Frelst på en jødisk måte

– Det ville være merkelig om jeg forsto alt, men det er noe med å søke sannheten fordi at den finnes. Det handler om å bevege oss mot Gud for å lære ham å kjenne, sier Vegard Soltveit, nytilsatt generalsekretær i Den norske israelsmisjon.

Vårt Land møter Soltveit på Den norske israelsmisjon, også kalt for Israelsmisjonen, sitt kontor i Oslo. Det er bare i overkant av to måneder siden Soltveit inntok førersetet i organisasjonen.

Det er en lang tradisjon generalsekretær Soltveit nå skal forvalte. Israelsmisjonen ble stiftet i 1844 som Norges andre misjonsforening. Formålet: Å spre kristendommen til jødene og vekke kjærlighet blant kristne for Israel – det jødiske folk.

Klassisk bedehusfamilie

Vegard Soltveit vokste opp på Radøy i Alver kommune, et stykke nord for Bergen. Familien var en «klassisk bedehus og kirke-familie» forankret i Nordhordland indremisjon. Soltveit beskriver en oppvekst der han fikk stor frihet til å velge selv. Forholdet til oldemoren har vært sentralt for Soltveits trosreise. Hun var ifølge Soltveit «veldig aktiv» i kvinneforeningen og tok ham med på møter og barnedagene i det lokale bedehuset. Han var også medlem i barnekoret i kirken.

På leirene til Nordhordland indremisjon utviklet han gode vennskapsforhold til andre kristne i regionen. Etter hvert ble han også aktiv i det lokale Skolelaget – som han etter hvert ble leder for.

– Ledertreningen i Laget, å bli sett, få oppgaver og lederansvar i Laget, bedehuset og kirken har betydd mye for meg.

Det er særlig et øyeblikk i oppveksten som Soltveit trekker frem som et avgjørende øyeblikk for sin tro:
13 år gammel var Soltveit på en vitnesbyrdkveld på Nordhordland indremisjons leir på Raknestunet på Osterøy. Dette var ifølge ham selv det første møtet med ungdomsmøter og ungdomskultur. Han husker fremdeles den «rare følelsen» av at ungdommer som ham selv skulle si noe om troen på Jesus. Dette, tenkte unge Soltveit, var det jo bare voksne som gjorde. Han tenkte derfor det var teit og begynte nesten å le da en kamerat reiste seg for å gi vitnesbyrd.

– Kameraten min ble flau og satt seg ned. Men så begynte noe å jobbe i meg. Det var akkurat som en stemme sa: «Dette er sant. Du må gjøre et valg». Da reiste jeg meg og sa: «Jeg har lyst til å følge Jesus». Det har jeg prøvd siden den gang.

Pugget Bibelnavn

Soltveit er ifølge ham selv en «sånn person» som liker bedre å være på bibeltimer og bibelkurs enn lovsangskvelder. Der for eksempel noen barn kan verdens hovedsteder og høyeste fjell på rams, pugget Soltveit og kompisene bibelnavn.

– Du visste aldri når en kompis spurte: «Vet du hvem det er?». Det var helt sære ting som hva tjeneren til profeten Elia het. For oss var det en blanding av konkurranse og å vite hva vi trodde på.

Han tror det var interessen for tekst og Bibelen som fikk ham til å begynne på bachelorstudiet i historie ved Universitetet i Bergen, samtidig som han tok kristendomsstudier ved NLA Høgskolen i samme by. Det var via studiet på NLA at Soltveit en sommer besøkte Israel – en reise som ble startskuddet for et sterkt engasjement for Israel.

– Det var utrolig spennende å få se de plassene som Jesus har gått.

Han fikk venner som var aktive i Den norske israelsmisjon og fikk etter hvert forespørsel om han kunne tenke seg å søke på en stilling som var ledig. Han leste seg opp på misjonens historie, prinsipperklæringen og organisasjonens teologiske standpunkter. Israelsmisjonens syn på Israel og forholdet mellom «det jødiske folk» og kirken skapte gjenklang.
Han syntes det var «utrolig herlig» med en israelsteologi som plasserte evangeliet og Jesus i sentrum.

– «Det er jo dette jeg har lett etter. Det er sånn vi må tenke om det jødiske folk». Det hadde jeg lyst til å være med på.

Soltveit sier at Israelsmisjonen har gitt ham en dypere forståelse av troen, Bibelen og å tilhøre Guds familie.

– Det å lese Bibelen i den jødiske konteksten den er skrevet i, og å se den i en større sammenheng har vært utrolig rikt for meg. Jeg tror at Norge og kristendommen trenger Israelsmisjonen. Han påpeker at Israelsmisjonen med navnet Israel ikke mener staten Israel, men hedersnavnet på det jødiske folk.

– Vi er en organisasjon som jobber blant og for det jødiske folk.

– Hva mener du er den mest fruktbare tilnærmingen til misjon?

– Mennesket er komplekst og det er ikke et klart svar på at dette funker, dette funker ikke. I Israelsmisjonen har vi en helhetlig misjonsforståelse. Her går diakoni og evangelisering hånd i hånd. Misjon uten evangelisering er ikke misjon, men humanitært arbeid. Det er bra det, men skal det være misjon, må evangelisering være med, sier han.

---

Israelsmisjonen

• Den norske israelsmisjon er en norsk misjonsorganisasjon som forkynner kristendommen blant jøder.
• Organisasjonen arbeider også med praktisk omsorg og hjelpearbeid.
• Den driver både indremisjon og ytremisjon og har virksomhet i Israel, Øst-Europa og Norge. Den norske israelmisjon støtter Israel som et jødisk hjemland, og jødiske emigrasjon til landet.
• Kilde: Store norske leksikon

---

Frelst på en jødisk måte

– Hvis jødene er Guds utvalgte folk, hvorfor skal det være behov for å omvende dem til å følge Jesus?

– Jeg tenker at det er motsatt: Fordi jødene er Guds utvalgte folk, så er det utrolig viktig at de får høre om Jesus. Jødene er valgt for å være noe for Gud. De er tjenere for Gud, et hellig kongerike av prester for Gud, kalt til å være vitner for Gud.

Guds løfte til Abraham om at gjennom ham skulle alle slekter på jorden velsignes, er ifølge Soltveit sentralt. Han mener at Gud velsignet det jødiske folket for at hans navn skal bli stort hos alle folkeslagene.

– Nettopp på grunn av at de er utvalgt er det viktig at de lever i sin tro på Jesus. For hvordan kan det jødiske folk ellers bringe frelsen til jordens ende?

For Israelsmisjonen er det også et bredere perspektiv. Ved evangeliet, mener Soltveit, blir vi medborgere og kommer inn i Guds familie. Vi har del i samme arv, samme løfte og samme kropp ved Jesus.

– Jeg skjønner ikke at ikke flere engasjerer seg for at folket vi har fått evangeliet fra, skal få høre om det, sier han.

Jesus kom for å forsone mennesket med Gud og skape forsoning mellom mennesker, mener Soltveit.

– Han har revet ned fiendskapet som skilte oss og skapt et nytt menneske i seg. Der tilhører både jøder, arabere og nordmenn. I troen på ham er vi én familie og én enhet.

Han sier at Israelsmisjonen forsøker å hente impulser fra messiansk jødedom for å berike norsk kristenliv, og legger til at misjonæren ikke bare reiser for å dele sitt syn, men også for å hente impulser for å berike sin egen tro.

– Kristendommen har ikke utgangspunkt i Roma eller i Wittenberg, men fra Jerusalem og et jødisk utgangspunkt, sier han.

Soltveit viser til at de første kristne forsto seg selv som jøder og ønsket alle mennesker velkommen til det kristne fellesskapet uten å gå igjennom jødedommen. Han mener at kristenheten har mye å ta opp igjen og lære når det gjelder vår bibeljødiske arv. Det vanskelige spørsmålet, sier Soltveit, er hvordan vi skal ta opp våre jødiske røtter «uten å pervertere det jødiske»:

– Det er et stort spørsmål. Men troen vår, vårt utgangspunkt, er jødisk. Jeg er frelst på en jødisk måte. Lik jødene ble frelst ved troen på Messias.

En historisk tro

Soltveits utdanning som historiker har fått betydning for hvordan han leser Bibelen. Sentralt i historiefaget er læren om tekstfortolkning, hermenautikk – ofte kalt for historikerens metode.

Det er særlig historieteoretikeren og filosofen Hans Georg Gadamers «hermenautiske dilemmaer», som har hatt en stor påvirkning på Soltveit.
Gadamer mente at forståelse av tekst, tale eller handlinger alltid er påvirket av bakgrunn, kulturell arv og individuelle forståelse.

Soltveit mener at Gadamers begrep om horisontsammensmeltning – den høyere forståelsen når verket eller hendelsens horisont smelter sammen med fortolkerens horisont – bør være et mål i møte med andres tekstutlegninger og fortolkninger av Bibelen.

– Denne grunntanken gjør at jeg ikke møter folk som om jeg har fasiten, men isteden møter andre uttrykk med nysgjerrighet. Det opplever jeg har skjedd de siste årene i møte med messianske jøder. Det er jeg utrolig takknemlig for.

Solveit mener at hvert enkelt menneske besitter en enorm rikdom og livshistorie som aldri går tom.

– Det er heller ikke bare sånn at har du lest det verset og forstått det riktig så er alt greit. Det er for eksempel berikende og spennende å lese hvordan rabbinere tolker gammentestamentlige tekster, sier han.

– Er det da paradoksalt med kristne som hevder å ha en «bokstavtro» tilnærming til Bibelen?

– Det er flott med at noen ønsker å være tro til Guds ord. Jeg forsøker selv å ha Bibelen som autoritet i livet. Samtidig er det naivt å ha en holdning om at man bare leser det som står. Du leser alltid teksten med den forståelseshorisonten du har. Det vil være en berikelse for alle å være oppmerksom på det.

En gylden middelvei

Samtidig mener Soltveit at kristne kan være så opptatt av dialog og store spørsmål at man mister noe av substansen i troen. På den andre siden kan man også være så bastant at man mister noe av rikdommen.

– Det er noe med å finne en gylden middelvei. Man må oppsøke og utfordre teologien, samtidig som Bibelen er en autoritet. Det betyr at når man leser tekstene i Bibelen finnes det masse god tilleggslitteratur som kan berike lesingen.

Alt i alt mener Soltveit at nysgjerrigheten som ligger i oss kan skape en dypere forståelse av troen.

– Hvem er Jesus?

– Det er et stort spørsmål. Jesus er frelseren, venn, herre og et forbilde. Han er den som forsoner alle mennesker med seg og med hverandre. Han gir oss et felles utgangspunkt for samtale og til å kunne møtes i en enhet. Jesus setter oss inn i sin familie og sitt felleskap. Både i fortid, nåtid og fremtid.

Soltveit føler seg nær Gud når han bevitner endring i andre menneskers liv. Det kan for eksempel være noen som har blitt mobbet, men som står frem for forsamlingen og synger en sang.

– Vitnesbyrdene og fortellingene som sier at «her er Gud». Det er enormt sterk. Det å stille opp for alle og bety noe for andre. De to hører sammen, sier han.

Ifølge Soltveit er det sakramentene som har båret ham igjennom tunge perioder i livet.

– For eksempel å gå til nattverd. I troen må vi både la oss bære og være med å bære. Det er sterkere enn følelser og motgang. Det er noe i min tro som er et mysterium. Det tenker jeg er helt greit. Såpass stor må Gud være.

Jeg skjønner ikke at ikke flere engasjerer seg for at folket vi har fått evangeliet fra, skal få høre om det

—   Vegard Soltveit