Les alt for bare 10 kr!

Den første jula var han i sjokk – den andre fortrengte han

Frode Berg har vært så fylt med hat og hevntanker at det har gjort fysisk vondt.

Publisert 23. desember 2019

Kledd i svart dunjakke og svarte bukser er Frode Berg ganske vanskelig å få øye på i julerushet på Oslo S. Likevel får han lange blikk etter seg.

Mens Frode Berg har tilbrakt 711 dager i et russisk høysikkerhetsfengsel i Moskva, har han blitt et kjent ansikt for de fleste nordmenn.

– Det er veldig rart, men for det meste hyggelig. Det virker som de fleste har sympati med meg, sier Berg.

Nå sitter han i krypten, i kjelleren til Oslo domkirke, sammen med kona Anita. Den pensjonerte grenseinspektøren, som slapp ut av russisk fengsel i november, har hatt et møte med den norske etterretningstjenesten (E-tjenesten), og har innimellom møtene tatt seg tid til å snakke med journalister. De begynner å bli vant til mediekjøret nå.

– I starten følte jeg ikke at jeg kunne stole på noen i det hele tatt. Det var fryktelig slitsomt, men det begynner å komme seg, forteller Berg.

– Uvissheten har vært det verste

Frode Berg sliter flere ganger med å finne ordene og må ofte stoppe opp mens han prater. Det er vanskelig å holde konsentrasjonen, forklarer han. Det psykiske presset har vært så stort at det har gått utover både hukommelse og konsentrasjonsevnen.

– Det har vært fryktelig tøft psykisk. Det er ingen som ser deg. Du er ikke verdt noe. Lyset er på 23 timer i døgnet. Det blir aldri mørkt. Søvngjennomsnittet mitt har vært på fire timer natta. Og jeg har blitt fullstendig feilernært, sier han.

ANNONSE

– Hva har vært det tyngste?

– Uvissheten. Der har jeg flere ganger bebreidet norske myndigheter. Det første halvåret fikk jeg ingen informasjon. Å bli forespeilet strafferammen på 14 år var fryktelig tøft. En på min alder som blir dømt til 15-20 år i Russland, kommer ikke ut igjen i live. Det tenkte jeg ganske mye på, selv om jeg ble forsikret av advokaten min om at det ikke ville være sånn for meg.

Den skjebnesvangre tjenesten

I 2015 blir Frode Berg valgt til leder av menighetsrådet i hjembyen Kirkenes. Det er samme året som han for første gang sier ja til å gjøre en tjeneste for en bekjent mens han er i Russland. Tjenesten dreier seg om en sum penger som skal leveres per post. Da hadde den tidligere grenseinspektøren allerede jobbet et år på pensjonistvilkår i sin gamle jobb, og gjort flere oppdrag for Grensekommisariatet i Kirkenes og Utenriksdepartementet mens han var i nabolandet.

Etter at den første konvolutten ble levert i 2015, fortsatte Berg å utføre lignende kureroppdrag. I 2016 begynte han imidlertid å få en dårlig følelse av det hele. Han ble enig med seg selv i å levere en siste konvolutt med penger mens han er i Moskva i desember 2017.

Det skulle vise seg å bli skjebnesvangert. 5. desember 2017 blir Frode Berg halt inn i en bil av FSB, den russiske sikkerhetstjenesten, utenfor hotell Metropol. De neste to årene tilbringer trønderen på en celle på ni kvadratmeter i et høysikkerhetsfengsel i Moskva, dømt for spionasje.

Frode Berg

62 år, gift, et barn og fire barnebarn.

Født i Trondheim, bor i Kirkenes.

Pensjonert grenseinspektør, har i flere år vært engasjert i norsk-russisk samarbeid.

5. desember 2017 ble han pågrepet av det russiske sikkerhetspolitiet FSB i Moskva.

I april i år ble han dømt til 14 års fengsel for spionasje.

I november ble han utlevert sammen med to litauere, i bytte mot to russere som satt fengslet i Litauen.

Tidligere menighetsrådsleder i Sør-Varanger.

ANNONSE
Da Frode Berg var liten måtte han alltid be Fader vår før han la seg. I voksen alder har han ikke fortsatt med å be, men de seneste to årene har han følt Guds nærvær på en liten celle i et russisk høysikkerhetsfengsel.

Følelsen av at noen passer på

Mens han sitter der blir støtten fra menigheten hjemme avgjørende.

– Rett etter jeg ble arrestert, fikk jeg en e-post fra menighetsrådet som var veldig støttende og full av gode ord. Den har jeg tatt frem og lest på flere ganger i vanskelige perioder. Den støtten jeg har kjent på fra dem har vært uvurderlig.

Frode Berg er ikke vant til å sette ord på troa si. Den har liksom bare alltid vært der. Helt siden TV-gudstjenesten duret i bakgrunnen hjemme hos besteforeldrene hans i Trondheim. Bestemoren hans var en religiøs dame som ba mye. Frode pleide å ligge på divanen mens hun sang med til salmene. Selv om han holdt på med andre ting, klarte ikke guttungen å la være å høre etter. Det var bare noe med gudstjenesten som festet seg.

I dag klarer han ikke sette ord på hva det er, men troa har fulgt ham gjennom livet. For eksempel da han gikk med grønn uniform og fikk kjenne hvor tett knyttet kirka er til Forsvaret. Og ikke minst, de to seneste årene mens han har sittet på cella i Russland, er det i troa han har funnet trøst.

– Jeg har hatt tro på at det er noe der som passer på meg. De ba jo for meg i menigheten og det kunne jeg kjenne på et vis. Selv om jeg ikke er typen som ber til Gud eller renner ned kirkedørene, har jeg likevel tro på at noen følger med og hjelper meg. Troa hjalp å holde meg oppe, forklarer Berg.

Frode Berg gleder seg til å feire jul med familien igjen, etter to år i et høysikkerhetsfengsel i Moskva.

Jeg har hatt en følelse av at noen har fulgt med og passet på meg.

ANNONSE

Sint, men ikke på Gud

To ganger fikk han besøk av sjømannsprest Line Kvalvaag mens han satt inne. En gang kom til og med biskopen i Nord-Hålogaland, Olav Øygard, ens ærend for å besøke ham. Det var viktige samtaler, ifølge Berg.

– Da Olav Øygard var på besøk, var jeg fryktelig sint, men han hjalp meg å sette ord på bitterheten og sinnet mitt. Vi diskuterte dette med hat og hevn. Det hjalp veldig å få prate høyt om det. Da slapp det sakte, men sikkert taket.

For Frode Berg har vært sint. Han har følt seg sviktet og lurt, og sier han har fantasert om ting han ikke en gang kan fortelle kona si om. Men han har aldri vært sint på Gud.

– Nei, jeg kan ikke la han få skylda for det her.

Berg smiler forsiktig før han blir alvorlig igjen. Han beskriver et hat som har gjort fysisk vondt å føle på. I dag er det annerledes. Han er fortsatt sint, men han jobber med å tilgi.

– Jeg tjener jo ikke noe på å hate. Da sliter jeg meg bare ut selv. Jeg føler meg fryktelig sviktet, men samtidig vet jeg at vedkommende jeg er sint på har det forferdelig tøft i dag. Både Forsvaret og E-tjenesten har vært ydmyke og hjulpet meg i prosessen med de vonde følelsene. Så ja, vi jobber med saken.

Et helt spesielt vennskap på cella

I løpet av tiden i fengselet har han lest hele Bibelen som han etter mye om og men fikk inn på cella. Den gjorde at han kom i prat med cellekameraten sin det siste halvåret. Cellekameraten var en russisk muslim og IS-sympatisør fra en fjellrepublikk i Kaukasus, dømt for drap. De to tilbrakte 23 timer i døgnet sammen der inne på cella, uten å se noen av de andre innsatte.

– Vi hadde mange fine diskusjoner. Han ble fengslet i 2012 og skulle slippe ut i 2024. Men alle fire jeg har sonet med må gjerne sitte i fengsel i 10 og 20 år for min del. Det har dreid seg om fremstilling av metamfetamin, kidnapping, forfalsking av pass til terrorister og drap, forteller Berg.

Likevel klarte han å se dem som mennesker, slik som han selv.

– Jeg likte særlig han siste cellekameraten min veldig godt. Men noen ganger sa det fullstendig stopp mellom oss. Jeg provoserte han nok en del ganger ved å snakke positivt om kvinner og homofili, for eksempel. Da ble han sinna.

Cellekameraten, den eneste Berg hadde å prate med, kunne gjerne være sinna i to og tre dager i strekk også – uten å si et ord til Berg. Men det gikk alltid over til slutt, og de to utviklet til slutt et slags vennskap seg i mellom. Selv om den konservative cellekameraten fant det provoserende og rent uforståelig at en 60 år gammel mann som Berg, ville bruke tiden sin på å se på den russiske versjonen av Paradise Hotel på TV-en deres.

– Det gjorde jeg mest for å koble av. Og litt for å provosere, sier Berg og humrer.

Så livet passere i revy 

Å ha noen å prate med på cella ble avgjørende for Frode Berg. For i utgangspunktet var savnet etter familien nesten ikke til å holde ut. Annenhver uke kom den norske ambassaden på besøk, og da ble Berg ført inn i et eget rom der de leste høyt fra e-postene fra Anita og familien. Etter et par dager fikk han en utskrift av e-postene så han kunne lese dem for seg selv på cella.
Siden han for 45 år siden fikk øye på Anita mens han hadde plikttjeneste i Kirkenes, har det vært de to. Uten hennes støtte vet han ikke hva han hadde gjort.

– De stundene der jeg leste e-postene fra henne husker jeg best. Og bildene. Jeg husker særlig familiebildet fra julefeiringen i 2017 som jeg fikk tilsendt senere.

Frode Berg blir blank i øynene og rensker stemmen. Han føler han har gått glipp av så mye. Julefeiringer, påskefeiringer, 17. mai-feiringer og barnebarnets konfirmasjon. Den første jula var han i sjokk, den andre prøvde han å fortrenge hvilken dag det var. Det ble for vondt å tenke på.

Han fikk aldri tilbud om å snakke med noe prest i det russiske fengselet. Til jul og påske ble det sluppet inn to små poser gjennom luka på cella, som visst nok skulle være fra en prest. Det var strømper og skriveblokker og brød i posene.

– Jeg fikk så mye tid til å tenke der inne. Det var som om livet mitt passerte i revy. Ikke fort slik andre beskriver det, men sakte.

Frode Berg har alltid vært fascinert av nabolandet Russland. – Jeg hadde en drøm om at før jeg ble skikkelig pensjonist skulle jeg jobbe og bo ett til to år i Russland. Det siste ble det jo noe av, men ikke akkurat som jeg hadde tenkt.

Mener at han har vært for snill

En han brukte mye tid på å tenke på var datteren, Hilde, som døde av sykdom da hun var bare 27 år gammel. Hun etterlot seg to små jenter som har vært særlig viktig for besteforeldrene i Kirkenes å følge opp.

Så langt har Frode Berg blitt blank i øynene opptil flere ganger, men nå klarer han ikke prate lenger. Anita tar over:

– Det er så urettferdig. Du skal ikke miste et barn, det er bare så feil. Det skal ikke skje, men så gjorde det det, sier hun.

Ved hjelp av gode venner og et stort nettverk kom familien seg gjennom tragedien. I dag er jentene voksne og etterpå skal de besøke dem og kjærestene deres på østkanten i Oslo.

– Tror dere at dere skal treffe Hilde igjen?

Han nikker stille, mens kona svarer at det tror hun.

Frode Berg sier at han tror de to seneste årene har gjort han mer ydmyk. Samtidig har han sagt i et intervju med VG at han i mange år har vært «altfor snill».

– Jeg har problemer med å si nei når jeg bør si nei. Jeg glemmer å ta vare på meg selv. Jeg har ikke lyst til å bli «trollat» heller, men jeg må nok bli flinkere til å sette grenser.

Har fortsatt tro på framtida

Samtidig er han opptatt av å bygge samarbeid på tvers av grensene i nord. Han har alltid elsket å jobbe med mennesker fra ulike kulturer og fascinasjonen for Russland har vært der i mange år. Nå tviler han på at han noen gang vil reise tilbake, men han vil fortsette å jobbe med grensekryssende samarbeid i Kirkenes.

– Det har vært en del kritiske røster som påstår at jeg har gjort ting jeg ikke har gjort. Men det virker som om de begynner å forstå at dette ikke er et valg jeg har tatt med vilje. Så jeg tror det kommer til å løse seg.

Han sier han føler seg mer norsk nå enn han gjorde tidligere. Det er tøft å innse at han ikke skal tilbake til Russland, men han føler seg ikke trygg der lenger. Nå gleder han seg til å tilbringe tid med Anita og familien. Først skal alle feire jul sammen i Kirkenes slik de pleier.

– Har du tro på framtida?

– Ja, det har jeg. Det er viktigere, mer enn noensinne, dette samarbeidet med Russland. Særlig oppe hos oss. Det er som vår eminente ordfører sier: «Det er fredsarbeid vi holder på med». Og det er det. Det merkes helt nede i indre kretser i Moskva, det som foregår i Kirkenes. Så jeg har god tro på fortsettelsen.

Les også