Her er barnas bibelkunst

Hver dag velger Vårt Lands kulturredaksjon ut et bilde fra kunsthistorien med et bibelsk motiv. Nå har vi gitt plassen en pause, og oppfordrer barn fra 0 til 12 år til å sende inn sine tegninger.

På denne siden vil vi fortløpende legge ut dagens barnebibelkunst. Innsending av bidrag er nå avsluttet, siste barnetegning blir publisert lørdag 20. juni. Deretter vil en jury plukke ut tre bidrag som får en liten premie og omtale i avisa.

Kunsthistorien

I flere år har Vårt Land daglig presentert noen av de ypperste maleriene i kunsthistorien på papiravisas bakside. En rekke av de største kunstnerne gjennom tidene har vært representert, fra Caravaggio og Rembrandt til Emil Nolde og Piet Mondrian. Hensikten har vært å vise slående kunst i hverdagen, og dessuten å demonstrere hvordan kristen tro har inspirert flere av de fremste kunstnerne til å lage noen av sine rikeste verk.

Vi har gitt kunsthistorien en pause og viet denne plassen til de yngste. Det startet da skoler og barnehager ble koronastengte, men responsen var god, så vi fortsatte til sommerferien 20. juni. Barn fra 0 til 12 år har sendt inn ­tegninger til Vårt Land.

Se mer informasjon og regler her.

20. juni: Et pustehull mot verden

I og med at det mest kontroversielle verket vi har hatt i denne spalten har vært av Jona i hvalfiskens buk (var han i ferd med å kastes på sjøen, eller i ferd med å spyttes­ på land igjen? Debatten raste og sterke ord ble brukt) synes det passende og avslutte spalten her. Ole Reitevold (6 ½ år) fra Bærum plasserer mennesket inni dyret, som Kristus i graven, men viser samtidig fram alt som foregår rundt. Hvalen har både gjeller OG pustehull på hodet, så det er klart – i alle fall for oss som ser det hele utenfra – at mørket Jona er fanget i ikke er uten ventiler.

Utenfor går verden sin gang. Reitevold har for eksempel tegnet inn en strandet kongepingvin som passes på av en soldat på en øy til høyre, mens vi til venstre i bildet ser en sigarrøykende betrakter til opptrinnet. På denne måten rommer verket (tusj på papir) mye av det vi har vist fram disse månedene med barnas bibelkunst. Det handler om å stå på grensen av ulike virkeligheter, og om å innta ulike synspunkter samtidig. For dette er noe av det største og viktigste kunsten lar oss oppleve, og grunnen til at vi ikke kan være den foruten. Vi er både med Jona i hvalen, vi er fargene i vannet, vi er en røyker på sidelinja, og vi er oss selv. Sånn har vi, bare for noen få minutter, gjennom baksida på en avis, gitt oss selv et pustehull mot verden, og et dykk ned i bibelens og barnesinnets rikdommer.

19. juni: Kunsten og makta

Barnas bibelkunst-spaltens dager er som sagt talte, og den siste tiden bruker vi til å belyse kunstfaglige spørsmål vi ennå ikke har gått i dybden på. Og i dag, sammen med de tre vise menn foran Herodes, må vi snakke litt om kunsten og makta. Kristin Gunleiksrud Raaum (7 år anno 1968) har tegnet makt som møter makt i en både kosmisk og realpolitisk virkelighet. Den harde strek­føringen med fettstiftene kan ses som et uttrykk for fylde og dekadense. Samtidig åpnes den tette komposisjonen mot stjernene og himmelen som setter den jordiske makten i perspektiv.

Det er verdt å merke seg at Gunleiksrud Raum lar alle maktens menn sitte på stoler. Selv om de hellige tre konger søker en annen konge og er villige til å bøye seg for denne, synliggjør tegningen at de fremdeles sitter på, eller besitter makt. Historisk sett har kunsten blitt produsert for makta. Paver, konger, mesener, mektige familier bestilte verk og fikk legge føringer for hva slags kunst som ble til. I dag finnes det fremdeles flust av moderne «mesener». Om maktdimensjonen ved produksjonen, formidlingen og forvaltningen av kunst er bedre skjult enn i middelalderen, er den ikke mindre tilstede. Likefult har det alltid vært kunstnere som har kritisert og kjempet mot makta. Barnekunsten vi viser her i avisa, utgjør også en protest, fordi den får oss til å stille spørsmål ved autoriteten kuratorene, samlerne og de profesjonelle aktørene på kunstfeltet har. De hellige tre konger var villige til å bøye seg for et lite barn, men trosset kong Herodes. Kunsten har ofte blitt brukt som et middel til makt og status, men et kunstverk eller en barnetegning kan også være en gave lagt ned for Jesusbarnet, for barnet i oss selv eller barnet som de minste iblant oss. Så hører det også med til historien at Gunnleiksrud Raaum, som leder av Kirkerådet og general-sekretær i Norske kirkeakademier, her i avisa er blitt kåret til Kristen-Norges mektigste kvinne.

18. juni: Kunstneriske slektskap

For noen dager siden viste vi Ingrid Skrudland Aanestad (4 år) sin framstilling av den bortkomne sauen. I dag viser vi fram Lars Skrudland Aanestad (6 år fra Sandnes) sin variant av samme motiv. Og ja – de to er søsken. Barnas­ bibelkunst-spalten går mot slutten, og vi benytter de siste dagene til å snakke om kunstfaglige fenomener vi hittil har forsømt. Med søskenparet Aanestads variasjoner over samme bibelske situasjon, melder spørs­målet om kunstnerisk originalitet seg. Hva er det som gjør en kunstners verk egenartet?

Sammenligner vi søskenparets uttrykk, er det ikke vanskelig å peke på likheter: materialbruken er den samme, og det finnes et slektskap i strekføring: Tynne, skarpe linjer i kontrast til store, luftige former. Slik er det, kunsten oppstår ikke i et vakuum. Tradisjonen vi står i, hvilke materielle forutsetninger vi har, hva vi har sett og hvilke verdier som preger samfunnet der vi er oppdratt er utslagsgivende for hvordan vi uttrykker oss. Men det finnes selvfølgelig «skoler» og felleskap i kunsten som ikke har med nasjonalitet, kjønn eller engang tidsepoke å gjøre – vi kan finne slektskap på tvers av tid og rom. Utstillingene der Munchmuseet har satt Edvard Munchs kunst i dialog med en rekke andre kunstnere, er et prosjekt som har synliggjort slike slektskap. Lignelsen om den bortkomne sauen handler også om dette: Vi er alle en del av en flokk, enten vi vil eller ikke. Noen opplever å bli ekskludert, noen kan føle seg født i feil flokk og må finne tilhørighet andre steder. Men de fleste kunstnere vil nok være enige om at å finne sitt uttrykk, finne sin egenart, også har å gjøre med å finne tilhørighet.

17.juni: Ta kontroll, gi slipp

Det er ikke uten vemod vi annonserer at Barnas bibelkunst-spalten går mot en slutt inn mot sommeren. Men ennå er det noen dager igjen, og nå må tiden brukes godt til å belyse hittil neglisjerte vesentligheter ved billedkunstens liv og levnet. Et av disse, som vi med skam må melde, har fått stå uadressert inntil i dag, er innramming. Tone Svendsen er nå en voksen, men var fem år da hun malte Maria Magdalena på vei fra graven for å fortelle disiplene om oppstandelsen. Hennes far Øystein satte en original ramme på bildet. Først må det sies om Svendsen at hun formidler gledens letthet med en malerisk hånd som både er sikker og spontan. Å mestre balansen mellom å ta kontroll og å gi avkall på kontroll, er en av kunstens store utfordringer. Her kommer også spørsmålet om innramming inn. Enkelte vil faktisk gå så langt som å si at et kunstverk ikke er ferdig før det har fått den rette innrammingen. Ofte er det en annen enn kunstneren selv som bestemmer og lager denne. Det er et annet håndverk, som krever en annen kyndighet og kompetanse enn maleren nødvendigvis besitter. Dette sier også noe om hva kunstneren må være beredt til å gjøre: Gi slipp på sitt eget verk, og stole på dem som forvalter kunstens videre liv i verden.

