Per Eriksen leter lenge etter friske druer i en mailutveksling mellom to svenske biskoper

De to biskopene det gjelder er Esbjörn Hagberg og Hans-Erik Nordin. I Norge er det nok relativt ukjente navn, men de har begge fartstid som biskoper i Svenska Kyrkan. De bestemte seg for å lage bok sammen ved å utveksle mailer gjennom kirkeåret, fra adventstid til påsken og treenighetstiden. Intensjonen var en samtale like hverdagslig og fortrolig som om de satt sammen ved et kjøkkenbord, «precis så naket som livet är». Jeg er redd de hadde trengt litt mere avstand til bisperollen for å få til det!

Nedfallsfrukt

Friedrich Nietzsche skrev om kristne forkynnere i Slik talte Zarathustra at «bedre sanger må de synge dersom jeg skal lære å tro på deres forløser.» Og André Bjerke kommer inn på noe av det samme i diktet Å tale om Gud:

Friske som druer må dine ord være

hvis du vil tale om Gud! De ord som er brukt,

er ikke lenger tunge av saft som bæret.

Talen om Gud er gammel nedfallsfrukt

Jeg må dessverre si at jeg leter lenge etter de bedre sangene og de friske druene i mailutvekslingen mellom de svenske biskopene. Her er kanskje intensjonene gode, men gjennomføringen blir for tannløs, velvillig og spenningsløs. Her er de to brevskriverne rørende enige med hverandre i det meste, og som leser nikker jeg til det meste mens øynene blir tunge og søvnen truer med å avbryte lesningen.

Smertefulle erfaringer

Det finnes faktisk noen antydninger til spennende personlige erfaringer som virkelig ville kunne ryste både leseren og troen. Hans Erik Nordin skriver om hvordan hans faster Hildur tok ansvar for ham da moren døde da han bare var seks måneder gammel, og videre når faren ble syk og døde.

Esbjörn Hagberg forteller om sorgen da hans datter døde fem år etter at hun hadde giftet seg. En sorg som rokket grunnvollene i troen.

Dette er menneskelige erfaringer som går på dypet og berører noen av de smertepunktene som vil utløse eksistensielle kriser for de fleste mennesker, troende som ikke-troende. Det er fint at biskopene går inn i dette personlige stoffet, men i boka blir dette likevel stående nesten som parenteser i den mer pedagogiske framstillingen av den kristne troen.

Helt på slutten av boka skriver Hans Erik Nordin at det slår ham hvilken pedagogisk og trosmessig gjennomarbeidet modell kirkeåret utgjør. Og at boka nettopp derfor egner seg som grunnlag for et studium av – og en samtale om – den kristne troen. Men for meg blir denne pedagogiske understrømmen i mailutvekslingen ganske drepende for det personlige og utfordrende.

Gode intensjoner svinner hen i kirkeårspedagogikk, allmenne fraser og konfliktvegrende dialog.

—   Per Eriksen

Statisk og allment

La meg peke et par tydelige svakheter ved boka. Det ene dreier seg om den manglende spenningen mellom brevskriverne, det andre om den språklige og idemessige flatheten.

Nesten hvert eneste brev åpner med en positiv henvisning til hva den andre har skrevet. F. eks: «När jag leser ditt brev om julen fylls jag av både känslor och minnen.» Det virker nærmest som en monologpreget samtale utspiller seg. Også der det antydes at man representerer ulike perspektiver, blir dette borte i velvillig imøtekommenhet. Ingen steder uttrykkes tydelig uenighet. Når det hele i stor grad framføres i allmenne fraser - det skrives mer om «vi» enn om «jeg» - blir det til tider rett og slett kjedelig. Ofte får jeg inntrykk av å lese små andakter, mer enn å følge en personlig samtale.

---

Anmeldt: tro

• Esbjörn Hagberg og Hans-Erik Nordin
• Mötas längs vägen. Att låta tron utmanas av livet
• Libris Bokförlag

---

Dette fører til at språket oppleves statisk og allment, heller enn dynamisk og personlig. Her føler jeg virkelig at de ord som er brukt ikke lenger er tunge av saft som bæret. Det blir mye nedfallsfrukt.

Kanskje har biskopene befunnet seg litt for mye innenfor kirkens vegger, og lest litt for mange utredninger. Jeg skulle ønske de hadde hatt en forlagsredaktør som hadde våget å røske i frasene og de fine formuleringene. Jeg savner levd liv, kjøtt og blod, virkelige hverdager og latter og gråt. Jeg savner rett og slett å bli berørt, utfordret og opplyst. Men her er lite nytt. Og lite gammelt sagt på nye måter. Jeg finner knapt nok en setning jeg kan opponere mot, og det er ikke et kvalitetstegn i en bok.