Solveig Leithaug: – Jeg gjorde alt jeg kunne for å skjule det

18. november 2008 falt bomben. I et større intervju med Vårt Land fortalte hele kristen-Norges Solveig Leithaug om det dramatiske bruddet med ektemannen Ken, som i over et tiår hadde hatt et skjult, eskalerende rusproblem med amfetamin og alkohol.

I domspapirene fra den lokale rettsinstansen i Colorado framgår det at mannen ble dømt for trakassering og brudd på besøksforbudet han var blitt ilagt. Selv som norsk statsborger i USA var Leithaug blitt tilkjent eneomsorg for barna, på bekostning av sin amerikanske ektemann.

Det var ikke slik det tegnet, 19 år tidligere. Solveig Leithaug og Ken møttes første gang i januar 1989, som gjester på tv-programmet Praise the Lord på Trinity Broadcasting Network, verdens største kristne tv-nettverk. Hun sang, han vitnet og forkynte.

Hun var den lyse, skandinaviske jenta med englestemmen, som attpåtil skrev sine egne sanger og spilte live på tv, nærmest uhørt på denne tiden. Han var den ruvende og karismatiske kampsportmesteren som et tiår tidligere var blitt frelst ut av rus og kriminalitet, og som brant for å bringe Jesus ut på gatene til dem som trengte det mest. De to fant hverandre, ikke minst i en felles glød.

– Jeg tenkte: «Alt jeg vil i livet er å leve for Jesus, og her er en annen som virkelig vil det samme.»

Et drøyt halvår senere, da de hadde vært kjærester i omkring seks uker, var de igjen sammen på skjermen. Mange celebre navn var på scenen med dem, og seertallene var skyhøye. Helt uforberedt på Leithaug trekker Ken opp en gullring med diamanter og frir på direkten, i spotlighten.

Fjetret, men også sjokkert, svarer hun ja.

– Det er klart at jeg i ettertid har tenkt at det var ikke helt bra å gjøre det slik. Men jeg var veldig blendet, forteller Leithaug.

Og bryllupet det stoOg lukkeleg levde de to!

– «Askepott» (1983)

Vintereventyrbryllup

Solveig Leithaug har levd i offentlighetens søkelys siden hun 18 år gammel slo igjennom som artist. I de 35 årene siden da har hun utgitt 18 plater og opptrådt for hundretusener av mennesker både i Norge og USA. Hun har lyktes, hun er beundret. Men veien har også gått rakt i dypet. I det vondeste har hun ofte stått alene.

– Du vet, jeg gjorde alt jeg kunne for å skjule det, medgir hun overfor STREK, når vi møter henne og ektemannen hjemme i Nolensville, en av forstedene til Nashville. Ikke mange kristne i Norge kan ha unngått Solveig Leithaugs klare sopranstemme og Frekhaug-dialekt. Solveig vokste opp som minstejente og attpåklatt i en musikalsk søskenflokk på fem. I manges øyne har hun vært «den trygge, glade Jesus-jenta».

Det store gjennombruddet fikk hun i 1984, på det internasjonale bransjetreffet Christian Artists Seminar i Nederland. Uten at det var planlagt, ordnet kristenrockeren Jan Groth i all hast en opptreden til henne på hovedscenen. Etterpå snakket folk om «that fabulous Norwegian girl», forteller Olav Solvang i boka Rytmer rett i hjertet.

Allerede da kom tilbudene fra USA. Men Leithaug satset først i hjemlandet. Debutalbumet Askepott gjorde stor suksess, om enn mest i kristne miljøer. Allerede fra 1986 begynte Leithaug også å spille inn og gi ut plater i USA, og med tiden samlet hun et stadig større publikum.

I 1989 gifter hun seg med Ken. Etter et vintereventyrbryllup i Manger kyrkje slår paret seg ned i Colorado. Han driver en framgangsrik evangeliststiftelse, og Leithaug jobber med musikken. Sammen får de tre barn, David, Kari og John. Fra utsiden virker alt så idyllisk.

Leithaug var stadig aktuell med nye plater og tv-opptredener. Billy Grahams datter Anne Graham Lotz inviterte Leithaug som lovsangsartist på den store kvinnekampanjen Just Give me Jesus i Oslo Spektrum. Flere ganger gjestet hun den bestselgende programserien Gaither Homecoming, blant annet på den legendariske scenen Grand Ole Opry i Nashville.

Virkeligheten innenfor husets fire vegger var en annen.

Raushet 

Ukene før Vårt Land-artikkelen om skilsmissen ble publisert, sov Solveig nesten ikke. Hva ville folk tenke? Ville de tro at indremisjonsjenta hadde tatt lett på ekteskapet? Ville de forstå, også i det pietistiske Bedehus-Norge? Ville konsertarrangører trekke seg?

– Men responsen som kom, var jo bare et hav av kjærlighet. Det var nesten ikke til å forstå. I ukene og månedene som fulgte, fikk jeg både brev og mange hundre meldinger med støtteerklæringer. Jeg følte meg virkelig omsluttet, forteller hun.

Samtidig var det en dyp sorg der.

– Det var veldig trist for meg òg, at folk måtte oppleve det. Mange var sjokkert, for de visste jo ingenting. Jeg hadde jo gjort alt jeg kunne for å skjule det. Saken «Søker julefred i sorgen» ble den nest mest leste på Vårt Lands nettavis i 2008.

Da Leithaug la ut på juleturné samme år med sanger fra sitt nye julealbum, strømmet folk til konsertene.

– Selv det som er regnet for pietistiske eller «strenge» kristne miljøer, viste en raushet som jeg ikke hadde forventet. Bedehus-Vestlandet viste en enorm støtte. Det var sterkt å oppleve for meg som kom fra det miljøet. «Vi forstår at du har vært igjennom noe,» sa de. «Nå får sangene dine en helt ny betydning.»

– Jeg tror mange som ikke hadde hørt på musikken min på en stund, begynte å høre på den igjen. Kanskje det var lettere å tilnærme seg den jeg var etter skilsmissen.

– Hvorfor tror du det er sånn?

– Hvis du har gått igjennom noe som er svart og alvorlig og, ja, beksvart og forferdelig, så kan det svarte kjennes igjen av andre som har vært der selv. Det å miste noe kjært, miste et ekteskap, miste noen du trodde du skulle dele framtida med …

And their joy is in the givingTo be the answer to a prayer

– «Army of Compassion» (2002)

Posttraumatisk stress

Årene før og etter bruddet var en svært turbulent periode for Leithaug, preget av bekymring, frykt og usikkerhet. I årevis hadde hun måttet holde det vonde inne mellom husets fire vegger. Bare noen ytterst få hadde fått vite hvordan Leithaug hadde det.

Men midt i ensomheten var det også mennesker som stilte opp og hjalp.

– Gud har sendt meg mennesker som var villige til, ikke bare å hjelpe, men virkelig være venner, ja klipper, sier Leithaug.

Storebroren Lyder og kona tok i en periode permisjon fra jobben i Norge og flyttet til Colorado for å bo i nærheten og være en ekstra støtte. Et nært vennepar i Colorado tok ved noen anledninger Leithaug og barna inn til seg, gjemte dem når de var redde, lot henne parkere bilen i garasjen deres, ute av syne.

– Det å ha venner som steppet inn når det trengtes, passet barna, stilte de rette spørsmålene, hjalp ungene, avledet dem … det er ingen selvfølge at man har slike mennesker i livet. Og ikke minst: De skjønte når vi mest av alt bare trengte å le og tulle og finne på noe morsomt.

For noen år siden ble Leithaug diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Det gir seg blant annet utslag i en unormalt høy alarmberedskap.

– Hvis noe faller i gulvet med et lite smell, reagerer jeg mye sterkere enn det som er vanlig. Kroppen opplever det som et sjokk. Beredskapen min ligger på et helt annet nivå, forteller hun.

I mange år var Leithaug aktiv i utadrettet arbeid blant hjemløse og tidligere kriminelle. Fengselskonserter har hun holdt fra tenårene helt fram til et par år siden.

– Det er godt for meg å ta en pause fra det. I stedet har jeg funnet andre måter å bidra til samfunnet på enn akkurat dette, forklarer hun.

Leithaug har også slitt med depresjon, på og av, i lange perioder. Selv om hun nå klarer seg fint, tror hun ikke at symptomene vil forsvinne helt.

