Hans far skrev jødenes historie: De mistet 70 familiemedlemmer, men snakket lenge lite om jødeforfølgelsene

Etter krigen vegret norske jøder seg for å snakke høyt om den ufattelige tragedien som hadde rammet dem. For Oskar Mendelsohn ble det en livsoppgave å bryte stillheten.

Reportasje

Leif Arne Mendelsohn passer klokka. Klokken 16 skal han være på plass på Ullevål for å hente barnebarna. Deretter skal han følge de to til Cheider, den jødiske kveldsskolen. Akkurat slik foreldrene hans også gjorde det. Sammen dro besteforeldre og barnebarn ned til synagogen i Bergstien.

– Tradisjonene går igjen, smiler 72-åringen.

Men sine egne besteforeldre møtte Leif Arne Mendelsohn aldri.

De som ble borte

Thora og Aron Mendelsohn het de. Og portrettene deres henger som sort-hvitt fotografier på stueveggen. De kom fra Litauen, het opprinnelig Fisher, men tok navnet Mendelsohn og slo seg ned i Trondhjem. Her etablerte de både en stor familie, egen klesforretning, og etter hvert en konfesjonsfabrikk.

Da de to døde, i 1943, hadde de opplevd en krigstid som spant mellom fortvilelse og et skjørt håp. Skjebnen, som de delte med så mange andre, ble det etter krigen nesten tyst om. Da historien for første gang skulle skrives, om hva som hadde skjedd med de norske jødene, ble det sønnen deres, Oskar Mendelsohn, sitt lodd.

– Mange skjønte ikke at han orket å ta fatt på materien. Den gang var det vanlig blant norske jøder, at det som hadde skjedd før og under krigen ikke ble snakket om. Man snakket om de som «ble borte», ikke om at de hadde blitt brutalt myrdet, minnes sønnen Leif Arne.

---

Jødenes historie i Norge

  • Oskar Mendelsohn (1912-1993) var skolemann, forfatter og historiker.
  • Han ble den første som på systematisk måte samlet historien om Norges eldste og minste nasjonale minoritet mellom to permer.
  • Mendelsohn var født i Trøndelag, og arbeidet som lektor i Trondheim fram til 1942, da han flyktet til Sverige etter at flere i familien var blitt arrestert. Foreldrene og hans eldste bror ble deportert og drept i Auschwitz.
  • Etter krigen arbeidet Mendelsohn ved Ullern gymnas, helt frem til pensjonsalder. Samtidig arbeidet han med det som skulle bli hans livsverk: oppslagsverket Jødenes historie og liv i Norge gjennom 300 år.
  • Nå gis verket ut på nytt av Press forlag, med forord av Espen Søbye.

---

Reiser til Hovedøya

Han har en karriere bak seg som sivilingeniør, og er i dag pensjonist. Men han vokste opp ikke så langt herfra, på Holmen i Oslo. Faren var lærer på Ullern Gymnas, og flere ganger i uken, etter jobb, gikk han ned til universitetsbiblioteket. Her satt Oskar Mendelsohn i en liten arbeidscelle i magasinet, og jobbet på det som skulle bli hans livsverk: Jødenes historie i Norge, et monumentalt verk, som denne høsten gis ut på nytt, ganske nøyaktig 50 år etter at første bind utkom i 1969.

Planen var at andre bind skulle komme ut ikke lenge etterpå. Det skulle ta 17 nye år å fullføre.

Å skrive den nyeste historien, som omfattet krigshistorien og Holocaust, ble langt tøffere enn noen kunne forutsi. For nå ble også Statspolitiets arkiver offentliggjort. Sønnen husker hvordan faren stadig tok båten ut til Hovedøya, der arkivet befant seg i gamle tyskerbrakker.
Disse kildene beskrev det mange hadde visst, men få hadde påtalt: At nordmenn aktivt hadde tatt del i arrestasjonene og deportasjonen av norske jøder.

– Da vi var barn, var far tilbakeholden med å fortelle alt han visste om forfølgelsene, men han åpnet seg mer og mer etter hvert som tiden gikk. Og jeg husker han fortalte mye om skuffelsen i det han skjønte hvor aktivt, og med hvilken iver, norsk politi hadde deltatt.

Gåten

Det er en begivenhet at historieverket nå utgis på ny. Det spenner over 300 år, og brukes fortsatt aktiv som referanseverk av historikerne. Grundig kildearbeid og detaljrikdom preger verket, ifølge historikerne. Men det skjuler også en gåte:

– Jeg vil ikke kalle det en svakhet, men jeg-et, tilstedeværelsen er veldig ofte vrient å få øye på. Hvor er Oskar Mendelsohns egen stemme, og hva tenkte han selv? spør Øivind Kopperud, forsker ved HL-senteret.

Kanskje er det sønnen som kan gi svaret. Bak fortellingen om jødenes historie i Norge, skjuler det seg også en fortelling om hva dype rystelser gjør med mennesker, mener Leif Arne Mendelsohn.

– Det er noe som vi kanskje ikke fullt ut fatter, men som jeg tror jeg kan forstå bedre enn mange. Det blir på samme måte som når dyr gresser sammen: Noen dyr er mer vaktsomme for farer enn andre. Og selv er jeg nok mer engstelig av meg, mer vàr, enn hva mange andre er. Det tror jeg handler om familiehistorien. Jeg tror det er en påvirkning fra det som skjedde den gangen, sier han.

På fanget sitter han med en bunke ark. Det er et manuskript som han håper en dag kan bli gitt ut. Det er memoarene som Oskar Mendelsohns skrev, men aldri fullførte. Tekstene rekker frem til krigens slutt, og de kaster lys over bakteppet til det monumentale verket.

Oppdraget fikk lektor Oskar Mendelsohn på slutten av 1940-tallet, fra Det mosaiske trossamfunn. I møte med kildene, vokste det som kunne blitt en pamflett, ut av alle proporsjoner. Det å skrive Jødenes historie i Norge, ble en samvittighetssak for forfatteren, og innebar gjensyn med egne minner fra krigstiden. Det ble også en måte å hedre de i familien som hadde blitt tilintetgjort i konsentrasjonsleirene. Minst 70 av medlemmene i Fisher-familien mistet livet her, forteller Leif Arne Mendelsohn.

Håpet på reaksjon

Trondheim ble oppkupert av tyske styrker i 1940, og Oskar Mendelsohn må ha visst mye om hva som var i gjære. Han hadde vært på studieopphold i Berlin på 1930-tallet, og sett hvor dårlig kameratene ble behandlet. Familien hadde også fått nyere rapporter om hva som skjedde med jødene på kontinentet. Ganske raskt erfarte de at nettet begynte å snøre seg rundt dem også i den fredelige hjembyen: Da synagogen i Arkitekt Christies gate ble rasert i 1941, ble gudstjenestene flyttet til Mendelsohn-familiens hjem. Deretter ble både familiens firma, Trondhjem Konfektionsfabrikk og A. Mendelsohn & Sønner, og huset, beslaglagt.

Trondheims jøder møttes heretter i skjul på loftet til Metodistkirken.

– Far fortalte mye om samtalene som han og bestefar hadde med domprost Fjellbu. Fjellbu var en av de som virkelig prøvde å få til noe.

Men det førte ikke frem, de ble bare møtt med en kald skulder fra myndighetene. Og kirkens hyrdebrev kom for sent til å ha noen virkning, minnes sønnen.

– Men de fortsatte å håpe?

– Ja. De håpet liksom at noen skulle reagere. Og enhver liten ting som gjorde det lettere, ble tatt i mot positivt. Som da morfar ble sluppet fri fra Vollan på en 70-årsdag. Men han ble jo straks buret inne igjen. Og min bestefar Aron så klart hvilken vei dette gikk. Han sa til mor og far at «dere må komme dere unna».

– Mor var den sterke.

Oskar og kona Sussi satte dermed kurs mot Oslo, og høsten 1942 lå de i skjul på en gård på Hadeland, før de flyktet videre til Sverige. Under arbeidet med historieverket, ble Oskar klar over hvor nitidig den lokale lensmannen på Hadeland hadde jobbet med å forsøke å spore ham opp. Han fikk også vite flere detaljer rundt deportasjonene. Etter å ha fått tøff behandling på Falstad, ble Aron, sammen med Thora og en av Oskars brødre, sendt med lasteskipet Gotenland på nyåret 1943. Transporten til Auschwitz gikk via Berlin, der de ble stuet sammen med andre, og sendt videre.

– Det var en grusom behandling de fikk, og jeg husker at far leste om dette. Dagen etterpå kom han bort til meg og sa, «i natt klarte jeg ikke sove».

– Jeg ser klarere og klarere at det må ha vært ekstremt vanskelig for ham å skrive dette. Han var veldig flink til å virke rolig utad i de fleste situasjoner, men han var nok mer av et følelsesmenneske enn de fleste kunne se på utsiden. En gang sa mor til meg, at det var hun som måtte være den sterke under krigen. Og jeg tror henne på det, at det var hun som hadde holdt hodet kaldt.

– Visste de underveis hva som skjedde med familien?

– Nei. De hadde nok en anelse, men man kunne jo ikke være sikker på hva som hadde skjedd med den enkelte, sier Leif Arne og plukker ned en grønn eldre bok fra hyllene: Jeg var Himmlers lege, er tittelen.
Boken kom ut i 1947, og ble skrevet av Felix Kersten. På grunn av sitt innpass hos Himmler, bidro han til at enkelte av de internerte ble løslatt. I boken forteller Kersten at han 3. mars 1945 fløy til Tyskland, med en liste over personer som svensk UD ville ha frigitt. På listen sto også Aron og Thora Mendelsohn.

Da hadde ekteparet vært døde siden 3. mars 1943.

– Den fulle sannheten fikk far vite da freden kom. Han fortalte at selv om han var glad for frigjøringen, var smerten ved tapet så stor, at han ikke klarte å ha samme glede som alle andre.

Taus ettertid

Det var nazismens fall, og mostandskampen seier det i stor grad handlet om i den nære etterkrigstiden.

– Antisemittismen ble på mange måter sett på som noe som utelukkende hadde med landsvikerne og nazistene å gjøre, og at 1/3 av landets jødiske befolkning var blitt tilintetgjort i gasskamrene, var det få som snakket om, både på grunn av manglende kunnskap, men også fordi jødene av mange ble plassert utenfor det nasjonale «vi», forklarer historiker Øivind Kopperud.

At selv norske jøder vegret seg for å snakke om det, hadde flere årsaker:

– Tragedien var så ufattelig stor. Man var redd for ikke å bli trodd, og redd for å blottlegge seg. Dette berørte den enkelte så tett innpå livet, at det var rett og slett vanskelig å snakke om, mener Kopperud, og legger til:

– Sånn sett er det imponerende at Mendelsohn i det hele tatt gikk inn i tematikken.

Forsiktig med kritikk

Forskeren ved HL-senteret mener dagens historikere likevel ville gått annerledes til verks:

– I vår tid ser vi på dette med andre øyne, og vi kan i langt større grad kritisere tidligere perspektiver og holdninger i den norske befolkningen. Dette er forsåvidt en helt naturlig prosess. Vi skriver innenfor en helt annen kontekst enn det Oskar Mendelsohn gjorde. For eksempel viser Mendelsohn stor takknemlighet til det norske samfunnet. Og selv om mye av takknemligheten er på sin plass, ikke minst overfor de som hjalp til, ville forskere i dag nyansert dette generelle bildet på annen måte enn det Mendelsohn kunne gjøre, som norsk jøde i årene rett etter krigen, sier Kopperud.

Han får støtte av Kjetil Braut Simonsen ved Jødisk Museum, som kaller Mendelsohns verk et pionerarbeid.

– Alle som forsker på jødisk historie og antisemittisme må forholde seg til Oskar Mendelsohn på ett eller annet plan. Boken er sterk empirisk. Han er forsiktig med å kritisere, og selv i forbindelse med at han omtaler antisemittisme, kan han komme med modererende bemerkninger, som for eksempel om at slike holdninger tross alt hadde begrenset oppslutning. Man kan spekulere i hvorfor han velger å gjøre det slik. Men jeg tror Mendelsohn hadde et ønske om å være mest mulig objektiv, at kildene skulle få lov til å tale sitt klare språk.

Elev-spionasje

Privat var faren tydeligere. Leif Arne Mendelsohn minnes hvordan de gikk turer sammen og pratet. Noe faren ofte kom tilbake til, var skuffelsen over rettsoppgjøret etter krigen. Han reagerte på at sentrale personer i hjemmefronten hadde brukt sin posisjon til å påvirke retten til å se bort fra ofrenes behov.

Men da bind II endelig utkom, i 1986, unnlot han å navngi kontroversielle personer. Han lot også en kjent jurist lese over teksten.

– Han ville ikke risikere at diskusjoner om enkeltpersoner skulle overskygge det historiske dokumentet. Men jeg ser jo også at han var engstelig for ubehageligheter. Han hadde følt på trusler under krigen, og var redd for å få en gjentakelse av dem.

– Fordi det gjaldt folk som fortsatt var i live?

– Ja.

Sønnen mener faren var opptatt av å skille person og sak, men også bar med seg erfaringer som gjorde at han valgte sine ord med omhu. I memoarene beskrives blant annet en klassesituasjon i Trondheim, i 1941, der en av elevene kommer bort til lektor Mendelsohn, og gjør ham oppmerksom på at det sitter en jente i klassen som noterer alt han sier. Jenta ble senere gift med en nazist. Trolig hadde hun fått beskjed om at 'han der må vi ta på ett eller annet'.

– Da blir du jo litt paranoid. Du vet at du må passe på hvert ord du sier, konstaterer sønnen.

I fjor ga Marte Michelet ut boken Hva visste hjemmefronten? Undertittelen på boken var 'Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet'. Leif Arne Mendelsohn berømmer Michelet for å ha klart å reise dette spørsmålet, på tross av diskusjonene som boken har skapt.

– Det er ikke bare-bare å stå opp på den måten hun gjorde. Du skal være ganske tøff, avslutter han.

De håpet at noen skulle reagere. Og enhver liten ting som gjorde det lettere, ble tatt i mot positivt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje