Små føtter, dype spor

En aprildag i 2008 tar 21 år gamle Gina Sneve Hansen motet til seg og går gjennom svingdørene til et av varehusene i Strømstad i Sverige. Hun går bort til disken og sier så lavt hun kan:

– Vi har bestilt en tvillingvogn, men jeg må avbestille den igjen.

Dama bak disken titter litt rart på henne og svarer:

– Okei, hva slags vogn kunne du tenkt deg i stedet da?

– Jeg vil ha helt lik, bare en enkel.

Flere ønsker begravelse

Hvert år opplever mange tusen norske kvinner å miste barn i magen. Man antar at én av fem graviditeter ender i spontanabort før uke 22. I tillegg dør omtrent 200 barn hvert år ved dødfødsel, etter uke 22.

Mest sannsynlig har alle en venninne, en søster, en mor eller en kollega som har opplevd at et hjerte har sluttet å slå inni dem. Likevel snakkes det lite om disse barna og hva som skjer med dem i ettertid.

I Sverige og Danmark ble det i 2019 rapportert at stadig flere ønsker å begrave fostre som dør under graviditeten.

– Vi må tenke barnegraver på en helt annen måte enn tidligere, sa kirkegårdssjef Lars Öhrn til den svenske avisen Dagen tidligere i vinter.

I Norge er det ikke mulig å oppdrive nasjonale tall, men gravferdsetatene rundt om i landet forteller at andelen foreldre som ønsker begravelse for fostre og dødfødte har vært høy over flere år. I perioden 2009 til 2019 har det i Oslo kommune vært 502 kistegravlegginger av fostre og dødfødte barn der de pårørende selv har valgt denne gravferdsformen. I samme periode har det vært 73 urnenedsettelser.

Hvis ikke foreldrene selv ønsker å gravlegge, er det sykehuset som tar seg av det. Disse tallene kommer i tillegg. Ullevål sykehus i Oslo gravlegger mellom 240 og 300 fostre i året.

– For oss er det viktig å understreke at uansett hva man ønsker i en slik situasjon, er det opp til foreldrene. Det er ikke slik at det å ha en seremoni eller en grav å gå til er riktig for alle. Men for noen er det helt nødvendig for å få en avslutning og komme seg videre, sier sykehusprest ved Ullevål, Ida Faye.

Den første og siste kjøreturen

Det sterkeste minnet Gina Sneve Hansen har fra den dagen datteren hennes ble begravet, er kjøreturen fra sykehuskapellet til gravplassen. Det tar omtrent 20 minutter å kjøre den strekningen, og hun har kjørt den tusenvis av ganger før. Men denne dagen kjører hun med sin døde datter i baksetet.

Barnesetet er byttet ut med en hvit, liten kiste.

– Jeg husker jeg snudde meg og så på kista hele tiden. Det var en helt absurd følelse. Hennes første og siste kjøretur.

[ Les flere aktuelle saker på vl.no ]

LES OGSÅ: Den danske kulturministerens datter døde bare uker før termin: – Hun var mye mer enn en sorg. Hun var fin i seg selv

Dobbelt så stor tvillingsøster

Over sofaen til Gina Sneve Hansen henger fire store, innrammede plakater med omrisset til små babykropper. Omrissene viser den faktiske størrelsen de fire barna hennes var da de ble født. Nederst på plakatene står det skrevet lengde, vekt, dato og sted for fødselen.

Helt til venstre henger Leah Amine, født 3. april 2008. Hun er litt lengre enn en melkekartong. Ved siden av henne henger Emma Victoria, født 12. april 2008. De to er tvillingsøstre, enda de er født på forskjellig dag og Emma er over dobbelt så stor som Leah.

Som barnehagelærer har Gina Sneve Hansen alltid vært glad i barn. Hun tror kanskje det er derfor hun valgte å bli gravid som 20-åring. I sjuende uke fikk hun beskjed om at barnet i magen ikke levde.

– Det var trist, men det føltes ikke så håpløst siden det var så tidlig og det var første gang vi forsøkte, forteller hun.

Det gikk ikke lang tid før hun og samboeren, Svenn-Atle, ble gravide igjen. 17. oktober 2007, nøyaktig fire år etter de var blitt kjærester, fikk det unge paret beskjed om at det var to bankende hjerter på ultralyden. Uten et eneste tvillingpar i familien var beskjeden overraskende, men etter hvert som ukene gikk begynte både familie og venner å glede seg til de to jentene skulle komme.

