Rigmor Aasrud synes det er rart. Hun famler etter de riktige ord­ene.

– Kristenvelger?

Kontrasten er slående til «den kristenkonservative høyresidevelgeren» – Oslo Symposium-general Bjarte Ystebø – som Vårt Land intervjuet forrige uke. Bergenseren hadde få problemer med å definere hva en kristenvelger var for ham.

– For meg er det en fremmed måte å kategorisere velgere på, sier derimot Aasrud.

Men hadelendingen sier selv at hun «har sin barnetro i orden». Og hun har da vitterlig stemmerett. Er hun ikke da en kristenvelger?

Innlandskristen

«Innlands­kristen», har noen kalt slike som Rigmor Aasrud. Én av dem er kristensosialisten og fotballbloggeren Mina Finstad Berg:

– Jeg er fra Lillehammer, ikke sant, der er tro noe folk har for seg selv, noe personlig. Det er bra, synes jeg. Jeg er opptatt av man ikke skal dytte troen sin over på andre mennesker. At jeg er kristen­ påvirker min hverdag en del, men jeg tror ikke det synes­ så godt på utsiden, sa hun i et Min tro-intervju i fjor.

Folk fortalte lignende historier da Vårt Land besøkte Gjesåsen kirke i Hedmark-kommunen Åsnes i fjor.

– Det folk i bygda tenker om eksistensielle og åndelige ting, blir i ens indre. Slik er det også mange andre steder i Hamar bispe­dømme, sa prest David André Tys, som likevel var overbevist om at det fantes tro i bygda, selv om den ikke var så synlig.

Menighetsrådsmedlemmene Vårt Land snakket med var mer opptatt av det praktiske og tradisjonene rundt kirken sin enn å snakke om «kristentroa».

Folkekirkelig

Men i 1999 ga de innlandskristne seg tydelig til kjenne i Gran kommune. Rigmor Aasrud husker det godt. Hun var ordfører.

Hun skulle bare ha med seg nyhetene før hun la seg. Så fikk hun høre at det brant i en kirke på Grymyr i Grue. Hun reiste seg og så flammehavet fra stuevinduet.

– Det var så rart i dagene etter, folk kom tilbake til branntomten både en og to dager etter og bare sto der og så i ruinen. De hadde gode barndomsminner fra kirken og sto og gråt, sa Aasrud til Vårt Land i 2013.

---

Jakten på kristenvelgeren

• I en serie i sommer intervjuer Vårt Land ulike typer kristne velgere – hva driver dem, hvem frir til dem.
• I dag: Den innlandskristne sentrum/venstre-velgeren.
• 20. juli: Den kristenkonservative høyresidevelgeren
• 13. juli: Jakten på kristenvelgeren starter på valgforsker Bernt Aardals kontor.
• Om Rigmor Aasrud: Kirkeminister for Ap i den rødgrønne regjeringen fra 2009 til 2013. Stortingsrepresentant for Oppland siden 2009. Ordfører på Gran fra 1995 til 2005.

---

Det er en pragmatisk, ikke veldig synlig kristen identitet.

—   Rigmor Aasrud

Hun sier det ga henne en større forståelse for båndene mellom folk og kirken:

– Det samme skjedde etter 22. juli. Kirkerommet, troen og tryggheten det representerer, trekker dem dit. Det er først når ting blir borte at folk i innlandet viser at de har et nærere forhold til folkekirken enn det de
gir uttrykk for til daglig, sier
Aasrud.

Da Vårt Land besøkte Gjesåsen menighet i Hedmark, var Den norske kirkes tall i kommunen svært gode – bortsett fra for gudstjeneste og nattverd.

– Folk er opptatt av tradisjoner, de stiller opp i nabolag der båndene kanskje er litt tettere enn andre steder. Kirken er liksom plassen du søker til når det er noe som er krevende i livet, sier Aasrud, når hun hører om Gjesåsen.

Fullverdig medlem

Som kirke­minister for Ap i den rødgrønne regjeringen, var Aasrud opptatt av at dette skal være godt nok.

– Det ikke skal være noe A, B eller C-medlemskap i Den norske kirke. Hvis du er kirkemedlem, så er du fullverdig medlem. Jeg tror mange opplever at deler av kristenmiljøet har forskjellige forventninger til hvordan du skal bidra i trosfellesskapet, til å være aktivt utadvent i å formidle egen tro, sier hun.

«Solid folkekirketilhenger» og «typisk sosialdemokratisk folkekirketalsperson» var blant beskrivelsene lokale kristenprofiler ga da Aasrud tiltrådte som kirkeminister i 2009.

Trond Johansen, med bakgrunn fra indremisjonsbladet For Fattig og Rik – en eksponent for en mer utadvent kristendom – skrøt av Aasrud. Men han sa også at «engasjementet var ikke sterkest på kirke- og kristenliv».

– Hvis jeg skal definere meg selv her, så står jeg med beina godt planta i folkekirken. Men jeg tror Trond Johansen hadde rett i at ingen i politikken ville definert meg som en med et aktivt kristent organisasjonsliv bak meg før jeg ble statsråd. Det mener jeg må være lov. Det er kanskje den innlandske tilnærmingen til både kirke og kristenliv. Det er en pragmatisk, ikke veldig synlig måte å leve ut sin kristne identitet på, sier Aasrud i dag.

Politikken

– I hvilken grad preger din tro deg som politiker?

– Det er noe grunnleggende i kristendommen som jeg har med meg, som handler om hvordan hele det kristne budskapet er bygget opp – nemlig nestekjærlighet og solidaritet. Det er veldig tett knyttet til det jeg står for politisk – vise omsorg, fordele, vise ansvar.

– Hvilke partier tror du appellerer til denne kristenvelgertypen?

– Både Senterpartiet og Ap gjør det jo veldig bra i innlandsfylkene. Det vi står for, det litt trauste, å ta vare på fordelingen – alle de tingene tror jeg er noe som tiltaler den kristne innlandsvelgeren. Så det må være de grunnverdiene som mitt parti og Sp også står for, som passer til trosbildet folk i innlandet har. Og det danner basis for de sakene som man er opptatt av politisk. Kanskje henger man seg ikke sånn opp i marginale spørsmål. Ofte blir jo kirkelige debatter preget av spørsmål som homofili, ekte­skap, Israel/Palestina. Det er kanskje ikke kjernesakene i innlandet, men snarere sykehjem, en god skole å gå på, at det går an å kjøre på veiene.

Velkommen til folkekirkeland

I innlandet er det folkekirken, Sp og Ap som gjelder, ifølge valgforsker.

– Innlandet er ikke KrF-land, for å si det sånn. De gjør det elendig der, sier professor Bernt Aardal ved Universitetet i Oslo.
Mens KrF og Høyre står sterkt blant bedehuskristne i bibelbeltet, er Oppland og Hedmark folkekirkeland, ifølge valgforskeren:

– Her gjør Sp og Ap det godt. De er også folkekirkens sterkeste forkjempere.

Lavmælt gruppe

– Hedmark har blitt kalt for hedningmarken, humrer Aardal. Han understreker at hvem som kan regnes som kristenvelgere er et vanskelig teologisk og politisk spørsmål.

– Er ikke denne innlandske folkekirkeligheten – i det
aller minste de som går en del i kirken – en gangbar kristenvelgerkategori?

– Jo, men de er en lavmælt gruppe, som ikke har markert seg så tydelig. Hedmark og Oppland har hatt større takhøyde og bredde i det kirkelige landskapet.

Hamar-
biskopene Kristian Schjelderup og Rosemarie Köhn viser det.

Schjelderup vigslet Den norske kirkes første kvinnelige prest. Köhn var dens første kvinnelige biskop.

På landsbasis er ikke «folke­kirkelig» nødvendigvis synonymt med å være Ap- eller Sp-velger. I åpningssaken til denne artikkelserien anslo Aardal at dette var en politisk relativt mangfoldig gruppe.

Folkekirkepartiene

Aardal viser til at Ap og Sp sin støtte til folkekirken også kan ha noen mer pragmatiske årsaker:

– På Sørlandet er Sp veldig likt KrF. I de indre østlandsfylkene er det annerledes. Kanskje har den sterke folkekirkestøtten vært en mellomløsning for partiet, undrer han. Ap har historisk gått fra å være et kirkekritisk parti til å anse statskirken som en mulighet for større kontroll med kirken, påpeker valgforskeren. På 70-tallet formulerte Ap et positivt kristendomssyn, knyttet til nestekjærlighet. Siden har partiet aktivt støttet folkekirken.