Presten i havgapet

Det er ikke langt mellom øysamfunnene langs 
Helgelandskysten, men havet gjør avstanden stor. 
Presten er limet som holder det hele sammen.

Reportasje

- Få mennesker har fantasti til å forestille seg virkeligheten, sier 
Eivind H. Natvig, 
fotografen bak den nye boka Kom, for alt er ferdig.

I en periode på syv år ­dokumenterte den prisbelønte ­fotografen tidligere sokneprest Anders Roslands liv og ­virke på øyene i Lurøy og Træna kommuner og på fastlandet langs ­Helgelandskysten.

Fotografen har sett på kloss hold betydningen presten har for øysamfunnet og kysten i nord.

– Selv om det ikke er langt fra øy til øy, gjør havet likevel avstanden stor. Presten er den eneste som reiser mellom de forskjellige øyene og blir limet mellom de forskjellige menneskene, sier han.

De gode tilfeldighetene

Prosjektet startet ved en tilfeldighet. I 2011 så Natvig en NRK-sending om Helgelands-presten. Natvig kontaktet Rosland, og de avtalte at Natvig skulle komme til ­øyriket påsken årets etter.

– Det er ganske snedig: Alle tilfeldighetene som livet byr på, har en tendens til å få gode ting til å skje, sier fotografen.

Natvig og Rosland fant ­tonen kjapt. Det ledet til bildet av ­Manda som ligger for døden og får sin siste nattverd.

– Tilliten oss imellom har gjort at jeg har vært med på 
veldig mye – også ting som jeg ikke har ­fotografert, sier 
han.

Limet i samfunnet

Preste-hverdagen på øyene i havgapet innebærer mye logistikk, ifølge­ Natvig. For eksempel tar en ­begravelse i Selvær 26 timer, og presten må overnatte hos privatpersoner.

Ifølge Natvig er presterollen tett knyttet til personen som innehar embetet, noe som gjør at skillet mellom privatliv og jobb viskes ut.

– Å være prest i et lite samfunn, er en rolle du har døgnet rundt. Alle vet hva du driver med. Den jobben tok Anders veldig alvorlig, sier Natvig.

Freden i troen

– Du sier at presten har blitt en venn. Hvilken betydning hadde vennskapet for prosjektet?

– Anders møtte jeg først natt til Palmesøndag i 2012. Nå, sju år senere, er Anders en av mine nærmeste venner. Jeg er ikke religiøs, men har dyp respekt for religion. Freden folk kan ha i tro er utrolig vakker. Sånn som den siste nattverden der en vever, gammel kvinne og den dype mannstemmen til Anders synger salmesangen. Du må være laget av stein for ikke å bli beveget av det. Det er noe med det å vente på virkeligheten og at det skjer gode ting.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje