Et kjærlig blikk på utskjelte folkefavoritter

Arne Lie Christensen er ofte i utlandet. På greske øyer oppsøker han små kapeller med religiøse motiver. Ikke fordi han er kristen, men fordi han tiltales av stemningen. Kunstinteresserte i omgangskretsen gjør det samme; de synes de sakrale bildene er spennende og på sitt vis tiltrekkende.

Mer hjemlige Jesus-motiver i sarte pasteller – det vi i dag ville tenkt på som «bedehusbilder» – har langt fra samme status.

– Det er ganske fascinerende. Vi ser på bilder gjennom kulturelle filtre som vi ikke er bevisste på, sier Christensen.

Jesus i stua

I sin nye bok Elg i solnedgang. Et kulturhistorisk blikk på bilder går Christensen tettere på motivene folk flest har hatt på veggene de siste hundreårene. Heller enn å definere bildene som kunst eller ikke-kunst, har han plassert dem inn i smakens og hjemmelivets kulturhistorie.

Et av sporene han følger er de nevnte Jesus-bildene som en gang var så vanlige i norske hjem.

– Oljetrykk av denne typen fikk sin utbredelse fra midten av 1800-tallet. Først i borgerskapet og deretter hos arbeidsfolk. Nå hadde folk råd til å kjøpe bilder, forteller han.

Bibelske motiver hadde eksistert lenge, men da disse rimelige bildene fant veien inn i stuene våre, var det moderne livet i ferd med å ta form. Den private sfæren ble viktigere. Bildene skulle skape hygge og trygghet i hjemmet.

I det populære oljetrykket «Jesus vær vår gjest» er Jesus med når familien ber bordbønn.

–  I de religiøse trykkene ble Jesus trukket inn i familielivets intime ramme.

I overkant

Oljetrykkene av Jesus som den gode hyrde var vanlig i de fleste familier rundt 1900. Etter hvert som smaken og tidsånden endret seg, og særlig fra mellomkrigstiden av, ble de først og fremt å finne i spesielt religiøse miljøer.

I dag ser vi gjerne med skråblikk og nostalgi på slike fromme og oppbyggelige motiver.

---

Ny bok

• «Elg i solnedgang: Et kulturhistorisk blikk på bilder»
• Arne Lie Christensen
• Pax Forlag 2020
• Bildene på kunstmuseene er ikke et representativt uttrykk for hva folk har hatt på veggen hjemme. Lie Christensen tar for seg smaken og de folkekjære motivenes kulturhistorie.

---

– Min erfaring er at særlig kristne oppfatter dem som banale og sentimentale. De vil tillegge motivene mer mening enn for eksempel jeg ville gjort, sier Christensen.

Følelsesladd elg

Andre mer profane favoritter fra norske stuer er sigøynerpiken, gråtegutten eller den nokså latterliggjorte elgen i solnedgang. Følger man slike motiver tilbake i tid, ser man at de har utspring i den «høye kunsten». Stamfar til elg i solnedgang er den ensomme kronhjorten, kjent fra tysk romantikk.

Elgmotivets popularitet inntraff samtidig med at elgen ble et vanligere syn i skogstraktene på Østlandet, forteller Christensen. På 1800-tallet hadde skogens konge nærmest vært utryddet av ulv.

Elgen ble snart et symbol på det nasjonale. I mellomkrigstiden var motivet «overalt». Elg i solnedgang levde videre hos folk flest frem til 1960-70-tallet, før bildet ble plukket ned og havnet på loft og loppemarked.

– Folk fikk høre at disse masseproduserte bildene ikke var kunst. Men kanskje hadde de ikke engang tenkt over at det skulle være kunst, sier Christensen.

Typisk nok hadde den allestedsnærværende elgen havnet i vanry hos den kulturelle eliten. Bildene brøt med forestillinger om kunstens originalitet og var stemplet som «harry» og som «kitsch».

Imot kunsteliten

Christensen er kritisk til skillet mellom «god» og «dårlig» smak som vokste frem da kunstinstitusjonene ble mer profesjonaliserte. I Norge skjedde det etter midten av 1800-tallet.

– Kulturblikket er mer verdinøytralt enn kunstblikket. Mens kunstblikket gjerne er et ovenfra- og nedblikk, er jeg med denne boka opptatt av å forstå bildene på folks egne premisser. Jeg skriver også om mitt eget hjem og de bildene som henger der.

Hjemme hos Christensen finnes det et elgbilde av den mer kommenterende sorten: En plakat med fjorten elgfigurer av kunstneren Tore Hansen. «En kjærlighetserklæring til den folkelige kulturen», mener Christensen.

– Det er ikke uvanlig at motiver som har vært ute hentes frem igjen. Mange kunstene har en leken holdning til konvensjoner og ønsker å bryte litt med forventningene

Folk fikk høre at disse masseproduserte bildene ikke var kunst.

—   Arne Lie Christensen, kulturhistoriker

Mer tradisjonelle elger i solnedgang pryder også kollektiv i visse studentkretser – da gjerne med en ironisk touch.

Skillet mellom høyt og lavt er i det hele tatt ikke så entydig som de en gang var, ifølge Christensen. Bildekulturen er blitt mer variert, og klasseskillene er på mange måter blitt mindre rigide. Våre kulturelle «filtre» er det samtidig vanskelig å slippe unna.

– Forskjellene mellom folk er større enn vi liker å tro, ikke minst på kulturområdet.

Flaut fra Ikea

Hva er vår tids elg i solnedgang eller hyrdemotiv? Hvilke bilder kan vi absolutt ikke ha på veggen, dersom vi skal gjøre oss eksklusive og interessante?

Christensen tyr til en annet selvopplevd episode. Denne gangen i et selskap blant studenter og akademikere. Hjemme hos verten hang et nydelig nonfigurativt bilde. Kjøpt på Ikea, skulle det vise seg.

– Da ble det helt taust i forsamlingen.

Selskapet synes det var pinlig at bildet var fra Ikea. Problemet var altså ikke prisen eller motivet, men selve kjøpsstedet og at valget ikke fremsto selvstendig nok.

Ikea-kunsten representerer dermed for noe annet enn fortidens masseproduksjone, mener Christensen.

– Vi lever i en helt annen tid nå.