– Boken er min kjærlighetserklæring. Det kjentes som jeg måtte skrive et testamente, og jeg måtte rekke det før jeg døde.

– Jeg vil ikke snakke om Gud. Den som kan, kan. Den som vil, vil, sier Wera Sæther.

– Jeg snakker det lille språket jeg kan innestå for, og som kroppen min kjenner.

Det er første søndag i advent, og under orgellekteren i Oslo domkirke åpner utstillingen «Verdens barn». Fire fotografier fra fire verdensdeler er flankert av tekster av Wera Sæther. Her har jeg gleden av å få samtale med forfatteren, om hennes siste bok Lavlandet (2018).

Jord og vev

– Men det er et stort språk i det lille språket. Og det er et stort erfaringsstoff samlet i denne kroppen og bevisstheten, som har tråkket i dette landskapet, lavlandet, i år etter år. Hva viser omslagsbildet?

– Fotografiet er tatt nede på sanden ytterst ute i Bengalbukta, der Indiahavet enten ligger stille eller kommer nærmere og nærmere byen Kolkata, som i praksis ligger under vannoverflaten. Dette landet fins ennå, slik at det er mulig å fotografere det. På bildet ser vi mange små sneglerester og dyrerester og hva vet jeg.

Lavlandet er bygd opp av mange enkeltstående tekster som kan leses hver for seg, men som også følger en dramaturgi. Jeg tenker meg bokens ulike grunnmotiver som tråder i en bevegelig erfaringsvev. En sterk tråd i denne veven, som en borduntone, er en fiolett-brun-rød-farge.

– Hva er den fargen?

– Et av navnene på den er Caput mortuum, de dødes hode. Men det er ikke på grunn av navnet at jeg dras mot fargen. Den kom til meg fra India og jeg forbinder den med jord. Den kan være veldig mørk eller veldig lys. Jeg visste at det var denne bokens farge. Denne bokens sted er jord, vår jord, ikke som eiendom, men som sted.

En kjærlighetserklæring

Sæther forteller at boken tok sju år å skrive. I løpet av den tiden skjedde det mye med jorda på vår egen planet – dens karakter endret seg, sier hun.

– Det ble farligere og farligere mens jeg skrev. Rent kunstnerisk er det godt at boken er ute, for nå ville den måtte skrives annerledes, i lys av alvoret som er blitt rått i 2019. Men, boken, det er min kjærlighetserklæring. Det kjentes som jeg måtte skrive et testamente, og jeg måtte rekke det før jeg døde.

En annen farge i Lavlandet er oker, sadhuenes farge. En stor del av boken handler om hovedpersonens møte med en sadhu – en hinduistisk asket – og reisen med ham, opp fra lavlandet, mot isen i Himalaya.

– Hva er en sadhu, og hvorfor til Himalaya?

– Jeg vet ikke om jeg vet hva en Sadhu her. Men Sadhu kommer fra ordet sadhana, som betyr øvelse. En sadhu er en som øver seg, som etter et ukjent antall år blir innvidd av en guru i en av de mange sadhu-ordenene som fins.

Selvbedrag

Da Sæther kom til Kolkata i 2006 ble hun plutselig stanset av en sadhu, som sa: Jeg har sett deg. Jeg vet hvem som fødte deg.

– Jeg tenkte: Hva er dette? Denne sadhuen satt og leste The Times of India. Etter en kort stund sa jeg til ham: «Hør, isen smelter i Himalaya». Himalaya er sadhuenes hellige sted, dit de trekker når det blir hett på lavlandet. «Hva,» sa han, «smelter isen? Jeg må redde isen,» sa han. Og jeg så på sadhuen og tenkte: Vet han ikke dette? Og: hvem er denne, som plutselig bestemmer seg slik? Også det er sadhuenes metode, plutselighet.

Hovedpersonen i boken fester stor tiltro til sadhuen, som ligner en Jesus-skikkelse. Denne troen er sterk og nærmest blind. Men etter hvert og motvillig må kvinnen i romanen ta inn over seg at dette er et selvbedrag. Sadhuen – denne indiske versjonen av den hellige dåre, som ikke skal binde seg og eie noe – har selv blitt hasjens bytte. Og i rusen blottes et annet og hardere ansikt enn det Kristus-like.

– Sadhuenes metode er å øve seg i paradokser. «Min» sadhu-historie var en eneste lang øvelse i paradokser. Og én mann kan ikke redde noen is. Og ikke hundretusen menn eller kvinner kan redde den smeltende isen. Det kan bare alle, i et kolossalt, akutt nei til de som nå er klodens makter og myndigheter og går helt morderisk til verks.

Denne bokens sted er jord, vår jord, ikke som eiendom, men som sted.

—   Wera Sæther

Barnas sang

Sæther skriver i boka om en voksende redsel for at konsentrerte barneblikk skal forsvinne fra kloden, og at «ingenting bare skal være til og blottet for annen hensikt enn det».

– Et sted skriver du om det man kunne kalle ditt kall, vil du lese?

–«Sangerne skal synge videre. Barna skal lære de gamle sangene og synge dem på morsmålet. Tråden skal veves for hånd nå også. Konkyliene skal ligge i sanden. Båtene skal tjærebres. Trikkene skal være ulønnsomme og en smule bisarre. Fattigfolk skal være å se. Et elsket mylder. Det overskridende uformaterte og uformaterbare i Bengal. Jeg skal fotografere.»

– Men du møter jo dette mylderet med et format. Hvordan være fotograf uten å formatere?

– Jeg vet ikke hva jeg gjør. Et kameraformat er gitt, og for meg er det 2 ganger 3. Den uformaterte og uformaterbare bevisstheten jeg er, har jo ikke noe annet sted å være. Kroppen min er jo også formatert. Det er fem tær på hver av føttene, og fem fingre, det er gitt. Jeg er heldig, jeg har fått de fem på rett plass. Øyet er akkurat så stort.

– Jeg tenker at når det ikke er formatering du holder på med når du tar bilder, så er det fordi øyet er større enn øyet. Du «blander deg», som du skriver, med det du ser. Samtidig ledes blikket ofte mot rammene eller kantene; det som er utenfor og som vi ikke kan se?

– Ja, jeg er fra begynnelsen av kantens menneskebarn. Sosialt, eksistensielt, metafysisk, geografisk, og til dødens dag. Jeg hadde ingen plan om at det skulle bli slik, men jeg har blitt slått av mine egne bilder, at jeg ikke er opptatt av midten, fotografisk. Det er kantene.

---

Wera Sæther

• (f. 1945)
  Norsk kunstner, forfatter, fotograf og oversetter/gjendikter.
• Debuterte med diktsamlingen Barnet og brødet i 1975.
• Har siden skrevet en rekke bøker i ulike sjangre og vunnet flere priser.
• Deltar i et kunstnerisk solidaritetsarbeid i Bangladesh og Kolkata m/omegn.

---

Apokalypsen

En av de store, forferdelige hendelsene i boken handler om en mengde filmruller kvinnen i romanen har tatt med til India for å fotografere. Når bildene skal fremkalles i Norge, er alle rullene blanke, en konsekvens av at negativene har vært igjennom røntgenbestråling på Heathrow flyplass.

Dette er en slags apokalypse, men kanskje heller: en apokalypse uten apokalypse. Vi forbinder apokalypse med slutt, utslettelse, undergang; men egentlig betyr det avsløring av sannhet. Røntgenstrålene er som en gjennomlysning som brenner ut alt, det er en slags død. Dette er også ytterpunktene eller kantene i bokens erfaringsvev – med alle jordfargene derimellom – det utbrente: svart kull, blanke filmruller.

---

Kari Løvaas

• (f. 1973)
• Er forfatter, kritiker og litteraturviter.
• Har blant annet skrevet boka Og de skjønte at de var nakne. Om skam og beskyttelse (2013).

---

Være våkne

Sæther forteller at Bob Dylans «Sad-Eyed Lady of the Lowlands» lå i øret hennes da hun skrev Lavlandet, som ikke bare er det landet langt borte i India og Bangladesh.

– Nå i 2019 er det lave landet overalt. Det er i Florida, det er i Los Angeles, det er i London, det er i Amsterdam, og på en annen måte i Venezia. Vi er her, og erfaringsveven er felles. Eller, bevissthetsveven er jo slett ikke felles, men kårene er vi stilt under alle sammen, i forskjellige tidsrekkefølger, antakelig. Jeg sier ikke at vi skal sitte numne og skjelve. Jeg sier at vi skal reise oss og si nei, og vi skal reise oss og synge. Og vi skal male, og vi skal spise. Og vi skal ha øyne og ører våkne. For de som eier og de som hersker, lyver. Vi skal være våkne, så vi ikke tillater oss å bli løyet for, og sier fra når løgnene herjer. De av oss som kan.

– Du reiser til Bangladesh nå?

– Til nord-Bangladesh der unger bli skolert blant annet i Lalan-sanger, av lokale musikere. Fattige unger synger og synger år etter år. Så reiser jeg videre til India, der veveres sønner og døtre, især døtrene, maler med naturfarger. Fargene og sangen er med og bærer. Bærer ungene, og bærer meg.