Gry fant hellige historier i sykehushverdagen

Hun forsket på verdier i helsevesenet. Da rammet kreften, og hun fikk møte sykehushverdagen fra innsiden. Hellige historier er det hun fant. Hun tror de kan være nyttige i alle slags jobbhverdager.

Reportasje

I tre år hadde Gry Espedal forsket ledere og ansatte på tre nivå på Lovisenberg diakonale sykehus i Oslo. Hun hadde intervjuet 35 ansatte og 18 pasienter og samlet deres fortellinger om sykehushverdagen og på hva som endrer eller opprettholder verdier i organisasjoner. Hun ba de ansatte fortelle en historie om en gang de hadde gjort en forskjell for andre. Hun hadde funnet spennende fellestrekk i fortellingene og var i gang med å skrive artiklene som skulle lede fram til en doktorgrad.

K-ordet

Da kom resultatene fra prøvene. Hun hadde brystkreft.

– For meg var det en stor overgang å forske på helsevesenet fra utsiden og så plutselig være på innsiden, sier Espedal.

Teologen har jobbet som studentprest. Hun har jobbet for NRK og TV2. Som lederutvikler har hun vært konsulent i nærings- og organisasjonsliv. Hun likte lederutvikling. Siden hun også liker å skrive og undervise, søkte hun seg til Diakonhjemmet, nå VID, i 2012. Hun er fast ansatt på masterprogrammet i Verdibasert ledelse og var tredje person som fikk en stipendiatstilling ved VIDs nye forskningssenter i 2013. Før jul forsvarte hun sin doktorgrad.

– Egentlig skulle jeg vært ferdig for to år siden. Nå er jeg kreftfri så det har gått bra. Men å få en slik beskjed er dramatisk. Du lever på grensen mellom liv og død.

– Du måtte hele veien ned?

– Jeg har vært gjennom alt. Cellegift, operasjon og stråling. I ett år var jeg sykmeldt. Jeg trodde jeg var på vei tilbake og satte opp farten. Men det var for tidlig så jeg gikk på en ny smell. Jeg ble forsinket med nok et halvt år. Det er derfor en stor opplevelse for meg å være igjennom.

Redningsplanken

Arbeidet holdt henne oppe. Forskningen har blandet seg med hennes egen sykdomshistorie på en måte hun ikke var forberedt på. I 2016 hadde hun skrevet en artikkel og fått den godkjent til et internasjonalt seminar i Hellas. På grunn av cellegiftkurene fikk hun utreiseforbud.

– Mens veilederen min la fram mine historier på seminaret, var jeg helt nede for telling her hjemme. På sykehuset viste blodprøvene at jeg hadde null og ingenting i immunforsvar. Kom deg hjem før bakteriene tar deg, var beskjeden. Jeg gikk helt ned og bare gråt.

– Du har forsket på institusjoner og ikke enkeltpersoner, men er din historie likevel relevant? Er det hellige historier knyttet til den?

– Jeg har forsøkt å holde egen sykehuserfaring og forskningen hver for seg. Temaet for min prøveforelesning var hvordan du kan legge til rette for eller organisere nestekjærlighet. Det kan kobles til min egen historie. Jeg har møtt mange engler i helsevesenet. Det snakkes om englene på Lovisenberg også, sier hun.

Radiumhospitalet, Rikshospitalet, Ullevål og Diakonissehuset Lovisenberg – hun måtte innom alle i behandlingen, og hun spurte etter hvordan de jobbet med sine verdier. Kvalm og trøtt som hun var, er det ikke mye hun husker av det.

– Jeg skjønte likevel mye mer av helsevesenet ved å se det fra innsiden.

I internasjonal forskning hadde hun oppdaget at når det gjelder standarder, dreier det seg om praksis, ikke om teori.

– Man oppdager verdiene gjennom praksis. Jeg har ikke forsket på det å innarbeide kjerneverdier i organisasjoner; jeg har forsket på hvordan vi ser verdiene i handlinger.

– Det kan virke som det er viktigere med rutiner enn idealer?

– Det er en god observasjon, men idealene er viktige fordi de danner grunnlaget for verdiforståelsen. Jeg vil likevel si at hva man gjør og etablerer som praksiser er vel så viktig. Å fortelle om ting man har fått til er med på å skape en anerkjennende kultur. Idealet er utgangspunktet. Det viktige er det de gjør.

---

Gry Espedal

  • • Førsteamanuensis ved Fakultet for teologi, diakoni og ledelsesfag ved VID Oslo.
  • • I doktoravhandlingen Being compassionate. Institutionalizing through values work in a faith-based organization har Espedal identifisert en pågående prosess kalt verdiutforskning, som blant annet handler om å formidle hellige historier.
  • • Har skrevet bøkene Løsningsfokusert coaching og Ros - Om anerkjennende ledelse og verdsettende arbeidsmiljø.
  • • Hun har også skrevet biografiene om Rosemari Köhn og Cathinka Guldberg
  • • Hun er utdannet teolog.
  • • Har tidligere jobbet som journalist i TV2 og NRK.
  • • Hun har vært konsulent og lederutvikler i næringslivet.
  • • Har vørt studentprest på Lovisenberg diakonale høyskole.

---

Hva er kjærlighet?

På Lovisenberg hadde hun oppdaget at den ansatte hele tiden stiller seg det selvreflekterende spørsmålet «når vi dem vi er til for».

– Jeg har vært borte i mange typer miljøer som konsulent, men dette syntes jeg var spesielt. Spørsmålene ble stilt på alle nivåer, ikke bare av ledelsen: Hva betyr det å være en diakonal institusjon? Hva er nestekjærlighet i praksis?

Spørsmålene inngår i det hun etter hvert benevnte som organisasjonens verdiundersøkelse. Som en del av Helse Sør-Øst handler det for Lovisenberg også om å utfordre den rammen institusjonen er omgitt av. «Hva betyr det å være diakonal» og «når vi dem vi er til for» når institusjonen skal etterleve offentlige effektivitetskrav om å sende pasienter hjem så fort som mulig.

– Det er en verdikamp der de skvises på tid, penger og kvalitet. Da er spørsmålet hvordan de klarer å opprettholde idealet om nestekjærlighet. Og det gjør de gjennom verdiundersøkelsen og ved å dele hellige fortellinger.

– De retolker forventningene og finner kanskje andre veier. Slike verdiundersøkelser (value inquiry) tror jeg er typisk for verditunge institusjoner, ikke bare de trosbaserte eller diakonale. Det kan trolig finnes i størrelser som Hydro, Equinor og Norconsult også, selv om det kanskje ikke er en praksis som er like tydelig. Jeg har bare forsket på én organisasjon, likevel ser jeg samme type spørsmål anvendt i andre tros- og diakonale institusjoner.

Beltebruk gikk ned

– Hva er eksemplene fra sykehushverdagen?

– På en psykiatrisk avdeling opplevde de at de hadde for høy frekvens av det å legge folk i belter. Regjeringen har sagt at bruken av belter skal ned. Av hensyn til ansattes sikkerhet har den likevel vært høy. I stedet for å tenke sikkerhet, begynte de på Lovisenberg å spørre: Hvordan ville vi likt at det var en av våre nærmeste som ble behandlet slik? Det spørsmålet endret praksis. I stedet for belter, valgte de å holde pasienten fast i et fysisk grep i en periode. Da varer intervensjonen i mye kortere tid og situasjonen kan løses opp. De fulgte også opp med andre rutiner som å intervjue pasientene om deres historie om vold. Det ga et nyttig bakteppe. Beltene ble lagt vekk slik at skulle kreve noe av dem å ta dem fram.

Dette mønsteret gjentok seg i flere situasjoner der verdigrunnlaget ble brukt til å reflektere over aktuelle problemstillinger. En erfaren ansatt savnet forståelsen blant kollegene for historien om grunnleggeren Cathinka Guldberg. Hun ville vekke til live tanken om å se pasienten som noe mer enn pasient, litt likt det du kan finne i Kirkens Bymisjon som sier at alle er mer enn du tror.

Jeg gikk helt ned og bare gråt.

—   Gry Espedal

Større enn livet

– Hvordan definerer du hellige fortellinger?

– Det er udiskuterbare historier som handler om noe som er større enn dem selv. Historiene trenger ikke være religiøse eller kristne. Det kan handle om verdiene til en organisasjon. Før jeg begynte med dette, skrev jeg biografien om Cathinka Guldberg. Jeg kjenner derfor organisasjonens historie godt. Jeg ba de ansatte fortelle en historie om en gang de utgjorde en forskjell. De sier selv at det å gjøre en forskjell er noe de gjerne vil bli gjenkjent på. Det kan derfor sies å være en del av deres verdigrunnlag. Fra alle nivåer samlet jeg på fortellingene og sammenlignet strukturene.

Lovisenberg har sine to grunnfortellinger. Det er Bibelens fortelling om den barmhjertige samaritan, og historien om Cathinka Guldberg. Når folk begynner i organisasjonen blir de møtt med disse fortellingene i et introduksjonsseminar.

– Jeg har 35 informanter og deres 92 fortellinger. Plotet er det samme i alle historiene. I fortellingen om den barmhjertige samaritan kan vi si plotet er å ikke gå forbi. Presten og levitten går forbi, men ikke samaritanen. Å ikke gå forbi er noe de sa i ulike sammenhenger. Det har festet seg.

