– Som teolog og troende har jeg nok utviklet en tendens til å gå i retning det litt mer dristige og ­risikerende

– Da jeg kom på land lå jeg og hyperventilerte i ti minutter. Jeg kjente på fysisk utmattelse og angst.

Tårene renner fra øyenkroken til Bård Mæland. Reaksjonen skyldes ikke den dramatiske historien han nettopp har fortalt, om hvordan han for om lag ti år siden kjempet for livet like uti havgapet her. Neida, det er bare den sure jær­vinden som treffer ansiktet hans der han spaserer i frisk bris langs den finkornede Orrestranda i Klepp kommune i Rogaland.

Værforhold som dette, med myk desembersol og kraftige vindkast, får det egentlig til å gnistre bak de runde, markante brillene til den nye rektoren på VID vitenskapelige høgskole i Stavanger. Tidligere har 51-åringen vært en lidenskapelig brettseiler på fritiden, og dagens værmiks betyr perfekte seilforhold. Når han skytes framover med brettet på lange, brytende bølger, er han «i full flyt». I slike stunder har han kjent at han får maksimalt ut av livet, men også i langt mer gjenstridig vær.

Som i den nevnte episoden for ti år siden. Vindstyrken var 25 sekundmeter, altså full storm, og det var så vidt han fikk opp bildøra da han parkerte sør for Orrestranda. Men ut på havet skulle han, selv om han var dårlig trent og det var kaldt i vannet.

– Da jeg var der ute forsvant kreftene etter kort tid. Jeg ble til slutt liggende og kave. Det er en av de gangene jeg har tenkt at «nå har jeg få sekunder til å tenke veldig lurt, hvis ikke kommer det til å gå helt gærent». Det var helt på limiten, sier han, som kom seg tilbake til stranda ved å la seg drive inn av bølgene.

Det risikerende

Ekstremsport er muligens ikke det første man forbinder med en professor i systematisk teologi. På den fyldige CV-en har Mæland også flere år som rektor ved tidligere Misjonshøgskolen i Stavanger, og de tre siste årene pro­rektor i forskning og rektors stedfortreder ved VID. Høgskolen ble i 2016 etablert etter en sammenslåing av Misjonshøgskolen i Stavanger, Haraldsplass diakonale høgskole i Bergen, Høgskolen Betanien i ­Bergen og Diakonhjemmet Høgskole i Oslo og Sandnes. I desember ble det kjent at Mæland fra 1. januar overtar stafettpinnen fra VID-rektor ­Ingunn Moser.

Men heller ikke som akademiker liker han å være tørrskodd.

– Som teolog og troende har jeg nok utviklet en tendens til å gå i retning det litt mer dristige og ­risikerende, forteller Mæland halvannen uke tidligere, i ly for jærvinden, framoverlent på en stram, stilren sofa i et pauserom på VID.

– Jeg ønsker å stå for en teologisk kreativitet, versus en sånn «passe på at du ikke gjør noe feil»-teologi. Det må stå noe på spill når vi snakker om Gud. Hvis alle de teologiske setningene våre er korrekte, er det kanskje feil teologi når det kommer til stykket.

Det må stå noe på spill når vi snakker om Gud.

—   Bård Mæland

Å tenke fritt og høyt om Gud har Mæland med seg fra oppveksten på Sinsen i Oslo. Der bodde søskenflokken på fire sammen med sine foreldre i en tjenestebolig tilknyttet bibel- og misjonsskolen Fjellhaug, som drives av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Faren hans var lektor ved skolen, og han hadde stor teologisk appetitt.

– Det ble derfor mye teologisk snakk hos oss. Så mye at familien til tider gikk lei, minnes­ ­Mæland og humrer. Farens glede­ over teologien, samt rommet for ­meningsbryting, har han ­likevel holdt fast ved. Også tiden i NLM-forsamlingen Misjonssalen i Oslo fikk han stort utbytte av.

– I Misjonssalen fikk jeg alle muligheter til å boltre meg. Det var musikk-, sang- og leder­oppgaver. Vi ble sett, støttet og stimulert til nye oppgaver hele ­tiden. Det var et trygt og godt miljø, og vi var som en stor ­familie.

Derfor var det med stor sorg at han like etter videregående, tidlig på 90-tallet, så seg nødt til å bryte med den lavkirke­lige misjonsorganisasjonen. Det teologiske rommet var blitt for trangt, syntes Mæland.

For eksempel ble det i ungdomstiden hans debattert hva slags musikkform og instrumenter som sømmer seg i kristne forsamlinger, og i en periode ble trommer og rock ansett som synd i deler av NLM. Men det var først og fremst debatten som raste mot slutten av 80-tallet og på begynnelsen av 90-tallet som førte til at han fikk den konservative bastionen i halsen.

Striden gjaldt hvilke typer ­tjenester kvinner kan utføre i ­misjonsarbeidet. Midt i kampen­ sto hans egen far, Jens Olav, sammen med den nå avdøde Fjellhaug-læreren Karsten Valen­. Duoen mente at kvinner kan ha lederroller i menigheter, og de utfordret dermed Misjonssambandets konservative bibelforståelse.

– Det ble mye bråk i den perioden. Vi som bodde på Fjellhaug merket at naboene kunne komme med negative utspill mot min far, og plutselig kunne han havne på førstesiden av Vårt Land.

Diskusjonen endte med at generalforsamlingen i 1991 vedtok at kvinner og menn har ulike opp­gaver i misjonsarbeidet. «Fortsatt nei til likestilling», lød overskriften til Aftenposten. Vedtaket satte dessuten forbud mot at ansatte og tillitsvalgte som hadde et annet syn, forfektet dette offentlig, skrev nyhetsbyrået NTB. To år senere sluttet derfor faren som bibelskolelærer.

– Hele debatten gjorde dypt inntrykk på meg, og rokket hele min relasjon til Misjonssambandet. Det var dessverre mange personer der jeg mistet respekten for. Jeg så at det var helt stengt i tunnelen for min egen del, forteller Mæland.

---

Bård Mæland

• 51 år
  Ny rektor på VID vitenskape­lige høgskole i Stavanger fra 1. januar 2020
  Kommer fra stillingen som prorektor for forskning, og har vært rektors stedfor­treder siden VID ble etablert 1. januar 2016.
  Tidligere rektor på ­Misjonshøgskolen i Stavanger­, hvor han også har vært professor siden 2005.

---

– Hva konkret reagerte du på i debatten?

– Jeg reagerte dels på at synspunktet om kvinners tjeneste var så dårlig begrunnet. Det virket som om man prøvde å lage et prinsipp av at kvinner ikke kan ha bestemte stillinger, en teoretisk formel som verken stemte med praksis i misjonsarbeidet eller som var gjennomførbar. Også opplevde jeg at det ble skapt en fryktkultur for å tenke fritt.

Mæland mener at det kom et generasjonsskifte hvor man ble redd for å tenke gjennom kvinnespørsmålet i NLM.

– Det har forplantet seg flere tiår etterpå. Det fortalte meg at når det kommer store debatter et sted, så vil dette prege hvordan en organisasjon eller institusjon utvikler seg videre.

Biskop-nominasjon

Gudstroen har for Mæland alltid vært der, og han har aldri hatt en følelse av at Gud har forlatt ham, hverken under bruddet med NLM tidlig i 20-årene, eller da da han i flere år etterpå følte at han var i et ingenmannsland som kristen.

– Jeg tenkte at jeg bare får utholde dette her, og så får jeg tro at dette lander riktig en eller annen gang.

Han landet i Den norske kirke. I 1995 avla ­Mæland teologisk embetseksamen ved MF vitenskapelige høgskole i Oslo. Siden ble han stabsprest og forsker i Forsvaret, og kunne skilte med sin teologiske doktorgrad i 2002.

Som 37-åring, tre år senere, flyttet han sammen med kona og deres to barn fra Oslo til Hafrsfjord i Stavanger. Der jobbet han de første årene­ som professor i systematisk teologi på tidligere ­Misjonshøgskolen, som blant annet utdannet ­prester til Den norske kirke.

I løpet av årene på Sør-Vestlandet er Mæland tre ganger blitt foreslått som biskop i Stavanger bispedømme. I 2016 ble han dessuten nominert. Det ble da forventet at han tok stilling i en rekke­ saker, som spørsmålet om homofilt samliv og ­likekjønnet vigsel. For Mæland har spørsmålet vært «en slik ligning som ikke går helt opp», uttalte han i et intervju med Stavanger Aftenblad samme år. Han måtte dermed ty til sin kreative teologi igjen, og konkluderte med et svar i de homofiles favør:

– Jeg har (...) valgt å satse på at et samliv som preges av vilje til livslang trofasthet, overbærenhet og tilgivelse, gjenspeiler så grunnleggende sider ved Guds kjærlighet at det også vil velsignes av ham. Noen vil oppfatte dette som teologisk dumdristighet. For de som saken virkelig angår, har dette imidlertid vært en Jakobs livskamp om Guds velsignelse, sa han.

Risiko

Å kunne ta en risiko, også i lærespørsmål, finner Mæland igjen i Gud.

– Jesu fødsel med det sårbare, risikoutsatte barnet i krybben er for meg et uttrykk for dette. Jesus risikerer hele livet sitt og stiller seg totalt sårbar for fysiske angrep. Og Bibelen forteller om hvordan Gud endrer syn i møte med forhandlinger med menneskene. Du har også Moses som ble lagt i en kurv og satt på elva, sier han, og fortsetter:

– Alt dette har preget gudsbildet mitt bort fra en trygg og forutsigbar Gud som vi liksom har på formel, og hvor vi sier at «jammen sånn kan ikke Gud være». For meg blir det helt feil, for vi vet ikke hvordan Gud vil tenke om enhver situasjon. Derfor har teologi blitt tilsvarende spennende og fascinerende for meg.

– Med en Gud som ikke er «på formel», hvor finner du trygghet i ham?

– I bunn har jeg en tro på at Gud vil meg godt. Han vil alle mennesker godt. Gud er veldig stor i min tro, men jeg kan ikke til enhver tid si hva jeg tror Gud vil eller mener om noe. Dette er troens risiko. For meg er det viktig også å bevare denne avstanden til Gud. Det har med Guds mysterium å gjøre, sier han.

I bunn har jeg en tro på at Gud vil meg godt.

—   Bård Mæland

Åndelig overfladisk

Selv om Mæland er professor i teologi, er han likevel en person som er litt fåmælt når det kommer til å snakke om egen tro, mener han selv. Det er i guds­tjenesten at troen hans uttrykkes sterkest.

– Det flotteste for meg er den lille stillheten i forbønnsdelen i kirka og under de ni klokke­slagene. Da kan jeg puste ut og legge det jeg har av bekymringer, eller mennesker jeg er glad i, i Guds hender.

Også i nattverden kjenner han seg nær Gud.

– For meg er Jesus Kristus med sin død og oppstandelse konsentrert i det øyeblikket. Jeg er nok ganske sakramental i min tro.
Men i det daglige, mellom gudstjenestene, er han ikke ­typen som for eksempel samtaler med Gud. Det er også sjelden­ han tar seg tid til refleksjon og ettertanke rundt eget trosliv. Det gjør at han av og til føler seg ­åndelig overfladisk.

– Jeg synes det er så mange som har så fine åndelige refleksjoner, og som sier at de får så mye styrke og kraft i hverdagen fra Gud. Jeg er nok mer et litt sånn handlingsorientert menneske. Når jeg står opp om morgenen, er det for å komme i gang med å jobbe så fort som mulig. Så kan jeg på en måte rapportere tilbake av og til.

Jeg tenker at det må et stort lerret til for å male Gud.

—   Bård Mæland

Ingen detaljstyring

I bunn ligger en trygghet i at Gud har gitt ham en frihet til å få bruke sine krefter og evner på best mulig vis, og som ikke driver med detaljstyring av livet hans. Han tror likevel at Gud har gitt ham noen større linjer å forholde seg til, og det er blant annet et kall til å tjene kirken.

– Jeg er ordinert prest, og både å være professor i teologi og rektor har jeg tenkt er en del av dette kallet. Derfor skulle det nok mye til for at jeg hadde søkt meg til en lederstilling et helt annet sted. Det er viktig for meg å være i en kirkelig basert høyskole, sier han om rektorjobben ved VID.

Med sine 4.500 studenter og 470 ansatte er VID Norges nest største private høgskole, etter BI. VID står for verdiene skolen er bygd på: Vitenskapelig, Internasjonal og Diakonal, og tilbyr utdanning innen både helse- og sosialfag, teologi, diakoni- og ledelsesfag.

At Mælands kall også rommer rektorrollen ­begrunner han slik:

– Kirkens diakonale oppdrag er veldig stort. Som kirkelig basert høgskole kan vi også bety noe i forhold til verdier og måter å utøve ulike profesjoner på, og hvilke mennesker og grupper av mennesker som blir forsømt og oversett, sier han

Stort lerret

Også i Mælands tro står Guds storhet sentralt. Den har han blant opplevd i møte med naturkreftene på seilbrettet, eller når han har ­drevet med fridykking de siste årene.

– Gud er skaper og livgiver. Han holder liv i meg og kroppen min og hele økosystemet. Han er ­uendelig i makrokosmos, uendelig når man går inn i mikrokosmos. Jeg tenker at det må et stort lerret til for å male Gud. Så denne bittelille Jesus...

Han drar på det.

– Jeg er vokst opp med at man snakket om hvor stort det er at Jesus er min frelser, samtidig som jeg i stigende grad fikk følelsen av at Jesus kom under vår kontroll. Kanskje fordi mye av teologien ble veldig individualistisk og knyttet til uttrykk som «min frelser» og «når eg og Jesus åleine er». Jesus ble nesten som en liten ting i hånda på deg.