I februar 2008 oppdager legene at Emma er dobbelt så stor som Leah. Etter dette er den vordende tvillingmammaen inne til ukentlig sjekk på Rikshospitalet for å følge med på tvillingene. Når hun er 25 uker på vei oppdager legen at det mest sannsynlig er snakk om en morkakesvikt, men bare for Leah – ikke for Emma. «Hvis Leah overlever vil hun mest sannsynlig bli en grønnsak», var beskjeden fra legen.

– Det var en innmari tøff beskjed å få. Hva gjør jeg nå, tenkte jeg. Men så blir det sånn at det er barna dine uansett, og jeg tenkte jeg måtte gjøre det beste ut av det, forteller Hansen.

LES OGSÅ: Mannen hennes tok på seg joggeskoene, løp ut og kom aldri tilbake. Karen Marie Berg venter på at lettheten i livet skal vende tilbake.

To blir til én

Bare en uke senere våkner hun med sterke smerter i magen, tidlig på morgenen. På Fredrikstad sykehus er beskjeden klar: Det ene hjertet har sluttet å slå. Kroppen går inn i rier og gjør seg klar for å kvitte seg med det døde barnet. Men Leah vil ikke ut. Hun blir inne i magen, sammen med tvillingsøsteren sin.

Gina Sneve Hansen blir liggende på sykehuset med to babyer i magen – en død og en levende. Hun kan ikke røre seg og blir overvåket 24/7.

Det tar to uker før Leah endelig blir født. Legene tar henne med og løper av gårde så fort hun er ute. Etter et par timer kommer de tilbake og spør om moren vil holde henne. For første og siste gang holder Gina Sneve Hansen den døde datteren i armene, mens den andre datteren sparker viltert inni magen hennes.

– Det var viktig for meg å se henne. For når du mister i dødfødsel er det ingen andre enn deg som kjenner det lille barnet. Alle drømmene og tankene jeg hadde falt i grus. Samtidig var jeg heldig. Jeg gikk jo ikke tomhendt fra sykehuset slik mange andre gjør. Men de skulle vært to.

Trengte en grav å gå til

Det er vanskelig for henne å huske tiden etterpå. Hun husker at hun sa ja til å få snakke med en prest, og at presten spurte om hvordan de ønsket å begrave Leah.

– Jeg husker jeg tenkte: «Du kan ikke spørre om det nå! Jeg har ikke kommet dit ennå».

Presten listet opp noen alternativer for det unge paret. Han sa blant annet at Leah kunne legges i en fellesgrav sammen med andre døde barn. Paret valgte å begrave datteren sin og få en egen grav å gå til.

– Jeg tenkte at jeg måtte ha noe jeg kunne dra til og sørge ved, når ting blir tungt. Jeg ville vite akkurat hvor hun var.

Mor fikk ikke se barnet

Leah ligger begravet under et eiketre, ti minutters kjøretur fra huset til Gina Sneve Hansen og familien. Leahs stein er den første barnegraven man kommer til på gravstedet. Foran den hjerteforma gravsteinen er det fylt opp med engler, lys, blomster, hjemmeperlede hjerter og små vindmøller i sterke farger. På steinen står det bare én dato.

Det finnes mange flere slike gravsteiner i Norge. I 1997 kom en ny gravferdslov som stadfestet at alle dødfødte barn har rettmessig krav til egen grav.

Frem til 1940-tallet var det vanlig at barn ble født hjemme. Da var det foreldrenes eget ansvar å gravlegge de dødfødte barna, og som regel fikk de sin egen grav eller ble lagt sammen med en voksen i en familiegrav.

Fra slutten av 2. verdenskrig og utover begynte derimot barn å bli født på sykehus. Frem til starten av 1980-tallet var det da vanlig at dødfødte barn ble tatt bort fra moren sin med en gang de ble født. Disse mødrene fikk aldri se barna sine igjen.

Sykehuset tok seg av alt. Mange av barna ble lagt i en pappeske som ble lagt i fotenden av en fremmeds grav. Verken foreldrene eller de som eide graven fikk vite noe.

I løpet av denne perioden regner man med at tusenvis av norske barn blir lagt i jorda uten at foreldrene visste noe som helst. Det ble ansett som skadelig for foreldrene å ta farvel med barna.

I 2005 avslørte TV 2 hvor mange barn som ligger gravlagt i fremmedes graver uten at pårørende har visst om det. Det fører til et rundskriv fra departementet i 2006, som gir foreldre rett til å finne ut hvor barnet ble gravlagt, hvis det er mulig.

Kirkens tilbakeholdenhet

Etter TV 2s avsløring var det flere norske foreldre som ønsket å ha begravelsesseremonier for barna de hadde mistet for 20-30 år siden.

Én av prestene som holdt flere slike begravelser, er Bent-Inge Misje. Han jobber for tiden med å gi ut en bok om dødfødsel, der han særlig ser nærmere på hvordan Den norske kirke har forholdt seg til de dødfødte barna.

– Det overrasket meg å se hvor tilfeldig alt var. Det var ingen tanke rundt dødfødsel, ikke noe system. Praksis var ulik fra sted til sted. Jeg synes også det var overraskende å se hvordan kirken tilpasset seg samfunnets normer. Det har i liten grad vært en egen kirkelig tenkning om disse barna, i stedet inntok kirken standpunktene som var rådende i samfunnet, forteller Misje.

Gjennom kristendommens historie har det vært diskutert om ufødte barn kan komme til himmelen. De var jo ikke døpt, noe som var problematisk i lys av læren om arvesynden.

Dette har hatt betydning for hvordan kirken forholdt seg til dødfødte barn, men samtidig peker Misje på en dobbelthet i det hele:

Han viser til kirkens sterke standpunkt i abortdebatten på 1970-tallet, hvor fosterets verdighet ble understreket, gang på gang. Misje mener håndteringen av barn som dør i mors mage, utfordrer kirken på spørsmålet om menneskets verdi.

I forbindelse med arbeidet med boka spurte han tidligere biskop Per Lønning om akkurat dette. Den tidligere biskopen tok da selvkritikk:

– Vi hadde stort fokus på kampen mot abort, men vi så ikke sammenhengen mellom behandlingen av barnet i mors liv og behandlingen av dødfødte, innrømte Lønning.

LES OGSÅ: Hvis hun hadde kunnet fylle ut et skjema, ville ikke Linda Gabrielsen krysset av for et ekstra kromosom: – Men gutten min, som nå er seks år, er en gave jeg ikke visste jeg ville ha.

Helt ned til tolvukersgrensen

I 37 år har Ida Faye jobbet som sykehusprest. Hun har brukt mye tid på hvor grensen skal gå for å holde begravelser for dem som dør i mors liv.

Det forandret seg den dagen hun ble bedt om å begrave en som var nær tolvukersgrensen. Hun ble stående i gangen bak sykehuskapellet og snakke til seg selv: «Ida, du må tørre å se dette fosteret. Nei, barnet. Jeg må si barnet.» Hun fortalte seg selv at hun ikke kunne la sin egen angst hindre foreldrene, selv om hun egentlig ikke orket å forholde seg til den lille skapningen. Så tok hun seg sammen, og åpnet den bitte lille vaskekluten foran seg. Det skulle hun være glad for senere da foreldrene fortalte at de ville ha åpen kiste under seremonien.

– Takk og lov for at jeg så først! Hvis ikke hadde jeg sagt det var helt klinkende umulig å vise frem noe så lite. Men de fikk åpen kiste og jeg fikk være med å lage den siste seremonien for barnet deres, forteller Faye.

Ingen foster, bare barn

Etter det tenkte hun at nå hadde hun ingen grenser lenger. Hun har sluttet å si foster.

– Alt er barn. For foreldrene er alt barn, sier Faye.

Likevel finnes det formelle grenser å forholde seg til. Praksisene på norske sykehus varierer, men på Ullevål er det slik at alt som blir abortert før tolvte uke blir destruert, det vil si brent. Alt etter tolvte uke ivaretas og legges ned enten i kiste eller urne. Ofte tar foreldre som ikke har ønsket å ha noe med fosteret å gjøre, kontakt i ettertid. Da kan prestetjenesten hjelpe dem med å finne ut hvor barnet ligger.

– Det har noe med menneskeverd å gjøre. Vi har respekt for det, verdsetter det og ivaretar det. Jeg er ganske bevisst på å si mamma og pappa, for det er det de er. Barnet som har dødd har gjort dem til mamma og pappa. Ingen skal frata barnet det store at foreldrene ble foreldre, sier Faye.

Hun forteller at hun også har hatt seremonier for dem som selv velger abort etter 12. uke. Hun mener det er en sorg som er blitt forbudt: Sorgen for den mammaen som ikke hadde andre alternativer til å ta abort.

– Vi tror vi har et valg mellom godt og ondt, men vi har ikke det. Vi har et valg mellom det minste ondet, og det minste ondet for meg vil være annerledes enn det minste ondet for deg. Hvem av oss kan dømme den moren som sier: «Det beste for barnet mitt er at det ikke skal få leve?» Jeg synes det er skrekkelig, men vi må ha respekt for det og støtte henne i det.

En barnevogn og en død baby

I 2007 har Jannike Mittet (35) allerede opplevd å miste to barn i magen. Hun er fire måneder på vei når hun for tredje gang får beskjed fra legen om at de ikke finner noe hjertelyd på det fire måneder gamle barnet i magen hennes. Legen ber henne dra hjem, og gir henne medisinene kroppen trenger for å støte barnet ut i løpet av de neste dagene.

På vei hjem fra legen tenker Mittet på barnevognen hun har bestilt på eBay. Den skal hentes i Manchester dagen etter. Hun og mannen bestemmer seg for å fly over likevel, som planlagt. Det kan jo være de vil trenge vognen senere.

På Torp flyplass møter hun en gammel kjenning.

– Jannike, så koselig å se at du er gravid! sier han.

Hun ser ned på kulen på magen, smiler og takker, men inni henne er det som hun rives i stykker.

Samme kveld, på Manchester flyplass, triller Jannike Mittet den splitter nye vogna gjennom avgangshallen. I magen ligger en død baby.

Det er flere hundre mennesker der ute som ikke har fått tilbud om å ha en minnestund.

—   Jannike Mittet, gravferdskonsulent

LES OGSÅ: Fosterdrap, tvangsføding, mørkemenn og strikkepinner. Er det egentlig rom for nyanser i abortdebatten?

Farvel bitteliten 

I dag er Jannike Mittet gravferdskonsulent. Hun jobber i begravelsesbyrået Den siste reisen. Her finnes ingen grå gravsteiner på utstilling slik som i de tradisjonelle byråenes lokaler. I stedet er det første som møter deg en monter fylt med diamantringer. Den siste reisen er aller mest kjent for sine utradisjonelle begravelsesalternativer, som å spre asken i verdensrommet eller skape dem om til en diamantring til å ha på fingeren.

På bordet foran oss står en liten kurv fylt med små klesplagg, alt fra underbukser til luer. De minste luene er ikke større enn tuppen på en pekefinger. Flere har små, matchende perler eller broderier. Over hele landet sitter det folk og strikker og syr disse klærne før de sender dem til Jannike Mittet og Den siste reisen.

Noen ganger er fostrene de begraver så små og skjøre at det blir vanskelig å vise dem frem. Da må gravferdskonsulentene trå forsiktig. Foreldrene kan få holde barnet, men da pakket inn i tepper eller små klær. De aller fleste er så små at de fyller ikke halve kista på 40 centimeter, og da er det fint å legge noe rundt, forklarer Mittet.

Klærne og strikketeppene er en del av Den siste reisens nyeste program for dem som mister barn i magen. Farvel bitteliten ble lansert 1. januar i år. Programmet tilbyr så mye eller så lite hjelp man måtte ønske når et barn dør – inklusivt en barnegravstein om ønskelig.

Det er viktig for Mittet, og kollega og daglig leder Pia Cyrén, å kalle opplegget et «program» og ikke en pakkeløsning, slik begravelsesbyrå ofte tilbyr når noen dør.

Her kan foreldrene velge selv: Vil de stelle barnet, legge det ned i en kiste, ha på klær – eller vil de ha hjelp? Tilbudet er ikke noe begravelsesbyrået selger, men noe de gjerne deler og gir bort til dem som velger å ha en gravferd. Så kan foreldrene velge om de vil ha en liten seremoni, en full bisettelse, eller noe stille og rolig i sykehuskapellet. Det er Nav som finansierer gravferdene til alle barn som dør før de er fylt 18, uansett hvor små de er.

Håpet til Mittet og Cyrén er at også de som dør før uke 22 skal kunne få en verdig avslutning.

– Om du mister barnet ditt i uke 21 eller 22 er sorgen akkurat like stor, og du har ønsket deg det barnet akkurat like mye. Grensen er der for at det ikke skal bli for mye for helsevesenet å håndtere, men det er likevel viktig at de som trenger det, får tilbudet. Vi vet at de som jobber på sykehusene har et ønske om å kunne tilby et slikt program som vi gjør, sier Pia Cyrén.

VÅRT LANDS SAMLIVSPANEL: «Nettlivet er en forstyrrelse i mange samliv»

Ser et tydelig behov

Jannike Mittet har til sammen mistet 11 barn i magen. Hun er opptatt av å understreke at hun aldri snakker om sine egne erfaringer i jobben som gravferdskonsulent, men hun legger heller ikke skjul på at erfaringene har formet henne.

– Siden jeg har valgt å være åpen om det jeg har opplevd, har jeg også fått høre veldig mange historier. Mange forteller at de er flaue over å ha mistet et bittelite barn, fordi på sykehuset og andre steder er dette som regel et «foster». Mange føler de har en sorg som ikke er godtatt. De blir fortalt at det er «naturens gang», at de bare må prøve igjen. Det kan være fryktelig sårt, sier Mittet.

Selv opplevde hun aldri å få noe tilbud om å begrave noen av sine dødfødte barn.

– Jeg har mistet barn som ikke har vært store nok. Jeg skulle ønske jeg i det minste kunne fått et valg. Det er flere hundre mennesker der ute som ikke har fått tilbud om å ha en minnestund. Jeg sier ikke det er slik at alle må ha en grav å gå til, men det finnes også andre alternativer, slik som minnelund for eksempel. Andre tenker de vil legge det bak seg i stillhet og gå videre. Det er også helt i orden.

Mittet og Cyrén understreker at de ikke er ute etter å skape noe behov, men at de opplever at det er et behov der ute som ikke blir dekket. Flere av dem de snakker med ønsker å markere tapet sitt på et eller annet vis.

– Veldig mange ønsker å skape et godt minne av en vond tid. De ønsker å få lov til å ta med seg noe vakkert og kjært ut av en så rå og hudløs hendelse. De trenger en avslutning for å komme seg videre, sier Mittet.

Å miste et barn er som å gå i krypkjelleren, under den andre kjelleren.

—   Ida Faye, sykehusprest

En dåp uten vann

På Ullevål sykehus har Ida Faye funnet frem en liten hvit ringperm, på størrelse med et A5-ark. Inni den har hun spart på et titalls begravelsesprogram. Programmene er hjemmelagde, printet på fargede ark, snørt sammen med silkebånd og sløyfer, noen skrevet for hånd med løkkeskrift. På noen av forsidene er det bilder av bitte små hender eller føtter, på andre er det bilde av et lite ansikt som ser ut som det sover, og på noen er det kun tegnet et stort rødt hjerte.

Mange av barna har rukket å få navn, andre har bare skrevet «Vårt barn» eller «Vår lykkegave». Felles for alle er at de bare har én dato.

– Jeg gir dem muligheten til å lage sine egne begravelsesprogram så får en mulighet til å ta del i sorgprosessen. Det ligger masse bearbeidelse i dette, forklarer Faye.

Hvis foreldrene hadde tenkt til å døpe barnet, bruker Faye ofte deler av dåpsliturgien – bare uten vann. Så velsigner hun barnet.

– Sorgen er kjærlighetens pris. Sånn er det bare. Når man mister noen, sier man gjerne at man går i kjelleren. Å miste et barn er som å gå i krypkjelleren, under den andre kjelleren.

Det har samfunnet overraskende lite toleranse for, mener sykehuspresten. Hun innrømmer at hun selv ofte har lurt på hvordan man kan sørge sånn over et barn man ikke har hørt stemmen til, eller har andre minner fra enn i magen.

– Jeg har kommet frem til at det handler om at vi tenker at barn skal leve. Slekt skal følge slekters gang. Det er det som er naturlig. Når barn dør, gjør det noe helt grunnleggende med oss – uavhengig av hvor små de er.

MER OM DØDFØDSEL:

• Min tro: Den danske kulturministerens datter døde bare uker før termin

• De som ikke så dagens lys: Den norske kirke vil lage bedre ritualer

• Min tro: Da Silje Kvamme Bjørndal satt med sitt dødfødte barn i armene, kjente hun seg trygg på at Gud bar dem begge