Fortellinger fra villstien

Det er kanskje først mot slutten av en historie at man ser den røde tråden, eller sammenhengen i en reise man har vært på.

Før vi avslutter intervjuet med Sigrun Slapgard spør vi om det er noe som er viktig for henne å få sagt.

Den erfarne utenriksreporteren fra NRK har fortalt fra sine verdensreiser, og snakket om boken hun holder på å skrive, om Latin-Amerika. Nå ser hun framfor seg med et lite smil.

– Jo, med tanke på dette med indre og ytre reiser, så har jeg ganske nylig fått ta del i den mest overraskende oppdagelsesreisen jeg kunne tenke meg – inn i virkelig ukjent territorium.

Hvor denne reisen går, skal vi komme tilbake til.

Mange av nøkkelverkene i litteraturhistorien er bøker om å reise ut, og kanskje vende hjem igjen: Odysseen, Den guddommelige komedie, Don Quijote, Moby Dick og Mørkets hjerte, for å nevne noen.

På den ene siden har mange av oss behov for å fortelle om reisene vi har vært på. På den annen side kan det å lese fortellinger være en slags indre reise: Man får innblikk i steder og kulturer man selv kanskje ikke har anledning til å besøke.

– Min første viktige reise gjorde jeg på biblioteket på Vinstra, sier Slapgard, som vokste opp i Gudbrandsdalen.

Gutterommet

Slapgard refererer til det som i reiselitteraturen ofte skjer på «gutterommet»: Noe setter fantasien i sving, en bok, et kart, en nyhet, og man legger ut på en reise i tankene. Drømmen om også å reise i virkeligheten vokser, for kanskje å bli virkelighet.

– Mitt gutterom, det var biblioteket på Vinstra. Der reiste jeg til Aztekerkulturen og Tibet. Der satt jeg stille, og var langt av gårde.

Et eksempel på det klassiske gutterommet Slapgard snakker om, finnes i Joseph Conrads Mørkets hjerte, fra 1902. Sjømannen Marlows reise til Kongo begynner, på sett og vis, idet han som gutt blir lidenskapelig opptatt av kart. På kartet er en stor, hvit flekk – et uutforsket land, som Marlow fylles av begjær etter å oppdage.

Erfare med kroppen

Morten Strøksnes er kanskje den norske forfatteren som de siste årene har fått mest oppmerksomhet for sine reiseskildringer, senest med Havboka som stadig oversettes til nye språk.

Boken Et mord i Kongo fra 2010, handler om rettsaken mot Tjostov Moland og nylig frisatte Joshua French. Kanskje kan man trekke en linje mellom Marlows dragning mot Kongo fra gutterommet, og Strøksnes opplevelse av å lukte en god historie.

Innledningsvis i Et mord i Kongo beskriver Strøksnes hvordan han hører nyheten om to nordmenn som er fanget i Kongo, og kjenner suget mot noe som ligner et eventyr. «Tankene mine ble ledet i retning av en mørk og skittenrealistisk guttebok», skriver han.

Til Vårt Land sier Strøksnes at en reise ofte kan være en hjelp til å ordne en fortelling, rent strukturelt. Når man som journalist eller forfatter befinner seg i et miljø man ikke kjenner, oppstår det gjerne situasjoner der noe står på spill.

– En reise gir mye gratis til en fortelling i form av sanselig nærvær, en slags umiddelbar kunnskap, sier Strøksnes og legger til:

– Jeg tror vi trenger en dialektikk mellom kunnskap og erfaring, en utveksling mellom de to. Vi trenger kunnskapen bøker kan gi. Samtidig er det noe annet å ha vært tilstede og erfart med kroppen.

---

Eksistens: Reise

• Dette er den tredje i en serie artikler i Vårt Land om å reise.
• Hvordan henger det man opplever på reise, sammen med det man forteller etterpå? Kan det å fortelle være med å samkjøre den ytre, geografiske reisen, med den indre?
• Sigrun Slapgard har reist verden rundt som utenriksreporter for NRK. Å skrive har for henne vært en annen, og utfyllende måte å reise på.– Fortellingen og reisen hører nøye sammen, sier litteraturprofessor Jakob Lothe.
• 
  
• Forrige artikkel Vårt Land 28.07.2017
• 20 år etter nyåpningen av pilegrimsleia mellom Oslo og Trondhjem, øker stadig tallet på pilegrimer i Norge. Vårt Land møtte innsatte fra Bastøy fengsel på vei mot Nidaros.
• 
  

---

Veier tilbake

Foruten biblioteket på Vinstra, ble Sigrun Slapgards eventyrlyst næret av foreldre som var internasjonalt engasjert. Ikke geografisk – presiserer hun, men mentalt. Faren abonnerte på National Geographic, og på Bøndernes Hus ble det solgt hjemmestrikkede votter til inntekt for barn i Afrika.

– Du kan kanskje le av den idealismen i dag, men det er mye godt i den lokale måten å reise på. Med basar på lokalet!

Slapgard ler.

– Jeg tror at det som i utgangspunktet formet meg, har vært viktig for hva jeg har oppsøkt senere.

Slapgard medgir at det kan være et element av flukt i behovet for å engasjere seg i andre, og slik slippe å være altfor engasjert i sin egen historie.

– Men det kan også være en veldig god ting. Jeg synes stadig vekk jeg møter mennesker som gir meg veier tilbake.

Sånn var det også da Slapgard skrev Dikterdronningen, biografien om Sigrid Undset.

– Det var pussig, for Sigrid Undset var på mange måter det jeg hadde forsøkt å reise vekk fra: Hun var knyttet til det jeg forbandt med mitt Gudbrandsdalen, mitt Kristin Lavransdatter-land. Jeg ville vekk fra det, mest mulig vekk. Heller Latin-Amerika!

Men Undset-biografi ble det.

– Det ble en fin måte å komme tilbake til mitt eget område, på. Det er vel ikke for ingenting at jeg er fra Peer Gynts rike: Den som reiser og reiser og prøver å finne et indre. Men på et tidspunkt forstår du at du nettopp ikke vil være Peer Gynt, en løk uten kjerne. Du får erkjennelsen av hvor viktig det er å reise til noe.

Også Julie i Englestien, romanen Slapgard «bare måtte skrive», reiser og reiser, på jakt etter sin egen og brorens historie.

Boka handler om søskenparet Julie og Lasse. Som barn mister de moren sin, noe som får Julie til å ta en morsrolle overfor Lasse – ispedd et søsterlig ansvar for å lære ham de viktigste banneordene.

Senere blir Lasse plassert i fosterfamilie, og Julie kaster seg ut i et omflakkende liv. Vi møter dem først som voksne, i det Lasse rammes av kreft. Han er svak og har kort tid igjen å leve, men Julie tar ham med på fjelltur. Hun håper at reisen opp Englestien skal minne broren om hvem han er.

Reisen som ikke fant sted

– Mye av hendelsesforløpet i romanen er hentet fra mitt eget liv, sier Slapgard.

– Samtidig er Englestien turen jeg og broren min, i det faktiske liv, aldri fikk gått. Det er vel en av grunnene til at man skriver romaner: For å utforske det som kunne ha vært. Det er en reise i seg selv.

Englestien er turen jeg og broren min, i det faktiske liv, aldri fikk gått.

—   Sigrun Slapgard

---

Sigrun Slapgard

• Var utenriksreporter for NRK fram til vinteren i år. Rapporterte blant annet fra Qatar under invasjonen av Irak i 2003.
• Fra 2007-2008 var hun programleder for utenriksmagasinet Urix.
• Har skrevet bøker innenfor både roman- og sakprosasjangeren. Ble nominert til Brageprisen og fikk Melosm-prisen for biografien om krigsreporteren Lise Lindbæk. For romanen Englestien fikk hun Nynorsk litteraturpris.

---

Jakob Lothe er professor i engelsk litteratur ved UiO. Han har blant annet skrevet bøker om narratologi – læren om hvordan en fortelling bygges opp. Han har også en sterk interesse for reiselitteratur, og har forsket på Joseph Conrads Mørkets hjerte (1899)

– Fortellingen og reisen hører nøye sammen, sier Lothe.

Menneskenes mørke

I den klassiske litteraturen er det ofte snakk om en konkret reise helten eller heltinnen utfører, for så å komme hjem og fortelle om den. Reisen blir framstilt som viktig: Den har påvirket personen som forteller. Å forflytte seg geografisk har ført personen ut på en indre reise.

Lothe mener Conrads Mørkets hjerte er et spesielt godt eksempel på hvordan den indre og ytre reisen kan henge sammen.

– I utgangspunktet er det Belgisk Kongo som omtales som det «mørke hjerte» i romanen. Men mørket viser seg snart å være et annet sted enn det leseren først tror.

Marlow har lagt ut på en reise inn i de mørke sidene ved mennesket. Slik kommer «mørkets hjerte» først og fremst til å betegne den hvite, europeiske kolonisten. Dermed kan Mørkets hjerte leses som en sterk kritikk av imperialismen, mener Lothe.

Vevet inn

Sigrun Slapgard har sett sitt av menneskelig mørke som utenriksreporter. Hun oppsummerer sine erfaringer fra feltet med at «makt korrumperer». Desto viktigere har det vært å velge seg noen mennesker å følge over tid, noen man har tro på og tillit til. En av historiene Slapgard har engasjert seg i som journalist, er fortellingen til Íngrid Betancourt.

– Jeg ble fjetret av den spinkle jenta, med T-skjorten der det sto «Grønt oksygen». Hun var en så usannsynlig presidentkandidat, midt i den latinamerikanske machokulturen, forteller Slapgard.