16. juni: Noe annet enn natur

Energiene er synlige som et nett av fargestreker på himmelen, og i vannet: Der ser vi bevegelse og kraft som både kan trekke ned, bryte fra hverandre og løfte opp. Når Sivert Fagerland Leirvåg (12 år) fra Bergen tegner Jesus inn i disse ­kreftene, blir det synlig hvordan han på samme tid står utenfor dem, er noe annet enn dem og ikke er bundet av dem. Er disse kreftene noe annet enn natur, eller kanskje en forlengelse av den? Tegningen får oss til å undre oss over hva både menneske, verden og Gud er – og relasjonen mellom disse størrelsene.

15. juni: Tenåringen i tempelet

Sivert Fagerland Leirvåg (12 år) fra Bergen har framstilt Jesus som tolvåring i tempelet. Det er slike valg av motiver som ofte fører med seg en biografisk lesning i kunsthistorien. Har Leirvåg på tolv benyttet seg av sin erfaring når han går inn i dette kjente, men allikevel kanskje underkjente – sammenlignet med andre episoder i Det nye testamentet – motivet? Slike spørsmål blir ofte bare spekulasjoner fra kunsthistorikernes side. Men sikkert er det at når Leirvåg lar oss møte Jesus som er i ferd med å gå over i tenårene, så utstråler han både selvstendighet, ­kanskje noe trass, samtidig som han har noe veldig ­ordinært ved seg. Hadde det ikke vært for den tette glorien rundt hodet, ville han sett ut som en hvilken som helst gutt på sin alder.

12. juni: Noe har skjedd

Oppstandelsens mysterium er kanskje ubegripelig, men Peder Nikolai Tveit (5 år) fra Landås i Bergen har i alle fall latt oss komme tett på den mirakuløse ­hendelsen. Han har tegnet Maria Magdalena ved ­graven, og på innsiden av klippen der Jesu døde kropp er lagt, ser vi at noe har skjedd. Det er en bevegelse fra liggende til oppreist. Utenfor berget, på den ­andre siden av steinen som er rullet til side, er naturen, blomstene, sola og Maria. Og hun smiler allerede, selv om hun kanskje ennå ikke egentlig vet, så kjenner hun kanskje at noe har skjedd?

12. juni: Bortkommen sau

Ingrid Skrudland Aanestad (4 år) fra Sandnes har ­tegnet den bortkomne sauen. Det vil si: Det vi ser er ­gjeteren sammen med de sauene som enda er samlet. Den originale måten å risse dyrene opp i rosa på, får fram den nesten irriterende tryggheten flokken opplever. De har noe bekymringsløst på grensen til overflatisk ved seg, som får meg til å undres om det ikke kan ha vært gode grunner for at den bortkomne sauen stakk av. Kanskje opplevde den ikke at det var rom for å være annerledes i mengden? Når hyrden leter etter sauen som har gått seg vill på egen hånd, handler det kanskje ikke så mye om at sauen på liv og død skal passe inn i gruppa. Det handler om å overleve – og vi overlever ikke alene. Kanskje kan ensomheten innad i et felleskap være like vond som den man kan kjenne alene, men den gode hyrden ser den enkelte, uansett.

11. juni: Brannen og betrakteren

I gårsdagens bibelkunst snakket vi om Hal Fosters bok The Return of the Real, og den utbredte tendensen siden 1960-tallet til å trekke inn virkelige objekter, steder og rom i kunsten. I dag viser vi nok et fotografi fra Fredtun søndagskole, og igjen er motivet hentet fra fortellingen om Moses. Denne gangen handler det om den brennende busken (teksten fortsetter under annonsen).

Verket som avbildes er plassert innefor rammene av en boks i aluminiumsfolie som sender assosiasjonene av gårde til halvfabrikata fiskegrateng. Vi ser figurer som representerer sauene, og Moses med stav. Busken står ikke i brann på bildet, men nederst i høyre hjørne ser vi et utent stearinlys. På denne måten er ideen om ild tilstede, skilt ut som et selvstendig element og et ikke innfridd potensial. Verket holder oss slik i en slags intendert utilfredshet: Vi ser både det som er og det som ikke er, og det blir dermed betrakterens oppgave å sette fyr på busken i tankene, slik at kunstopplevelsen skal bli komplett.

10. juni: Det virkeliges tilbakekomst

Kunstfotoet med tittelen «Moses i sivet» er laget av en anonym innsender, fra Fredtun søndagsskole. Noe av det mest interessante med fotografiet er at det dokumenterer en kunstinstallasjon. Samtidig er det åpenbart at utsnittet, kameraets nærhet til motivet, farge­bruken og lyssettingen fungerer som et villet uttrykk i seg selv. Det vi ser er altså et foto – ikke en kunstinstallasjon. Det fotograferte motivet er plassert på et bord, og den glatte overflaten vitner om nettopp den typen møbler som er så vanlig i kirkestuer og søndagsskolelokaler. Alt er gjort for å understreke verkets kontekst og virkelighet: det svever ikke i noen abstrakt, kunstnerisk sfære, det markerer ingen tilhørighet til kunst­galleriet, tvert imot. Du kan bite deg i nesa på at på dette selvsamme bordet har det blitt rullet plastelinafigurer og trolldeig kreasjoner på.Kunsten er ikke løsrevet fra virkeligheten den ble til i dette bildet.

Hal Foster skriver om denne tendensen i moderne kunst (siden 1960-tallet) i sin fabelaktige bok The Return of the Real. Som så mye av kunsten i denne avantgardiske tradisjonen, stiller fotografiet fra Fredtun søndagsskole spørsmål ved hva som er kunst og ikke, hva som er virkelighet og ikke.

9. juni: Bildets retorikk

De ser litt ut som en popgruppe fra 90-tallet, disse englene som har stilt seg på rekke, breibeinte og lysende. Kunstneren, en elev ved 5. klasse på Borhaug skole i Lista, Farsund kommune, viser god farge­sans og det vi må kunne kalle en sterk visuell, retorisk teft: De blå skyene på den hvite himmelen som snur opp ned på konvensjonene, er en enkel, men effektiv manøver for å få oss interessert.

Roland Barthes har skrevet om hvordan visuelle bilder har sin egen retorikk, hvordan ulike elementer i en komposisjon formidler skjulte budskap vi kanskje må trenes opp i å gjenkjenne. Ingenting er tilfeldig og alt har en effekt: Måten englene står på, at de er barbeinte, at de ses frontalt, at de smiler, at de er tilsynelatende kjønnsløse og at kjolene er lysegule. Maleriet er forlokkende i sin enkelhet, det konnoterer noe behagelig, lyst, underholdende – som betrakteren inviteres til å oppsøke. Får du ikke litt lyst til å sette på en gospelplate?

8. juni: Nytt lys

I stedet for den mer konvensjonelle kontrasten ­mellom lys og mørke, benytter kunstneren fra 5. klasse, Borhaug skole på Lista seg her av ­kontrasten mellom farge og ikke-farge. Stjernen får en spotlight-funksjon, og slik minnes vi om at det ikke er selvfølgelig at fødselen i en utkant, i en stall, skulle bli starten på en ny tidsregning. Kanskje hadde det ikke skjedd om ikke kunstnere og forfattere, misjonærer­ og enkle sjeler fortsatte å lyssette og fargelegge ­denne hendelsen, og slik gjøre den virksom i egne liv.

