Ingen marionette for Gud

‘Det siste folk i utsatte områder vil ha er sympati, at vi skal synes synd på dem. De vil at man skal gjøre noe. Dra hjem for å fortelle det man har opplevd’, sier Aurora Marie Nome.

I lokalene til Norges Kristelige Studentforbund i Oslo sitter Aurora Marie Nome. Det knapt to måneder siden hun ble ansatt som generalsekretær i ­«Forbundet», som studentorganisasjonen populært kalles.

Forbundet ble opprettet i 1899, og har siden den gang vært en radikal og progressiv kraft i ­Kristen-Norge. Det er ingen klisjé å si at Forbundets historie sitter i veggene til Nomes arbeidslokale. Forbundet overtok bygården i 1911, og inneholder blant annet et kapell fra 1920-tallet som minner mest om et bedehus på Sør-Vestlandet. Bortsett fra regnbueflagget over alteret.

Langs veggen i hovedrommet henger flere titalls portretter av tidligere lederskikkelser i Forbundet, en påminnelse om oppgaven Nome har foran seg. Er hun nervøs? Ja. Men det er noe med å kaste seg uti ting, ifølge henne selv. Holdningen har tatt henne fra en liten bygd på Sørlandet til Palestina og Madagaskar.

Oppvokst i bibelbeltet

For Nome er egentlig sørlending, selv om det ikke høres slik ut. Østlandsdialekten skyldes at hun som liten flyttet frem og tilbake fra Oslo.
Men mesteparten av barndommen tilbrakte hun i Marnardal, like utenfor Kristiansand. Hun vokste på en gård i en aktiv kristen familie i Den norske kirke. Hjemme var det ifølge Nome høyt under ­taket, men storfamilien, som resten av Marnardals innbyggere, beskriver hun som konservative kristne.

– Den bakgrunnen gjør nok at jeg skiller meg ut i Forbundet, som er ganske progressivt, sier hun.

De fleste har vært gjennom det samme: Den ­tiden i slutten av tenårene når spørsmålene setter ­barnetroen i et nytt lys – eller forkaster den. Det var i løpet av årene på Mandal videregående skole at Nome merket at hun skilte seg fra de andre kristne elevene: Hun hadde store problemer med at man fordømte homofili, og innså at hun var feminist.

– Jeg forstod ikke at man kunne forene det med troen på Gud, sier hun.

– Påpekte folk at du stakk deg ut?
– På en måte. Jeg har alltid vært litt konfliktsky også. Jeg stilte jo spørsmål ved ting, men jeg ­pushet ikke så hardt, sier hun.

I årene mellom 2007 til 2011 gikk Nome i en bibelgruppe drevet av lokale kristne ungdommer i Marnardal. Her opplevde Nome motstand når hun stilte spørsmål om religiøse sannheter, særlig om homofili.

– Alle sa at homofili var noe man må helbrede. Det syntes jeg var vanskelig å skjønne, sier hun.

Den mørkeste stunden

Bare to ganger i livet kan vi bli stilt overfor døden til våre ­foreldre. Godt voksne har som regel ­forberedt seg på dødsfallet i ­flere tiår. Men for unge river ofte møtet med ett av virkelighetens ­premisser ned alt som er kjent.
Da Aurora var 17 år døde ­moren av kreft. Hun forteller det nøkternt og stille.

Moren drev ungdomsarbeid og var en samlende figur i bygda, ifølge Nome. De kristne i ­bygda arrangerte bønneringer for å ­helbrede henne, overbevist om at det skulle gå bra.

– Men det gjorde det jo ikke. Da raknet alt, også min ­forståelse av troen.
Etter dødsfallet oppsøkte Nome behandling for sjelesorg. Terapeuten sa de forløsende ­ordene: «Det er helt greit å være sint på Gud en stund». Nome forstod at hun ikke kunne styre hvordan Gud innretter verden og at verden ikke gir mening.

– Jeg trengte heller ikke putte Gud i den boksen man ofte gjør på Sørlandet, men kunne tro at alle står fri til å tro på sin egen måte.

– Hvilken rolle tenker du at Gud har når slike ting skjer?

–Jeg tror ikke det var Gud som drepte mamma, og jeg har ikke noen klare svar. Det jeg har skjønt, er at mennesker er ­mennesker og gjør mange fæle ting, som å drepe og ­skade ­hverandre i krig og konflikt. Slik vil det være til tross for at Gud eksisterer. Vi er ikke Guds ­marionette som hen styrer, men er gitt fri vilje. Det er vår oppgave å forvalte den frie viljen til å gjøre det gode, sier hun.

---

Aurora Marie Nome

• Født i 1992.
• Oppvokst i Marnardal.
• Ny generalsekretær i ­Norges Kristelige Studentforbund.

---

En ekstra dimensjon

Da Nome var ferdig på videre­gående skole begynte hun på Rønningen ­folkehøgskole i Oslo, drevet av KFUK-KFUM. ­Skolen var tydelig på sitt kristne trosgrunnlag, men tillot elevene å tro slik de selv ville – så lenge elevene forholdt seg til skolens retningslinjer. Dette var en annen type kristendom enn den Nome var vant til på Sørlandet.

– Det var veldig befriende, at man kunne tro på den måten, sier hun.

– Hva mener du det vil si å være kristen, da?

–Å være et helt vanlig menneske som alle ­andre. Alle mennesker bør strebe etter å være et godt menneske for andre. Men en kristen, på lik linje med andre religiøse, tror på noe større enn seg selv. Derfor har troende kanskje en enda større grunn til å etterleve nestekjærligheten, svarer hun.

Nome mener at terskelen for å si at man er ­kristen, bør være lav, og at det ikke er hennes oppgave å si om noen er kristen eller ikke. Videre mener hun at «alle» tviler, som for henne er et tegn på en sunn tro:

– Men jeg misunner dem som bare klarer å tro. Faren er at man fort havner i usunne mønstre og tar mye for god fisk.

– Er ikke en fare med en for slapp tro at kan miste, for eksempel, imperativet som gjør at man føler en plikt til å hjelpe fattige?

– Jo. Det er noen tendenser i enkelte kristne ­miljøer langt ute på venstresiden at man blir litt vel avslappet i troa. Jeg opplever også at noen ­steder er man litt redd for å ta i en del av de tingene som finnes i konservative miljøer, for eksempel ­lovsang. I Forbundet opplever jeg derimot at troen ligger til grunn.

Det er jo det som ofte skjer: at når man har det for godt, slik som i Norge, så glemmer man Gud.

—   Aurora Marie Nome

Kampen for en rettferdig verden

Allerede på ungdomsskolen utviklet Nome et brennende ­engasjement for global rettferdighet. På Rønningen folkehøgskoles turer til det afrikanske kontinentet og til Midtøsten, opplevde hun urettferdigheten på kloss hold.
Møtet med den palestinske virkeligheten ble et vendepunkt for Nome, og hun har vært tilbake i ­Palestina flere ganger siden. Det er særlig én ­episode som har merket henne for livet:

Klassen var på en palestinsk bondegård for å plante oliventrær, i et område med sterkt nærvær av israelske militære. Etter en stund la de merke til at en israelsk bosetter iakttok dem. ­Bosetteren, ­ifølge Nome, tilkalte etter hvert militæret. ­Soldatene ba skoleelevene om å stanse plantingen, men de valgte å fortsette.

Da konfiskerte de israelske militære alle ­redskapene. Som en maktdemonstrasjon, ­forteller Nome, arresterte soldatene bondens 15 år gamle nevø. Etter det ble området en lukket militær sone, og klassen ble eskortert bort fra området.

– Jeg ble utrolig sint og skjønte en brøkdel av frustrasjonen palestinerne føler på. Vi stod med hakke og spader, så kommer israelske soldatene med maskingevær, forteller hun.

Nome mener at kristne har et ansvar for å løse konflikten og særlig å støtte palestinernes sak.

– Er det ikke forståelig at Israel handler slik de gjør av sikkerhetspolitiske årsaker og som følge av folkets historie?

– Det er kjempeviktig å erkjenne ­hvilken ­historie jødene og israelerne har, og anti­semittismen de har vært og fortsatt er utsatt for. Det er også lett å glemme hvor utsatt de er i Midtøsten, men det er en balansegang staten Israel ikke klarer å finne ut av, sier hun.

---

Fire raske

• Gud er: Kjærlighet.
• Boka alle må lese:
• Harry Potter-bøkene.
• Jeg klarer meg ikke uten:
• Spotify.
• Hva skal stå på gravsteinen din:
• Ingen hast inn i evigheten.

---

Kristen identitet

Nome tok med ­engasjementet for ­Palestina videre da hun begynte på ­utviklingsstudier ved OsloMet. Paradoksalt nok, vil noen kanskje si, var det møtet med den ikke-troende majoriteten ved universitetet, som gjorde Nome bevisst sin kristne identitet. I motsetning til henne selv, hadde de ikke-troende en veldig klar oppfatning om hva en kristen er:

– Det synes jeg var litt ubehagelig. Var du ­kristen støttet du i hvert fall ikke homofiles rettigheter ­eller Palestina-saken.

Året etter Nome fullført bachelorgraden i 2016, dro hun som ungdomsdelegat for Røde Kors til byen Tsiroanomandidy i Madagaskar. «Utfarts­trangen» handler ifølge Nome ikke bare om å jobbe for fred, men nysgjerrighet for nye ­kulturer og mennesker.

– Det var veldig spesielt på ­Madagaskar. På veien til jobb møtte jeg masse folk som var fattige og sultet, sier hun.

Hvordan kan Gud finnes når det er så mye lidelse i ­verden? Spørsmålet har hjemsøkt ­troende siden tidenes morgen, også Nome.

– Det er mye som er helt ­uforståelig, men jeg avfinner meg at jeg ikke skjønner det. Det kan jo være at de lidende har med seg Gud på ett eller annet vis, og at de finner trøst i det. Det er jo det som ofte skjer: Når man har det for godt, slik som i Norge, så glemmer man Gud, sier hun.

‘Man blir aldri klar’.

– Er du en urolig sjel?

–Nei. Jeg kan bli veldig ­komfortabel der jeg er. ­Vennene mine har sagt at hvis vi skal ­møtes klokken syv, sier de ­klokken seks til meg slik at jeg skal rekke det. Jeg er ikke så stressa av meg, men jeg har vel en eller annen ­eventyrlyst, sier hun.

Nome har aldri vært aktiv som medlem i ­Forbundet selv, men som med mye annet var det Palestina-engasjementet som ledet henne til ­organisasjonen. Faktisk var Nome i Palestina da hun søkte på jobben som organisasjonsutvikler i Forbundet.
Hun fikk jobben, og da Torkil Hvidsten sluttet som generalsekretær søkte hun på stillingen.

– På en måte er det skummelt og overveldende. Det er noen store sko jeg skal fylle. Samtidig er det allerede innarbeidede rutiner og strukturer på ting. Man blir aldri klar. Det er noe med å bare kaste seg uti ting, sier hun.

– Men til det store spørsmålet: Hvem er 
Gud?

– Jeg kan slå fast én ting: Gud er kjærlighet. På Sørlandet trodde jeg at Gud var Ham, men i løpet av tiden i Forbundet har jeg innsett at Gud kan være Hun, eller kanskje et vesen uten kjønn. Gud er så stor at vi mennesker bare skjønner en liten brøkdel av hva Gud er. Gud er i alt hele tiden og er en del av alle.

– Er det paradoksalt at mange tenker at Gud er uforståelig stor, men så bruker man gjerne livet på å forstå Gud?

– Ja, men det er mulig at det henger sammen 
fordi man prøver å få taket på hvem Gud egentlig 
er. Jeg har det veldig bra når jeg hører på musikk ­eller er i naturen. Når jeg er på konserter og ­virkelig er nær musikken tenker jeg at nå, nå er Gud til stede.