– Tro er overvurdert, kjærlighet undervurdert

Sporene etter 2. verdenskrig var overalt der Werner G. Jeanrond vokste opp, i en liten by nær Saarbrücken, på grensen mellom Frankrike og Tyskland. Om natten drømte han om krigen han selv aldri opplevde.

På vei til barnehagen så han kulehull i husene han gikk forbi. Noen menn i nabolaget hadde mistet armer, andre ben.

Onkelen ble drept i kamp i 1942. Faren kjempet på tysk side som 17-åring i 1945. Mormoren kjempet mot nazistene, farfaren var medlem av nazipartiet.

I århundrer har regionen Saarland vært kasteball mellom Tyskland og Frankrike. Det var her Werner Jeanrond vokste opp.

– Jeg gjennomskuet tidlig at alle former for monokultur er oppfunnet, og jeg så rikheten i det flerkulturelle. Langs Saarfloden levde ulike katolske kulturer side om side. Jeg oppdaget raskt at «det katolske» ikke finnes, sier han.

Jeanrond sitter i en skinnsofa i leiligheten han bor i på Frogner i Oslo sammen med sin kone, Betty. De flyttet hit fra Oxford, England, da han for ett år siden ble professor ved Teologisk fakultet på Universitetet i Oslo, som den første katolske professor i systematisk teologi i fakultetets over 200 år lange historie.

Jeanrond tror oppveksten i Tyskland har gjort ham kritisk til dem som bruker religion identitetspolitisk.

– Religionen kan i beste fall være den bevegelsen som overvinner krig og splittelse. Den kristne troen var viktig i den tyske motstandsbevegelsen under Hitler, for eksempel. Men ofte er det dessverre motsatt.

---

Werner Jeanrond

• Født 1955, i det daværende Saarprotektoratet, i dag Saarland i Tyskland.
• Gift med Betty Jeanrond.
• Studerte ved Universitetet i Saarbrücken, Universitetet i Regensburg og Universitetet i Chicago.
• Har vært tilsatt ved Universitetet i Dublin, Universitetet i Lund, Universitetet i Glasgow og Universitetet i Oxford.
• Ble ansatt som professor i systematisk teologi på Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo i 2018.
  
  

---

Ble bedt imot

Jeanrond fikk nok et eksempel på hvordan religion kan brukes identitetspolitisk da han underviste anglikanske prestestudenter i Dublin, og reiste til Nord-Irland for å besøke kjæresten Betty, som var svensk og protestant og jobbet på et forsoningssenter for katolikker og protestanter utenfor Belfast i Nord-Irland.

Det var tidlig på 80-tallet, og spenningsnivået var skyhøyt.

En gang satt han i en anglikansk kirke og ventet på en bekjent som skulle gi ham skyss tilbake over grensen til senteret Betty jobbet på.

Plutselig hørte han at en ung mann nevnte ham i bønnen.

– Han visste ikke at jeg var der, og ba imot meg. «Vi ber for våre stakkars studenter i Dublin som har en katolsk lærer i dogmatikk», sa han.

Jeanrond reiste seg opp.

«Det er meg du ber imot. Hvorfor ber du imot meg, og ikke for meg?» sa han.

– De ble sjokkerte og lei seg. De var så vennlige og imøtekommende, og visste ikke hva de skulle gjøre.

I dag blir han uhørt mistenksom når noen bruker religion for å markere hvem de er.

– Jeg avskyr ordet «identitet». Det er anti-gud. Du skaper et bilde av den andre og av deg. Den franske filosofen Paul Ricoeur skiller mellom identitet som bilde, idem, og identitet som oppgave, ipse. Når identitet blir brukt som bilde, kan det lede oss mot hat og krig. Identitet som oppgave, derimot, handler om å bli det vi skal bli sammen, om å bli seg selv. Og et hvert møte med Gud er identitetsforstyrrelse. Identitet som oppgave er knyttet sammen med håpet, om at noe endrer seg i livet ditt.

Religionen kan i beste fall være den bevegelsen som overvinner krig og splittelse. Men ofte er det dessverre motsatt.

—   Werner Jeanrond

Ulike grenser

Jeanrond serverer norske cookies og svensk kaffe i saarlandske porselenskopper. Han har forberedt seg til dette intervjuet, og lest seg opp på tidligere Min tro-portretter. Han er i ferd med å lære hvor nordmenn setter grenser for privatliv og trosliv.

Det siste intervjuet han leste var med Trine Eilertsen, Aftenpostens nye sjefredaktør.

– Det var veldig interessant, altså. Hun hadde lengselen etter det religiøse, men manglet noe av språket.

Jeanrond sier det kanskje virker som om det er lettere å snakke om tro i Norge enn i Sverige, der han bodde i tretten år sammen med sin svenske kone Betty. På samme måte var det lettere å snakke om tro i Skottland, dit familien flyttet etter årene i Sverige, enn i England.

– Svenskene forholder seg ofte bare til det åndelige gjennom naturen. Det er den eneste måten å nå inn til dem på. Det er fascinerende synes jeg, at såpass intelligente og dannede mennesker kan være så blinde, eller så dumme, at de ikke interesser seg for menneskets dypeste relasjonsvirkelighet.

Da Jeanrond bodde i Sverige satt han i Vetenskapsrådet, den svenske varianten av Forskningsrådet, som valgt representant for teologene. Her merket han fordommene mot teologien som fagdisiplin.

– En dag jeg var på vei inn til Stockholm, ble jeg sittende sammen med en av de andre representantene. «Du er teolog», sa han. «Det faget vet jeg absolutt ingenting om.»
Jeanrond ble irritert.

«Du er astrofysiker. Hvis jeg hadde sagt til deg at jeg ikke visste noe om ditt fagfelt, ville du synes jeg var udannet og uintelligent», svarte han kollegaen.

– Det er som at folk skryter av at de ikke kan noe om religion og teologi. Slik var det noen steder i England også. Det synes jeg er veldig merkelig.

En katolsk oppvekst

Når svensk ikke strekker til, slår Jeanrond over til engelsk eller tysk. Av og til krydres samtalen med et og annet latinsk eller fransk uttrykk.

Men Jeanrond er veldig klar på at han er tysk. Det var ikke selvsagt da han vokste opp. Saarlenderne ble liksom aldri helt regnet med av hverken Berlin eller Paris.

Da Jeanrond som ung studerte teologi i Regensburg i Tyskland, spurte en av professorene, Joseph Ratzinger, som senere ble pave Benedikt XVI, ham ut på middag.

«Det gjør jeg med alle utenlandsstudenter. Og du er jo ikke ordentlig tysker», sa Ratzinger til ham.

«Jeg er tysk, professor Ratzinger. Hvis ikke jeg er tysk, er ikke De det heller», svarte Jeanrond til sin bayerske lærer.

Inspirert av Mormoren

Teologien og katolisismen kom inn med morsmelken i Saarland.

Regionen er en av de mest katolske i Tyskland.

Faren var borgermester og leder av menighetsrådet, og prestene gikk inn og ut av barndomshjemmet.

– Det var tre personer med makt i byen: presten, borgermesteren og rektoren. Jeg fikk tidlig se hvordan disse maktkonstellasjonene fungerte, og ble raskt kritisk til dem.

Han sier troen hans først og fremst er blitt formet av mormoren, som bodde en etasje over familien Jeanrond. Han beskriver henne som en russisk babusjka.

Det var hun som hadde tid til barna, og tok dem med inn i sin religiøse verden.

– Mor var mye syk og lå på sanatorium fra jeg var to år gammel. Så mormor passet på oss barna. Hun gikk på messe hver morgen klokken syv, og tok med seg meg og min bror. Da vi ble eldre, ble vi ministranter.

– Dypt kristen, men ikke dypt katolsk

Men det finnes nok av andre som har vært kritiske, blant annet professor Ratzinger, bedre kjent som pave Benedikt XVI.

– Jeg har fått høre at han har beskrevet en av bøkene mine som en dypt kristen bok, men ikke en dypt katolsk bok. Det kan jeg leve godt med.

– Var du uenig med ham teologisk allerede som ung?

Jeanrond fnyser.

– Jeg er aldri enig med noen, jeg, aller minst enig med meg selv. Det finnes alltid flere spørsmål.

Han peker på den tidligere pavens skille mellom kropp og sjel som et sentralt stridsspørsmål. Jeanrond mener Ratzinger tenker nyplatonsk.

Dette ordet med røtter i antikken er som skjellsord å regne i engere kretser, og betyr at man mener noen gjør et for radikalt skille mellom kroppen og sjelen, og iblant overser sammenhengen mellom det åndelige og det materielle.

Skillet mellom kropp og sjel er et gjentagende ankepunkt i Jeanronds teologi.

– Jeg mener det tradisjonelle katolske sjelsbegrepet med sin separasjon av kropp og sjel er absurd. Men det betyr ikke at det ikke finnes en sjel. Jeg forstår sjelen som menneskets relasjonssenter. Vi teologer har sluttet å snakke om døden fordi vi har mistet de gamle symbolene for etterlivet - som skjærsilden, helvete og evighet. Jeg mener vi er nødt til å finne nye begreper på dette. For det er et behov for et språk for denne horisonten.

Vi teologer har sluttet å snakke om døden fordi vi har mistet de gamle symbolene for etterlivet - som skjærsilden, helvete og evighet. Jeg mener vi er nødt til å finne nye begreper på dette.

—   Werner Jeanrond

– Som menneske kan jeg elske fordi jeg er dødelig

Dypest sett mener han de gamle symbolene på evigheten er fellesskapssymboler.

– Det handler om hvem jeg vil ha fellesskap med i evigheten, hvem jeg er, hvem jeg tilhører, og hvem de andre er. Jean-Paul Sartre sa at «l'enfer, c'est les autres» – «helvete, det er de andre» – og «l'enfer, c'est pour les autres» – «helvete, det er for de andre» –, og han hadde et poeng. Himmelen er det ultimate håpet om fellesskap med Gud og med hverandre. Jeg undres over at moderne mennesker ikke våger å lengte eller tenke større om etterlivet, om det ultimate fellesskapet. Det er som om vi er så individualiserte at vi er fornøyde med å sitte alene å scrolle på Facebook så lenge det varer.

– Er du redd for å dø?

– Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er av og til redd for dødsprosessen. Men å dø, that's the game. It is really «the only question». Og som menneske kan jeg elske fordi jeg er dødelig, fordi jeg aksepterer den begrensningen i meg og i andre.

Kjærligheten undervurdert

Fokuset på troens betydning er en annen innvending Jeanrond har mot moderne kristendom.

– Troen er ofte overvurdert, kjærligheten undervurdert. Det spiller ingen rolle hva det er vi begynner å elske, så lenge vi begynner å elske.

De siste årene har han jobbet med en bokserie om tro, håp og kjærlighet.

Men han har snudd Paulus' trio bak frem.

A theology of love ble gitt ut i 2010. Reasons to Hope er nettopp gitt ut på engelsk.

– Så nå må jeg begynne med troen. Ja, jeg har tenkt mye på troen i det siste. Det jeg funderer på, er forholdet mellom tro og bekjennelse. Vi har begynt å tro på selve bekjennelsen, i stedet for at bekjennelsen er et uttrykk for den troen på Gud vi lever i. En definisjon av troens innhold er ikke det samme som selve troens praksis. Her har vi kanskje noe å lære av frikirkene, som fokuserer mer på Guds nærvær i den konkrete relasjonen.

Å tro på Gud, det betyr at Gud kan komme inn, mener Jeanrond.

Hvis vi virkelig tror på Gud som radikalt annerledes, da hender det noe, tror han.

Derfor mener han konfesjonsgrenser er oppskrytt.

– Hvorfor skal bekjennelsen sette grenser for religionsutøvelsen, for troens praksis? Det er absurd. Det burde være mulig å være medlem av flere kirkesamfunn samtidig, sier han.

– Om ingenting hender i livene våre, så tror vi ikke. Bekjennelser blir ofte et fikenblad som gjemmer vår nakenhet, tror jeg. Vi må heller spørre: Hva er det som har skjedd i ditt liv fordi du har trodd? Hvordan vokser du i troen?

Opplevd nærværet

I ulike faser av livet har han opplevd Guds nærvær på ulike måter.

– Men ikke på noen søt og sentimental måte. Mer som en utfordring, iblant som en fryktelig utmattelse. Det har ikke handlet om moral, slik det gjorde da jeg vokste opp, men om nærvær, om relasjon, om kjærlighet. Om å åpne seg for andre menneskers erfaringer og for den erfaringen at Gud vil være nær i mitt liv.

Noen av erfaringene har vært rystende. Men etter hvert har de blitt til trøst. Jeanrond bruker forholdet mellom Jesus og Peter for å beskrive det han mener er overvurderingen av troen som ren bekjennelse.

– Peter bekjenner hele tiden, for eksempel at Jesus er Messias, men han vet ikke hva det betyr. Han evner ikke å være stille. Stillhet handler om å gå vekk slik at man kan møte Gud og mennesker på nytt. Det krever en kjærlighetskapasitet å akseptere Guds annerledeshet, ikke mer bekjennelse.

LES FLERE MIN TRO-INTERVJUER:

[ Alexandra Gjerpen ville ikkje vere redd for det som er vondt. Så døydde faren ]

[ Da Maria Saxegaard mista håret, følte hun ansvar for å være et forbilde. Men hun unner egentlig ingen andre å være like hard mot seg sjøl. ]

[ – Som teolog og troende har jeg nok utviklet en tendens til å gå i retning det litt mer dristige og ­risikerende, sier Bård Mæland. ]