Les alt for bare 10 kr!

Da morfar ble dødssyk, skjønte moren at sønnens verden snart ville revne

Det tok Jack fire måneder å innse at hunden Sonny var død. Hvordan forklarer man noe abstrakt til én som ikke forstår det abstrakte?

Publisert 09. januar 2020

– Jeg synes vi må snakke mer om døden. Vi venter helt til vi absolutt er nødt, når vi selv er pårørende og sliter med å finne riktige ord, sier Line Anita Kindholm.

Å forstå noe så abstrakt, men samtidig så konkret som døden er ikke lett for et barn. Spesielt ikke for barn med forståelsesvansker. Line og ektemannen har fire barn, en av dem er sønnen Jack med autisme. Å snakke om det endelige i det å dø, var en stor utfordring.

– Det handlet om å finne de rette ordene, men samtidig være ærlig. Følelsesmessig har det vært noe av det vondeste jeg har gjort.

Fallen helt

Line, hennes fire barn og Henrik, far til de to yngste, bor i et generasjonshus i Aukra kommune. Mens familien på seks holdt til i andreetasje, bodde mormor og morfar i første.

– Ungene var like mye nede hos dem som oppe hos oss. Jack elsket morfar overalt på jord, og de var sammen flere timer hver dag. Han var den store helten i hans liv, forteller Line.

Daglig løp Jack ned trappene til etasjen under for å tilbringe tid med besteforeldrene. Morfaren hadde hatt lungekreft noen måneder tidligere, men etter strålingen ble han frisk. Livet var bra igjen.

Men det skulle ikke vare. Da julen nærmet seg, fikk han tilbakefall og ble syk på nytt. Februar 2018 fikk familien beskjed om at det ikke var noe legene kunne gjøre. Hvordan skulle hun klare å forklare dette til sønnen med autisme? Som hun selv sier: Hvordan forklare noe så abstrakt som døden til en som ikke forstår det abstrakte?

Line hadde et dødsfall to år tidligere friskt i minne.

LES OGSÅ: Først fikk sønnen hjernesvulst. Så fikk datteren hjertestans. Livet må leves uten kontroll, innså faren

ANNONSE
Da morfaren til Jack (t.v) og Joe ble dødssyk, visste ikke moren Line hvordan hun skulle forklare dem noe så trist og uforståelig. Hun endte med å lage billedbøker som tok de to yngste sønnene med gjennom hele løpet, fra alvorlige sykdomstegn til kisten kremeres. Foto: Hogne B. Pettersen
ANNONSE

Lang prosess

I 2016 hadde familien sanktbernhardshunden Sonny, et kjæledyr alle i familien hadde sterke bånd til. Han pleide å sove utenfor rommet til Jack, slik at den da syv år gamle gutten hver dag måtte gå over denne åtti kilo tunge hunden da han stod opp om morgenen.

Etter bare et år fikk hunden en svulst på hjernen og døde kort tid etter. Mens hundens bortgang gikk inn på alle i familien, foretrakk ikke Jack en mine. Han stod opp hver morgen som om ingenting var hendt. Det var som han hadde slettet Sonny fra hukommelsen.

– Fire måneder senere hørte jeg plutselig et hylskrik nede fra etasjen til moren og faren min. Jack hadde sett et bilde av hunden på kjøleskapet og begynte å rope «Sonny er død! Sonny er død!». Det tok altså fire måneder før hjernen hadde prosessert det, og jeg orket ikke tanken på å gå på en sånn smell enda en gang, sier Line.

Da hun fikk beskjeden om at faren var dødssyk, begynte hun raskt å angre på at hun ikke hadde snakket med Jack om døden tidligere. For hva nå, når det var den største helten hans som snart skulle dø?

Alarm rundt halsen

Line visste ikke hva hun skulle gjøre. Selv om hun gjennom Jacks liv hadde vært på mange kurs om autisme, hadde hun ikke lært hvordan hun burde snakke om det abstrakte. Hun var på desperat jakt etter rådgivning, og forsøkte å finne ut om det fantes litteratur på området. Ingen visste om noe.

Hver morgen måtte Jack liste seg over den sovende sanktbernhardshunden Sonny, som pleide å sove utenfor rommet hans. Foto: Privat.

Men så en kveld, nokså sent en lørdag, ringte en dame fra Autismeforeningen. De snakket sammen i flere timer og Line ble tipset om å ringe Torill Fjæran-Granum, daglig leder i Spiss, en spesialpedagogisk bedrift som er spesialisert på autisme. Det var hun som ga Line «den fantastiske ideen» om å lage sin egen billedbok.

Faren ville dø hjemme, så Line gikk med alarm rundt halsen i overetasjen og forsøkte å lage boken som skulle forberede Jack på morfarens død.

– Da han var åtte år, hadde han kanskje ordforråd som en fireåring. Dette var ikke tiden for å lære nye ord, så det var viktig å finne de rette ordene. Urne ble krukke med lokk, aske ble jord.

LES OGSÅ: Frode Berg har vært så fylt med hat og hevntanker at det har gjort fysisk vondt

ANNONSE

Alt det vonde

I samarbeid med Fjæran-Granum laget Line dermed to små, personlige bøker – en om at morfar var veldig syk og kom til å dø, som skulle leses i tiden før han døde, og en om at morfar var død og hva det innebar, som skulle leses idet han gikk bort.

Hun fikk faren til å stille opp på bilder der han lå syk på sofaen og i godstolen, slik at Jack skulle være forberedt på hvordan det kom til å bli når morfaren ble virkelig syk. Hun laminerte sidene og holdt de sammen ved hjelp av små metallringer.

– Å få ting visualisert er veldig viktig for autister, og det var viktig å ikke utelate noe. Det du utelater kommer til å være det de fokuserer på.

Hver minste detalj måtte dermed planlegges så det kunne komme i boken. Hun trengte bilder av alt det vonde. Allerede et halvt år før morfaren døde, var alt klart: kirken han skulle bisettes i, kisten han skulle kremeres i, urnen asken skulle samles i, hva som skulle stå på minnesteinen. Det var veldig viktig for Line at det hun hadde forberedt Jack på i bokform, forløp nettopp slik. Hun ville ha en gjenkjennelsesfaktor når døden faktisk inntraff, slik at sønnen var forberedt.

– Hvis det ikke ble sånn jeg hadde fortalt og vist han at det skulle være, ville han hengt seg opp i det. «Hvorfor er ikke kisten hvit? Hva slags kirke er dette?». Det var viktig at han visste hva som ventet ham.

September 2018 fikk Jack boken «Morfar er død».

For lille Jack var morfar Jan Gunnar den store helten i livet. Hver dag løp han ned trappene i generasjonshuset for å være oss besteforeldrene i førsteetasje. Foto: Privat.

Jack elsket morfar overalt på jord, og de var sammen flere timer hver dag. Han var den store helten i hans liv.

Håndbok

Line merket at heller ikke Joe, den yngste av deres fire barn, forstod stort av det som foregikk. For hva betyr døden for en seksåring? Hun fikk ideen om å bruke malen hun hadde brukt til å lage Jacks bok, til å lage en versjon som var tilpasset Joe.

– Joe hadde han en fantastisk lærer som spurte om hun kunne låne bøkene i en lesesirkel. Det er jo mange som har en besteforeldre som dør, noen har til og med mistet mammaen eller pappaen sin. Hun tok det opp i en lesesirkel, og elevene fikk snakke og spørre om døden, forteller Line.

En stund etter at faren døde, begynte hun, igjen sammen med Fjæran-Granum i Spiss, på arbeidet med Å forstå døden, en personlig fortelling og en praktisk guide for hvordan snakke med barn om døden. De brukte billedbøkene som utgangspunkt for å lage håndboken, og inkluderte også linker til redigerbare maler slik at andre i samme situasjon kan lage sine egne bøker om død i nær familie bare ved å bytte ut navn og bilder.

– Jeg har lyst til å hjelpe andre foreldre også. Jeg unner ingen den frustrasjonen jeg slet med da jeg så pappa visnet vekk, samtidig som jeg ikke viste hvordan jeg skulle forklare det til Jack.

LES OGSÅ: Rune var i ferd med å dø av sin egen vekt. Han slanket vekk 132 kilo. Men den indre uroen jobber han fortsatt med

Line lagde billedbøker som skulle forklare de to yngste sønnene om den dødelige sykdommen og ta dem med gjennom hele løpet, fra alvorlige sykdomstegn til kisten kremeres. Her ser hun og sønnene Jack og Joe på bøkene. Foto: Hogne B. Pettersen.

Skolesekken

For Line er det et paradoks at vi hører om døden overalt, men likevel snakker så lite om det til barn. Da hun var 16 år, tok storebroren sitt eget liv, og hun husker fortsatt godt at ingen snakket til henne om det. Selv om hun riktignok var ungdom og forstod hva som hadde skjedd, mener hun likevel tausheten er talende for hvordan vi forholder oss til døden.

– Er det tabu at vi skal snakke om døden til barn, spør hun retorisk.

– Hva tror du det kommer av?

– Vi er vel redde for å snakke om det fordi vi er redde for å gjøre det verre, men kan vi egentlig gjøre det verre? Jeg tror ikke det. Her trenger vi åpenhet, vi må tørre å snakke sammen. Jeg ser i hvert fall at mine unger har hatt godt av det. Vi har kommet over det vonde, og er på stadiet der vi minnes ham med glede.

Her er billedbøkene Line lagde til sønnen med autisme for å hjelpe ham å skjønne at morfaren kom til å dø. Foto: Privat.

Til tross for den store, følelsesmessige påkjenningen, er hun glad hun stod i det. Hun tror de har kommet dit de er i dag på grunn av åpenheten.

– Å forstå sykdom og døden har vært helt vesentlig for at min sønn nå klarer å takle livet uten morfar.

I dag er det lenge siden Jack har lest i billedbøkene, men han har de fremdeles med seg i skolesekken hver dag.


LES MER:

• Eirins guttedrøm var å bli jente. Hun vil bruke livet sitt til å skape rom for de som er annerledes. Altså alle

• Håvard var ekspert på sykdom hos eldre. Da kona Ingebjørg fikk demens ble han selv pårørende

Mannen hennes tok på seg joggeskoene, løp ut og kom aldri tilbake. Karen Marie Berg venter på at lettheten i livet skal vende tilbake

Les også