Den ekstra mila

I andre organisasjoner Espedal kjenner, ville ledelsen trolig ha fortalt om den gangen de snudde organisasjonen, eller en gang de virkelige lykkes med å motivere til et prosjekt.

– Her fikk jeg historier om den gang de ikke gikk forbi en pasient som holdt på falle utenfor. De ansatte synes det er litt drøyt å bruke ordet hellig om deres hverdag. Men én fortalte om en rom-kvinne som lå innfor døden på sykehuset. Siden hun var høyt respektert, kom det folk fra hele Norden som ønsket å ta del i hennes sjel. Det ble tett med folk på sykehuset, noe som skapte uro. Da flyttet de pasienten og pleien av henne ut til en brakke utenfor sykehuset slik at det ble plass til alle. Flere slike hellige fortellinger handler om det å gå den ekstra mila med pasienten.

– Når du ber dem fortelle om en gang de har gjort en forskjell, får du vel det du har bedt om. Holder det som metode?

– Jeg tar utgangspunkt i spørsmål de stiller seg selv knyttet til de overordnede verdiene. De vil selv gjøre en forskjell, og jeg møter dem der ved å be dem fortelle. De kunne ha svart at de ikke vet om de gjør noe forskjell. De kunne bare svart at de arbeider for å gjøre folk friske. Men så kommer historiene om at de går den ekstra milen. Det kommer mye annet også om irritasjoner, men det typiske for denne organisasjonen er at de også forteller denne typen historier.

God respons

Lovisenberg har god score på pasientbehandling og har gjennomgående ligget på øverste nivå for tilbakemeldinger.

– Hva betyr de hellige fortellingene for resultatene?

– Jeg har ikke gjort kvantitative undersøkelser, men de 18 pasientene i materialet har en sterk opplevelse av at de visste hvor de var, og at de var på et lite lokalsykehus. De kjenner til at sykehuset har en form for religiøse historie, uten at det er tydelig hvilken. Når de sykeste av dem blir innlagt, ser de fra sykesenga på portalene over dem innskriften: Herren velsigne din inngang og utgang. Noen kjenner til sykehusets kamp og folkeopprøret mot nedleggelse av sykehuset i 1991.

– Hvordan vil en vanlig sekulær bedrift eller organisasjon kunne lykkes slik Lovisenberg gjør?

– Ledere må være mer bevisst på sine handlinger enn hva de sier foran en forsamling ansatte. Det er det verdibevissthet handler om. En av de setningene jeg hørte på Lovisenberg var fra Frans av Assisi: «Vi forkynner evangeliet, om nødvendig med ord.» Det sier noe om hvordan diakonissene i alle år har satset på gode handlinger i arbeidet med å nå fram til de som sitter nederst ved bordet.

– I tillegg vil jeg tenke på rådet om å sitte 100 dager i stolen før jeg ville forsøke meg på endringer. Du bør bli kjent med organisasjonen.

Englemøter

Doktorgraden er forsvart, og hun er frisk fra sykdommen.

– Hvem utgjorde en forskjell da du kom som kreftpasient?

– En og samme fagmann var den røde tråden gjennom hele sykdomsforløpet. Jeg har sagt det til onkologen at han ikke aner hvor viktig det er at man har én å forholde seg til. Han var til stede, og med sin kunnskap ga han all den informasjonen jeg var avhengig av. Jeg ville vite alt.

Hun beskriver sykehuset som et samlebånd. Det starter med blodprøven. En sykepleier går gjennom resultatene og ser om du kan gå videre til cellegift. I enden av samlebåndet får du cellegift. Den enste som gikk igjen gjennom hele løpet, var onkologen som hun møtte månedlig.

– Jeg opplevde engler jeg også. En fantastisk sykepleier på Rikshospitalet ga meg den følelsen at han bare var interessert i meg og mitt velbefinnende. Jeg ble nesten sjalu da han gikk til andre. «Nå er du sikkert sulten,» sa han, «du har vel ikke spist hele dagen. Noe kjeks vil du ikke ha, du er jo tørr i munnen» – hvordan kunne han vite det? «Jeg skal gi deg litt suppe. Det kan du klare.» Han kom tilbake med et stort fat. Jeg trodde det var bare meg og ham i hele verden. Jeg var jo virkelig dårlig og han så det. Som onkologen, var han virkelig til stede. Jeg ser at jeg ble møtt med hellighet av folk som gikk ut av sitt gode skinn for å hjelpe meg. Det er små marginer her. Døden hadde vært et mulig utfall. Det er ikke alle som opplever det jeg har fått gjøre.

– Hva vil du forske videre på?

– Å organisere omsorg – hvordan man organisere en form for omtanke. Hvordan organiserte de forskjellige departementene omtanken for hverandre etter 22. juli. Det ville det være spennende å forske videre på, sier Espedal.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje