Raseri og glemsel i regnbuenasjonen

30 år etter at Nelson Mandela ble løslatt fra fengsel, stiller en ny generasjon spørsmålet: Tilgav vi for raskt?

Reportasje

– Mye av det vi hadde lært på skolen, handlet om hvordan Sør-Afrika var en fredsnasjon, en regnbuenasjon. Men i virkeligheten murret fremdeles raseriet og sinnet i befolkningen, sier Koleka Putuma.

Hun holder på å lage mat når vi ringer henne i Cape Town. Når dette intervjuet går i trykken befinner imidlertid performance-poeten og scenetekstforfatteren seg i Bergen. Under Bergen internasjonale litteraturfestival skal hun blant annet samtale med lederen for the Nelson Mandela foundation, Njabulo Ndebele.

De er begge forfattere, og betydelige stemmer i dagens Sør-Afrika. Men mens Njabulo Ndebele forvalter arven etter Nelson Mandela, stiller Koleka Putuma spørsmål ved den.

Kompromiss

Koleka Putuma ble født i 1993, et år før Sør-Afrika hadde sitt første frie valg etter apartheid. Prestedatteren tilhører den såkalte «born-free» generasjonen, men opplevde at ideen om tilgivelse begynte å komplisere seg for henne da hun begynte på Universitetet.

Koleka mener at mange av Mandelas veivalg var kompromisser for å unngå et verst mulig utfall. Men kompromisset dekket over problemer som burde ha vært tatt tak i.

– Landet vårt kunne gått i retning av en blodig og voldelig situasjon. Velger du å håndtere konflikten ved å legge lokk på den, ved hjelp av et begrep om tilgivelse, eller lar du hatet som murrer få leve, og i verste fall lede til borgerkrig? Hadde det skjedd, ville det ikke være hvite liv som gikk tapt, men svarte.

Kristen innflytelse

Nobelprisvinneren Desmond Tutu, som var erkebiskop i den anglikanske kirke i Sør-Afrika, ledet Sannhets- og forsoningskommisjonen.

– Hvilken rolle har kristendommen hatt i tilgivelsesprosjektet?

– Jeg tror både Mandela og Tutu hentet mange av de grunnleggende prinsippene og retorikken fra kristendommen. Jeg ble selv oppdratt i et kristent hjem, med en far som var prest, og lærte at grunnmuren i kristendommen er kjærlighet og tilgivelse. Som menneske var det om å gjøre å framvise disse kvalitetene, som egentlig var Jesu kvaliteter. Vi skulle ikke bære på negative følelser overfor dem som har gjort oss ondt.

Putuma mener en av grunnene til at kolonialismen og apartheid var så «vellykket», og at oppgjøret i etterkant ikke har vært mer brutalt, skyldes at så store deler av den svarte befolkningen er kristne.

– Vi lider av et slags kollektivt hukommelsestap, skapt av en tanke om å tilgi og glemme overgrepene. Kristendommen har fungert som en begrunnelse for ikke å vise vanskelige følelser, som hat. Veldig mange svarte kristne opplever fortsatt urettferdighet, men religionen forteller dem at de må gi slipp og tilgi.

Lommer av rettferdighet

Til tross for at hun mener det kristne tankegodset har vært med på å fortrenge et nødvendig sinne, vender Putuma seg allikevel i retning troen i debutboka, diktsamlingen Collective Amnesia (2017).
Det siste diktet i samlingen heter «Afterlife», og ender med linjene: tell them Halleluhah sounds like/black people/ burping:/ JUSTICE! JUSTICE – med en repitesjon av det siste ordet, rettferdighet, voksende i størrelse nedover den siste boksiden.

– Jeg tror en del av meg fortsatt håper på rettferdighet i dette livet, sier hun.

---

Apartheid

  • Politisk segregering med utgangspunkt i rasetenkning i Sør-Afrika mellom 1948 – 1994.
  • Nasjonalistpartiet kom offisielt til makten i 1948, men rasistisk ideologi hadde i lang tid preget landet.
  • Ekteskap mellom raser var ulovlig, og landet ble geografisk delt opp i «svarte» og «hvite» deler. Millioner av afrikanere ble tvangsflyttet.
  • Politisk opposisjon var forbudt.
  • Nelson Mandela var en av de mest fremtredende lederne for frigjøringsbevegelsen (ANC) fra 1940-årene, og satt fengslet for sin motstand mot regimet i over 27 år.
  • Mandela ble løslatt 11. februar 1990.
  • I 1994 hadde Sør-Afrika sitt første frie valg og Mandela ble president.
    Sør-Afrikas Sannhets- og forsoningskommisjon ble opprettet i 1995 for å avdekke grusomhetene fra apartheidperioden, tildele amnesti på visse vilkår til de ansvarlige og gi kompensasjon til ofrene.

---

– Jeg kan ikke snakke om et etterliv jeg ikke vet noe om, eller en verden jeg ikke har sett. Men jeg kunne ikke skille meg fra det kristne språket og den religiøse erfaringen når jeg skrev. Diktsamlingen er et forsøk på å innlemme også disse delene av mitt liv. Hvis du har blitt indoktrinert i et tankesett, rister du det ikke av deg etter et par år. Men jeg føler det virkelig slik ... at jeg tror på øyeblikk av rettferdighet i dette livet. Kanskje ikke det hele og fulle bildet av rettferdighet som vi drømmer om å se, men øyeblikk. Jeg håper alle mennesker får oppleve at det, i det minste, finnes lommer av rettferdighet.
Putuma avbryter seg selv og mumler noe.

– Unnskyld, sier hun, I just burned something on the stove!

Kreativ nåtid

Mens Koleka Putuma redder situasjonen på kjøkkenet, tar vi en avstikker til generasjonen før henne. I tillegg til å være forfatter, er Njabulo Ndebele doktor i filosofi. Vi sender ham en lang liste med store spørsmål om tilgivelse på e-post, og selv om han egentlig har ferie, og selv om vi leverer spørsmålene senere enn avtalt, svarer han grundig.

– Nelson Mandela sa at vi må tilgi fortiden, men på samme tid forsikre at ofrene får sin verdighet tilbake, at deres lidelser blir grundig møtt. Det handlet ikke om å frita fortiden moralsk ansvar. Men Mandela utfordret oss til å gjøre de undertrykte, nå frigjorte, i stand til å fortsette, uten å glemme.

Framtiden skapes i nåtiden, ikke i fortiden som er uforanderlig, slår Ndebele fast.

Nye visjoner

Ndebele presiseres at tilgivelse ikke kan tvinges. Den som har båret smerten av fortiden må velge å tilgi den som har påført dem sår, på samme måte som den som har voldt andre smerte må velge å be om tilgivelse. De må kanskje også tilgi seg selv ved å være ydmyke og sjenerøse, på en praktisk måte, overfor dem de har såret.

Mandela utførte lederskap i en bestemt situasjon, minner Ndbele om.

– Å skape en kollektiv framtid krevde en delt visjon om denne framtiden. Det handlet om å gripe øyeblikket med en overbevisning som resonnerte på tvers av hele befolkningen.

– Har det vært nok rom for sinne og frustrasjon for å ha en ærlig dialog?

– Protest-etoset i Sør-Afrika er veletablert. Mange protesterer, spesielt for arbeidsrettigheter og mot myndighetenes manglende evne til å levere på sine løfter. Det har resultert i vold og ødeleggelse av privat eiendom, og noen ganger tap av liv. Protestene kan indikere at staten har sviktet. Korrupsjon i systemet har ført til uttømming av ressurser som burde ha gått til deler av samfunnet som sårt trenger dem.

– Det kan også hende at den typen politikk som drev kampen for frigjøring har utspilt sin rolle, og at nye politiske visjoner trengs. Protest, dialog og offentlige høringer har siden 1994 vært vanlige måter å søke løsninger på, i alvorlige og omstridte saker. Noen ganger har ropet om rettferdighet blitt slått ned på med statlig vold. Det har resultert i tragedier av historiske dimensjoner. Som når protesterende gruvearbeidere brutalt ble drept av sørafrikansk politi i Marikana, 10. august, 2012. Dette har etterlatt et spor av skam i sjelen på samtidens Sør-Afrika.

Kristendommen har fungert som en begrunnelse for ikke å vise vanskelige følelser, som hat.

—   Koleka Putuma

Også Europa

– Hvilken rolle har kristendommen spilt i å samle folk om et ønske om tilgivelse?

– 86 prosent av den sørafrikanske befolkningen er kristne. En skikkelse som er sterkt forbundet med tilgivelse i denne sammenheng, er erkebiskop Desmond Tutu. Sør Afrikas felleskirkelige råd (The South African Council of Churches) er fortsatt en aktivistisk deltager i saker om sosial rettferdighet, gjennom sin tverrkirkelige karakter.
Ndebele mener dette viser at religionens rolle ikke kan forbigås når vi snakker om hva som har formet den kollektive bevisstheten i Sør-Afrika. Allikevel understreker han at førkristne former for sosialt og kulturelt liv også ligger til grunn for etikken i det brede lag av befolkningen.

– Den felleskapsorienterte tradisjonen i afrikanske samfunn retter seg mot en sosial stabilitet som populært går under navnet ubuntu. Så det er mer grunnlag for tilgivelse i Sør-Afrika enn hva det kristne perspektivet representerer alene.

Til slutt peker Ndebele på Europas rolle i verden i dag. Hva har Europa glemt om sine fortidige handlinger i andre deler av verden? Hvordan kan Europa jobbe for relasjoner til andre nasjoner rundt om i verden, preget av samarbeid, heller enn utnyttelse?

– Kanskje er det her vi kan se den globale betydningen av Nelson Mandelas visjon, sier han.

---

Markerer Mandelas frigjøring

  • Lørdag 8. februar møtes Njabulo Ndebele og Koleka Putuma den sørafrikanske sakprosaforfatteren og professoren ved Oxford Jonny Steinberg under Bergen internasjonale litteraturfestival. De skal samtale om hvem Nelson Mandela var og hva han betyr i dag. Samtalen ledes av Teresa Grøtan.
  • Tirsdag 11. februar møtes Ndebele og Putuma igjen på Litteraturhuset i Oslo i samtale med kulturjournalist Elise Dybvig.

---

Helbredelse

Når Koleka Putuma har håndtert den brente maten, spør vi henne hva alternativet til tilgivelse skulle være.

– Folk tenker på raseri og sinne som farlig, men det kan også være en katalysator for forandring. Når vi er ulykkelige eller misfornøyde med noe, gjør sinnet oss i stand til å ta tak i situasjonen. Når vi fortrenger sinne og sorg, skjer ingen dialog. Vi har åpenbart sett mange negative utfall av sinne – og det er derfor vi legger lokk på det – men vi ser også positive virkninger av sinne, som protester og demonstrasjoner. Å tilgi og glemme kan også være en måte å skade noen på: Menneskers stemmer forties og hele nasjonen holdes tilbake.
Putuma trekker pusten på linja et øyeblikk, før hun avslutter:

– Så alternativet til tilgivelse, er å snakke. Dette er noe vi ikke har lært i Sør-Afrika: At å snakke om det som gjør vondt, kan åpne et rom for helbredelse.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje