Kirken er den nye kulturscenen

Mens gudstjenstene blir færre, blir kirkekonsertene flere. Hvor åpent kan kirkerommet være før det mister magien?

Reportasje

Klokken fire; Einar Aasen sitter ved billettskranken, et par småbord med brosjyrer og en kasse på. Fra de brede dørene siver orgelspill ut. Øvingen til kveldens konsert er i gang, samtidig som kirken tømmes for turister. Men dørvakt-veteran Aasen sørger for at vi får en siste titt.

Stolt drar han frem et avisutklipp fra mai i fjor: Det verdenskjente orkesteret Berlinerfilharmonikerne spilte sin tradisjonelle 1. mai-konsert her i Røros kirke, eller Bergstadens Ziir som den kalles.

– Hvis du går inn og ser, skjønner du hvorfor.

Kulturkirken

Røros er ikke alene. I løpet av de siste årene er norske kirkerom blitt inntatt av band og strykekvartetter, orkestre, vokalensembler og sangere. Kirkene er blitt blant landets mest ettertraktede kulturarenaer, ifølge en ny rapport fra Rokkansenteret, Kulturaktivitet og kulturarenaer i norske kommuner.

Forskerne bak rapporten, kaller den økte interessen for kirkene som et sted for kulturarrangement for «oppsiktsvekkende». Men de spør også hvorfor:

«Det er uklart hva som ligger bak slike kulturelle klimaendringer. Er vi vitne til tendenser til en 'kulturalisering' av kirkene som gjør dem til opplevelsesarenaer, eller er et eventuelt aktivitetsmangfold signal om at kirkene har fått større betydning som sosiale møteplasser og dannelses‐ og integreringsarenaer?» heter det i rapporten.

Kanskje finnes svar i den gamle gruvebyen Røros. Her har de sett hvordan kirken gradvis er blitt et sted for langt mer enn kirkelige handlinger.

– Det er blitt ei helt anna kjerke i dag, konstaterer kirkeverge Bjørg Helene Skjerdingstad, og forteller at da hun var liten var det helt uvanlig at det var konserter i den hvite bygningen som troner over Bergstaden.

Styrket posisjon. 

– Vi befinner oss i en brytningstid. Synet på kirken er rett og slett i forandring, mener Espen Surnevik.

Han er arkitekt, har blant annet tegnet nye Våler kirke, og opplever at kultur vektlegges når nye kirkerom skapes. Ikke bare av oppdragsgiverne, altså fellesråd og menighetsråd.

– Det som er minst like spennende, er at samfunnet ser ut til å verdsette kirkerommet mer og mer som et sted for konserter og andre kulturarrangement.

– Hva skyldes det?

– Dette er en av få arenaer vi har, som klarer å hensette publikum til en dypere stemning. Spesielt i vår digitale tid tror jeg dette er viktig. Jeg har en følelse av at folk. uansett om de er kristne eller ei, søker etter en type mytologisk opplevelse som det moderne konserthuset ikke kan tilby.

Slik styrker også Den norske kirke sin posisjon, mener arkitekten:

– I vår kultur har det åndelige vært fraværende i hele samfunnstenkningen. Jeg tror at kirken etter hvert blir et sted, der også de som følte en avstand i dag finner tilhørighet. Mens andre fellesskap er i ferd med å bli borte, er kirken blitt et av få steder der du, for eksempel ved å gå på en konsert, kan oppleve at du tar del i noe større, sier Surnevik.

---

Kulturscene med spir

  • Kirken er blitt en viktigere kulturarena, ifølge kartlegging gjort av Rokkansenteret
  • På fem år har antallet konserter og kulturarrangement i regi av menighetene økt med 6,5 prosent, og antallet deltakere på slike arrangment økt med 23 prosent.
  • Antall konserter og kulturarrangement i regi av andre enn menighetene (eksterne) har økt med 14,4 prosent. Antallet deltakere med 9,8 prosent.
  • Til sammen deltok 1,7 millioner nordmenn på en konsert eller kulturarrangement i norske kirker.
  • Kilder: SSB/KOSTRA og Rokkansenteret: Kulturarenaer 2016, Kulturaktivitet og kulturarenaer i norske kommuner.

---

Vekst i konserter

Toner av Mendelssohn kastes gjennom luften i Røros kirke. På orgelkrakken sitter Stephen Hicks. Det er mange år siden han pakket kofferten og forlot hjemlandet England til fordel for jobb her i nord. Den norske kirke har nemlig, på grunn av lønn og stillingsmuligheter, vært regnet som «organistenes Mekka». Og Hicks' svar på hvorfor arbeidsplassen hans også er blitt en populær kulturarena, er som følger:

– Norge mangler konsertsaler.

– Så enkelt?

– Ja. Sett bort fra de store byene, har du selvsagt kulturhus i hele landet. Men de er ikke optimale, ikke for mer seriøse konserter.

Derfor holdes ikke bare orgelkonserter i dette rommet. Hit trekker kammermusikkfestivaler, folkemusikkfestialer og julekonserter. I fjor fant 50 konserter sted i Berstadens Ziir. Det er en fin skjerv av de nesten 13.000 konsertene som i fjor ble holdt i norske kirkerom.

Antallet har økt med ni prosent på fem år, deltakertallet med 14 prosent. Til sammen var 1,7 millioner nordmenn på en konsert i en kirke i fjor.

I samme periode minket antallet som gikk til gudstjeneste med 5,5 prosent.

Du kan tolke det som skjer som uttrykk for en litt privatisert religion.

—   Stig Wernø Holter, professor i kirkemusikk

Inn med flygel

– Onde tunger vil kanskje si at dette handler om at kirken ønsker å bedre statistikken: At man kompenserer med konserter ettersom oppslutningen rundt gudstjenestene faller. Men det er ikke tvil om at kirken også tidligere har vært en viktig kulturarena, uten å være seg selv bevisst som det, sier Stig Wernø Holter, professor i kirkemusikk ved Griegakademiet i Bergen:

– Den største forskjellen i vår tid, er at den har åpnet seg mye mer for allmennkulturen.

Han konstaterer at det ikke bare skjer gjennom økt konsertvirksomhet, men også hvilke kunstuttrykk som i dag har plass i kirkens tradisjonelle virksomhet. Dette preger hverdagen til kirkemusikerne, yrkesgruppen som er landets eldste kulturarbeidere. De må beherske mer enn tradisjonelt korarbeid og orgelspill, og må sjonglere mellom et bredt spekter av sjangre. Der brudepar, så vel som pårørende i begravelser, forventer at de kan sette seg ned ved flygelet og akkompagnere enhver moderne poplåt.

– For en generasjon siden var det nesten utenkelig med flygel i kirken, påpeker Holter.

– Er det kirkemusikernes posisjon som utfordres gjennom «kulturvendingen»?

– På en måte kan kirkemusikerne komme litt i skvis. Monopol har de aldri hatt, men deres posisjon er ikke så selvsagt lenger. Det er veldig mange som vil ha et ord med i laget for hva som passer i kirken, sier Holter, og legger til:

– I dag tenker antakelig mange annerledes om bruken av kirkene enn hva de med en mer liturgisk bevissthet gjør. Du kan tolke det som skjer som uttrykk for en litt privatisert religion.

Aurorasaken

Toleransen for nye musikkuttrykk, selv den som er hundre prosent sekulær, er en avgjørende estetisk endring i kirken, ifølge rapporten En ny kirkelyd fra Telemarksforskning (2015):

«I dag er det langt vanskeligere å provosere, og vanskeligere å definere hvor de absolutte yttergrensene går for hva som kan kalles kirkemusikk og/eller fremføres i en kirke», heter det i denne kartleggingen.

Hvis det i en kirke skal være samme musikk som andre steder, blir all musikk sakral. Da blir begrepet tomt.

—   Jon Skarpeid, forsker

Et av eksemplene på endringene som beskrives, er debattene rundt Olavsfestdagene.

Festivalen finner sted denne uken i Trondheim, og var tidligere såkalt knutepunktfestival for kirkemusikk. Gjentatte ganger ble den kritisert for å ha et for generelt program til å fortjene tittelen, med tilhørende millioner i offentlig tilskudd.

Også i år har Olavsfestdagene vært gjenstand for diskusjon. Festivalen søkte om å arrangere en konsert med popartisten Aurora i Nidarosdomen, men fikk først avslagpå grunn av mangel på program som kunne knyttes til hva som ellers skjedde i kirkerommet.

Festivalen parerte kritikken: «Å inkludere Aurora i Nidarosdomen handler om å utvide forståelsen av hva kirke og kirkemusikk er,» skrev festivaldirektør Petter Myhr i Vårt Land tidligere i juli.

Grieg fikk nei

Går vi historisk til verks, er Aurora tilsynelatende i godt selskap.

Edvard Grieg fikk for eksempel avslag da han forsøkte å oppføre Mozarts Requiem i Nykirken i Bergen i 1881. Årsaken var at verket er en katolsk dødsmesse. Da sangeren Torvald Lammers i 1894 ville fremføre Johannespasjonen av J.S. Bach med Cæciliaforeningen i Vår Frelsers kirke i Oslo, altså Oslo domkirke, måtte han anke helt til Kong Oscar II i Stockholm før han fikk tillatelse. Da hadde både Stiftsdireksjonen og Kirkedepartementet først sagt nei.

Gjennom hele dette århundret var kirkens syn på orgel- og kirkekonserter vekslende, forteller Harald Herresthal, professor emeritus på Norges Musikkhøgskole, og en av nestorene innen norsk kirkemusikk. De årlige pasjonskonsertene i Oslo ble holdt i Gamle Logen, fordi mange reagerte på at utøverne stod foran alteret, og at solistene var «syndige» skuespillere fra Christiania Theater. Rene orgelkonserter ble sett på med skepsis, fordi man mislikte at det ikke var fri adgang til kirken og at hensikten var å skaffe organisten inntekter.

Fra egen studietid husker Herresthal at det ikke ble solgt billetter ved inngangen til kirken, men et annet sted utenfor.

Professoren mener det over tid har skjedd noe med hvordan vi ser på kirken som et hellig rom:

Grensene for synet på kirkerommet som et hellig sted hvor bare Gud skulle æres, har langsomt endret seg.

—   Harald Herresthal, professor

– Før reiste man seg i ærbødighet etter en konsert, mens i dag uhemmet klappes og pipes det. Grensene for synet på kirkerommet som et hellig sted hvor bare Gud skulle æres, har langsomt endret seg, mener Herresthal, og kommer med en klar etterlysning:

– På 1800-tallet var det tross alt snakk om fremføringer av bibeltekster og kirkemusikk. Når arrangører i dag ønsker å holde konserter med programmer uten relasjon til det som kirkerommet er innviet til, må Den norske kirkes ledere ta stilling til om kirkerommet fortsatt har en spesiell funksjon og hellighet, eller om det kan åpnes for enhver annen aktivitet. Det siste ville i alle fall være utenkelig i andre kirkesamfunn, sier han.

Pionéren

Popartistenes inntog i kirken tok til med den moderne formen for julekonserter, ifølge rapporten En ny kirkelyd. Pionéren var Tor Arne Ranghus, som startet konsertkonseptet Stille natt, hellige natt på slutten av 1980-tallet.

– Vi fikk bare idéen om å bringe artister inn i kirken, fordi vi mente at dette måtte være et fantastisk konsertlokale, sier Ranghus, som i tretti år har tatt med seg kjente norske artister, fra Anita Skorgan og Nora Brocksted til Rune Larsen og Alexander Rybak, på juleturné i norske helligrom.

– Hvorfor?

– På grunn av akustikken, og at du kommer nær publikum. Mange publikummere i en viss alder føler også at det er godt å komme inn i kirkerommet. Ofte kommer folk en time før bare for å sitte i ro i kirkebenken.

Leieprisen var dessuten svært hyggelig i starten.

– Enkelte steder var de bare glade for å ha oss, forteller Ranghus, men legger til at situasjonen forandret seg. I dag får menighetene 15-17 prosent av omsetningen fra konserten.

---

Organisten som bygget om

  • Et av de tidligste eksemplet vi kjenner på konsertvirksomhet i norske kirker, var den omreisende svensk-tyske organisten Abbé Vogler på begynnelsen av 1800-tallet. Han holdt spektakulære konserter, men ble forsøkt stanset mange steder. Dels fordi repertoaret ble for sekulært, men kanskje først og fremst fordi han bygget om orgelet når han konserterte. De lokale organistene satte heller liten pris på å måtte hente inn en orgelbygger etter at applausen hadde stilnet.


---

Dette handler om to ting: At menighetene er blitt mer bevisste på kirkens verdi som konsertlokale, og at Ranghus, etter først å ha vært alene i vel ti år, fikk stadig mer konkurranse. Juleveteranen anslår at det i fjor var 32 andre team med artister og musikere som turnerte rundt i norske kirker i november og desember.

Økningen i aktører skyldes et par generelle trekk ved musikklivet, skal vi tro rapporten En ny kirkelyd. For det første at livekonserter er blitt et langt viktigere inntektsgrunnlag for musikere: En konsertturné er i dag en langt mer trygg garanti for inntekter enn for eksempel en plateutgivelse. For det andre at antallet kunstnere i Norge har vært jevnt voksende gjennom de siste to årene.

Mange av dem har funnet veien til Røros. Her er ikke kun industri og fjellsport leveveier lenger.

– Det er blitt kult å jobbe med kultur, fastslår sogneprest Harald Hauge.

Han ser den kirkelige utviklingen i sammenheng med en generell tendens i lokalsamfunnet.

– Det spilles flere konserter, lages flere kvalitetsoppsetninger også lokalt, og jobbes mer med samarbeidsprosjekter mellom profesjonelle og lokale aktører. Mye av dette finner veien til kirken.

Forskere har kalt fenomenet "kulturalisering", og mener dette er typisk for vår tid. Vi både tenker mer på kultur, og satser konkret mer på det – økonomisk som praktisk. De kulturpolitiske meldingene som begynte å dukke opp fra 1970-tallet av kan leses som et symptom på dette. Vi må frem til 1992 for å finne omtale av Den norske kirke i en slik melding, men i dag gis den en sentral plass. I Enger–utvalgets utredning fra 2014 beskrives kirken som intet mindre enn en av våre «sentrale kulturbærende arenaer».

I dag har også kirken sitt eget kulturpolitiske dokument, nemlig Kunsten å være kirke fra 2005.


Ser nytt på kirken

Professor på Menighetsfakultetet, Harald Hegstad, mener vi gjennom kulturvendingen er vitne til en ny type kirkeforståelse.

– Synet på hva som er viktig i kirkens virksomhet har forandret seg. Kirkens oppdrag blir sett i en større samfunnsmessig sammenheng. Den eksisterer ikke isolert, men er del av samfunnet, og bidrar til samfunnet, sier han.

– Synet på hva som er viktig i kirkens virksomhet har forandret seg. Kirkens oppdrag blir sett i en større samfunnsmessig sammenheng. Den eksisterer ikke isolert, men er del av samfunnet, og bidrar til samfunnet, sier han.

---

Ja, de penga!

  • Julekonsertene har vært mye kritisert. «Det er påfallende at halve artist-Norge skal i kirken før jul. Vi vet at det omsettes for mange millioner. Spørsmålet er om det er etisk holdbart at Kirken skal være med på denne kommersialiseringen av julebudskapet,» sa for eksempel Einar Gelius til Aftenposten i 1999. Kritikken har ikke opphørt fullstendig, forteller Tor Arne Ranghus i Taran Management:
  • – Vi generer 1,6 millioner i husleie i løpet av en turné. Det burde være kjærkomne penger til menighetene. Men enkelte nekter fortsatt å huse konsertene, fordi de ikke vil ha billettsalg i kirken, forteller han.

---

Og mens vi før tenkte mer sort-hvitt om hva som hørte til i kirken og hva som ikke hørte til i kirken, er overgangene i dag blitt mer flytende:

– Både på den måten at kirken har åpnet seg for et bredere kulturuttrykk, men også ved at den allmenne kulturen er blitt mer åpne for religiøse uttrykk. Slik får du Bibelen på teateret, og teateret inn i kirken. Samtidig har arenaene fortsatt sitt særpreg, og det er utfordringen for de som utøver myndighet om å ivareta dette på en klok måte, sier Hegstad.

Hellig dilemma.

Så hva gjør at noe passer inn i kirken eller ikke? I Aurora-saken viste arrangørene til at musikken hennes hadde «sakrale element». Men hva betyr egentlig sakral? spør teolog og førsteamanuensis Jon Skarpeid ved Universitet i Stavanger.

– Ordet betyr hellig, avsondret fra det verdslige. Hvis det i en kirke skal være samme musikk som andre steder, blir all musikk sakral. Da blir begrepet tomt – det beskriver ingen ting fordi det beskriver alt, mener han.

Nidarosdomen slår jo Oslo spektrum. På en måte må det være det mest spektakulære konsertrommet i hele kongeriket.

—   Jon Skarpeid, forsker

Men er det tekst eller toner som gjør noe sakralt?

For også klanger, harmonier og bruk av ulike instrumenter kan gjøre at kunstuttrykk ikke oppfattes sakrale nok, påpeker han. Musikk kan bli ansett som upassende fordi den for eksempel er for dissonant, eller rett og slett oppleves for lettvint. Argumentet kan dels ha støtte i forskning. Det viser seg nemlig at ulike instrumenter, toner og harmonier virker fysiologisk inn på oss, skaper forskjellige stemninger.

– Spørsmålet blir til syvende og sist hvem som skal avgjøre om noe er sakralt eller ei. Her synes jeg argumentasjonen i Aurorasaken er interessant når Managementet innrømmer at det bør være noe sakralt. Det virker som de godtar forutsetningen om at ikke alt passer i en kirke. For det er ikke sikkert at heller fansen, eller brukerne, egentlig vil ha absolutt alt i kirken, mener han.

Og kanskje er det nettopp eksklusiviteten som gjør at kirkene er så ettertraktede?

– Nidarosdomen slår jo Oslo spektrum. På en måte må det være det mest spektakulære konsertrommet i hele kongeriket, sier Skarpeid.

Stedets kraft

I Johan Falkbergets rike på Røros, deler man ikke den vurderingen.

– For å være beskjeden, så er dette Norges vakreste kirke, konstaterer Einar Aasen før han stenger dørene, og de siste turistene trekker ut i den lyse sommerettermiddagen.

Solen siver inn mellom de svale lyseblå veggene. Det blir stille.

Når sokneprest Harald Hauge er alene her, pleier han å stanse et par minutter, bare for å ta inn rommet.

– Biskopen pleide å snakke om stedets kraft. Bergstadens Ziir er et sånt rom. Du kommer inn. Og du opplever at du ikke kan forholde deg likegyldig til det.

– Hvor går grensen i dag, for hva det skal brukes til?

– Det går selvsagt en grense, men jeg tror ikke vi kan trekke den på forhånd. Og jeg tror egentlig nesten de fleste kulturuttrykk kan tas inn i kirken uten at selve rommet overdøves. For et kirkerom har i seg selv en tyngde og en tydelig retning. Der alt fra materialbruk, grunnform i rommet, bilder på veggene og øvrig kunst peker på en virkelighet bak det vi sanser, sier sokneprest Harald Hauge.

---

Folket vil bestemme i eget hus

  • Nordmenn vil ikke overlate til åndelige eksperter å avgjøre hva som skal skje i kirkerommet.
  • – Mange mennesker tenker på disse kirkebyggene som sin kulturarv, at de har en bit av den, at de kan være med på å bruke den og fortolke den, sier Arne Bugge Amundsen, kulturhistoriker og dekan ved Humanistisk Fakultet, Universitet i Oslo.
  • – Hva skyldes det?
  • – Det har alltid vært begrensninger på bruken av rommene, men den generelle opplevelsen av at «dette er vår kirke» står sterkt blant nordmenn. Vi snakker om en 1000-årig tradisjon for at lokalsamfunnet har hatt eierskap og ansvar for disse rommene.
  • Likevel har det skjedd to ting som kan ha bidratt til å endre eierskapsfølelsen noe, mener forskeren. Lenge var kirkene selvegne stiftelser med egen økonomi, der sognemedlemmene var pliktet til å gi sin skjerv og å delta i arbeidet med å vedlikeholde kirken. Men på 1830-tallet får man et kommunalt demokrati med formannsskap og kommunestyrer som heretter skjøtter ansvaret for kirken. Mot slutten av århundret endret også den kollektive bruken seg. Særlig kommer det til uttrykk ved at den såkalte massealtergangen opphører.
  • – Langsomt blir kirkerommene reservert for den mer aktive og bekjennede delen av almuen. Du får da et skille mellom dem som føler et type jevnt eierskap og bestemmelsesrett over rommene, og de som føler et kulturelt eierskapet, men som ikke gjør aktivt hevd på rommet gjennom bruk, sier Amundsen.


---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje