Hvert år oversvømmes øya Tuvalu

Nå – i månedsskiftet januar-februar skjer det: Den årlige «King tide». Vi kan kanskje oversette det med «megahøyvannsperioden». Hvert år skjer det, og hvert år må tuvaleserne forsøke å redde det som reddes kan. I januar-februar kommer det ekstreme høyvannet inn over det flate landskapet.

Men King tide er bare en forsmak på det som en dag vil skje. En dag vil det nemlig bli totalt ubeboelig her. En dag må alle forlate Tuvalu for godt. Og den dagen kan komme snart – mye raskere enn hva noen har forestilt seg tidligere.

Tuvalus folk fikk mye oppmerksomhet under Paris-forhandlingene i 2016. I det daglige snakker ikke folk flest om den kommende katastrofen, men likevel er det et tema som dirrer under overflaten.

Tuvalu er verdens tredje minste stat og blant verdens mest isolerte. Hovedstaden Funafuti har 4000 av de drøye 10.000 innbyggerne i landet. Høyeste punkt på koralløya er fire meter.

Allerede nå merkes havnivåstigningen – særlig nå i januar/februar da «King tide» oversvømmer øya. Så sent som for fire år siden ble området hardt rammet av en syklon som er den verste som har herjet her i manns minne.

Et mylder av kirker 

Det er et lite mylder av kirker og menigheter i Funafuti, og George Van (65) er pastor i Syvendedags-Adventskirken i Tuvalu. Van er åndelig leder for en trofast menighet og bor i et enkelt hus som er tydelig preget av naturkreftene, hele den ene veggen er sprukket på langs etter den siste syklonen. Rett over veien ligger menighetshuset hans og ved siden av er det en skole som drives av Adventskirken.

Van var pastor i Salomonøyene i 25 år før han kom til Tuvalu. En av hans sønner bor her, og dermed også tre barnebarn.

– Klimaendringer er, kanskje merkelig nok, ikke så stort tema hos mange. Folk lever sine liv en dag av gangen, og de gjør ingen forberedelser for den dagen som unektelig kommer. De som snakker om temaet, er politikerne her i landet, men folk flest snakker ikke så mye om det, sier pastoren.

– Er grunnen at de vil undertrykke det – glemme det?

– Folk blir minnet på om det stadig vekk. Om de forsøker å undertrykke det er jeg usikker på. De bygger sine hus. De passer sin jobb – hvis de har en. Veldig mange mennesker her kommer fra en av de andre åtte øyene. Mange kommer hit for å få jobb eller utdannelse – og noen kommer fordi forholdene når havet stiger er enda mer dramatiske andre steder enn her. Det betyr at det er trangt om plassen i Funafuti. Det bor svært mange mennesker i hvert hus, så utfordringene føles ofte langt større i det daglige enn den havstigningen som er på vei.

– Du har sønn og barnebarn som kanskje ikke kan bli boende her?

– Jeg har inntrykk av at de tenker at når den tid kommer så får de ta konsekvensene da. Vi har «King tide» nå på nyåret og da siger vannet inn i bakken. Det betyr at det blir nesten umulig å dyrke jorden, siden grunnvannet blir så salt. Det er selvsagt en direkte konsekvens av havnivåstigningen som folk virkelig merker på kroppen, og det er kanskje en større bekymring. Det betyr at tilgangen på grønnsaker er blitt svært begrenset de siste årene. Grunnen til at vannet siger inn er at hele atollen er et porøst korallrev – og ikke fjell, forklarer pastoren.

Selv om menigheten ikke er så opptatt av utfordringen som kommer, så tar pastor George Van opp klimaendringene i sine prekener.

– Ja, absolutt. Jeg har snakket mye om ozonlaget tidligere. Nå er det snakk om havnivåstigning.

«Verdens ende» er så nær at vi må forberede oss på å leve videre i den neste verdenen.

—   George Van, pastor i Syvendedags-Adventistkirken i Tuvalu

Bare én utvei

Tuvalu har ingen aviser eller TV, bare en lokalradio som kun sender på tuvalesisk.

– Eliten i politikken og folk med lang utdannelse er opptatt av fremtiden. De er gjerne sinte. De ser på situasjonen som at det er snakk om «dere og oss» – at det er Vesten som har skapt situasjonen vi er kommet i, sier Van.

Han tror ikke det vil være noen mulig, permanent løsning å bygge vegger eller diker rundt øyene.

– Det er ekstra trist å oppleve at et land som Australia faktisk viser oss en kald skulder. Og med Trump i USA ser det ikke akkurat lyst ut med tanke på eventuell bistand derfra, sier Van.

Men Van er sterk i troen, slik også menigheten hans er:

– Folk tenker at Gud har latt oss bo her i generasjoner og at Guds vilje vil skje også nå. Så dersom vi må flytte en dag er også det Guds vilje. «Verdens ende» er nær, så nå må vi bare forberede oss på å leve videre i den neste verdenen. Kanskje det tross alt kan bli en bedre verden, sier pastor George Van med et trist og sørgmodig smil.

– Jeg tror på Gud

Sakema Maemae i Nauti Preschool er barnehagelærer. Hun jobber sammen med to andre ansatte i en barnehage med 31 barn i alderen seks måneder til fem år. Alle barnehager er gratis i Tuvalu, men maten de spiser har barna med seg hjemmefra. Nauti Preschool eies av den lutherske menigheten i Funafuti og får statlig støtte som de andre barnehagene her.

– Jeg kommer fra en annen øy i Tuvalu, Vaitupu. Når vi opplever tsunamier der kommer bølgene skyllende inn og de går langt oppover veggene. Vannet fosser inn over øya – helt inn til sentrum av Vaitupu der kapellet vårt ligger. Husene nærmere sjøen blir ofte sterkt skadet. Og det skjer stadig oftere, sier Sakema.

– En dag må kanskje du og din datter forlate Tuvalu. Hva tenker du om det?

– Jeg tror på Gud. Jeg tror han vil beskytte oss… Slik at vi kan fortsette å bo her. Jeg er ikke sint. Men mitt ønske og oppfordring til dere er å redusere forurensingen slik at prosessen kanskje kan stoppes en dag. Det er min inderlige oppfordring, sier Sakema. Hun føler også det er naturlig at Vesten bidrar til å hjelpe tuvaleserne i den sitasjonen de er kommet i.

– Jeg vil ikke være flyktning

Sopoaga Saofatu, generalsekretær i Tuvalu Røde Kors, sier det slik:

– Alle våre tradisjoner, hele vår kultur og etter hvert også språket vårt vil forsvinne. Hvis vi må flytte vil alt dette være i fare. Vår identitet som tuvalesere forsvinner og blir erstattet med at vi blir migranter eller klimaflyktninger. Jeg vil ikke ha det på meg at jeg er flyktning. Jeg vil ikke være det.

Tuvalu Røde Kors har en fast stab på fem personer og en lang rekke frivillige.

På alle øyene har organisasjonen bygget opp nødlagre for å være bedre forberedt på krisene som ubønnhørlig vil komme: uvær og springflo, orkaner og sykloner. Den siste var altså i 2015 og var en tropisk syklon. Tuvalu mottok da hjelp fra andre land. Det var store ødeleggelser på infrastruktur, men heldigvis var det ingen mennesker som omkom.

Om den syklonen var en konsekvens av menneskeskapte klimaendringer er usikkert, men ingen i Tuvalu hadde opplevd lignende uvær. Likevel er Saofatus oppfatning at folk flest ikke hele tiden går rundt og tenker på havnivåstigningen:

– Det folk er mest opptatt av er det de merker i det daglige. Nemlig mangel på friske grønnsaker som følge av at det blir så å si umulig å dyrke mat her på grunn av saltinnholdet i bakken. Eldre mennesker som har dyrket sin lille jordlapp kan ikke gjøre det lenger. Det merkes ikke minst når folks inntekter er ganske begrenset. Det er det absolutt ingenting de kan gjøre noe med. Det er en mulighet å legge et betongdekke på bakken og legge jorden oppå, men det blir altfor dyrt for de fleste, sier Saofatu.

– Ingen vits i å bli sint

Sopoaga Saofatu har en to år gammel sønn. På spørsmål om hva han føler ved tanken på at sønnen neppe vil kunne leve hele livet her, blir han stille. Lenge.

– Det er et stort tankekors. Om 20 år vil vi kanskje være her eller kanskje ikke være her. Min sønn vil etter hvert ikke kunne oppleve hva jeg har opplevd. Ja, jeg er svært bekymret for hva konsekvensen blir for oss alle.

Han fortsetter:

– Foreldre flest vil gjerne at barna skal få god utdannelse. At barna skal få en bedre­ fremtid enn hva vi selv har hatt. Men hvilke muligheter har min sønn til det? Hvis han skal måtte emigrere når havet stiger?

– Vi startet industrialiseringen som sannsynligvis er årsaken til det dere opplever nå. Hva tenker du om det?

– Det er ingen vits i å bli sint. Vi må finne de beste løsningene som er mulige – sammen. Det er sammen vi kan overleve. Det gjelder ikke bare oss her i Tuvalu, men hele menneskeheten. Hele verden står i fare! Hvordan kan vi skape en fremtid uten forurensing som ødelegger naturen og miljøet globalt? Vi er siviliserte mennesker og vi må finne svaret sammen!, understreker Saofatu.

– Hva da med en president i USA som ikke synes å tro på menneskeskapte klima­endringer? Blir du oppgitt når du hører det?

– Hmmm. Han er jo president i USA, smiler Sopoaga Saofatu, og fortsetter:

– Trump har sine meninger, men han har ikke sett hvordan folk lider som følge­ av endringene. Han har en helt annen bakgrunn enn oss. Vi lever et enkelt liv, mens han lever «posh» i det ovale kontor. Jeg håper det kommer en dag da han setter seg inn i vår situasjon og ser det hele fra vårt perspektiv. Jeg håper han lener seg frem en dag og tar i et tak for å redde verden, sier Sopoaga Saofatu.

Appell til Norge

Sopoaga har en appell til alle i Norge og i Vesten forøvrig:

– Vi jobber med å få folk til å forstå konsekvensen av havnivåstigningen som kommer. Jeg er veldig takknemlig for at dere er her som reportere og ser med egne øyne hva vi opplever i det daglige. Jeg håper det dere har erfart gjør at flere mennesker der oppe i nord skjønner hvor sårbare vi er!

Tuese Falesa er direktør på Princess Margareths Hospital. Hun er gift og har to barn. Hun var ikke et øyeblikk i tvil om at det var her i Funafuti – hvor hun selv har vokst opp – at hun skulle praktisere som lege.

– Hva føler du ved tanken på at du, og i alle fall dine barn, ikke vil kunne leve hele livet her?

Tuese Falesa blir stille lenge.

– Vi kjemper en tapt kamp

Politietaten i Funafuti har en bemanning på nærmere 60 ansatte. De skal også fungere som sivilforsvar når for eksempel øya overflømmes. Staten Tuvalu har intet militært forsvar. Politietaten, som også er overordnet brannvesenets ansatte med, er etaten som skal håndtere kommende kriser.

Fredrik Leneouti (26) er brannmann. Til sammen er de seks brannmenn. De har ordinær arbeidstid fra 08.00 til 16.00 hver dag. Dagen består i vedlikeholdsarbeid. Alle i brannvesenet er på vakt hele døgnet hele uka.

Fredrik er, som alle andre brannfolk, utdannet politimann ved Politiakademiet i Fiji – 1000 kilometer lenger sør i Stillehavet. Treningen er på fire måneder, og utdannelsen betales av staten.

– Vår jobb er også å sikre folk når vi opplever skikkelig uvær og høy vannstand, sier han.

Under «King tide» er det snakk om å redde både «folk og fe» og selvsagt også hus og infrastruktur på øya. Folk har allerede merket store endringer som følge av høyere havnivå.

– Vi tenker jo på at den dagen kommer da vi blir klimaflyktninger og må forlate Funafuti, sier Fredrik Leneouti.

Søppelberget er øyas høyeste punkt

Walter Pulogo er direktør for Department of Waste Management i Tuvalu og jobber for å finne en løsning på et stadig større avfallsberg i Funafuti.

– Jeg er gift og vi får vårt første barn neste uke, smiler han.

Pulogo er sønn av en av Tuvalus tidligere statsministre, og har utdannelse blant annet fra England.

– Jeg aner jo ikke hva fremtiden for barnet vårt vil bli. Klimaendringene og de påvirkningene vi merker som følge av dem, har ikke skjedd som følge av vår virksomhet på kloden.  Ingen utviklingsland har bidratt med forurensingen – og vi kan heller ikke gjøre særlig mye med situasjonen. USA og Kina synes å gi blaffen – for dem er økonomisk vekst fortsatt det eneste mantraet. Derfor virker det som om vi kjemper en tapt kamp, sier Pulogo, men fortsetter:

– Vi er selvsagt glade for at dere er her nå slik at vi kan få meddelt verden hvordan vi har det, men jeg er ikke sikker på om det hjelper stort, sier han stille.

– De virkelig store forurenserne bryr seg neppe om oss, legger han til, før han forsetter:

– Da Obama kom til makten i USA tente det et håp hos oss, men så fikk vi Trump… Det sier vel alt. De holdningene han står for er de verste vi kan tenke oss. Han fornekter klimaendringene! Han ignorerer alle de vitenskapelige fakta som legges på bordet. Det gjør at vår fremtid ikke vil bli slik vi en stund hadde håpet på, sier han.

– Regner du med at det er en mulighet for at din datter eller sønn vil kunne leve hele livet sitt her i Tuvalu?

– Personlig tror jeg nok ikke det, nei. Landet vi kaller Tuvalu vil i alle fall innen de neste 50 årene opphøre å eksistere.

– Det må føles bittert?

– Ja, det føles bittert. Den dagen vi må etablere oss et annet sted – i et fremmed land – vil ikke vår identitet kunne opprettholdes. Vi vil miste vår verdighet. Hvordan skal vi kunne opprettholde våre tradisjoner og vår kultur når vi skal bosette oss i et helt annet land? I et land der vi bare vil være en liten minoritet?

Walter Pulogo er i 30-årene, og han regner med at heller ikke han vil kunne oppleve sin alderdom her.

– Jeg er redd

– Noen naboland tilbyr oss hjelp, som for eksempel Fiji. Det er et løfte vi har fått fra deres statsminister. Også New Zealand har gitt signaler om noe lignende, men ikke Australia. Vi har alltid sett på Australia som «storebror», men der skifter holdningen til oss fra den ene regjeringen til den andre. Vi føler ikke vi kan stole på dem, dessverre.

– Tuvalu er en del av Det britiske samveldet. Betyr ikke det at også Australia har visse forpliktelser overfor dere?

Walter Pulogo tviler på det, men han har et lite håp når Prince Charles skal besøke øystaten om ikke altfor lenge:

– Hovedtemaet når prinsen kommer hit er jo nettopp klimaendringene. Så kanskje Storbritannia kan bistå oss på en eller annen måte, også med tanke på hvor vi skal dra når vi forlater hjemmene våre en dag.

Sefulu Moses og sønnen Beni (17) er grisefarmere. Grisene befinner seg i binger rett ved vannkanten ut mot det gigantiske Stillehavet. Under «King tide» merker de allerede nå havnivåstigningen. Da frykter de for livet til grisene, siden vannet stiger langt over land og inn i bingene.

Vi spør Beni om hva han tenker om fremtiden:

– Vi snakker om det av og til, men vi forsøker å leve fra dag til dag. Vi føler oss maktesløse. Det er ingenting vi kan gjøre med det. Det føles veldig, veldig vanskelig, sier Beni stille.

LES MER

Hvem kommer til  å bestemme i Norge i fremtiden? Vi har pekt ut 33 politiske talenter.

Hvorfor fortsetter vi å forurense, til tross for alle advarsler? Klimapsykolog trekker frem fem barrierer.

[ Dette blir viktige klima- og miljøsaker i 2020. ]