6. juni: Det som samler

I flere år har 5. klasse ved Borhaug skole på Lista hatt et prosjekt før jul der de har laget bilder til juleevangeliet. Skolen har satt av flere timer til seminar med billedkunstner og pedagog, Alfred Vaagsvold. Dette finanseres av Den kulturelle skolesekken i Vest Agder, av skolen og av Lista Menighet. De kommende dagene vil vi vise noen av verkene som har blitt til her i Barnas bibelkunst. Her: Jesusbarnet midt mellom sauene, malt med akryl på kartong. De som har fulgt med på Ulf Frödins tegnestrek i magasinet STREK, vil kanskje kunne finne et slektskap til både hans koloritt og «tone», preget av både letthet og alvor. Det lille barnet er et fremmedelement blant sauene, der det ligger og lyser. Allikevel er det noe ved det som ikke er fremmed, men som tvert imot trekker mennesker og dyr til seg og skaper et ­samhold mellom dem, gjør dem til en flokk.

5. juni: Faraos datter i snøvær

Maja Reitevold (3 ½ år) fra Bærum har tegnet Faraos datter. Hun beveger seg gjennom en verden der selv snøværet er gyllent. Du ser det i måten hun går på, ubekymret, elegant: Hun har levd et beskyttet og privilegert liv. Kanskje er hun naiv i møte med barnet hun skal oppdage i sivkurven. Eller kanskje hun, lik Maria etter henne, simpelthen er åpen og villig til å få sin ­virkelighet omkalfatret. Til å bli merket av den lidelsen som finnes i verden, og bli ansvarlig i møte med den.

4. juni: Så mye lengsel på så liten flate

Sivert Fagerland Leirvåg (12 år) fra Bergen har tegnet Jesu møte med kvinnen ved brønnen. Leirvåg bruker mye av billed­flaten til å framstille ørkenlandskapet, det avsidesliggende og hete området der brønnen finnes. Den jordfargede bakgrunnen blir et uttrykk for tørsten, ensomheten og lengselen som er foranledning for møtet mellom Jesus og kvinnen. Det er mye lengsel på liten flate, for å si det med Karl Ove Knausgårds bok om Edvard Munch (som innsenderen av bildet oppgir som en stor interesse for kunstneren!) Slik lar Leirvåg forhistorien til kvinnen og vilkårne hun er underlagt klinge med i opplevelsen av å bli møtt.

3. juni: Inviterer ånden

Pablo Picasso er kjent for sine varierte uttrykk, og blant dem finnes de enkle ­blyanttegningene hans. En av de mest kjente er duen, som ser ut til å være laget på ti sekunder, bestående av bare 5-6 streker. Det er noe av den samme lettheten vi ser i Jon Peder Tobiassen (5 år) fra Karmøy sin tegning av Kristi himmelfart. For også Tobiassen dyrker streken: Den kan følges og skilles ut, element for element av helheten kan spores tilbake til en bevegelse fra kunstnerens hånd. Og i disse ­åndens situasjoner, himmelfarten og pinse, er det som at uttrykket åpner opp. Streken binder ikke, men inviterer inn åndens frukter, som er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.

2. juni: Streben oppover

Åslaug-Sofie Kjølberg Bjørnstad (10 år) har 
tegnet Babels tårn, og det med en fantastisk – og samtidig stilistisk og enkel detaljrikdom. Her snakkes det språk som ikke 
oppfattes, menneskene handler, men når ikke fram. På siden er også en 
gigantisk sol. Slik trekker Bjørnstad inn den antikke myten om Ikaros, som 
har mye felles med den 
bibelske fortellingen om tårnet i Babel. Ikaros 
ignorerte advarselen mot å fly for nært solen på sine hjemmelagde vinger, 
noe som fikk fatale 
konsekvenser. Begge fortellingene handler om menneskets streben til 
å nå stadig høyere, og at 
de faktisk kommer langt, ved hjelp av teknologi, 
evner, vilje og drømmer. Men fallet kan være stort.

30. mai: Nåde på kjøkkenet

Maria budskapsdag er motivet i Alma Sofie Overøye 
(9 år) fra Trondheim sin tegning. Maria står på kjøkkenet 
og er midt i 
hver­dagen, der 
opp­vasken skal tas og mat lages. Men så skjer det noe.
Det er en engel. Hverdagen forsvinner ikke, selv om engelen hilser henne med «du 
som har fått nåde!»

29. mai: Retusjerer og berører

Den stilistiske, eksperimentelle streken til Kristoffer Weydahl Raustøl (4 år) fra 
Kristiansand føyer seg inn i kunsthistoriens beskjeftigelse med det som kanskje må være motiv nummer én for enhver kunstner. 
Fra ærbødig, forskjønnet distanse hos Rafael til nærmest obskøne varianter fra kunstnere som Andres Serrano – korsfestelsen er den ultimate testen på en kunstners mot og talent. Raustøl eksperimenterer med formen: oransje tusj på papir, og geometriske abstraksjoner av de grunnleggende bestanddelene i motivet. 
Det er som han tester ut: hvor lite kan være med i bildet, uten at det slutter å være en korsfestelsesscene? Ordet «tusj» er avledet av fransk «toucher» som ligger til grunn både for ordene «berøre» og «retusjere». Raustøl gjør begge deler. Ved å leke med, redigere, retusjere et så kjent motiv, berører han også motivet på en ny måte. Han kommer bakenfor de tillærte forestillingene om hvordan korsfestelsen så ut, slik at vi kan nærme oss den på nytt.

28. mai: Korsfestelse i kull

I dag går vi tilbake til 1982, da Jørgen Tjemsland fra 
Sandnes var 11 år gammel. Framstillingen av korsfestelsen i kull (eller fettstift?) på papir, får fram fortvilelsen både i det relasjonelle og det eksistensielle. Skikkelsene ved foten av korset minner om de sørgende figurene som gråter sammen med englene i Giottos «Begråtelse». Linjene i tegningene utgjør en dramatisk dynamikk: Det revnende forhenget i tempelet, korsene som ikke ses frontalt, men fra siden. Horisonten skråner, mens himmelen er i opprør.

27. mai: Kunst og bønn

Igjen er det Sivert ­Fagerland Leirvåg (12 år) fra Bergen som står for Bibelkunsten. Vi ser Jesus helbrede en blind mann. Over øynene er fettstiften gnidd utover, et virkemiddel som illustrerer hvordan Jesus går frem. Han lager en deig av jord og spytt som han legger over øynene til den blinde. Fra et kunstperspektiv er det interessant å merke at Jesus benytter seg av noe kroppslig og materielt for å helbrede. Bønnen er ikke bare en åndelig sak, tro uten noen konkret forankring i verden. Slik er det også mulig å lese inn en forbindelse i verket mellom kunst og bønn. Begge deler handler om å skape, og i akkurat dette tilfellet handler begge deler om å få andre til å se. Jesu helbredelse og bønn virker som kunstverket: Gjennom det materielle.

26. mai: Alt synlig og usynlig

Forrige uke feiret vi Kristi himmelfart, og denne ­tegningen ble signert Hannah Emilie Salte da hun var elleve år gammel. Bildet trenger vel i lite grad noen verbal utlegning, klar som den er i kommunikasjonen. At vi ser Jesu føtter (gjenkjennelige som hans gjennom de karakteristiske havaianas-sandalene?) markerer overgangen fra hans liv på jorda, der han gikk blant oss som menneske, til hans gjenforening med opp-havet i treenigheten. Skillet mellom synlig og usynlig er markant hos Salte, samtidig som vi identifiserer oss blant dem som er gjenværende på jorda, en verden som ble forandret for alltid gjennom Jesu liv, død, oppstandelse og himmelfart.

25. mai: Bortkommen, men aldri forlatt

Sivert Fagerland Leirvåg (12 år) fra Bergen har tegnet den bortkomne sønn med en strek som både er følsom og skarp. Ansiktsuttrykket til den unge mannen som passer griser, er ansiktsuttrykket til en person som står i en indre kamp der tanker og følelser er i ferd med å bevege ham til å ta en viktig avgjørelse. Han vil dra hjem. Men også grisene har Leirvåg viet oppmerksomhet og gitt personlighet. De tasser omkring, og en av dem ser opp på gjeteren sin som i medfølelse – som om han skjønner at han er ulykkelig og må forlate dem. Kanskje viser Leirvåg oss at den bortkomne sønn til enhver tid har mer omsorg for dem rundt seg enn han selv tror? At han aldri er glemt, og at den kjærligheten han ikke forventer å møte når han vender hjem igjen, i virkeligheten har fulgt ham hele tiden?

23. mai: Dybde og flate

I Elias Tjelle Vadseth (7 år) sin framstilling av Adam og Eva i paradiset, er lykken enda ikke skaket. Uskylden rår, men slangen skjuler seg i treet bak Eva. Her benytter Vadseth en avansert og talende bruk av perspektiv. Treet er plassert bak i bildet, men på en måte som minner om teknikken i tradisjonell japansk kunst, som også inspirerte norske kunstnere som Nikolai Astrup. Det gjelder å bygge perspektiv oppover i den vertikale billedflaten. På den måten får man en følelse av dybde og rom i bildet, samtidig som man bevarer og dyrker tegningens flathet. I Vadseths verk forsterkes denne effekten av det tomme hvite rommet, det blanke arket som står igjen rundt figurene. Er det hvite dybde eller flate, eller begge deler? Dette spørsmålet er eksistensielt. Det handler om oss, og om historien. Er det som skjedde i Edens hage en lukket, flat fortelling vi betrakter fra avstand, eller er det en hendelsesrekke som omslutter oss, også i dag?

22. mai: Marias salighet

Leah Maria Lauritzen Andresen (9 år) laget denne jublende tegningen da hun var 6 år gammel. Her er det særlig hendene og øynene som taler. Og kanskje vekt­legger ­Lauritzen Andresen et underkjent aspekt ved Jesu fødsel, nemlig Marias store glede? I ikontradisjonen blir Maria gjerne framstilt med et stort alvor, om ikke sorg, fordi hun vet hva som venter hennes sønn. Men hun sier også at alle slekter skal prise henne salig, og for å si noe sånt – må man ikke ha kjent en helt ufattelig salighet, selv?

21. mai: Et uærbødig halleluja

Siste maleri ut i serien malerier fra kreativ gruppe i Rissa kirke, er signert Oline Rønning (6 år). Verket er av innsenderen beskrevet som et halleluja, en abstrakt påskemeditasjon over oppstandelsen og livet. Hilma av Klint (1862–1944) er en av de store kunstnerne som på lignende vis har benyttet seg av en repetisjon av sirkler i maleriet. Også for Klint hadde de geometriske formene en åndelig dimensjon. Hos Rønning er imidlertid streken løsere og friere enn hos den svenske modernisten. Gleden over oppstandelsen er her på ingen måte tilmålt, snarere ødslende og uærbødig i sin overskuddsprega skjønnhet.

20. mai: Frihet og lykke

Julia Bogilis (11 år) sitt maleri er en tolkning av Jesus sitt siste måltid med disiplene. Nederst i høyre hjørne ser vi nattverdsbordet, og rundt er de tolv, stilistisk og minimalistisk representert. Fargene og de lekende formene minner om den spanske surrealisten Joan Miró. Miró skal ha uttalt at «en enkel, liten linje malt med pensel kan lede til frihet og lykke.» Tross nattverdens tunge alvor, finnes det kanskje et element av letthet i den også? Over disiplene renner en blå stripe, og tankene ledes fra surrealistens sitat til Jesu ord: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.»

19. mai: Jesus forstyrrer idyllen

Elvira Hassel Hermstad (9 år) viser fram en annen side av motivet vi har dvelt ved de siste dagene, nemlig kjøpmennene Jesus anklaget for å gjøre tempelplassen til en «røverhule». Mens de tidligere maleriene har vist sinne og frykt, framstiller Hermstad en idyll, den idyllen Jesus forstyrrer. Siden 1950-tallet og til dagens samtidskunst, har mange kunstnere latt seg inspirere av marxistisk teori og Freuds psyko­analyse. Ideen om kapitalismen som en drøm, et ubevisste vi må våkne fra, har vært vesentlig å uforske for mange kunstnere. De opplevde at det samme skjedde med galleriene som med tempelet på Jesu tid: det ble gjort til et sted for kjøp og salg.

18. mai: Et ikke-utfylt ansikt

Enda et vitalt og ekspressivt verk fra kreativ gruppe i Rissa kirke (Indre Fosen kommune). Emma Solli (11 år) har navnet sitt på dette maleriet, der former og farger både glir over i hverandre og kontrasteres. I likhet med et tidligere verk i serien, har også Solli festet seg ved en av dem som drev handel ved tempelet. Skikkelsen i boden har et ansikt som er tegnet opp, men ikke fylt ut. Den blågrønne bakgrunnen møter oss, spøkelsesaktig, i det vi vil se mennesket i øynene. Slik får Solli frem hvordan Jesus ikke tok et oppgjør med menneskene i sitt innerste vesen – dem han elsket. Han tok et oppgjør med det de gjorde, hva de tillot seg å bli og la seg bruke til.

16. mai: Palmegrener, fryd og et esel

Ellie Johanna Klem Hasselvold (8 år) står for andre maleri ut fra kreativ gruppe i Rissa kirke sin serie. På maleriet ser vi eselet som Jesus red inn til Jerusalem på, palmesøndag. Det kan synes som noe Jesus ville likt, det å sette denne skapningen i forgrunnen. I Hassel­volds maleri blander det indre og det ytre seg, vi ser palmegrener, men vi ser også stemningen, lukten, kanskje? Følelsen av fryd og bevegelse, som lydbølgene av et ­Hosianna.

15. mai: Malerisk, hellig frihet

Vi har vært så heldige å få inn bilder fra barn i «kreativ gruppe» i Rissa kirke (Indre Fosen kommune). Gruppa malte først et fellesmaleri som ble delt i biter, for deretter å hente fram motiver. Resultatet skulle bli en utstilling i kirka, noe som dessverre er utsatt på grunn av korona-
situasjonen. I dag viser vi Ane Marie Langmo (9 år) sin sammenstilling av ulike, bibelske komponenter. Både fargene og komposisjonen vekker assosiasjoner til Marc Chagalls stemningsfulle bibelkunst. Hos Langmo er det maleriske potensialet i den hellige skrift satt fri. Vi ser blant annet en bod og med en ikke så glad kjøpmann, og aner Jesu sin konfrontasjon med dem som blandet børs og katedral i sin egen samtid.

14. mai: Siste måltid

Leona Myrset Briså (4 år) fra Oslo har tegnet Jesu siste måltid med disiplene, skjærtorsdag. Over måltidet er det en regnbue. Dette symbolet er interessant å se som en referanse til 1. Mosebok, der regnbuen står som en pakt mellom Gud og mennesker, på at Gud aldri ville straffe jorda igjen for menneskenes skyld. På sett og vis markerer regnbuen over måltidet at denne pakten ikke bare opprettholdes, men oppfylles, og det i enda større omfang enn Noa og hans samtidige kunne vite. Med innstiftelsen som skjer skjærtorsdag, og i det som skulle følge, har ikke Gud bare latt være å straffe verden i negativ forstand, men – med et fortegn som overgår all positivitet – frelst den.

13. mai: Kaspara

12. mai: Den fjerde veggen

I Aurora Boyd-Nafstads tegning lekes det med størrelser og proporsjoner. På sett og vis ser vi en klassisk setting for Jesu fødsel. En stall, en engel, og nysgjerrige tilskuere som samler seg for å hedre det spesielle barnet. Men tegningen fremhever særlig dyrene, noe som kan spille på de mange legendene og fortellingene om alt som ville ære Jesusbarnet, fra små planter og blomster til konger og gutter som spilte tromme. Et annet interessant grep, er at vi ikke kan se Jesus eller den hellige familien. De er inne i stallen, med døren lukket. Allikevel står Jesu navn skrevet på himmelen, og lufta er full av jubelrop. Sånn kan det jo ha vært – og i alle fall ligner det hvordan vi som ikke var i Betlehem for 2000 år siden kan nærme oss mysteriet. Den fjerde veggen i stallen er inntakt, og det er ved hjelp av ord vi allikevel opplever mirakelet som fant sted.

11. mai: Med Jona i svevet

Maria Kirkengen Hovlid (11 år) fra Ulsteinvik har ­tegnet Jona på vei inn i hvalens buk. Det er en forseggjort tegning, og med originalitet har Hovlid funnet det pregnante øyeblikket å illustrere: Bevegelsen der Jona er i ferd med å bli slukt. Den kjente tyske dikteren Gottfried Ephraim Lessing (1729–1781) mente at forskjellen på billedkunsten og skrivekunsten var at et maleri eller en statue kun kunne formidle et øyeblikk, mens teksten kunne formidle en begivenhetsrekke. Derfor var det viktig for billedkunstneren å velge et motiv som åpner for at den som ser på kan bruke fantasien. Det er nettopp det Hovlid gjør. Vi blir med Jona i svevet.

9. mai: Noahs ark

Sara Kirkengen Hovlid (9 år) fra Ulsteinvik viser hvordan håp og framtid fraktes gjennom en ulykke som kunne ha utslettet alt. I båten har alle dyrene sin plass, de er tatt vare på gjennom havet, regnet, lyn og torden, slik at slektene kan videreføres. Havet reiser seg rundt arken i denne tegningen, og går nesten over i himmelen, vått i vått, noe som forsterker følelsen av at katastrofen er total. Men dermed står også håpet som desto mer fortettet. Det sterkeste med arken, er kanskje at det bærer på et så stort mangfold av liv.

8. mai: Løfte der vi er

Tiril Brattås (11 år) fra Askim står bak tegningen «Guds hånd». Guds hender er et mye brukt bilde i Bibelen, for eksempel står det i Jesaja: «Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse». Hendene våre vet mye og har gjort mye, og derfor er hendene et bilde på handlekraft. Men vi klarer ikke alt selv. Derfor er det noe veldig vakkert i at Guds hånd bærer ­mennesket i Tirils tegning, men at Gud allikevel ikke bærer ­mennesket vekk fra verdenen det tilhører: Hun står stødig i Guds hånd, og opplever at han løfter ­henne opp der hun er, ved blokka hun bor, ved den lille treklynga der hun lever livet sitt.

7. mai: Nattverdens psykologi

Mira Vevang Melhus (8 år) fra Bergen, har tegnet innstiftelsen av nattverden. Bildet har tydelige referanser til Leonardo da Vincis versjon av samme motiv, men Melhus viser (i tillegg til en imponerende forståelse av rom og proporsjoner, se bare på føttene som stikker fram under bordet) en stor, psykologisk innsikt. Uten store gester, lar hun disiplene rundt bordet uttrykke sine følelser gjennom ansikt og kroppsspråk. Her er både frykt, forbauselse, mistanke, nærhet, fortrolighet og sinne. Ord blir fattige: blikkene taler.

6. mai: Et felles prosjekt

Daniel Fidjeland (6 år) fra Tingvatn har framstilt byggingen av ­Babels tårn. Det er en tegning full av dynamikk og energi, målrettethet og vilje. Fortellingen om Babels tårn er til skrekk og advarsel, om hvordan splittelse og forvirring kom inn i verden fordi mennesket søkte makt. Men kan vi tillate oss å dvele litt ved det stadiet i prosessen som Fidjeland dveler ved, og spørre oss om det var bare galt, det som skjedde? Her skapes noe, og ved å inkludere en edderkopp i et nett øverst til venstre i tårnet, indikerer tegningen at menneskene lager ting fordi det er naturlig, slik insekt, fugler, rever og bevere lager sine byggverk. Med forvirringen som oppstod i Babel, begynte menneskene å tale forskjellige språk slik at de ikke lenger kunne forstå hverandre. Det har forårsaket mye strid, men den guddommelige desentraliseringen av makt har også skapt en stor vilje til å lære av hverandre og jobbe for å forstå mer sammen.

5. mai: Selvstendig isolert

Vi har tidligere vist to bilder i serien om den rike bonden, om hans planer for å sikre seg velstand og trygghet. I denne scenen, som ifølge innsenderen er den siste, har Ayla Valle Landmark fra Hommersåk (10 år da tegningen ble laget, nå 18) dvelt ved ideen «slå deg til ro, et, drikk og vær glad». Ayla får uten omsvøp fram det forførende ved bondens plan, og samtidig hva som er galt med den. Problemet er ikke først og fremst hans rikdom i seg selv, men at den lammer ham. Den gjør ham isolert i ­selvstendigheten, til en konsument i stedet for et skapende menneske. At hans sjel vil kunne kreves tilbake av Gud – og at alt han har samlet seg på jorden da ikke vil være noe verdt, har ennå ikke streifet ham. Han leser en bok med tittelenDe rike, og er blind for sin egen fattigdom når det kommer til det indre livet.

4. mai: Mild og sikker

Vi har oppholdt oss lenge i påsken, som er vel og bra, men i starten av mai tror vi det gjør oss godt å minnes Jesu fødsel – utenfor all høytid og alle kulturelle markeringer. Linnea Andersen (11 år) fra Skien har tegnet Jesusbarnet i krybben, og hun har gjort det med en sikker strek og levende mildhet som kombinerer det beste fra både glansbilde-estetikken og grafisk design i den digitale tid. Lammet ved krybben beveger på halen og barnet synes å være uvitende om at det er noe som helst spesielt ved det.

2. mai: Blyantens brutalitet

Påskens tre dager er tegnet av Rebekka Sofie ­Milsom (8 år) fra Kristiansand. Stilen er enkel og røff, som om den kapsler inn en brutalitet i det som skjer, fra begynnelse til slutt. Fra palmesøndag til påskemorgen, minner den harde blyantstreken, sammen med ordene «Det er ferdi» oss om at selv om livet ­seirer over døden, har kampen i seg selv en pris, og at vi ennå må forholde oss til døden som betingelse for dette livet.

30. april: Menneske og symbol

Oliver Leander Horpestad Langeland (7 år) har helt siden han fikk 4-årsboka i Gand kirke, Sandnes vært opptatt av påskens store drama, forteller innsendere, farmor i Kragerø. I Langelands tegning har de tre personene nesten blitt ett med korsene de er festet til. Den stiliserte kroppen er smeltet sammen med det som har kommet til å bli kristenhetens viktigste symbol. Samtidig uttrykker ansiktene smerte, og er med å minne oss om disse kroppenes menneskelighet, langfredag.

