp og fornyelse

Jeg tror ikke det var noen gud som sto bak.

Det er meningsfylt for meg å være talsperson for de etterlatte, erkjenner Anders Helliksen, 40 år etter Norges største industriulykke. (Foto: Erlend Berge)

Ren bingo

På rundreisen oppdaget Anders at selv om mange pappaer hadde kommet hjem, var det ikke de samme pappaene som hadde dratt.

– Jeg har stor medfølelse med alle som ikke var like heldige som meg. Jeg hadde flaks, de andre hadde uflaks.

– Hva tenker du om disse tilfeldighetene?

– Jeg tror ikke det var noen gud som sto bak. Det var ren bingo at jeg kom meg ut av den lugaren og unngikk å bli truffet av tunge ting på dekk.

– Hadde du forestilt deg at en sånn ulykke kunne skje?

– På ingen måte. Jeg hadde ikke tenkt over at det kunne være farlig. Jeg var stolt over jobben min, den var drømmen for alle gutter på den tida. Dette var helt i starten på oljeeventyret, vi tjente bra og vi hadde fri halve året. Men i ettertid ser jeg jo at alt som hadde med sikkerhet å gjøre var preget av en cowboymentalitet som var delvis importert fra USA.

I 2002 fikk Anders Helliksen kreft med alvorlig spredning, men han overlevde en ny kamp med dårlige odds.

– Riktignok reiste det psykologer rundt for å spørre hvordan vi hadde det, men det var ikke for å hjelpe oss, det var for å forske seg fram til faget krisepsykologi.

– Hva har ulykken lært deg?

– At det må være åpenhet om alt. AK-ulykken kom feil ut fra dag en fordi det var så mye hemmelighold. Det skapte spekulasjoner. 

En granskningskommisjon i 1980 konkluderte med at et utmattingsbrudd i et støttestag til et av plattformens ben hadde utløst ulykken. I ettertid har det imidlertid vært reist kritikk mot granskningen, og i 2019 ble det vedtatt i Stortinget å iverksette en ny granskning som er under arbeid.

– Blir du hjemsøkt av marerittet?

– Heldigvis ikke. Jeg sover godt om natta. Men jeg vet at ulykken førte med seg mange traumer, alkoholisme og selvmord. Mye er kommet fram etter at folk er gått av med pensjon. Da er de ikke redde for å få sparken lenger. 

Tårene renner

I 2002 fikk Anders Helliksen kreft med alvorlig spredning. Enda en gang ble han kastet ut i en kamp med dårlige odds. Legene trodde ikke at han ville overleve.

– Det var en tøff tid. Jeg var redd for å dø, redd for at jeg ikke skulle bli bestefar. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å være mest mulig med familien min; bruke tiden på det som er viktigst.

Anders overlevde kreften. Men noen år senere døde hans kjære stedatter av kreft. Vårt Land fortalte Ina Kringlebotns historie 14. desember 2018.

– Det var tøffere enn min egen kamp. Jeg er en følsom mann. Tårene renner lett. Jeg er ikke en grubler, ser meg ikke tilbake. Men det er veldig meningsfylt for meg å få bruke kreftene på å være en talsperson for de etterlatte.


LES MER:

• Hun trodde ikke på Gud og ville ikke ha noe med kirken å gjøre. Så deltok hun i en begravelse som endret alt

• Da morfar ble dødssyk, skjønte moren at sønnens verden snart ville revne

• Mannen hennes tok på seg joggeskoene, løp ut og kom aldri tilbake. Karen Marie Berg venter på at lettheten i livet skal vende tilbake

Les også