Nostalgi gir millioner i kassa

‘Her hjemme får jeg høre at det er to årstider – før og etter julemessen’, ler Gerd Bø (80) og slår de siste løkkene i årets nupereller til julemessen i Misjonssalen i Oslo.

Hun sitter i et rekkehus på Oppsal. Det er bare et par dager til en av årets store begivenheter går av stabelen, og hun innrømmer at det blir noen sene kveldstimer for å komme i mål.

Rundt omkring i stuen står det kasser med hjemme­bakte knekkebrød, julekuler omkranset av nupereller og brente mandler – nå gjenstår det bare å bake oste- og eplekaker.

I 40 år har hun forsynt Oslos største julemesse med hjemmebakst og håndarbeid.

– Antall timer? – nei vi regner ikke slik, svarer hun – litt undrende til spørsmålsstillingen.

Viktig bidrag.

Julemessene er nostalgi, men også veldig mye mer. For de store misjonsorganisasjonene er denne tradisjonen en av de store inntektskildene. Norsk Luthersk Misjonssamband får inn hele tolv millioner kroner på noen få julemesse-uker. Tallet for NMS er rundt sju millioner, Normisjon rundt fire millioner.

Også den lille organisasjonen Indremisjonsforbundet – med bedehus spredt over hele sør- og vestlandskysten – har mange julemesser. Men siden organisasjonen er så desentralisert har hovedkontoret på Bildøy i Bergen ingen oversikt. Et eksempel er IMF-forsamlingen Saron på Bryne i Rogaland. Den bidrar inn med en kvart million årlig.

– Et betydelig tilskudd, sier administrasjonsleder Terje Slettebø i IMF Rogaland kort.

Gjennom hans 20 år i organisasjonen har julemesse-inntekt­ene hatt en jevn økning, men har flatet ut de to-tre siste årene.

– Det er fortsatt de gamle ­sliterne som bærer arrangementet, og vi har en utfordring når det gjelder rekruttering, forteller han.

Generasjonsskifte. 

Gerd Bø har egentlig trappet ned innsatsen for julemessen.

– For et par år siden hadde­ gjennomsnittsalderen i julemesse-­komiteen passert 80 år, selv hadde jeg vært i komiteen i 37 år. Vi gikk til ledelsen i Misjonssalen og sa at nå måtte vi rett og slett oppløse komiteen – vi var få igjen – og litt slitne av ansvaret. Vi var litt engstelige for hvordan det ville gå videre, men ble veldig glade da det etter kort tid kom inn fire–fem yngre damer som tok tak, forteller hun.

– Det er damene som drar lasset?

– Ja, vi må vel kunne si det. Mannfolka har nok stilt litt svakere­ på dette feltet. Men den nye gjengen hadde sin første messe i fjor, og det gikk kjempe­bra – nå håper vi de bærer tradisjonen videre. Og vi fra «gamle-­komiteen» henger jo litt med fortsatt da, og bidrar med det vi klarer – og vi er selvsagt med på den store dagen før jul, sier hun.

Vi tror henne på det når vi ser ladene av bidrag rundt henne i stuen.

Det er kvinnelige ildsjeler som har båret julemessetradisjonen.

– Men nå ser vi også at det er bra at det kommer inn nye krefter, og både form og utvalg av varer har godt av en endring. Broderte duker og heklede sengetepper selger ikke lenger.

– Men vi har forlengst gjort justeringer opp mot markedet, forteller hun.

Senker terskelen.

Forrige helg besøkte informasjonssjef i Norsk Luthersk Misjonssamband, Espen Ottosen, julemessen på Ebeneser i Ganddal. Der kom det for øvrig inn 370.000 kroner.

– I NLM ser vi fortsatt en svakt økende tendens, sier Ottosen.

Suksessoppskriften er å tilpasse seg – og tilby det folk ønsker seg til jul.

Før var det populært med varer fra misjonsmarken. Gerd Bø forteller at Hongkong-varer solgte godt. Nå er det noen år siden den trenden tok slutt – bananplante-engler fra Kenya slår heller ikke an lenger.

– Men strikkevarene holder seg, sokker og luer – og ikke minst barnetøy. Og sylte­tøy og julebakst er også en sikker vinner. Jeg kan huske køer av folk i døren, som kappløp til småkakebordet. I vår tid, med tidsklemme og stress, er det nok mange som «gjør» julebaksten hos oss i stedet for hjemme på eget kjøkken, forteller hun.

Gerd Bø er født og oppvokst i Hemsedal, og siden hun kom til Oslo på slutten av 1950-tallet har hun vært aktiv i Misjonssalen. Et brennende misjonsengasjement ligger til grunn for innsatsen.

– Drivkraften ligger i å være en del av det viktige misjons­arbeidet. Når det kan kombineres med hobbyarbeid man liker, blir det en perfekt kombinasjon. Og selvfølgelig er det bonus i det gode, ­sosiale livet som oppstår rundt slikt arbeid. For meg har det alltid vært en berikelse å bidra – du deltar i noe som er gledesfylt – og samtidig har mål og mening, forteller Bø.

---

Julebasar og -messe

• De store misjonsorganisasjonene startet med julemesser og julebasarer rundt 1950. Det Norske Misjonsselskap var sannsynligvis først ute i 1948/49, i Kristiansand og Stavanger. Norsk Luthersk Misjonssamband hadde sin første julemesse i Misjonssalen i Oslo, 1954. Fra 1960-tallet kom også norske menigheter på banen.

---

Misjonshistorie.

Erik Kjebekk har skrevet Misjonssambandets historie, og har fulgt tradisjonen fra 50-tallet. Han vokste opp i Flatebygd, like ved Evje, og husker godt sin første julemesse.

– Den foregikk i Misjonshuset i Kristiansand 6. desember 1956, og var den aller første i Agder krets. Det var satt opp transport, av en misjonsinteressert buss­eier, og vi dro av gårde med fullstappet buss – til et arrangement som viste seg å skape historie, forteller han.

I referatene står det at messen kom i gang etter oppfordring fra husmor på Drottningborg skole,­ Birgit Svindland. Messen innbrakte 7.000 ­kroner, ti år senere var omsetningen oppe i 43.500.

Men de ble slått av Misjonssalen i Oslo, der startet Arna Vågen julemessene i 1954.

Kjebekk forteller at det var ivrige misjonskvinner som brakte tradisjonen inn i organisasjonen. Nylig opplevde han selv julemessen på Rysstad, som samler store deler av misjonsfolket i Setesdal. I år smadret de alle rekorder, og fikk inn 440.000 kroner.

– Jeg pleier å være der når jeg har anledning, og årets fullsatte messe viser med all tydelighet at tradisjonen holdes levende. Mange trodde satsingen på gjenbruksbutikker ville dempe engasjementet for messene, men det har ikke vist seg å slå til, sier han.

Vi nevner for ordens skyld at NLMs gjenbruksbutikker nå engasjerer 1.700 frivillige og gir 25 millioner i årlige inntekter.

Erik Kjebekk har fulgt julemessetradisjonen hele veien siden 50-tallet. Han har fortsatt ferske inntrykk fra Rysstad.

– Mange utflyttere kommer tilbake til bygda for å delta, og i år var det godt fremmøte også av hytte­folkene i området.

Rense tempelet.

Vi kontakter professor Sverre Bøe ved Fjellhaug internasjonale høgskole for å høre om ikke det stemmer at noen misjonsvenner har reagert på julemessetradisjonen.

Mesteren selv skal jo ha laget seg en svøpe og jagd ut alle kremmerne fra templet i Jerusalem. Det er vel ikke sånn at misjonsfolket har glemt den teksten?

Bøe forteller på epost fra USA at han hinter Fjellhaug-studentene om at teksten om Jesus som renser tempelet kanskje ikke passer best den dagen.

– Det kunne ta motet fra trofaste misjonsvenner, og saklig sett er det en urimelig kobling. Men det hender kristne fra andre land stusser over såpass høylytt loddsalg på bedehus, sier han.

Han er mer betenkt på faren for gigantomani,­ der julemessene stadig skal slå rekorder, eller også nabo­foreningen. Noen er så trofaste at de og ­familiene kan slite seg ganske ut. Men det er jo bare én gang i året, legger han til.

– Julemessene bæres av kreative og trofaste folk – «Kjærlighet oppfinnsom gjør». Den kreativiteten Gud har gitt dem slår direkte inn på misjonsgavene, sier Sverre Bøe.

Ny kirke. 

De norske misjonsorganisasjonene stod for oppstarten av julemessene i Norge. Etter hvert kom kirkene med.

Østenstad kirke har en julemessetradisjon som er eldre enn kirken fra 1981. Det begynte i 1963, da Gisle og Vettre kirkelag ble stiftet. Visjonen for kirke­laget var egen kirke, og julemarkedet var viktig for å mobilisere bredt for å være med på finansiering av ny kirke – drømmen gikk i oppfyllelse etter 18 år.

Allerede på kirkebakken møter du speiderne som tilbyr steking av pinnebrød i teltet sitt. Så passerer du en svelebod med fristende dufter, og innenfor dørene møter du loddselgere, salg av brukte bøker, bord som bugner av håndarbeid og julemat, kafe, fuglekasseverksted og en gjeng som tilbyr prepping av skiene dine.

– Det viktigste er ikke å hente inn penger, selv om 133.000 kommer godt med til barnearbeid og misjonsprosjekt i Nepal, forteller julemarkeds­general Jan Gunnar Pettersen.

Julemesser er ikke bare nostalgi – men en levende og innbringende tradisjon.

—   Valgerd Svarstad Haugland

Synlig i nærmiljøet.

Han peker på egenverdien i et tradisjonsrikt og samlende nærmiljøtiltak.
– Julemarkedet gir kirken en synlig plass i nærområdet, og samler langt bredere enn en søndagsgudstjeneste. Dessuten er det samlende innad, dette er et tiltak som samler alle gode krefter som er knyttet til kirken – fra speiderarbeid til tensing og barnehage. Her er alle med på å dra et felles lass, med stor entusiasme – for noe som blir lagt merke til i nabolaget, sier han.

Jan Gunnar Pettersen vokste opp i et lavkirkelig frikirkemiljø i Halden.

– Å strikke strømper til Afrika var en kjent aktivitet, som jeg har opplevd fra tidlig barndom. Det er godt å se at det er en tradisjon som lever, og det gir mening å føre dette­ arbeidet videre, forteller han.

Inne i menighetssalen møter vi loddselger Valgerd Svarstad Haugland, som har flere tiårs fartstid i Østenstad menighet, nå er familien flyttet til Høvik.

– Men det er hyggelig å komme­ tilbake til gamle trakter, og gjøre­ en liten innsats for gamle­menigheten min, forteller hun mens barnebarna rundt henne koser seg med snopeposene.

Viktigst å vinne.

Hun vokste opp med julebasar på Framnes folkehøgskule i Norheimsund – og kan fortsatt hente opp gode barndomsminner – med lukt og smak.
– Det viktigste var å vinne i åresalget – uansett gevinst. Og det måtte være skikkelige treårer – det er godt å se at de fortsatt er i bruk her i Østenstad. Betydningen av å vinne har nok avtatt litt. Men det er godt å se at julemarkedene står seg.

Det er ekstra fint at det ikke bare er nostalgi – men en levende og innbringende tradisjon, sier hun.

Vinnerinstinktet er nå litt sterk­ere hos barnebarna, treåringene Kristoffer og Sverre, som er godt nede i snopeboksene de har vunnet.

– Når den ene vant var det stor stas, og det var ikke noe annet å gjøre enn å kjøpe lodd til nestemann satt der med samme gevinst. Det ble en dyr snopeboks – men de pengene går til gode formål – både i egen menighet og til misjonsprosjektet i Nepal, forteller hun.

Hun merker at tradisjonen fornyer seg.

– Tilbudet er mer mangfoldig, det er tydelig at de som står for julemessene har fulgt med i tiden – og det er også lett å se at yngre krefter stiller opp og gir bærekraft til tradisjonen, sier Valgerd Svarstad Haugland som selger kakelodd – og har bidratt med et par kaker selv.

– At pengene går til gode formål får frem givergleden, og mangfoldet av varer – her er det ikke tulleting, men kvalitetsvarer – gjør at dette blir et bredt tilbud som også åpner kirkedørene våre for mange nye mennesker, sier hun.

Økonomileder Øystein Frøysa i NLM har fått rapport fra flere bedehus, og forventer en liten økning i årets resultat: – Riska misjonsforsamling fikk inn 915.000 kroner brutto i år. Det tror jeg er rekord.