29. april: Det blanke arket og nye livet

Påsken førte med seg en stor produksjon av oppstandelsesmotiver, og i Elise Helle Vigsnes (6 år fra Eydehavn) sin versjon ser vi Maria som kommer til graven. Vigsnes lar det blanke arket være en del av selve framstillingen. Personene svever – de befinner seg i starten av noe helt nytt, en historie som ennå ikke er skrevet. Snakkebobler gjengir samtalen som finner sted mellom Maria og engelen, men alt som sies underbygges i det visuelle: Maria bærer en blomst, og bak engelen er gravsteinen dyttet litt til side. Innsiden av graven er ufargelagt: tom. En interessant detalj er at engelens glorie synes å være festet til kroppen som en bøyle, ikke ulikt dem vi bruker når vi skal kle oss ut. Kanskje røper dette en følelse det er sannsynlig at Maria må ha kjent på, av tvil: er det virkelig en ekte engel?

28. april: Oppstandelsens lek og hemmelighet

Målfrid Løwe (7 ½ år) tegner oppstandelsen med blink i øyet. Den ­mirakuløse hendelsen som ofte framstilles med stort alvor, til tross for den store gleden den innebærer, får her et element av overraskelse og lek. Jesus blunker til Maria, og dette blunket sier alt. Det finnes humor i gleden, det finnes forbløffelse og hemmeligheter – fordi ingen av oss skjønner hvordan dette kunne skje, og fordi Maria nå er innvidd i det utrolige som ingen andre enda vet om.

25. april: Dekorens metafysikk

I Rakel Bakkevig Hillesund (5 år) sin framstilling av Noa i hvalens buk, er papiret bølgete av vann. Selv om scenen er symboltung og eksistensiell, har Hillesunds akvarell også et sterkt dekorativt element. Bordene, strekene og prikkene­, samt de enkle kontrastene mellom rødt og blått, minner om Henri Matisse (1869–1954). At noe er dekorativt har i enkelte sammenhenger blitt satt opp som en motsetning både til ekspressiv og mer konseptuel kunst, men dette ville kanskje både Matisse og Hillesund si seg uenige i. For er det ikke nettopp i menneskets evne til å se mønstre, og skape det vakre, at det nærmer seg de store følelsene og mysteriene?

25. april: Naglet til et kors

Ni år gamle Håvard Sukka fra Ulsteinvik har utelatt alt ­annet: En korsfestet mann er tegnet i kraftig strek og­ mettede farger. Ansiktsuttrykket er ikke til å ta feil av. Smerte og fortvilelse står ut av de tomme øynene. Det grønne gresset ved korsets fot er det eneste som viser noe annet enn død.

24. april: Leve usikret

I dag viser vi det andre bildet i Simen Valle Landmark (12) sin serie om den rike bonden. Som vi ser i Landmarks tegning har bonden fått en fiks ide. Han vil rive ned de gamle låvene sine og bygge dem større, for der å samle den svære avlingen sin, spise, slappe av og være glad. Han vil leve komfortabelt av sin egen, tenkte trygghet. Men dette er dårlig arbeidsetikk, skal vi tro Lukas 12. Om bondens sjel samme natt ble krevd tilbake av Gud, hvem skal da ha alt han har samlet? Og hva har du da samlet av rikdom hos Gud? Det som virkelig er av verdi kan ikke sikres, skjermes og eies, er det som at Landmark (og Lukas) vil minne oss om.

23. april: Behovet for oversikt

Simen Valle Landmark tegnet for noen år siden to scener fra fortellingen om den rike bonden (Luk 12). 12 år gamle Landmark har utført tegningen med en stor detaljrikdom, men med begrenset palett. Tegningen inviterer til å telle og lete, til å få oversikt, og slik lokkes vi med i den rike bondens logikk: hvordan romme, hvordan ta kontroll over alt dette? Neste scene, så vel som en betraktning over moralen i denne historien, vil bli vist i morgen, så følg med.

22. april: Leve i oppstandelsen

I Ragna Kvernbergs tegning er det ikke egentlig den bibelske hendelsen som står i sentrum. Snarere er dette en hyllest til påskemorgen slik den kommer på nytt, hvert år. Tegningen gjenkaller Paulus sine ord: det er i ham vi beveger oss, puster og er til. Vi lever i oppstandelsen. Kvernberg bruker en tradisjonell ­påskepalett, med gult og lilla. Jesu tid i graven ­sammenlignes gjerne med Jona som var slukt av en hval. Men hos Kvernberg er det sorgen som er slukt, og dermed slukket, av oppstandelsen.

21. april: Den blå planeten

Bibelkunstredaksjonen har mottatt en kritisk, men vennlig beskjed om at Moses slett ikke delte Rødehavet i to, men Sivsjøen – og at det hele skal skyldes en gammel feil i en engelsk oversettelse fra Red/Reed. Altså surret vi det til både fredag og lørdag – også i Vårt Land, da! Dette må følges opp, men for å kjøpe oss litt tid, velger vi en tegning fra da Gud fylte hele jorden med vann, slik at det verken fantes Sivsjøer eller Rødehav. Det er Tempy Palmero (6 ½ år) som har tegnet Noas ark. «I min Fars hus er det mange rom», heter det, og det er det også i denne arken. Den ­geometriske inndelingen og motivet gir assosiasjoner til garnene til Picassos Fiskerne. Er det en kommentar til rivingen av Y-blokka Tempy har kommet med? Subtilt!

20. april: Dit volden ikke når

Kong Nebukadnesar så ut til kun å beherske ett språk, slik han er gjengitt hos Daniel i Det gamle testamente: Voldens språk. Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego var satt til å styre provinsen Babylon, men de ville ikke kaste seg på knærne for gudebildet kongen hadde laget av gull, «seksti alen høy og seks alen bred». Dermed ble de kastet i ildovnen, men ilden rammet dem ikke, og en fjerde skikkelse kom til syne i ilden: «Den fjerde ser ut som en gudesønn» (Dan, 3:24–25). Den fjerde er tegnet i gult av Kristin Vestbøstad Vik (7 år). «Historien kan passe bra i disse koronatider. Gud er med og viser sitt nærvær særlig konkret når livet oppleves vanskelig», skriver far Leif Gunnar i sin eksegese. Nebukadnesar snudde 180 grader, men blodtåka lettet ikke: «Om (noen) taler foraktelig om Sjadraks, Mesjaks og Abed-Negos Gud, skal han hogges i stykker, og hans hus skal bli til en grushaug. For det finnes ingen annen gud som kan frelse slik.»

18. april: Den tillitsfulle hånda

En ting er tydelig i Barnas bibelkunst: De unge dras mot det gammeltestamentlige. Derfor tåler vi nok en dag med Israelfolkets flukt gjennom Rødehavet. Kanskje er det ikke så rart at de velger seg GT: Der er det rett og slett mer action, mens NT inneholder mye prat. Men Ingrid Refstie Hageberg (9 år) har laget en påfallende rolig tegning av en svært dramatisk scene fra 2. Mosebok. Det er mye å hvile øynene på, men for meg kretser hele bildet rundt ett motiv: den tillitsfulle måten mor i grønt og datter i rosa holder hverandres hender på. Det er så varsomt tegnet fram at man tenker at denne 9 år gamle jenta allerede vet det hun trenger å vite om tillit og hvordan det kan uttrykkes.

17. april: Rødehavet åpner seg

Det var ukjent for meg inntil nylig, men flere forskningsmiljøer har faktisk forsøkt å finne vitenskapelige forklaringer på mirakelet som står beskrevet i 2. Mosebok. Med Herrens hjelp deler Moses Rødehavet i to, slik at israelittene kan flykte fra sine forfølgere. «Herren sendte en sterk østavind», står det i Skriften. «The parting of the waters can be understood through fluid dynamics», kontret det amerikanske forskningssenteret NCAR med i 2010. Det er uvisst hvilken rolle de meteorologiske analysene spiller i Sigurd Sæther (6 år) sin tolkning. Antakelig står den trygt forankret i det gammeltestamentlige, med betoningen av at «vannet stod som en mur på begge sider» (2. Mos, 14.22)

16. april: Jona forsona

«Jona og fisken. Ei forteljing som alltid fascinerer», skriver innsender Miriam Finset Ingvaldsen. Hun kommenterer tegningen til Gunhild Finset Ingvaldsen (straks fem år). Det er den tredje versjonen vi publiserer av Jona og fisken, hvis jeg husker rett. Og flere er på vei. I øyeblikket Gunhild skildrer er det som om Jona svømmer på ryggen, tilforlatelig, side om side med fisken. Kanskje er det et forvarsel om den tid da «ulven og lammet skal beite sammen», slik det står hos Jesaja (65.25): Den slukte og slukeren svømmer sammen.

15. april: Svik og sjalusi

Elise Hansen-Ekenes (4) har tegnet Josef i brønnen, og bildet forteller historien, ikke bare ut fra et enkelt ­øyeblikk, men utstrakt i tid. Dette er en krevende form for visuell fortelling, som har røtter i middeladerkunsten (Giotto), og som har blitt eksperimentert mye med, også i tegneserieformatet. Tegningen har vært gjennom en lang prosess: Først har Elise tegnet med blyant, deretter fargelagt, før en kunstassistent (Hansen-Eknes’ mor) igjen har hentet tilbake blyantstrekene med svart tusj, for å bevare detaljene. Resultatet er edgy og minimalistisk, men sam-tidig symboltungt: en blyfarget, hard sol lyssetter ­fortellingen om svik og sjalusi.

14. april: Oppstandelsen

Vi har vært gjennom den stille uke og gått fra det ­jublende inntoget på palmesøndag, til svik og kors­festelse, for så å komme ut i oppstandelsen. Margrethe­ (3 1/2 år) har tegnet da Jesus stod opp fra de døde. Kanskje ser vi øyeblikket da han står opp inne i graven – med et bredt smil om munnen er det som om Jesus strekker litt på armene, som etter en god natts søvn. Og hvorfor skal det ikke være nettopp slik det ser ut, når han «står opp»? Slik får vi se en scene som ikke er skildret i Bibelen – for vitnene så bare den tomme graven.

11. april:

8. april: Himmel og jord

Det går et skille mellom himmel og jord i Marie Gjære Smestad (6) sin korsfestelsesscene, som har mange filosofiske lag. Jesus og de to røverne er plassert på jorda, prisgitt verdens gang. Over dem er helt andre krefter i spill. Smestads tegning inngår i en linje i kunsthistorien som bryter med den klassiske kunsten, ved at tekst tas inn i bildet. Et tidlig eksempel på dette er Picassos collager, der avisklipp og bokstaver ble en del av verket. Kunsten ble mer konseptuel. Ordene «I GUD» og en pil, vekker mange spørsmål hos betrakteren. Hvor er Gud under korsfestelsen? Hvor går grensen mellom himmel og jord hvis Gud har blitt menneske?

7. april: Blått for sorg og seier

I dag viser vi nok en korsfestelsesscene, og denne gangen er det Maren de Souza Torgersen fra Stavanger sin framstilling av den uutgrunnelige hendelsen vi samler oss om. Stemningen i fettstifttegningen er blå som melankolsk jazzmusikk, samtidig som den klare blåfargen tradisjonelt sett har blitt brukt til å symbolisere konglighet. Slik uttrykker Torgersen makt og avmakt, sorg og seier på samme tid. Det er disse blandede følelsene mange av oss møter påska med.

6. april: Korset og kosmos

De tre korsene står tomme i tegningen Jesus døde på korset i påsken idet vi går inn i den stille uke. Bak dem har Kornelia Olive Kopperstad (7) tegnet naturen opp med raske, ekspressive bevegelser, ikke ulikt hvordan Vincent van Gogh levendegjorde sine religiøst ladede landskap. Stjernehimmelen bak korsene kan også ses som en referanse til nettopp Van Gogh, og hans Stjernenatt (1889). På denne måten viser Kornelia Olive Kopperstad hvordan korset ikke bare er et symbol, men en del av den pulserende virkeligheten vi er kastet inn i, og som Gud selv hengav seg til ved å bli menneske.

4 april: Mørke midt på dagen

Sola skinner over Golgata, men det er likevel et mørke i sentrum av Frida Liu Bjørndal (5 1/2 år) sin tegning av Jesu kors­festelse. Midt mellom to røvere oppfylles skrift­ordet, ifølge Markus: «Han ble regnet blant lovbrytere.» Med kløktig bruk av fettstifter er det som om korset gjennomtrenger Jesus, slik at vi ikke ser om det er han eller korset som er i forgrunnen. Det taktile og materielle i scenen minner oss om hva korset også var og er: et torturredskap, og ikke bare et symbol for oppstandelsen. Det kreves det rette, utrente blikket for å fange dette, slik at mysteriet ristes ut av vanetenkningen. Nå som vi står foran den stille uke, gir Fridas vakre tegning mye å meditere over. I neste uke vil vi vise flere tegninger av samme scene.

3. april: Hosianna!!

Det snakkes ofte om umælende dyr, men Jesu esel er her temmelig mælende med sitt kraftfulle «Hosiana!!». Lucky Lukes Jolly Jumper kunne ikke sagt det bedre. Det er Jonas Olsø (snart 8 år) som har tegnet Jesu inntog til Jerusalem på palmesøndagen. Sola skinner og det veives med palmeblader. Jesus er kledd i lilla og har et stilig skjegg. «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli forherliget» (Joh, 12:23). Palmesøndag er like om hjørnet, og denne burde sette oss i den rette oppløftede stemningen før de tunge dagene som følger.

2. april: Englenes klær, 
de er som lyn

Det er lov å bla i arkivene, og det har mormoren til Alv Nafstad Seye gjort. I 2016 var han 4 år, og da hadde han fått et sunt oppheng i englenes klær, slik de omtales i Grundvigs salme «Påskemorgen slukker sorgen». Der står det: «Mørket græder, / englekleder, / englekleder de er som lyn.» Rosa var den fineste fargen, forteller mormor Beate Børresen, og legger til: «Som med abstrakt kunst generelt, er det en hjelp når kunstneren selv forklarer bildet og beordrer mormor til å skrive.»

1. april: Sakkeus i treet

Tollerne får gjerne så hatten passer i Det nye testamentet. Hva da med Sakkeus, som ifølge Lukas «var overtoller og svært rik»? Da Jesus kom til Jeriko ville denne mannen, som var liten av vekst, gjerne se ham. Derfor klatret han opp i et morbærtre. Jesus så dette og ville ta inn hos ham. Folkemengden reagerte, for Sakkeus var en syndig mann. «Men Sakkeus stod fram og sa til Herren: ‘Herre, halvdelen av alt jeg eier, vil jeg gi til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal han få firedobbelt igjen.’» (Luk, 19.8) I Sofie Dromnes (11 år) sin flotte tegning, fanges øyeblikket hvor Sakkeus revurderer alle sine verdier. Og hatten, den passer.

31. mars: Jona i fiskens buk

Herren gir og Herren tar, sies det gjerne. Men i fortellingen om Jona som blir spist av en stor fisk, er rekke-følgen motsatt: Først lar Gud fisken sluke Jona, så etter tre dager, «talte Herren til fisken, og den spydde Jona opp på tørt land» (Jona 2.11). I Pia Hindenes (11 år) sin ramsalte tegning blir Jona spyttet på land i full fart, men der er det lek, strandhåndklær og god stemning. Legg merke til skipet – likner det ikke på det Askeladden og de gode hjelperne brukte hos Ivo ­Caprino? Ekstra stjerne i margen for flott hval – og kom ikke her med lektorale innvendinger om at hval ikke er fisk!

30. mars: Noas ark

Vi startet denne serien med Noas ark, men vi tåler iallfall én til. Dagens versjon er tegnet av Petra Laird Iversen (6 år), som bor på Lindeberg i Oslo. Det sies ofte at musikk er kunst utspilt over tid, mens billedkunsten utspilles i rom. Men Petra viser hvordan en tegning også kan fortette tiden: På samme tid som løven stiger om bord i arken før floden, kommer duen Noa sendte ut etter 40+7 dager, tilbake med «et friskt oljeblad i nebbet» (1. Mos, 8:11). Legg også merke til den kule pingvinen på dekk!

28. mars: Moses og krokodillene

Så enkelt og vakkert kan det gjøres. I går så vi lille­søsteren male skapelsesberetningen, i dag følger ­Noelle Vold Aas (10 år) opp med Moses i sivet. Her er det mye å hvile øynene på: det fredfyllte og intet­anende barnet i kurven, to truende krokodiller – men først og fremst veldig behagelige farger. Himmelen er åpen, slik den skal være i bibelkunsten. Moses' ­gjerninger ligger foran ham, i øyeblikket er det bare det lille barnet vi skal betrakte.

27. mars: Måne og sol

Det kommer mye godt fra Ås kommune i Follo. ­Dagens bekreftelse på det er Vinterbro-kunstner Maria Vold Aas (6 år) sitt maleri av skapelsesberetningen. ­Maleriet er inspirert av den vakre salmen «Måne og sol». Komponist Egil Hovland fortalte en gang at ­melodien til salmen kom til ham som en åpenbaring: «Etter hvert ‘landet’ de små englene som noter på arket, og der de falt ned, sto melodien til ‘Måne og sol’ notert. Det var bare for meg å renskrive det.» Kanskje kan vi si at elementene i Marias maleri har en liknende kvalitet? Følg med i morgen for storesøster Noelles bidrag.

26. mars: Disiplene får ­
Den hellige ånd

Tidligere denne uka begynte de første tegningene fra hjemmeværende skolebarn å komme inn. I dag presenterer vi første tegning som ikke bare er laget under koronakrisen, men også sendt inn på egenhånd av samme kunstner! Det er Ingeborg Børsheim (10 år) fra Mjølkeråen som har tegnet da disiplene til Jesus får Den hellige ånd. De av oss som ellers er bekymret over den oppvoksende generasjons smarttelefon­vaner må i det minste her innrømme at de også har sine fordeler.

25. mars: David vs. Goliat

Familien Vogel i Samnanger utenfor Bergen har viet David både en og to tanker i sin hjemmeskoleperiode. I går så vi storebror Joel tegne David som gjeter, i dag tegner Leah Vogel (7 år) den klassiske scenen hvor David beseirer kjempen Goliat. Vi følger steinens bane fra slyngen til Davids panne, på brutalt og gammel­testamentlig vis. Sola skinner på David, som ifølge Skriften var «bare unggutten, rødkinnet og vakker å se til» (1 Sam, 17:42). Vi håper Leah snart kan komme tilbake til sine klassekamerater i 2. klasse.

24. mars: David gjeter sauene

De første hjemmeskoletegningene fra barn på k­oronastengte skoler har begynt å komme inn. Først ut er Joel Vogel (8 år), som tegner David som ­gjeter. David var den yngste av Isais åtte sønner, og han «gikk ofte hjem fra Saul for å gjete småfeet til faren i ­Betlehem (1 Sam 17, 15). Bestemt holder han hyrde­staven i hånden – kanskje vet han hva som venter ham? Like etterpå overlater David sauene til en ­annen gjeter, og møter Goliat i kamp. Se fortsettelsen 
i ­morgen.

23. mars: Bartimeus, den blinde

Bartimeus vet det ikke ennå, men straks vil han få synet tilbake. Det er Elena Roaldsnes Sæther, 11 år, fra Valderøya som har fanget dette øyeblikket. ­Menneskene rundt hysjer på tiggeren Bartimeus: «Ver still!». Men han gir seg ikke – han har hørt at Jesus, «du Davids sønn», har kommet, og spør om barmhjertighet. «Da sa Jesus til ham: ‘Gå du! Din tro har frelst deg.’ Straks kunne han se, og han fulgte Jesus på veien.» (Mark, 10:52)

21. mars: Blekksprut-Moses

Den kristne tradisjonen har ikke noe billedforbud. Fordelen med billedforbudet ligger i bevisstheten om at vi aldri vil kunne fange det guddommelige i et bilde, uansett hvor flinke vi er. Men dagens bidrag viser også de mange fordelene med å slippe dette forbudet. Her er Blekksprut-Moses som passer en sau ved den brennende tornebusken. I møte med Mia Runeson (5) sitt kunstverk blir ord fattige.

20. mars: Babelsk forvirring

16. mars viste Linnea Fagersten Babels tårn i en ­tidligere fase. Helle Krogedal (7 år) fra Oslo har ­derimot skildret forvirrelsen og frykten etter at ­Herren spredte dem «ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge byen». (1. Mos, 11.8) I Helles ­versjon ser vi dessuten en bursdagsfeiring gå f­løyten: ­Foreldrene hiver barn og kaker i barnevogner og ­bæreseler og forsvinner i alle retninger.

19. mars: I løvens hule

Helgerud menighetsbarnehage leverer sterkt i Barnas bibelkunst. Denne gangen er det Benjamin Huseby (6 år) som har tegnet Daniel i løvehulen. Snarere enn Paul Rubens' klassiske maleri fra 1614, er det kanskje samtidige kulturuttrykk som Ninjago-Lego som er viktigste referanse? Daniels forbrytelse var at han tilba Gud, og ikke kong Dareios. Da kongen kastet ham i hulen, sa han: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!» Resten er bibelhistorie.

18. mars: Moses i kurven

Siden israelittene ble gjort til slaver, la Moses' mor ham i en kurv som hun satte ut i sivet ved bredden av Nilen. Han ble funnet av Faraos datter, som oppdro ham som en sønn. I Sofia Drage (5 år) sin tegning, ­fanges øyeblikket hvor hun oppdager Moses: «Og ­gutten ble en sønn for henne. Hun ga ham navnet Moses, 'for jeg har dratt ham opp av vannet', sa hun.» (2 Mos, 2:10)

17. mars: Noahs ark

Noah holder stø kurs, mens hans navnløse kone smiler tilfreds bak i arken. «Av alt levende, alt kjøtt og blod, skal du føre to av hvert slag inn i arken, så de berger livet sammen med deg. Hann og hunn skal de være», står det skrevet (1. Mos, 6:19). Her må kunstneren åpenbart velge strengt, og det har Lovise Ulveseth (10 år) fra Nesttun i Bergen gjort. Farmor Randi har sendt inn tegningen – stor takk til begge!

16. mars: Babels tårn

Det skjer mye i Brueg­hels berømte tolkning av ­Babels tårn fra cirka 1530. Men det gjør det jammen også i Linnea Fagersten (5 ½) sin tegning: En mor bærer barn på begge ­armer, flere barn smiler og klatrer i tårnet, tilsynelatende uten bekymringer. Tårnets nederste trinn er fargelagt, men dette prosjektet er oppgitt. Kanskje er det et bilde på menneskets overmot, eller kanskje var det bare matpakketid?