– Innenfor ­menigheten var det godt og lyst, men utenfor var det mørkt og farlig

Plateaktuelle Torgeir Waldemar vokste opp i trossamfunnet Delk. I dag beskriver han seg som en mørk eksistensialist.

Min tro

Mannen er aktuell med albumet Love. Han blir aldri ferdig med den, tror han: kjærligheten – den mellom mennesker, men også kjærlighet i dypere forstand, slik den er beskrevet i blant annet Bibelen.

Den nesten alltid svartkledde artisten debuterte­ med EP-en Take Me Home i 2012. I 2014 kom hans første hele album, Torgeir Waldemar, som ble ­nominert i klassene Country og Årets nykommer under Spellemannprisen det året.

I 2017 ble oppfølgeralbumet No Offending Borders nominert til Spellemannprisen i klassen rock. At det ble rootsmusikk, skyldtes ikke bare at han tidlig fikk en aha-opplevelse av å høre bandene The Notting Hillbillies og Dire Straits, og at Johnny Cash, ­Townes van Zandt og Ryan Adams senere viste ham veien videre.

– Denne musikktradisjonen, som har påvirket­ meg til å lage min egen musikk, har gjerne et tekstunivers som rommer temaer som er viktig for meg. I country er det ikke bare lov å synge om Gud, det er helt vanlig. Selv om min personlige trosoverbevisning har forandret seg med årene, og jeg i dag foretrekker å beskrive den med metaforer, så er Bibelen fremdeles en viktig referanse i tekstene mine, sier han.

Lys og mørke

Torgeir Waldemar er yngst i en familie på seks, hvor både mor og far og de fire barna regelmessig gikk i Granly kirke i Tønsberg, i regi av Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (Delk). Alle barna gikk på kirkesamfunnets egen grunnskole, hvor Torgeir tilbrakte de første ni skole­årene sammen med andre menighetsbarn.

– Vi hadde kristendom hver dag. Det var en nokså lukket tilstand, vil jeg si. Med litt sekteriske trekk: Slik jeg husker det var man enten innenfor eller utenfor menigheten. Jeg reagerte ikke noe særlig på det da, for det var jo hjemmebanen min, sier 45-åringen.

– Samtidig hadde jeg også noen ikke-kristne kompiser utenfor skolen, fortsetter han, etter å ha tygget ferdig en munnfull mat på kafeen Peloton i Torggata i Oslo.

– For meg ble det tidlig en mental øvelse å fri meg fra tanke­settet at det innenfor ­menigheten var godt og lyst, mens det utenfor var mørkt og farlig.

Litt motstand

Det var et ­musikalsk hjem han kom fra. I menigheten deres var det på den tiden – på 1980-tallet – likevel aldri snakk om at pop og rock var et egnet virkemiddel for forkynnelsen.

– Det var ikke noe fy-fy heller­. Det var bare ikke noe tema. Det stod ikke noe trommesett i ­menighetshuset vårt.

Faren var organist i menig­heten, og foretrakk klassisk ­musikk. Alle barna spilte et stryke­instrument, og for Torgeir var det fiolin. Hjemme på gutterommet gikk det likevel i rock, med AC/DC på kassettspilleren. Og han spilte høyt.

– Faren min kalte det piggtrådmusikk. Men det var ikke snakk om at det var syndig. At slik musikk i hans øyne var mindre­ verdt enn klassisk ­musikk, la han der­imot ikke skjul på.

– Så du fikk litt motstand mot rocken du spilte?

– Litt motstand gjorde bare at jeg fikk ekstra lyst til å gjøre ting på min måte. Den holdningen har fulgt meg siden.

Åndelig oppvåkning

Det var aldri snakk om å velge mellom troen og rockemusikken.

– Både gudstroen og musikken var en helt naturlig del av virkelighetsoppfatningen min på den tiden. Når det gjaldt troen, var ikke den noe jeg var spesielt opptatt av og brant for.

Men da Torgeir Waldemar gikk i 8. klasse, skjedde­ det noe.

– Jeg traff en fyr fra Ungdom i oppdrag (UIO) på en gård i Trøndelag. Han utstrålte en helt spesiell hjertevarme, som ga meg et helt annet gudsbilde, fylt av kjærlighet. For meg ble dette en kraftig ­åndelig opplevelse.

– Hva skjedde?

– Jeg fikk et syn, jeg mistet balansen. Jeg merket det rent fysisk. Jeg har senere tenkt at det må ha vært noe lignende Paulus opplevde.

– Hva gjorde opplevelsen med deg?

– Den forandret alt. Troen fikk et nytt uttrykk: Den flyttet seg fra hodet til hjertet. Tidligere hadde jeg hatt en pietistisk forståelse av hellig­gjørelsen, en kunnskap gjennom lesing og pugging av ­katekismen og alt det der. Nå følte jeg at jeg fikk ­ordentlig kjennskap til det, et hjerteforhold.

– Fortalte du familien og menigheten din om det?

– Ja, men jeg opplevde ikke at de ga noe særlig respons. Men de så helt sikkert forskjell på meg, det må de ha gjort.

Opplevelsen fikk prege ham, ikke bare rett etter at det hadde skjedd.

– Den har virket inn på de fleste valgene jeg har tatt siden. For eksempel at jeg begynte på Bibelskolen i Staffeldtsgate i 1994, forteller han.

Under et møte i Delk-regi i Oslo, hørte han noen fra den rusforebyggende stiftelsen Marita fortelle hvordan de med Guds hjelp hjalp rusmisbrukere ut av avhengigheten til et nytt liv.

– Da kjente jeg det også rent fysisk: Det begynte å prikke i hendene. Jeg, som aldri har likt ikke å ha kontroll på ting, fikk på nytt motstand mot nettopp dét. At folk kunne bli rusfrie gjennom troen, vitnet om potente krefter.

Jeg gjorde en deal med Gud om at han skulle sikre meg økonomisk hvis jeg tok utfordringen

—   Torgeir Waldemar

Kallsopplevelse

Andre året på Bibelskolen i Oslo ble han en del av evangeliseringsteamet Team 2000. Hver lørdag stod han sammen med tre andre på Egertorget og vitnet for folk, ikke sjelden ved siden av Hedningsamfunnet.

– Vi var ikke spesielt påtrengende. Jeg husker jeg tenkte at jeg bare ville være OK mot folk: la dem forstå at jeg brydde meg. For meg handlet denne gateevangeliseringen mest om å bygge broer, og bryte ned fordommer til kristendommen.

Da han i 1998 ble spurt om å jobbe frivillig i ­Katakomben kultursenter, i kjelleren til Bok & Media, opplevde han det som en kallsopplevelse.

– Jeg forhandla om økonomien, med Vårherre. Gjorde en deal med Gud om at han skulle sikre meg økonomisk hvis jeg tok utfordringen. Så jeg gønna på! Dessverre fikk jeg ikke inn nok penger, jeg fikk tvert imot gjeld. Det førte meg inn i en troskrise. Om jeg ikke mistet troen helt, så hang den i en tynn tråd etter det.

At det var håp i hengende snøre, fikk han oppleve i Kraftverket menighet. Her fikk han bruke sine musikalske ferdigheter og interesser. Det gjorde han også i Storsalen menighet.

– Det ble en viktig periode for meg. At jeg stod fritt til å gjøre hva jeg ville musikalsk gjennom å improvisere og utfolde meg, riktignok innenfor et lovsangkonseptet, var fint. Jeg, som forbinder lovsangmusikk med noe forutsigbart og kjedelig, trengte ikke tenke fra a til b, men bare være der i det på min måte.

Endret syn

Da han en stund senere skulle ­avtjene siviltjeneste, hadde han ikke funnet noe sted hvor han kunne gjøre det. Noen venner av ham sa det var ledig plass i stiftelsen P22, et kristent lavterskeltilbud for rusmisbrukere i Oslo. I mai 1988 startet Torgeir Waldemar på en tjeneste som i utgangspunktet skulle vare ett år.

Først i oktober i fjor, etter over 20 års arbeid, gikk han ut døra til P22 for siste gang. Den største­ forandringen fra før og etter at han begynte der, var at han hadde­ endret syn på hva en rusmisbruker er.

– Jeg kjente ingen rusmisbrukere før jeg begynte i P22. Det var flere av dem på Farmandtorget i Tønsberg under oppveksten, men som barn og tenåring turde jeg aldri nærme meg dem. Jeg trodde de var ute etter å ta meg. Under tiden i P22 erfarte jeg derimot snart at de er helt vanlige folk. Og at det kunne ha vært meg.

I P22 har han hatt flere kollegaer fra Oslo Kristne Senter. Torgeir legger ikke skjul på at det kunne være «litt action» innimellom, med bønn og hånds­påleggelse.

– Med min teoretiske og teologiske bakgrunn, følte jeg at jeg kunne navigere det og plassere det – uten at jeg gikk inn i noen diskusjoner med de andre ­ansatte om slik type behandling.

En yrkeskriminell rusmisbruker kom inn på P22 et halvt år etter at Waldemar startet i jobben. De fikk god kontakt.

– Jeg opplevde at jeg hadde mer til felles med ham enn de jeg jobbet sammen med. En viktig grunn til at jeg ble der så lenge, var at jeg opplevde at dette var «mine folk».

Det at han kunne identifisere seg med flere av rusmisbrukerne, var hovedgrunnen til at sivil­tjenesten ble «forlenget» med 19 år.

– Uten å skulle fremheve meg selv, tror jeg nok at jeg utgjorde en forskjell gjennom måten min å være på overfor rusmisbrukerne.

Forandring

Torgeir Waldemar røpet allerede tidlig i intervjuet at troen hans har endret seg med årene. Når vi ber ham om å beskrive troen så ser han ut vinduet på hovedstadscafeen, hvor vintermørket har senket seg, før han svarer.

– Jeg vil ikke betegne det som en kristen tro i dag. Det er så mange slags trosuttrykk, og jeg vil ikke kunne si til noen at deres tro er feil, og at den kristne troen er den eneste rette.

Med årene er han også blitt stadig mer kritisk til organisert religion.

– Konsekvensene er så langt unna den hjerte­opplevelsen jeg selv har hatt når det gjelder tro, og som jeg har hørt at også andre har hatt. Skal man skape forandring hos mennesker, i hvert fall ha mulighet for det, så må det komme fra hjertet.

Les flere Min tro-intervjuer: 

• Margreth Olin ber ikkje ofte til Gud. Ho er redd svaret ho får kan vere for vanskeleg å bere

• Da Sverre Knudsen ble reddet fra alkoholen, var han redd for å bli avhengig av Jesus

• Sjølv om det er vanskeleg for Hilma Nikolaisen å skildre kva Gud er, er han framleis med henne i alt ho gjer

• For Whitney Jensen var det en velsignelse å flytte hjemmefra som 12-åring

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro