Forstår hvorfor Norge er i verdenstoppen på klimafornektelse

– Den reelle krisa er all informasjonen og kunnskapen vi har om det fatale omfanget av klimaendringene, og hvor stor avstanden det er til hva vi faktisk gjør, mener skuespiller Iselin Shumba.

Min tro

– Klimakrisen er litt som Gud, som kommer ned og dømmer oss.

Iselin Shumba lener seg enda lenger over bordet. Den siste timen har hun kommet nærmere og nærmere. Stemmen har blitt høyere og høyere, armbevegelsene større og større.

– Naturens vrede er som en guddommelig vrede, sier hun.

– Og vi har ikke lyst på en sint naturgud.

I Iselin Shumba går skuespilleren og aktivisten opp i en høyere enhet. Den enes sans for drama kompletteres av den andres engasjement. Sørlandsdialekta mykner heldigvis budskapet, for nå snakker Shumba om dommedag. At vi kommer til å trenge en Gud når klimaet forverrer seg.

– Om femten år er folk mye mer religiøse, spår Shumba.

– Gjør deg klar, for Gud kommer på moten snart.

Alle kampene er filtra sammen

Du har sikkert sett henne som bolleselgeren Hjerterud i julekalenderen Snøfall, eller kanskje som Jeanette i Netflix-serien Hjem til jul. For tida er Iselin Shumba aktuell med en rolle i Netflix-serien Ragnarok, og hun blir snart å se i den nye NRK-serien Livstid, der hun spiller politietterforsker. Men hun er nesten like ofte å se på talerstolen eller i avisspaltene som på skjermen.

Det er nesten vanskelig å finne noe Iselin Shumba ikke er engasjert i. Hun var en av dem som organiserte #stilleforopptak, Norges første metoo-opprop, der norske skuespillere tok et oppgjør med seksuell trakassering i bransjen. Hun har holdt TED-talk om klimakrisa. Hun kjemper mot rasisme.

Sjøl mener Shumba at alle kampene er filtra sammen.

– For meg henger all undertrykkelse sammen med all annen undertrykkelse. Hvis du er i stand til å undertrykke kvinner i ditt eget samfunn, er det lett for deg å undertrykke et hav og et fjell og en fugl.

I det siste har hun også engasjert seg mot rivinga av Y-blokka i regjeringskvartalet. Også dét er et klimaspørsmål, for byggesektoren står for 40 prosent av det totale klimagassutslippet i verden, som hun påpeker. Og det er et spørsmål om kollektiv hukommelse, om å ikke glemme 22. juli, om fellesskap. Det er vanskelig å stoppe henne når hun først er i gang.

Nå skal hun skrive appellen hun holdt på protestmarkeringa, om til en aviskronikk. Det er bare ett lite problem: Hun har fått nye negler.

For meg henger all undertrykkelse sammen med all annen undertrykkelse.

—   Iselin Shumba

Vil ta jobben fra skolestreikerne

– Se på det her! sier Iselin Shumba, og holder hendene fram for inspeksjon.

De falske neglene er lyserosa og blanke med kritthvit tupp. Neglene er satt på fordi hun skal spille tupperware-demonstratør i en post-apokalyptisk kunstfilm påfølgende dag. Shumba går inn i rollen med en gang, viser fram et usynlig plastprodukt mens de falske neglene glinser.

Hun ser på hendene som om fingrene ikke lenger er en del av hennes kropp.

I got no hands! sier hun dramatisk og ler høyt.

– Kan jeg skrive med disse?

I restauranten på Akershuskaia i Oslo er det jazz på anlegget, fyr på peisen og utsikt til en vintergrå Oslofjord utenfor vinduene. Det var hennes forslag å møtes her, havutsikten gjør at hun føler at hun kommer seg vekk fra byen.

Da Greta Thunberg seilte over Atlanterhavet til New York, observerte Shumba hvordan voksne menn skrev i sosiale medier at de håpa hun ble tatt av en orkan.

– Jeg har lyst til å ta jobben til en skolestreiker, og la barna få være barn, sier Shumba.

– Det sier ganske mye om oss at vi tillater at det er barn som går i bresjen for klimakampen. At vi applauderer.

Uro

Hver mandag formiddag mellom elleve og tolv sitter Iselin Shumba på plassen foran Stortinget i stillhet for klimaet. Engasjementet begynte i fjor sommer, da hun og den daværende kjæresten hadde bestemt seg for å prøve å lage barn.

Alt var tilrettelagt. Så hvorfor var hun så urolig?

Alvoret slo inn over henne. Shumba fikk behov for å vite hvilken verden hun var i ferd med å sette et barn inn i. Nå måtte hun lese alle bøkene og rapportene om klimaendringene hun tidligere hadde klart å unngå.

– Er det noen mennesker jeg må kunne se i øynene uten å pynte på ting, så er det mine egne barn. Hvis det går skikkelig ille med verden og de spør meg: Hva gjorde du, mamma? Da må jeg ha et svar.

En søndag morgen sto hun opp tidlig og gikk til mausoleet etter Emmanuel Vigeland, et mørkt gravkammer dekorert med dunkle fresker med religiøse motiver. På øret hadde hun plata til nylig avdøde Paolo Vinaccia: Dommedag ifølge Paulus.

Hun kjente håpløshet og avmakt. Hun skjønte hun måtte gjøre noe, bruke stemmen sin til å mobilisere, men hun hadde ikke mer å si.

Det eneste som var igjen var stillheten. Da bestemte Iselin Shumba seg for å fysisk «sette seg på loven».

Stillhet og meditasjon

Hun sitter aldri alene på Eidsvolls plass. Hver mandag samler det seg en liten gjeng, som sitter sammen i stillhet og meditasjon, uten at de trenger å argumentere for sitt ståsted.

Når hun sitter der, forstår Iselin Shumba hvorfor Norge er på verdenstoppen når det gjelder klimafornektere. Det hender politikerne vinker. Andre går forbi på samme måte som de går forbi tiggere. De ser dem, men ser dem likevel ikke.

– Den reelle krisa er all informasjonen og kunnskapen vi har om det fatale omfanget av klimaendringene, og hvor stor avstanden det er til hva vi faktisk gjør, sier Shumba.

Hun kommer stadig med korte, velformulerte setninger, som små slagord. Nå siterer hun Jan Erik Vold: Det er håpløst, og vi gir oss ikke.

Å holde ut seg sjøl

Det er rundt sju år siden Iselin Shumba første gang deltok på stille retreat i Sverige. I ti dager satt hun i taus meditasjon. Metoden heter vipassana og er en buddhistisk tradisjon med strenge regler: Ingen snakking, ingen øyekontakt, ingen adspredelser. Bare stillhet.

Det verste er å holde ut seg sjøl, forteller Shumba.

– Du har ingenting å flykte til. Tankene blir store sannheter som lyser inni deg. Det er skummelt. Men du må bare komme deg gjennom. Du kan ikke flykte.

I tillegg gjør det fysisk vondt å sitte stille så lenge av gangen. Nervene våkner opp. Du får kontakt med kroppen din. Når du spiser, er det nesten så du kjenner tarmene.

Hun har minner om en flue som landa på armen, og bruker handa til å demonstrere hvordan fluas lette tripping dundrer som tunge skritt på huden. En spenne som løsna i bakhodet fikk henne til å skvette som om det skulle vært et skudd. Vannet får smak.

– Du blir altfor følsom, det er ikke funksjonelt i en by. Du er nesten elektrisk. Det er rått! Kroppen er så pumpa full av liv. Du får følelsen av å kjenne dine egne molekyler.

For henne handler ikke meditasjonen om noe religiøst, men den hjelper henne til å gå inn i håpløsheten og klare å takle den. For å ta klimakrisa på alvor, må vi være mentalt sterkere, mener Shumba.

– Livet er lidelse. Å erkjenne noe så kolossalt som klimakrisa, er nesten umulig. Men meditasjon hjelper. Du lærer deg å leve med frykt uten å la den vippe deg av pinnen.

Vokst opp med kristendom og nynazister

Hun flytta til Søgne som halvannetåring, og siden videre til Justvik i Kristiansand, et av stedene i Norge som har hatt de største nynazistiske miljøene. Iselin Shumba har norsk mor og far fra Zimbabwe.

Hjemme var det ingen religiøs oppdragelse, men det var til gjengjeld mye kristendom i lokalsamfunnet - på skolen, i speideren og i fredagsklubben.

– Jeg har bedt så mye som liten! sier Shumba.

Ei venninne var Jehovas Vitne. «Når dommedag kommer, så kommer ikke du til paradis. Det gjør jeg, og jeg skal leke med løver», sa venninna.

Av ei annen venninne fikk hun beskjed om at hun egentlig ikke het Iselin. Hun hadde ikke noe navn, siden hun ikke var døpt. Shumba lot seg døpe som tenåring, for å kunne stå til konfirmasjon sammen med vennene sine, selv om hun ikke var særlig troende.

Hun vokste opp sammen med nynazistene. I Justvik spilte de på samme fotballag. I ettertid ser hun at hun beskytta seg sjøl, at hun ikke ville forstå, samtidig som hun gikk med en følelse av at hun måtte ligge lavt på grunn av hudfargen.

Når huset deres ble grisa ned av egg, ville mora skåne henne og søsknene. Hun sa det bare var bøller.

– Jeg måtte bli ganske stor før jeg skjønte at det var fordi vi var brune, sier Shumba.

Å tro på mennesker er en veldig tøff religion.

—   Iselin Shumba

Lever i sin egen hudfarge

Hun trenger ikke å bli fortalt at det finnes mye rasisme i Norge. Det er en del av arbeidshverdagen hennes som svart skuespiller.

– Det er alltid hudfargen min som er rollens hovedtrekk. Du hentes inn som et eksotisk element. Det gjør at jeg kan ikke lulle meg inn i noen fantasi. Jeg lever i hudfargen min hele tida, sier Shumba.

Dette er også en av hennes kamper: Hun vil ikke at skuespillere som kommer etter henne, skal oppleve at det nærmest er umulig å livnære seg med en annen hudfarge i Norge.

– Film og teater er visjonsbyggerne i samfunnet, de er historiefortellerne, drømmeskaperne. Men det råder en skremmende enhetlig forståelse av hvordan et komplekst menneske kan se ut. Og det ser ikke ut som meg, sier Shumba.

Hva skjer når du ikke ser deg sjøl representert? Drømmene dine stanser, mener Shumba.

Hun har vært skuespiller i mange år, men føler likevel ikke at hun har kommet inn i Teater-Norge. Hun står litt på sidelinja og lager i stedet sin egen plattform.

– Det er ikke sikkert at jeg hadde vært så mye aktiv

i

st hvis jeg fikk gjøre ting i kunstfeltet, sier Shumba.

Det viktigste er å fortsette å undre

Iselin Shumba begynner på tre resonnementer før hun bestemmer hvor det skal ende. Breier seg på pinnestolen som om den skulle vært en treseter. Stopper opp og kommer med enda et visdomsord: Gud er i alt, og mennesket har skapt ham i sitt bilde.

– Og Jesus, jeg hadde jo elska å sitte og lunsje med ham! Og diskutere… Jajaja…

Gulløredobbene dingler i stadig høyere tempo.

– Herregud! Jeg hadde ELSKA det! For en spennende person!

Hun skulle ønske hun var religiøs, sier Iselin Shumba, og gjentar det:

– Jeg skulle inderlig ønske at jeg klarte å være religiøs. Men jeg klarer det ikke.

I dagens Norge, der vi har tilfredstilt alle de grunnleggende behovene våre, er det ikke rart om vi lurer på hvorfor vi lever, syns Shumba. Som menneske har vi behov for å se oss sjøl i en større sammenheng.

Hun syns opplevelsen av å være menneske er «så sinnssyk» – all fantasien, all kunnskapen vi har inni oss – hva er meningen med det? Hun leiter fortsatt etter svaret.

– Vi har behov for at ting skal være større. At vi er født, fostres opp og dør, det er ganske sårt. Meningen siles ut mellom fingrene hvis det bare er dette.

Likevel tror hun det viktigste er å fortsette å undre, holde spørsmålet åpent.

– Jeg har tenkt at mennesket er et slags guddommelig vesen, fordi vi kan få til helt fantastiske ting. Samtidig er det en veldig tøff religion, å tro på mennesker. Mennesker skuffer og skuffer. Vi aksepterer at menneskeverdet kan bøyes, at det kan kollapse.

Derfor er hun også skeptisk til å kalle mennesket et guddommelig vesen, fordi vi også er dyr, den mest blodtørstige rasen. I ungdomstida leita hun i de fleste religionene. De sier omtrent det samme, påpeker Shumba. Budskapet handler om nestekjærlighet og empati.

– Men jeg tror ikke vi skal legge det ansvaret utenfor oss selv, at det er noen andre som skal hjelpe oss. Jeg tror vi må klare det på egenhånd.

Tittelen på dette intervjuet ble endret torsdag 13. april 2023, av hensyn til .

LES FLERE MIN TRO-INTERVJUER

• Margreth Olin ber ikkje ofte til Gud. Ho er redd svaret ho får kan vere for vanskeleg å bere

• Den danske kulturministerens datter døde bare uker før termin.

• Selv om Trine Eilertsen mener hun er ekstremt rasjonell, klarer hun ikke helt å slutte å jakte på følelsen av noe større.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro