Les alt for bare 10 kr!

‘Jeg vil rette litt kritikk mot ­tanken om at Gud alltid er et annet sted’

Retreat, tilbaketrekning, suset fra ­ørkenen. Må det være stille før vi kan treffe Gud – og oss selv?

Publisert 14. mars 2020

‘Steder for tilbaketrekning. Bøker om stillhet. Hjelp til å falle til ro i en verden som blir for hektisk og krevende. Et rom der sjelen kan finne hvile. Et åpent landskap for Gud. Jeg har ingen problemer med å forstå det. Selv om det ikke er min livsfølelse.»

Her er vi, midt i den travle lunsjtiden på bistroen Bacchus i Oslo sentrum. Vi har invitert Per Eriksen, som skrev bokanmeldelsen ordene over er hentet fra. Og Jostein Ørum, forfatteren av boken Skjør stillhet, som ordene er myntet på. Begge er de prester. Begge har de et forhold til stillhet – men på litt ulikt vis, aner vi.

Vi vil til bunns og sparker samtalen i gang:

– Stillhet er ikke din livsfølelse, Per Eriksen?

– Jeg skrev det for å signalisere at jeg ikke ­nødvendigvis er så opptatt av retreater og sånt. Det handler nok mer en livsfølelse enn å være enig eller uenig i noe.

Jostein Ørum: – Når du sier livsfølelse, Per, mener du da personlighet?

Per Eriksen: – Ja, på en måte. Jeg har aldri hatt sans for disse tilbaketrekningene. Jeg har vært på retreat – i én dag. Ikke fordi jeg har noe imot retreat, men det er akkurat som ... jeg vet ikke hvordan du gjør det når du skriver bøker, Jostein. Jeg reiser ikke på hytta eller på fjellet for å skrive, for da vet jeg at jeg kommer til å kjede meg forferdelig. Jeg må dra til Berlin, til steder hvor det er masse lyd. Der klarer jeg å finne roen.

Ørum: – Jeg reiser aldri vekk for å skrive. Jeg er bare hjemme, i normaliteten. Når jeg går inn i skrive­rommet mitt på garasjeloftet, da vet jeg at «nå skal jeg skrive». Det handler ikke om å bli inspirert eller noe slikt. Jeg prøver bare å jobbe innenfor de rammene jeg har. Jeg markerer overfor meg selv at «nå går jeg ut av huset, over den fem meter lange gressplenen, opp en liten trapp, inn en dør». Der inne faller kroppen og tankene til ro.

ANNONSE

– Du klarer ikke å finne ro i støy, slik som her på Bacchus?

Ørum: – Jo, egentlig. Men jeg har en tendens til å like ting som er litt utenfor allfarvei. Jo lengre løpeturer, jo bedre. Jeg liker ikke å trene sammen med andre. Jeg liker å trene alene.

Eriksen: – Det kjedeligste jeg kan tenke meg er å jogge. Bare en halv times jogging er en ren ­prøvelse, for jeg kjeder meg så intenst.

Indre og ytre

I Skjør stillhet oppsøker Ørum tolv steder hvor stillheten er spesielt nærværende for ham: Fra en grotte nær Deyrulzafaran-klosteret sør i Tyrkia til poeten Hans Børlis husmannsplass i Eidskog. Han skildrer mennesker som lever eller har levd på disse plassene, og knytter an til Bibelens fortellinger.

– I den moderne verdenen vi lever i er det veldig mye støy. I boken din, Ørum, reiser du på en måte både i tid og rom. Tror dere at behovet for stillhet er blitt sterkere nå enn det var før?

Ørum: – Om det er et behov for stillhet i vår tid, kan man jo diskutere. Jeg har ikke noen vitenskap eller statistikk på det. Men jeg tror det er noe som presser seg frem. Jeg tenker mest på inntrykksstrømmen, ikke lydene i seg selv. Vi har så stor tilgang på informasjon. Jeg tror det skaper en form for fattigdom – en moderne mangel på indre ­verdener. På indre liv.

LES OGSÅ: Møt de mektigste kvinnene i Kristen-Norge

Eksistens: Stillhet

Hvilken rolle spiller stillheten for det 
åndelige livet? Og får vår egen evne til å være til stede i våre egne liv? Vi har møtt Jostein Ørum, som har skrevet boken Skjør stillhet (Verbum, 2019) og Per Eriksen, som anmeldte boken i Vårt Land.

Jostein Ørum bor i Grimstad og er hovedprest i Storsalen i Oslo. Ørum er forfatter av flere bøker.

Per Eriksen er hovedpastor i Fredrikstad Frikirke. Eriksen er også forfatter og bokanmelder i Vårt Land

ANNONSE
Jostein Ørum (til høyre) har oppsøkt tolv forskjellige steder i jakten på den tapte stillheten. Per Eriksen konsentrerer seg best i larmen fra mennesker og kaffemaskiner.

Eriksen: – Jeg tror det er individuelt hvordan man tar inn støyen og i hvilken grad man filtrerer den. Mange vil nok – som meg – kjenne at støyen også er beroligende. Et trygg ramme som ikke nødvendigvis påvirker det indre livet så mye.

– Du, Ørum, er mer inne på at det er en forbindelse mellom ytre og indre støy?

Ørum: – Jeg mener ikke at jeg utsletter mitt indre liv ved å gå gjennom Oslos gater. Men jeg tror på det å beskytte noen deler av seg selv ... Jeg ser jo noen mønstre i det jeg har skrevet. Boken handler om stille steder, steder man må trekke seg fysisk tilbake til. Jeg har forsøkt å skildre noe flere kan kjenne seg igjen i – om det er i Østerdalen eller Egypts ørken. Jeg tror – og her blir det kanskje litt naivt, for jeg er selv en introvert person – jeg tror at også ekstroverte har behov for å skjerme seg. For å bruke det gamle uttrykket: For at den indre hagen skal kunne gro.

Eriksen: – Jeg opplever meg også som en introvert person.



Jeg opplever­ still­heten som en ­vital strøm gjennom­ ­kirkens historie.­ ­Gjennom hele ­historien.

ANNONSE

Gud i hver krok

I boken til Ørum forbindes stillheten i omgivelsene med det indre livet og det ­åndelige. I stillheten kan vi også finne roen og rammene vi trenger for å høre eller fornemme Gud.

Eriksen: – Jeg vil rette litt kritikk mot tanken om at man må reise til et annet sted for å finne Gud. Ideen om at Gud alltid er et annet sted, og hvis jeg bare kommer dit, da kan jeg falle til ro.

Ørum: – Enig. Min største frykt da jeg holdt på med boken var å gi inntrykk av at man må reise­ bort. Ved første øyekast kan det se slik ut, og kanskje svermer jeg litt for andre steder og andre ­tradisjoner. Det tolvte og siste kapittelet lå an til å bli det mest eksotiske av alle, men jeg fikk det ikke til å gå opp. Jeg måtte ta det hjem. Derfor er det siste reisemålet og kapittelet i boken rett og slett hjemme, der jeg bor. Jeg skjønte at hvis ikke disse reisene kan overføres til mitt vanlige liv, så er det – om ikke verdiløst – så i alle fall i nærheten av verdiløst.

– Kan det være ekstra utfordrende å finne ro – eller Gud – hjemme?

Ørum: – Ja, det kan jo det. Jeg synes jeg har funnet hjelp i steder jeg har vært, mennesker jeg kan kjenne meg igjen i – som lengter etter det samme som meg.

Eriksen: – Jeg tenker at det er lett å finne Gud hjemme. Livet handler jo aller mest om det som skjer hjemme. Der opplever jeg Gud som nærværende. Der møter jeg Gud, hele tiden. Derimot tror jeg rutinene for stillhet eller for bønn kan være vanskeligere å få til hjemme – hvis man ikke er et relativt systematisk menneske.

– Jeg tenker at Jostein representerer en trend. Det er helt klart en trend dette med å søke bort for å finne Gud, sier Per Eriksen (t.v.). – I så fall er det en innmari lang trend, svarer forfatter og prest Jostein Ørum.

Ørum: Jeg er langt på vei enig. Jeg tror Gud er i stillheten, men ikke mer der enn andre steder. Jeg tror på en Gud som kan gi seg til kjenne eller erfares, som kan møte oss. Hvis det er sant, vil jeg være hjemme når Gud kommer på besøk: Da vil jeg være til stede i mitt eget liv. For å få til det, for å merke at Gud er her, trenger jeg rammer. Jeg trenger bakgrunnsstillhet.

En innmari lang trend

Er interessen for stillhet en spesiell måte å være kristen på? Eriksen er var på det i sin anmeldelse: «Faren ved en bok om stillhetens fortreffelighet og viktighet for det åndelige livet, er at det er en spesiell måte å være kristen på som framheves som den beste eller riktigste.»

Eriksen: På en måte tenker jeg at Jostein representerer en trend. Det trenger ikke å være negativt, men det er helt klart en trend dette med å søke bort for å finne Gud. Om det er retreatstedet Lia gård eller hvor det nå er.

Ørum: Hvis det er en trend er det i så fall en innmari lang trend. Den går tilbake til Jesus som trekker seg tilbake til ødemarken, sier «la oss gå til et ensomt sted» og «hvil litt». Jeg opplever stillheten som en vital strøm gjennom kirkens historie. Gjennom hele historien. Veldig mye av det fine som har skjedd springer på en eller annen måte ut av stillheten.

Det er helt klart en trend dette med å søke bort for å finne Gud.

Eriksen: Jeg er ikke uenig. Men når jeg sier at det er en trend nå, er det fordi det også samsvarer med trender vi ser utenfor kristenheten. Som mindfulness. Former for spiritualitet hvor man snakker om «thin places», steder hvor Gud er spesielt nær­værende. Jeg tror ikke på thin places, men jeg tror du har rett i at man må sette seg litt «ut» noen ganger for å falle ro eller tenke klart. Selv faller jeg til ro på en fortauskafé i en storby.

Eriksen: Uansett tenker jeg det er viktig at du ender opp hjemme hos deg selv. Slik at ikke boken blir en Lonely Planet – en Best Places to Meet God in the World.

Livets faser

– «Bli kvitt overvekt. Gjør plass på innsiden», siterer du en vismann på i Skjør stillhet, Ørum. Er det et puritansk ideal her?

Ørum: For meg er det ikke noe poeng i seg selv å mane til materiell enkelhet, det handler mer om makten tingene har over oss: Alle tingene jeg eier, som jeg må vedlikeholde og klage på når de blir ødelagt. Hvis det er det livet går med til, er det feil. Samme med aktivitetsnivået. Er det for travelt, mister man noe. Selv pendler jeg og har liksom to-tre liv jeg prøver å sjonglere. Jeg har rett og slett ingen ledig tid. Boka ble sånn sett et brev til meg selv. Eller en kampskrift for å ta stillheten tilbake. Jeg regner det som sannsynlig at andre kjenner seg igjen.

Eriksen: – Jeg tror mange vil kjenne seg igjen. Mine unger har flyttet ut, og det er en grunnleggende forskjell i livet. Har du unger hjemme, har du strengt tatt aldri tid for deg selv. Jeg skjønner godt de slitne småbarnsforeldrene som lengter bort til stillhet en ukes tid. Litt av vår tids privilegium er vi har ressurser til å reise. For de gamle pietistene handlet det mer om å ha en stille stund akkurat der du er. Kanskje er det livet som skaper litt ulike måter å løse et problem på.

Les også