Les alt for bare 10 kr!

Juli gruer seg til julaften. Hun har ikke råd til å gi barn og barnebarn gaver

I alle år har Juli Bernadotte-Nordenstam kost seg med å lage personlige julekort i adventstiden. Nå har hun ikke råd til det lengre. Hun er én av over en halv million fattige nordmenn.

Publisert 13. desember 2019

«Kjære Erna. Hvor handler man mat, klær, sko og alt en familie trenger når man ligger under fattigdomsgrensen?»

Spørsmålet ble stilt i en epost til Vårt Land for et par uker siden. Og den som spurte var den 54 år gamle Lørenskog-kvinnen Juli Bernadotte-Nordenstam.

En tøff kamp mot kreft gjorde at hun mistet inntekten sin. Nå er hun avhengig av sosialhjelp for å klare seg.

– Det kjennes uverdig. Det må jo være meg det er noe galt med når staten har bestemt at de pengene jeg mottar skal være nok til å forsørge en familie på tre – og jeg ikke klarer det?

Kul i brystet

Det begynte i 2015. En morgen hun sto i dusjen, oppdaget hun en kul i brystet. Det passet dårlig. Juli hadde akkurat hatt opprykk på jobben og var veldig gira på å gjøre det bra.

Likevel nevnte hun kulen for sjefen sin. Hun ble sendt sporenstreks til lege. Derfra til mammografi. Funn: to kuler.

Sjokkbeskjeden kom rett før hennes 50-årsdag. I jubileumsgave fra familien hadde hun fått en USA-tur. Nå ble det ekstra viktig for henne å reise. Hun avtalte med legen å begynne behandlingen når hun var tilbake.

I USA hadde hun intense og glade dager med familien. De var lykkelig uvitende om Julis hemmelighet. Hun holdt maska. Ville ikke ødelegge turen for dem. Om nettene lå hun i en krøll og gråt.

• LES OGSÅ: Mannen hennes tok på seg joggeskoene, løp ut og kom aldri tilbake. Karen Marie Berg venter på at lettheten i livet skal vende tilbake

ANNONSE

Senskader

Tilbake i Norge ble det ene brystet hennes fjernet. I fire måneder gikk hun på cellegift. Behandlingen var tøff for kroppen. 

Bivirkningene var så mange at hun tidvis lurte på om det ville vært bedre å ha svulstene. Hodepinen har hun ennå, fire år etterpå.

Firebarnsmoren ville tilbake til jobben sin så raskt som mulig. Hun elsket å jobbe med funksjonshemmede i den lokale bedriften Nitor. Men senskadene etter cellegiften hindret henne.

Hun måtte over på arbeidsavklaringspenger. Plutselig satt hun med en inntekt på 66 prosent av 305.000 kroner.

– Det ble et voldsomt inntektsbortfall. Hvordan skulle jeg klare å leve av det? Jeg ringte banken med en gang og forklarte situasjonen. De var greie og ga meg avdragsfrihet på huslånet mitt i to år.

Juli Bernadotte-Nordenstam

Alder: 54

Bosted: Lørenskog

Familie: 4 barn, to voksne, to tenåringer

Yrke: Arbeidsveileder 50 pst og AAP 50 prosent

Hobbyer: Gå i kirken, frivillig arbeid

ANNONSE
Livet endret seg etter at Juli ­begynte å gå i kirken. Nå har hun til og med stått på prekestolen.

Hverdagen ble snudd på hodet for Juli. Hun måtte bruke krefter hun ikke hadde på å finne ut hvor det var mat på tilbud. På nærbutikken var det altfor dyrt.

En dag gikk vaskemaskinen hennes i stykker med et brak. Hun hadde ingen mulighet til å kjøpe ny. Heldigvis fikk hun en brukt maskin av gode venner.

– Det var hjertevarmende, men også litt ydmykende. Jeg har aldri penger på konto, har ingen buffer. Bekymringene står i kø.

• LES OGSÅ: Fattige barn tynges av skam: «Mamma sendte med oss sammenrullet matpapir så det skulle se ut som vi hadde matpakke»

Familien har vært til stor støtte i en tid med store ­helsemessige og økonomiske utfordringer.

Miserabel

I dag jobber Juli Bernadotte-Nordenstam halv dag fire ganger i uka. Det er en kamp. Kreftene er ikke som før:

– Ikke bare skal jeg akseptere min nye merkelige kropp, som jeg ikke kjenner igjen, jeg skal også leve med en økonomi som er helt miserabel. Jeg er mamma, mormor, søster, tante, kollega og venn. Men jeg er en mamma som må si nei til det meste. En mormor som ikke kan ta barna med på kino eller andre ting som koster penger. En søster og tante som ikke har råd til å gi bursdagsgave. En venn som ikke kan være med på konsert eller ta en kaffe ute.

– Føler du deg fattig?

– Jeg er fattig på penger og fattig på energi. Jeg vet at mange har det verre enn meg. Jeg har det varmt, tørt og trygt. Jeg har bil, kjøleskap og tv. Men jeg har ikke råd til ny bil eller tv når de ryker. Jeg lever i verdens rikeste land, men jeg våkner hver morgen med en dundrende hodepine: Hvordan skal jeg klare å betale husleia?

ANNONSE

Aldri mer

Over en halv million nordmenn er fattige etter definisjonen i Stortingsmelding 6: De tjener mindre enn 50 prosent av medianinntekten i Norge. Den ligger på drøyt 430.000 kroner i året.

– Aldri mer skal jeg kjøpe en julegave til mine barn eller barnebarn. Aldri mer skal jeg kunne spandere ting på datteren min. Nå er det hun som vippser meg penger slik at jeg kan ta en kaffe ute. Det kjennes så feil. Det er jo jeg som skulle vippset henne, sukker Juli.

Hun gjemmer hodet i hendene. Tårene renner.

Hun pleide å glede seg til jul. Nå gruer hun seg. Hele storfamilien kommer til henne på julaften. Hun er familiens selvskrevne kokk. De andre spleiser på utgiftene.

Hun har fått pengestøtte av en privat organisasjon og samtidig har noen familiemedlemmer stukket til henne penger for å hjelpe henne.

– Det er en fin gest. Jeg er glad for det, selv om det også er vondt å ta i mot. Og – så det er sagt: Det er ingen i min familie som bidrar til å gi meg en dårlig følelse på grunn av at jeg ikke kan gi gaver. De er helt fantastiske mot meg. Det er min egen følelse som er vanskelig å takle. Jeg føler meg som en byrde.

• LES OGSÅ: Da musiker Sverre Knudsen ble reddet fra alkoholen, var han redd for å bli avhengig av Jesus

Kreften har tatt fra Juli Bernadotte-Nordenstam det livet hun hadde. Nå gruer hun seg til jul. Men troen gir henne noe å hvile i.
Det henger hjerter i alle formater overalt i leiligheten til Juli.
– Jeg er fattig på penger og fattig på energi, forteller 54-åringen.

Siste julekort

Juli Bernadotte-Nordenstam elsker å lage pynt. Det henger hjerter i alle formater overalt i leiligheten hennes. Kommoden i gangen er full av steiner i hjerteform.

– Adventstiden har i alle år vært en tid hvor jeg har kost meg med å lage personlige julekort, gjerne basert på bilder tatt i løpet av året som gikk. Nå har jeg ikke råd til dette. Det blir fort en tusenlapp om jeg skal sende til alle. Det er ikke noe alternativ. Jeg har sendt mitt siste julekort. Kanskje en litt tåpelig ting. Men det kommer på toppen av alt annet.

– Hva gjør dette med livslysten?

– Jeg har kjempet mye i mitt liv. Ja, jeg er et levende bevis på at man kan ha mye motgang og likevel klare seg bra. Jeg har alltid hatt overskudd og omsorg for andre. Men nå har jeg ikke energi til det lenger. Kreftene går med til å overleve. Jeg savner meg selv. Savner den Juli som inviterte fremmede på middag.

– Hvordan vil du at andre skal møte deg nå?

– Så vanlig som mulig. Ikke spør hvordan det går. Spør hvordan jeg har det. For jeg aner jo ikke hvordan det går. Men jeg kan si litt om hvordan jeg har det. Jeg trenger ikke medlidenhet, jeg trenger forståelse. Det er ikke synd på meg fordi jeg fikk kreft og har dårlig råd. Det er sånn livet er. Men se meg, stå sammen med meg og gå med meg, ber Juli Bernadotte-Nordenstam.

«Jeg våkner hver morgen med en dundrende hodepine: Hvordan skal jeg klare å betale husleia?»

Motvillig til kirke

Hun har et lyspunkt hun gjerne vil fortelle om. Lakonisk kommer det: «Jeg fant Gud!»

Det skjedde på følgende måte:

– For tre år siden fulgte jeg datteren min til Skårer kirke da hun skulle synge i kirkekoret. Jeg gikk motvillig, for Gud og kirken var ikke noe for meg. Men med en gang jeg kom inn i rommet, kjente jeg et nærvær. Jeg satte meg ned. Presten begynte å forklare dagens tekst. Jeg tenkte: I all verden, her er det en Gud jeg har lyst til å bli kjent med.

Juleevangeliet

Juli kom tilbake. Ja, hun begynte faktisk å komme en time før hver gudstjeneste for å kjenne på roen. Det ble et pusterom.
Samtidig pleide organisten å varme opp orgelet. Slik fikk hun en gratis konsert som bonus.
I fjor fikk hun spørsmål om hun ville gå inn i klokkertjeneste. Hun sa ja. Det innebar at hun ble tekstleser på gudstjenestene. I fjor fikk hun lese juleevangeliet i Skårer kirke. I vår leste hun teksten både skjærtorsdag, langfredag og første påskedag.

– Det var så sterkt. Jeg gikk til samtaler. Kall det gjerne sjelesorg. Gradvis vokste troen min fram. Ingen pushet meg.

– Gradvis vokste troen min fram. Ingen pushet meg, forteller Juli. Her er et kobbel engler i vinduet i hjemmet hennes.

På prekestolen

Sagaen om Juli og kirken tok en ny omdreining i høst. Da spurte vikarpresten henne om hun ville holde søndagens preken.

– Hva?? Er det lov? Kan vanlige folk preke? spurte Juli tilbake.

– Vi spør ikke hvem som helst. Vi spør fordi vi tror du kan, sa presten.

Juli lånte boka Prekenbeskrivelse for å forberede seg. Prekenteksten var fra Matteus, hvor disiplene spør hva de får igjen etter å ha forlatt alt for å følge Jesus.

Dagen kom og Juni gikk opp på prekestolen. Hun så ut over menigheten og alle ansiktene. Merket seg en mann som satt med øynene lukket. Sov han, eller var det kontemplasjon? Hun valgte å snakke om menneskeverd. Spurte: Hva er det som gir oss verdi som mennesker? Er det basert på hva vi kan bidra med? Er en direktør mer verd enn en uføretrygdet?

– Responsen var overveldende. Dette er det desidert største jeg har opplevd i mitt liv.
Blikket gløder når Juli Bernadotte-Nordenstam tenker tilbake. Hun kjenner at noe vokser inni henne. En ny plattform.

– Troen hjelper meg til å akseptere livet mitt. Jeg har jo ikke noe annet liv. Jeg prøver å hvile i det vanskelige, uten å la håpløsheten sluke meg. Det er en ny dag i morgen og gode ting kan skje. Bibelen sier jo at vi må lære av fuglene og liljene. De bekymrer seg ikke. Så jeg prøver å holde ut. Men det koster.


Her finner du flere interessante saker fra Vårt Land:

• Livet uten lyd: Hvis du ser Mette gå ustøtt på gata, så er hun ikke full

• Kristoffer deler «ting som ser sykt kristne ut» med 22.000 følgere

• Drømmen om det kristenkonservative Norge: Slik ville kristenkonservative gjort det om de fikk bestemme

• Kjære Morten Hegseth: Jeg er homofil og lever lykkelig med min kone

Les også