Les alt for bare 10 kr!

Hun er kronisk syk og har alltid smerter: – Jeg ser etter muligheter

Inger Marie Aase (59) driver 
Sørlandets eneste retreat-sted, 
og folk søker stadig hjelp 
i samtaler med henne. Samtidig må hun ligge nesten hele tiden.

Publisert 08. mars 2020

– Hver dag nyter jeg å spise frokostblandingen min, drikke te, og kanskje har vi noe søtt etter middagen. Det er blant dagens små gleder. Jeg forsøker å finne dem.

– Om kveldene driver jeg med noe som kalles tilbakeblikk, da sender jeg en melding til en venninne: Hva har jeg opplevd som det beste den dagen? For meg dreier det seg oftest om relasjoner, gode møter med mennesker. Dette er en av de største gledene i livet mitt, sammen med det å arrangere retreater, forklarer Inger Marie.

For mange år siden kranglet kroppen såpass ille at Inger Marie måtte gi opp å arbeide utenfor hjemmet. Da innredet og pyntet hun så vakkert hun kunne og prioriterte å holde det ryddig, fordi det betydde mye for henne.

Inger Marie er opptatt av å ta vare på seg selv. Det sitter i ryggmargen hennes, slik det pleier å gjøre, når foreldrene våre har formidlet noe til oss de første årene av livene våre. Hun anser seg selv som selvstendig, med sterke meninger, handlekraft og stort behov for kontroll. Hun er god til å sette grenser, og var lenge ganske egoistisk, ifølge henne selv. Det falt ikke naturlig å samarbeide, lytte, vise nærhet og be om hjelp.

LES OGSÅ: Mannen som endret Smiths venner åpner dørene 

Kravløshet

Ikke før hun 31 år gammel mistet sønnen sin i krybbedød, visste Inger Marie hvordan det var å føle seg liten, hjelpeløs, sårbar og avhengig av andre. Hun kollapset og ble en helt annen enn den hun visste at hun kunne være. Da katastrofen rammet, startet hun på en lang, lidelsens vandring i retning av å bli en mer empatisk, kjærlig, nær kvinne.

For Inger Marie var det enklere å uttrykke sorgen sin på papir enn til andre mennesker. Så hun skrev mye, fant ord for følelser og tanker, og
etter tre år endte det opp som boken Smerten, den ubudne gjest.

ANNONSE

Hun var pedagog, men begynte å interessere seg sterkere for menneskets indre landskap. Dermed tok hun fatt på seks års deltidsstudier i gestalt­terapi. Inger Marie fikk behov for å kunne gi kjærlighet og respekt, og føle ydmykhet, i møte med mennesker som hun skulle hjelpe. Hun trengte en kilde til godhet. Barndommens og ungdommens Gud hadde hun mistet troen på da hun var i begynnelsen av 20-årene. 39 år gammel fikk
Inger Marie et konkret møte med en uuttømmelig kjærlighetens kraft, som for henne er Gud. Hun ble raskt avhengig.

I samtaler med andre voksne kvinner møter hun mange som virker styrt av krav, og er på vei til å slite seg ut. De kan ha gode antenner i forhold til andre, er flinke til å yte, men mangler evne til å sette grenser. Ordene «jeg burde» går igjen. Det kan virke som de ikke er programmert til å ta vare på seg selv av sine foresatte.

– Jeg håper at menneskene som kommer til Preste­gården, først og fremst skal bli møtt av ordløs godhet. 
At det vises kjærlighet mer enn det snakkes om.
ANNONSE

– Det henger sammen med hvilken egenverdi disse kvinnene opplever å ha. Og det har igjen forbindelse med om de føler at det er tillat bare å være.

Omtrent to ganger i måneden arrangerer hun retreat på Prestegården retreatsted i Lindesnes. Tilbudet passer for alle, uansett livssyn. Inger
Marie er utvidet som person, levd liv har gjort henne oppriktig glad i mangfoldet av mennesker.

– Jeg forsøker å formidle at disse dagene er helt kravløse, og det blir ofte kvinner opptatt av.

Inger Marie 
tilbringer mye 
tid i stillhet 
i kontemplativ 
bønn. Da bare 
er hun hos Gud, 
uten ord, og lar 
Ham be. Dette er 
en eldgammel 
bønneform.

Meningsfullt

Da hun for 36 år siden skulle gifte 
seg med sin kjære Rolf, som hun fortsatt deler livet med, pusset Inger Marie opp gamle møbler og pådro seg senebetennelse i begge armene. Det dramatiske var at de ikke ble bra igjen. Året etter overbelastet hun begge knærne på en tur i fjellet. De er fortsatt vonde. Da hun sju år senere fødte sønnen deres, hadde hun plager i forbindelse med bekkenløsning. Disse ble også kroniske.

Inger Marie har alltid smerter. Hvis hun anstrenger seg, blir det ofte verre i løpet av ett døgn etterpå. De siste to årene har bekkenet blitt mye dårligere. Det er vanskelig å stå, gå eller sitte mer enn fem til ti minutter av gangen. Så Inger Marie ligger nesten hele tiden. Hun prøver å gjøre noen enkle øvelser, kanskje tre ganger om dagen.

Prestegården retreatsted

• Inger Marie Aase (f. 1960) og Rolf Bergstrøm kjøpte stedet, som ligger i Lindesnes kommune, for 14 år siden. Huset er fra 1783. De har totalrenovert det, og bygget gjestehus, kapell, drivhus og lysthus.

• Cirka to ganger i måneden arrangerer Inger Marie retreat, som varer fra én helg til ni døgn. Til nå har det blitt omtrent 250 retreater.

• Begrepet retreat blir definert som det å trekke seg tilbake for å få fred til bønn og meditasjon. På Prestegårdens «Taus retreat» snakker ikke gjestene sammen, hovedfokus er å være i stillhet sammen med Gud.

ANNONSE

Håndleddene er også vondere nå. Når Inger
Marie og ektemannen spiser middag, ber hun ham om å kutte opp kjøttet. Hun kan bare skrive på PC og helst med venstre hånd, som alltid har vært litt bedre. 

– Det finnes ingen god medisinsk forklaring. Da hjertet mitt for tre år siden ble undersøkt, fordi jeg hadde fått hjerteflimmer, viste det seg at jeg er født med feil på hjerteklaffene. Legene vet ikke om det har hatt noen innvirkning på alle plagene, som virker uhelbredelige. 

Hjertet ble operert, og Inger Marie får medisin. Fra nyttår gikk hun fra å være 50 til 75 prosent ufør. Legen er klar til å gi henne hundre prosent uføretrygd, men Inger Marie opplever arbeidet med retreat som det mest meningsfulle hun gjør og ønsker å holde fast på det. 

Liggende på madrasser leder hun retreater og tar imot mennesker til samtaler. Det siste gjør hun nå også i en leilighet i datterens hus i Kristiansand.

– Jeg administrerer retreatene, har kontakt med gjester og ledere mest via e-post og noe på telefon. Regnskapet tar jeg hånd om, med hjelp fra regnskapsfører, forteller hun.

Evnen til selvomsorg fører til at Inger Marie tillater seg å ha dårlige dager. Hvis smertene er ekstra sterke, så tar hun seg ikke sammen. Heller ikke når hun har gjester.

– Jeg kunne skrevet en vanvittig lang liste over alt jeg har lyst til å gjøre. Sorgen over at det er umulig, kjente jeg mer på før, sier Inger Marie Aase.

Det jeg klarer

– Da sene­betennelsen i armene ikke ga seg, leste jeg om eksistensialisme, og Søren Kierkegaard ga meg en aha-opplevelse: Det er viktig å skjelne mellom sånt vi ikke har styring på, og det vi kan gjøre noe med. 23 år gammel forstod jeg at hvordan jeg forholdt meg til begrensningene og smerten, det var mitt ansvar.

– Og det er fortsatt min utfordring hver dag, en krevende
indre kamp. Jeg kunne skrevet en vanvittig lang liste over alt jeg har lyst til å gjøre. Sorgen over at det er umulig, kjente jeg mer på før. Det er viktig at jeg har anerkjent den. Og jeg gjør det på nytt, når sorgen dukker opp. Den kan bearbeides. Sånn unngår jeg å bli bitter og misunnelig og sette meg fast i gørra. I stedet kan jeg konsentrere meg om muligheter, det jeg klarer.

For andre i tilsvarende situasjoner kan det være naturlig å kjenne på sinne og frykt. Selv har Inger Marie i perioder opplevd frykt over å være gründer.

– Gradvis gir jeg mer og mer slipp på behovet for å være selvstendig og ha full kontroll. Dette
som alltid har vært både min styrke og svakhet. I driften av Prestegården retreatsted har jeg faktisk ikke kontroll. Det går så vidt rundt økonomisk. Gjester, frivillige og mannen min gjør det praktiske arbeidet. I veldig mange situasjoner, og nesten hver gang gjester skal komme på retreat, tenker jeg: «Går dette bra?»

Nå har det gått bra i 13 år. Inger Maries latter triller.

Jeg forsøker å formidle at disse retreat-dagene 
er helt kravløse. Det blir ofte kvinner opptatt av.

Vi må informere

– Det er utrolig viktig at vi som har fysiske begrensninger, er nøye med å gi informasjon til de vi samarbeider med: «I dag kan jeg gjøre det. I kveld er jeg dårlig, så du må ikke regne med meg.» Andre kan ikke forstå hvordan jeg har det, uten at jeg informerer.

Selv beundrer hun mannen som har holdt ut i alle disse årene. Han er tømrer og har bygget opp hele stedet uten å få ett øre betalt. Og uten å dele hennes interesse for åndelige og psykiske prosesser.

– Fordi han er glad i meg og vil at jeg skal ha det godt, sier Inger Marie.

– Da vi kom hit, sa folk at vi måtte ha en lettstelt hage. Men det er den jo absolutt ikke, sier Inger Marie.

Paret er rause med hverandre på den måten at de gir den andre frihet til å gjøre det som
betyr mest, mener hun. Han er også veileder i friluftsliv og mye på reise. Inger Marie vet at Rolf
 undrer seg over det jevne humøret hennes.
 Andre mennesker opplever det trygt at hun er
ærlig og ekte, det som er inni og utenpå Inger Marie 
synes å stemme overens. I psykologien kalles det kongruens.

En av forklaringene er at hun opplever seg ubetinget elsket, både av ektemannen og Skaperen.

Et laboratorium

Inger Marie har en opplevelse av aldri å være alene. Hver dag tilbringer hun tid i meditasjon og bønn.

– Jeg har alltid likt stillhet. Den inviterer til det å bare være. Og til å ta imot. Av og til er det veldig fint. Til andre tider er det kjedelig, sier hun, men ofte opplever jeg stillheten som et laboratorium. Det kan skje utrolig mye spennende der. Iblant blir jeg klar over noe nytt om meg selv. I gestaltterapi er vi opptatt av at vi først må oppdage noe, før vi kan jobbe med det.

I fjor ga Efrem forlag ut en antologi med Inger Marie som redaktør: Å komme til seg selv – I stillhet, skjønnhet og et livgivende mangfold.

– Mange har hatt vonde opplevelser, som de flykter fra. Når vi starter retreater, pleier jeg si: «I stillheten får du møter med deg selv, og de kan bli vonde. Men det er med deg selv. Hvordan vil du forholde deg til det?»

– Jeg beundrer mange mennesker for hva de klarer å bære på. Alle har forskjellige liv. Det er farlig å komme med lettvinte oppskrifter, som skal gjelde for alle. Det tror jeg ikke på. Og jeg har lært at det er umulig å forstå andre mennesker fullt ut. Samtidig tror jeg at i dypet hos alle ligger det gode.

Om Inger Marie en dag ikke klarer å drive Preste­gården, kan hun likevel ta imot folk til samtaler.

– Jeg kan le av ertingene og tullet til Rolf.

Hun ler godt ved tanken.

– Og jeg kan møte blikkene til de to barnebarna våre.

– Gradvis gir jeg mer og mer slipp på behovet for å være selvstendig og ha full kontroll, forteller Inger Marie Aase.

Les også