– Jeg tipper at PTSD er noe jeg må leve med resten av livet.

Leithaug er takknemlig for terapien hun får hos psykologen sin. Hun har også funnet hjelp i støttegrupper som Al-Anon, et tilbud for pårørende av rusmisbrukere.

– En blir jo syk selv, på en måte, av å leve i slikt. Vi hadde 16–17 år sammen, og noen av dem var gode. Nå hjelper terapien og gruppene meg til å erstatte gamle tankemønstre som er usunne for meg. For eksempel har skammen vært ganske sterk. Det er den til tider ennå.

– Hvor kommer den fra?

– Jeg tror det er fra det faktum at vi var ett, at vi var sammen. En overtar liksom noe … Det er ikke spesielt rasjonelt. Men jeg tror mange av oss som har en liknende historie, må jobbe med å tilgi seg selv. Jeg jobber med det ennå. Da tenker jeg: «Du var ikke ute etter det, du så ikke tegnene, du ville tro det beste.»

She was frightened of the man who shared her bedroomShe was wondering if Jesus heard her cry

– «Brave» (2013)

Hjemme

– Du har sunget mye om det å være trygg hos Gud. Sangen «Eye of the Storm», eller de gamle barnesangene, med «Ingen er så trygg i fare». Men så er man ikke det egentlig?

– Nei, man er ikke det.

– Hva har det gjort med ditt forhold til Gud?

– På en måte har det forsterket det. Altså, det er mange ting jeg ikke forstår, men samtidig har jeg faktisk tenkt på Gud som mitt tilfluktssted. Det er veldig konkret. Jeg har jo hatt noen øyeblikk der jeg var livredd. Da har det blitt mange «Hjelp!»-bønner: «Gud, hjelp meg nå!» Jeg er ikke en av de som kan stille med flotte, fromme formuleringer. Språket mitt er enkelt. Bønnene mine kanskje enda enklere.

– Hva har du lært om Gud i alt dette? Har du opparbeidet deg «uønsket kompetanse »?

– Det var fint sagt! Ja, jeg har mange år med det!

Leithaug tenker lenge.

– Jeg tenker at Gud er det mest dyrebare jeg har, fremdeles. Det aller mest dyrebare. Han har gitt meg, og fortsetter å gi meg, så mye … Jeg vet ikke om bistand blir feil ord, men jeg føler at han forstår. Han har ikke bare vært der, han er her nå.

Hun tenker ikke så mye i teologiske termer lenger.

– Men jeg føler at jeg ser meg selv plantet midt i trosbekjennelsen. Midt i den store, verdensvide kirken. Der kjenner jeg meg hjemme.

– Noe bestemt bibelvers du har støttet deg på?

– Da tenker jeg på ordene i Johannes 14, der det står at «I will make my home in you», sier Solveig og griper Bibelen som ligger på stuebordet for å sjekke ordlyden.

– Det ordet hjemme – at han finner et hjem i meg – den tanken er utrolig stor for meg. Når det er slik, da kan jeg faktisk være hjemme, uansett hvor jeg er.

Never saw it coming round the bendWhat a sweet surprise

– «A Million Miles» (2013)

Datterens hånd

I Leithaugs nye hjem blir det en stadig mer krevende glede å samle flokken, enten det er til jul eller store begivenheter.

På den ene siden skal det klaffe for Solveig og hennes artistkalender og planene til hennes tre barn. På den andre er det hennes nye ektemann Jim Chaffee og hans manager-timeplan, og planene til hans to sønner. Alle har dessuten kjærester og ektefeller, og alle bor spredt omkring i USA. Løsningen kan være, som nå sist jul, å leie et stort hus i Virginia, midtveis mellom Nashville og Østkysten.

– Da møtes de fleste av oss på halvveien, smiler Leithaug, som nyter gjensynet og mylderet i dype drag.

Det var aldri noen selvfølge at Solveig skulle innlede noe forhold til en ny mann, bygge et nytt hjem. Ektemannen Jim er tidligere plateselskapssjef og har de siste 18 årene vært manager for en gruppe artister, talere og forfattere. Sin første kone mistet han i kreft i februar 2007. Leithaug og Chaffee hadde vært venner lenge idet de begynte å se hverandre på en ny måte. I 2009 giftet de seg og flyttet sammen i Nashville.

– I sangen «A Million Miles» synger du om «a sweet surprise». Er det deg og Jim?

– Det er det. Det var veldig uventet. Selv flere år etter at vi giftet oss, har vi av og til plutselig sett på hverandre og sagt: «Oh, my gosh, vi giftet oss! Så rart!» Leithaug ler, og vender seg mot ektemannen der de sitter i sofaen.

– Ja, nikker han.

– Det var en skikkelig uventet vending.

Da han skjønte at det var den veien det bar, valgte han å fri på gammeldags vis: Han oppsøkte Peder Leithaug for å be om hans 43 år gamle datterens hånd.

– Virkelig?

– Ja. Det er sånn jeg er oppdratt, forklarer Chaffee.

– Vi var ganske sikre på at vi skulle gifte oss da Solveig var på turné i Norge. Da reiste jeg bort for å besøke foreldrene på Frekhaug samtidig. Og så spurte jeg ham.

– Hvordan reagerte han?

– Han er veldig rolig og mild. Han smilte, nikket og sa … ja, hvordan sa han det nå igjen, Solveig?

– Pappa sa: «Jeg tror dere to kan være til stor trøst for hverandre.» Det har vist seg å være en fulltreffer!

Selv om redet nå er bortimot tomt, er parets stue ofte full av liv. Den siste platen har Leithaug både arrangert og spilt inn her, i samarbeid med gode musikervenner.

– Og når det trengtes en pause, disket Jim opp med godbiter som tikka masala eller New Orleans-gumbo på kjøkkenet.

Utenforskap

Sist jul var det 30 år siden Leithaug flyttet til USA. Den gang en nygift 23-åring. Hun har altså for lengst levd mesteparten av sitt liv i et annet land.

– Det ligger en ensomhet i det å ha to hjemland. Jeg har bodd så lenge borte at jeg har gått glipp av veldig mye hjemme. Det er liksom to liv – det norske og dette, forteller hun.

Anchor me where I belongWhen I've lost hope of finding home

– «Finding Home (True Blue)» (2013)

Da Leithaug flyttet til Nashville og giftet seg med Jim, var det likevel som et ytterligere tap av rotfeste:

– I Colorado hadde jeg for eksempel mange venner som hadde møtt foreldrene mine, men de årene da jeg flyttet til Tennessee, ble foreldrene mine syke og døde. Nå har jeg ingen venner som egentlig kjenner meg, for eksempel som «jenta til Peder og Helga». Det er store deler av meg som de ikke helt kan kjenne eller forstå. Da tenker jeg på tilhørighet og forståelse og identitet. Der opplever jeg en viss ensomhet, eller et slags utenforskap.

Den sterkeste motgiften mot hjemløsheten finner hun sammen med barna.

– Det utløser en enormt sterk følelse av at vi ser hverandre. Det er ingen som forstår hverandre så godt som oss fire, for å si det sånn. Men de stundene er det ikke så mange av, vi har ikke luksusen å kunne stikke innom og ta en kopp kaffe. Det kan nok kalles en lengsel, men kan også kjennes litt som ensomhet.

You hear the sighs of the weary and lonely

– «Nothing is Hidden» (2013)

Tap og dødsfall

Til venner har Leithaug sagt det rett ut: «2019 is not my favorite year.» Det var ikke sånn det så ut i de første vintermånedene. De inneholdt oppløftende innspillingsperioder og nye musikalske samarbeid, følelsen av at musikken talte, svevde og levde.

Men så kom tapene på løpende bånd. Først var det den gode musikervennen Rick Elias. Før Leithaug la ut på Norgesturné i mars, var han en av de siste hun var sammen med, på lyttefest i stua deres. Like før hun kom hjem igjen, døde han av kreft, knapt seksti år gammel. Chaffee arrangerte støttekonsert for å hjelpe familien. De sørget.

Så ble bloggeren og forfatteren Rachel Held Evans, en av parets nære venner, brått alvorlig syk og havnet i koma. Den internasjonalt profilerte forfatteren var en av talerne Chaffee var agent for. Huset deres, som lå nær sykehuset, ble en base for Evans familie i krisen. Da hun døde i mai, ba familien Chaffee om å lede planleggingen av begravelsen og Leithaug om å lede an i sangen av utvalgte salmer.

– Det var veldig dramatisk, en ung mamma med to små barn …

Samme dag som de kom tilbake fra Evans’ begravelse, kom telefonen om at Chaffees far var død. En ny begravelse å planlegge. Tiden trakk ut, ukene gikk.

– Det er lenge å vente, du får liksom ikke falle helt til ro eller legge det fra deg.

Enda var det ikke riktig over: Flere venner i parets krets døde i løpet av en kort periode. Rekken av tap og dødsfall slet på.

– Til sammen utløste det en utbrenthet, noe veldig mørkt. Jeg var helt oppbrukt allerede klokka halv ni om morgenen. Det var ikke mer å hente.

Lord, You are my own tornado shelter

– «Eye of the Storm» (2014)

I kloster

Leithaug hadde opparbeidet seg et akutt behov for alenetid. Hun trengte å hvile, jobbe med seg selv. Selv kaller hun seg «en typisk nier i enneagrammet» – fredsskaperen som ofte minimerer seg selv for å unngå «bølger».

– Terapeuten min, som også bruker enneagrammet aktivt, ga meg et spørsmål å jobbe med: «Når gir du fra deg plass som du ikke hadde trengt å gi bort?» Det handler om å stå litt mer på mitt, tenke litt mer på hva jeg egentlig vil.

Løsningen ble å reise vekk. Hun kjørte i stedet for å fly, fikk gode alenetimer i bil. Lånte først et hus i Virginia en sommeruke, dernest gikk turen til Kentucky.

– Jeg skulle jo ha reist vekk mye før. Jeg var for sen med å ta ordentlig grep ...

Gjennom årene hadde Leithaug hatt glede av bøkene til den verdenskjente trappistmunken Thomas Merton. Nå kom hun på at flere venner hadde anbefalt henne en retreat på klosteret Merton tilhørte, Abbey of Gethsemani ved Bardstown i Kentucky. Klosteret har stor pågang av tilreisende fra hele verden.

– Det åpnet seg, fantastisk nok, et ledig rom der. Og det lå i fløyen der det er aircondition. Sånt finns ikke der munkene bor. Jeg fatter ikke at de orker, ler Leithaug.

I klosteret ble hun tatt imot, vist rundt og satt inn i dagsrytmen og reglene. Deretter ble hun overlatt til seg selv – og til Gud.

Hun inntok, som de fleste, måltidene i stillhet. Droppet all korrespondanse, foruten et par korte samtaler hjem. Fulgte noen av tidebønnene.

– Jeg har kanskje ikke tenkt på meg selv som særlig «katolsk». Men jeg satt gjerne bak og fulgte det som ble sunget og sagt, og alt som ble lest høyt fra Bibelen. Melodiene var ukjente for meg, men det var så fint å bare sitte og høre på munkene som sang.

De tidligste tidebønnene ble droppet til fordel for noe mer påtrengende: å komme seg ut før den verste heten. Hver morgen pakket hun sekken med enkel niste og la ut på det enorme nettverket av skogsstier i omegnen.

– Det å være i naturen, det var noe kroppen bare krevde. Jeg trengte å komme tilbake til en tilstand der jeg kunne yte mer, så jeg gjorde alt jeg kunne for å gi kroppen det den trengte. Alle slags vitaminer, for å si det sånn.

Med seg hadde hun en dagbok, som hun stadig satte seg ned og skrev i. Brukte aktivt alle sansene. Av og til skrev hun ut hele salme 23.

– Den ble en rød tråd for meg hele året, min salme, liksom, et hvilested. Jeg skriver den ut, leser den i mors bibel, fars bibel, i andre oversettelser … jeg har jo så mange bibler!

Your branches shield and shelter meA shadow from the blistering sun

– «Finding Home» (2013)

Samtale med Gud

– De siste årene har det i det hele tatt blitt ekstra viktig for meg å oppsøke solitude, den beskyttede tiden alene, den ensomheten jeg selv velger. Der henter jeg styrke og overskudd.

– Handler det mest om å være for deg selv, eller med en annen, med Gud?

– Jeg har ofte en slags samtale gående med Gud. Jeg hører kanskje ikke så mye, det vil jeg ikke påstå, men jeg har en barnlig tillit, en slags hvile. Jeg kan til og med le når jeg er helt alene, så jeg tror ikke jeg har et komplisert forhold til meg selv.

Mange av stiene rundt Gethsemani er skjønt utsmykket med benker og skulpturer med ulike budskap. Men sin viktigste opplevelse fikk Leithaug midt på en vanlig grussti.

– Jeg var så tørst, og jeg hadde ikke sett et levende menneske på lang tid. Det var ikke noe fint sted å sitte der, så jeg bare satte meg midt på stien. Der drakk jeg kaffen, og så var det bare meg, og et sånt fint lys. Og så kjente jeg gleden. Da var det akkurat som all den betongen i utmattelsen og utbrentheten, bare slapp taket. «Da,» tenkte jeg, «da er det håp, når kroppen husker hvordan det føltes å kjenne dyp glede.»

Though I'm far awayMy heart is there with you

– «Faraway Lullaby» (2013)

Gråter i studio

De som fortsatt forbinder Leithaugs musikk med glade, trygge sanger, vil oppdage noe annet i de siste plateutgivelsene. Særlig fra platen Finding Home (2013) skjer det noe som vitner om en artist med nye og dypere strenger å spille på.

Leithaugs mangeårige produsent Steve Hindalong (60), som STREK møtte over en burger i Nashville, har oppmuntret henne til å tørre å være mer gjennomsiktig og øse fra de genuine følelsene sine.

– Hun har selv oppdaget hvor sterkt inntrykk det gjør når hun synger om livet sitt – det risikable, hjertesorgen og alt det, forteller Hindalong. Han er ikke i tvil om at Leithaugs opplevelser skinner igjennom i musikken.

– Det er ikke så lett å definere, men hun er veldig følsom, hun kan til og med gråte i studio. Solveig er sterk og skjør på samme tid.

For Leithaug er det helt bevisst at tematikken i sangene har endret seg.

– Troen på Jesus ligger der som en grunntone. Men jeg har både turt og valgt å gå etter et bredere repertoar, finne sanger som gjenspeiler ting som opptar meg nå. Ta for eksempel Faraway Lullaby. Det er en godnattsang for barn og foreldre som ikke kan være sammen ved leggetid.

Den er til alle familiene som ikke har et A4-liv, forklarer hun: Kanskje foreldre må jobbe kveldsvakter, sitter i fengsel, er innlagt på sykehus. Eller mor og far er skilt og bor i hver sine leiligheter.

– Men kanskje de uansett kan lytte til den samme sangen ved leggetid, for eksempel klokka åtte?

I nesten et helt år, klokken åtte hver kveld, ble Faraway Lullaby faktisk spilt på rådhusklokkene i Oslo, forteller Letihaug.

Så er det When she plays som er en hyllest til svigermor som fikk Alzheimers. Og Brave, om frykten for vold i hjemmet, som til dels bygger på opplevelser fra de tøffe årene før bruddet.

– Føler du deg litt fanget i rollen som «kristen artist»?

– Ja. For noen blir jeg jo helt irrelevant: «Kan man høre på sånt?» Og mange av de nye sangene mine kommer jo kanskje aldri til å finne det publikummet de kunne fått hvis jeg ikke var «hun der kristne sangeren». Men jeg slapper av med det nå. Hvis noen opp dager hva slags sanger jeg egentlig har, så er det veldig moro ... Jeg føler på en måte at jeg har havnet i den smaleste, minst tenkelige nisjen på denne lille, rare jorda. Men jeg har sagt det til Gud: «Nå får du bare ta disse platene mine, ta dem dit du vil ha dem. For det kan ikke jeg gjøre.»

Im gonna lay down my burdendown by the riverside

– «Down by the Riverside» (2019)

Nakent

Riverside heter artistens siste album. Den er et tydelig veivalg fra Solveig Leithaugs side, ifølge flere bransjefolk i Nashville STREK har snakket med.

Til en forandring skriver hun ikke sangene selv, men tolker en samling gamle spirituals og salmer, sanger født hos prøvede sjeler. Wayfaring Stranger, Were You There, There is a Balm in Gilead. De er innspilt nærmest live, med musikere bøyd tett over samme mikrofoner. Uttrykket er nedstrippet, lavmælt, nesten rått.