Den fransk-colombianske miljøpolitikeren ble kidnappet av den venstreradikale terrorgruppa FARC i 2002. Slapgard fulgte saken tett, også etter at Betancourt ble reddet ut av jungelen i 2008.

Nylig var Slapgard tilbake i Colombia, i forbindelse med Latin-Amerika boken som kommer på nyåret.

– Mange av møtene du gjør som utenrikskorrespondent vil du helst glemme. Andre ganger går du inn i møtene på en slik måte at de veves inn i din egen historie, sier Slapgard.

Englestien er turen jeg og broren min, i det faktiske liv, aldri fikk gått.

—   Sigrun Slapgard

Ytterkanten

– Hva skjer når du bearbeider det som har skjedd til skrift?

Slapgard forteller at hun liker å skrive underveis, men at forholdene på reise kan være så tøffe at det rett og slett er vanskelig.

– Hvis noe dramatisk har skjedd, for eksempel nå, i den colombianske jungelen, kan jeg av og til se på det jeg har skrevet og tenke: Dette er jo nesten ikke sant! Den indre, følelsesmessige reisen er ikke proporsjonal med de ytre hendelsene. Da kan det være viktig å la opplevelsene ligge en stund, før man omgjør dem til en fortelling.

Vanskeligheten ved å fortelle det som hendte på reisen og det den førte til, er også et viktig poeng i Mørkets hjerte, mener Jakob Lothe.

– Kanskje kommer den indre reisen særlig tydelig fram i modernismen. I alle fall problematiserer Conrad, som andre modernister, hvor vanskelig det er å formidle den helhetlige opplevelsen den reisende har, sier Lothe.

– Erfaringen fra reisen oppleves individuelt, og blir derfor vanskelig å uttrykke i et allment språk. Kanskje er det nettopp det som ikke lar seg fortelle, eller ligger helt i ytterkanten av hva som lar seg fortelle, som er det aller viktigste i en historie.

Blomsterteppe

På et tidspunkt i Englestien våkner Julie, går ut av teltet, og har noe som ligner en religiøs opplevelse. Hun føler at hun bevitner skapelsen, genesis, og får trang til å folde hendene.

– Er Gud er en størrelse man risikerer å møte på reise?

Slapgard tenker seg om og smiler.

– Forholdet til Gud, i tillegg til Bibel- og salmetekster, er noe som følger meg i livet som – hva skal jeg si? Et språklig blomsterteppe, som jeg øser av.

I likhet med Julie i Englestien vokste Slapgard opp med en far som var organist.

– Jeg lå ofte under orgelkrakken når far spilte. Jeg er ikke et menneske som må gå mye i kirka, eller er aktiv i noen organisasjon. Men jeg har vel en Gud med meg, da, som et åpnende rom, heller enn noe som stenger av.

Slapgard trekker fram ett sitat fra Kristin Lavransdatter hun mener sier mye om Sigrid Undsets søken etter et stort nok rom, også for troen, et behov Slapgard kjenner seg igjen i.

– Kristin sier noe sånt som at «Jeg ville alltid anstrenge meg for å finne den beste veien, og like fullt kunne gå ut på villstien.» Det er så bra sett!

Slapgard tror Den norske kirke ble for trang for Sigrid Undset. Dikterdronningen måtte finne en kirke der det var høyere under taket. Den fant hun i Roma.

Nullstilt

Så har vi kommet til veis ende, og er tilbake der vi begynte.

– Er det noe som er viktig for deg å få sagt før vi avslutter?

Slapgard forteller at hun har vært så heldig å bli bestemor, men venter litt før hun fortsetter.

– Alice har en sjelden kromosomfeil, et syndrom som heter Prader Willy. Å få bli kjent med henne har vært den mest overraskende oppdagelsesreisen jeg kunne tenke meg – inn i et virkelig ukjent territorium. Jeg oppfatter det sånn at hun i grunnen nullstiller alt. Hun får alle rundt seg til å tenke gjennom hva som er viktig i livet. Det har virkelig utvidet min forståelse av - kjærlighet kanskje?

---

Reiselitteratur

• Reiselitteratur er en bred kategori som kan romme både skjønnlitteratur og sakprosa. Ofte kan reiselitteraturen også ligge i skjæringspunktet mellom fakta og fiksjon.
• Norge har en lang tradisjon for reiselitteratur. Nylig tok radioprogrammet Faktasjekken på NRK for seg reiselitteratur, i kåringen av etterkrigstidens beste sakprosabøker. Thor Heyerdahls Kon-Tiki Ekspedisjonen fra 1947 gikk av med 1. plass innenfor sin kategori.
• Fordi reiselitteraturen har vært vanskelig å plassere i det litterære systemet, har den vært forholdsvis lite behandlet i litteraturvitenskapen.

---