– Jeg har jo ikke sans for herlighetsforkynnelse, men den positive begeistringen må vi formidle

– Da jeg var ung, var jeg så stolt av å være med i et kristent ungdomsmiljø. Vi følte vi var med på seierslaget. «Det er dette verden trenger, det er dette som er sant, vi må ha mer dette», tenkte vi. Det var en så sterk Kristus-tro.

Helga Haugland Byfuglien funkler når hun forteller om ungdomstiden i KFUK-KFUM i Bergen.

Hun skulle ønske Den norske kirke kunne finne tilbake til noe av entusiasmen og gleden hun opplevde i ungdomstiden. Til tross for sekularisering, nedgang og konflikter: Kirken er fremdeles først og fremst et gledens sted.

– Det er et budskap som gjør at vi ikke bør være introverte. Vi skal ut! Jeg har jo ikke sans for herlighetsforkynnelse, men den positive begeistringen – den dype gleden av å være elsket og tilgitt – den må vi formidle, sier Byfuglien.

Søndag holder hun avskjedsgudstjeneste i Nidarosdomen som preses, ledende biskop i Den norske kirke.

Å representere

Vi sitter på Byfugliens kontor i Kirkens hus i Oslo sentrum. På veggen er det bilder av Byfuglien som hilser på pave Benedikt XVI, og fra en kirketrapp der hun står sammen med kong Harald.

En av oppgavene i jobben hun har hatt er nettopp å representere kirken i store nasjonale og internasjonale anledninger. Det er et stort ansvar.

Sommeren før Byfuglien skulle tilsettes som fast preses i 2011, fikk hun kjenne ansvaret ekstra sterkt på kroppen.

Hun ble oppringt av NRK lørdag 23. juli. De ville hun skulle kommentere hendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya i studio.

Der ble hun sittende det meste av dagen.

– Jeg hadde ikke tid til å forberede meg, og alt gikk direkte. Men man skal heldigvis ikke prøve å være verdensmester, det er ikke det som er poenget. Man håper jo å si noe meningsfullt, noe som er til trøst.

Dagen etter holdt hun gudstjeneste i Oslo domkirke. Hun hadde nesten ikke hatt tid til å forberede prekenen.

– Der og da tenker du heldigvis ikke på at dette sendes på skjermer over hele verden. Og poenget er ikke at du skal få gode skussmål, at det er du som skal få all oppmerksomheten. Men etterpå er jeg likevel sårbar. Det er mye egenrefleksjon, «hvorfor sa jeg det, hvorfor sa jeg ikke det». Da er jeg ganske selvkritisk.

---

Helga Haugland Byfuglien

• Biskop i Borg fra 2005 til 2011. Preses fra 2011.
• Generalsekretær i ­Norges KFUK-KFUM fra 1997 til 2005.
• Ordinert til prest i 1981.
• Holder søndag sin siste gudstjeneste som preses i Den norske kirke, i Nidarosdomen

---

Hjelper ikke at presten gråter

– Jeg tenkte på hvor utfordrende slike nasjonale begivenheter må være da jeg så biskop Kari Veiteberg forrette i Ari Behns begravelse.

– Ja, det er vanskelig. Kari Veiteberg bar på mange måter den begravelsen, hun roet det hele ned, trygg og varm. En erfaren prest sa til meg en gang at det ikke hjelper noen hvis presten gråter i en begravelse. Det har jeg en høy bevissthet om. Det handler om å være bevisst om at man selv ikke er hovedperson, og om hva man representerer.

– Hvordan forbereder du deg da?

– Jeg husker spesielt én begravelse da jeg gikk rundt og rundt i sakristiet, og leste talen om og om igjen, for å lære når det ble vanskelig for meg, når tårene kom frem. Og så blir jeg veldig rørt i begravelser jeg ikke er prest i. Jeg har lurt på om det har vært en oppdemming av alle de gangene jeg ikke har kunne gråte.

– Har du lett for å gråte?

– Ja, jeg har nok det. Da Marit Bjørgen gikk først over målstreken for eksempel. Eller av filmer. En av ynglingsfilmene mine er Broene i Madison County, som jeg har sett mange ganger. «Gråter du av denne nå igjen?» spurte mannen min sist gang vi så den.

Å representere Den norske kirke innebærer også å være en kirkelig talsperson i offentligheten.

Det er ikke den oppgaven Byfuglien har vært mest trygg på som preses, forteller hun.

Hun forteller hun sa ja til presesvervet «med angst og beven» for ni år siden. Hun visste hun hadde mange sterke lederegenskaper. Men hun er ingen politiker, sier hun selv.

– Jeg mente jeg hadde noen begrensinger der. Jeg hadde ingen politisk erfaring, og var ikke vant til å være i offentlige debatter. Men da har jeg søkt råd hos andre. Jeg har tenkt at forventingene som stilles til denne rollen utløser det som skal til. Det viktigste er at man må være seg selv – og jeg er ikke en veldig ambisiøs person.

To kvinner på praktikum

I 1976 åpnet Menighetsfakultet praktikum for kvinner, etter mange år med heftige diskusjoner om kvinners prestetjeneste.