– Hva var det med disse salmene og sangene som traff deg?

– Etter bruddet med Ken har det vært godt å hvile i gudstjenester med liturgi, i ord og bønner som er blitt sagt av andre gjennom lang tid. Mange av disse salmene er sånn, de har lange røtter. Noen vet vi ikke engang hvem som skrev, sier Solveig Leithaug.

Steve Taylor (62), alternativrockeren og filmregissøren som også i Norge lå høyt på kristenrock-listene på 80- og 90-tallet, beskriver hennes musikalske utvikling slik:

– Nå ligger smerten og mørket hun har vært igjennom under der og dirrer, hele veien, sier han til STREK i en kaffebar i Nashville.

– Dette kunne hun umulig gjort da hun var tjue. Og nå, på dette stadiet i karrieren, ville mange artister ha «safet», kompensert for en kanskje sviktende kreativ kraft. Der er ikke Solveig. Med Riverside gjør hun sin nakneste, fineste innspilling noensinne.

Produsent Steve Hindalong ser den live-pregede innspillingen som et tegn på hvor langt Leithaug er villig til å strekke seg, artistisk sett.

– Når man under opptak spiller og synger samtidig, må man også godta litt flere skjønnhetsfeil. Det var ikke lett for Solveig, hun kan ikke fordra å høre at en tone er litt falsk. Men derfor ble den også så mye mer emosjonell enn andre plater, sier Hindalong.

En klagesang 

For Leithaug var et av høydepunktene samarbeidet med den svarte sangeren og aktivisten Odessa Settles.

– Hun grep meg så dypt. Vi var helt fjetret, alle i rommet. Tårene ikke bare piplet – de rant. Det var som om jorda og veggene ristet. Det føltes virkelig som en gave, forteller Leithaug.
Odessa Settles har et svært personlig forhold til sangene de sang sammen.

– Det er så mye lidelse og lengsel i disse sangene, sier hun til STREK.

- Faren min var en spirituals-sanger, så for meg er de et bånd til slektsarven min. Jeg har alltid følt meg dratt til dem, selv før jeg visste hvor sangene kom fra, at de skildrer livet til forfedrene mine, sier hun.

Før innspillingen var det viktig for Leithaug å spørre Odessa om hun som hvit hadde «lov» til å synge disse spiritualene.

– Vi bor jo i Sørstatene, og jeg har så dyp respekt og ærbødighet for den smerten de svarte har opplevd, og fremdeles opplever. Men hun sa: «Nei, nei, disse sangene tilhører alle. De er like mye dine som mine.»

Mange har lagt merke til Leithaugs versjon av sangen «Down by the Riverside ». I stedet for den vanlige, lystige sangen med klapping, synger Leithaug den i moll over raspende cellotoner. Bakgrunnen var at USA var rystet av nok en skoleskyting, Parkland-massakren i 2018, der 17 tenåringer ble drept.

– Det er så utrolig mange som har mistet livet sånn, og det føles så meningsløst at man ikke får gjort noe med det. Jeg fatter det bare ikke. Sangen ble til et bønnerop, en klagesang.
Nå ser Leithaug fremover. Utover i 2020 feirer hun sitt 35-årsjubileum som artist med to norgesturneer. Den første starter i slutten av februar, og tar henne til en stripe steder og kirker langs norgeskysten, pluss Rockheim-museet i Trondheim.

– Det virker som om du er opptatt av å «trøste Guds folk» med den trøsten du selv har fått?

– Ja, det kan se ut til at jeg har en særlig oppgave der. Og den ser jeg jammen ikke smått på.

LES MER:

• Hun trodde ikke på Gud og ville ikke ha noe med kirken å gjøre. Så deltok hun i en begravelse som endret alt

• Da morfar ble dødssyk, skjønte moren at sønnens verden snart ville revne

• Mannen hennes tok på seg joggeskoene, løp ut og kom aldri tilbake. Karen Marie Berg venter på at lettheten i livet skal vende tilbake

---

• Saken er publisert i den siste utgaven av Vårt Land-magasinet STREK. STREK har gjort flere forsøk på å komme i kontakt med Solveigs tidligere tidligere ektemann Ken med tanke på en kommentar, men uten å få svar.

---