På Dagsrevyen intervjuet nyhetsanker Einar Lunde en 26-år gamle Byfuglien. Hun var én av to kvinner i den første klassen med elever av begge kjønn.

Selv om det var mange kvinnelige studenter på MF, var det svært få som skulle bli prester. Men Byfuglien visste det var prest hun skulle bli. Likevel stod hun ikke på barrikadene på denne tiden. Da hun begynte på praktikum, fokuserte hun ikke på kvinneprest-spørsmålet.

– Lå det ikke en slags ambisiøsitet i å velge presteyrket på denne tiden?

– Joda. Jeg var litt sånn, «dette skal jeg klare like godt som deg, ikke kom her og kom her og si at jeg ikke kan være en like god prest som deg». Det lå nok noe der. Og jeg var veldig skeptisk til de som sa det handlet om teologi, og ikke person eller kvinnesyn. Men vi var så opptatt av ikke å provosere mer enn nødvendig.

Som preses har hun blitt sjefen til mange av de mannlige medstudentene for den tiden.

– Kan du føle litt skadefryd over det?

– Egentlig ikke. Det de mente var ikke truende for meg. Vi ble utfordret til å vise respekt for de som hadde et annet syn. Og det er veldig viktig for meg at de som er i et mindretall i dette spørsmålet opplever at det er rom for dem i kirken.

– Tror du kvinner er prester på en annen måte enn menn?

– Prester er prester på ulikt vis, også uavhengig av kjønn. Men jeg mener nok at det er en kjønnsforskjell. Min forkynnelse bærer preg av at jeg er kvinne, at jeg er ektefelle, at jeg har født barn. Samtidig har jeg i store deler av mitt yrkesliv vært en del av en mannskultur.

Av og til har hun lurt på om folk hadde behandlet henne annerledes hvis hun hadde vært en buldrebass med stor biskopmage. Hvis hun hadde sluppet å tenke på hva hun kommuniserte hvis hun tok på, eller lot være å ta på, leppestift, maskara eller øredobber.

«Hvordan være kvinne i denne rollen?» er et spørsmål hun har stilt seg. Byfuglien forteller om en internasjonal leder som flere ganger måtte spørre henne om hun «virkelig var biskop».

– Men jeg har egentlig ganske lave skuldre i forhold til dette. Men jeg så avisen Dagens overskrift på deres avskjedsintervju med meg var «Håper på mer tid med barnebarna». Da tenkte jeg at det ble løftet opp et forventet kvinnesvar, for svaret mitt var nok mer enn dette.

Min forkynnelse bærer preg av at jeg er kvinne, at jeg er ektefelle, at jeg har født barn. Samtidig har jeg i store deler av mitt yrkesliv vært en del av en mannskultur.

—   Helga Haugland Byfuglien

Fremtiden

Når hun flytter ut av preseskontoret i Kirkens hus, vil vi ikke se mye til preses emeritus i avisspaltene.

Byfuglien har ingen planer om å bli en kommentator fra sidelinjen.

Men hun har klare tanker om hvilke utfordringer som ligger foran Den norske kirke.  Dårlig rekruttering til kirkelige yrker er en bekymring. Synkende dåpstall er en annen.

Det har biskopene i Den norske kirke prøvd å gjøre noe med. I starten av januar sendte de ut et brev om dåpen som skulle leses opp i alle kirker. Kritikken lot ikke vente på seg.

– Å finne balansen mellom det allmenne og «den harde kjernen» er veldig vanskelig. Ikke alt i uttalelsen vår var innertier, men synes ikke kritikken mot dåpsteksten treffer veldig godt. Det er vanskelig å kommunisere hva dåpen er, og samtidig få frem den teologiske dybden i den.

Hun synes det er interessant at kritikken først og fremst kommer fra fagteologene.

– De er fagpersoner på teologi. Det er noe helt annet å stå på en prekestol eller å snakke på TV. Folk er nødt til å forstå hva vi sier, det hjelper ikke å si det rette når ingen forstår hva vi prøver å si. Samtidig kan ikke kirken gå på akkord med det å være kirke. Kirken er best når kirken er kirke.

Av med biskopstemmen

Vi nærmer oss slutten av intervjuet. I det Byfuglien tar på seg ytterjakke og skjerf for å bli med ut på fotografering, tikker det inn en tekstmelding fra redaktørene i Vårt Land.

De vil spørre den avtroppende preses om IS-kvinnen, homostrid og klima.

Byfuglien sukker, og tar av seg skjerfet igjen.

– Skal vi ta det med en gang? spør hun.

Nå tar hun også på seg biskopstemmen igjen.

– Jeg er glad for at statsministeren tok det valget som hun kalte et moralsk valg. Jeg synes det har vært en merkelig debatt etterpå, der politikerne kappes om si at de har forsøkt å få barnet hjem alene, og om barnet er «sykt nok».

– Hva synes du om at Frp bruker denne saken for å gå ut av regjering?

– Det tenker jeg ikke at det er naturlig at jeg uttaler meg om, svarer Byfuglien kort.

Så tar hun skjerfet på, og biskopstemmen av, og går ut i den lyse januarmorgenen.