«Å elske er det viktigste i livet. Vi må ikke holde igjen»

28. juli i fjor: Den lille familien tar avskjed med pappa i Lakselv i Finnmark. Lite aner de hva slags avskjed det er.

Dagen etter våkner Karen Marie og barna opp hos slektninger i Gratangen i Tromsø. Siste del av ferien kan begynne.

Det første de gjør er å «facetime» med ektemann og pappa, Hans Kristian, som er igjen i Finnmark for å fullføre boka Vi er et lite land med et stort folk.

«Jeg savner deg pappa», sier Jørgen. «Allerede?» sier Hans Kristian.
Han forteller at han har vært oppe lenge allerede. Hatt en fin skriveøkt. Selv om klokka fortsatt bare er ni om morgenen.

– Da jeg så ansiktet hans, det gutteaktige glimtet, tenkte jeg som så ofte før: Herregud så fin du er, minnes Karen Marie.

De tar farvel igjen. Alle roper «ha det» i munnen på hverandre.

Elektrosjokk

I ettertid har Karen Marie funnet ut at Hans Kristian har sittet og skrevet en time til. Så har han tatt på seg joggeskoene og dratt ut på treningstur. Han har løpt inn på en sti og fått et kraftig hjerteinfarkt bare 750 meter fra huset.

Selv bruker hun dagen med familie. Hun sender et bilde til ham utpå ettermiddagen. Men hun reagerer ikke på at han ikke svarer.

Mens de sitter og spiser hører hun at telefonen ringer. Hun lar den ringe. De er på ferie. Det ringer igjen. Og igjen. Hun går for å sjekke. Masse tapte anrop.

Hun ringer tilbake. Søsteren til Hans Kristian sier det som det er: Han er savnet.

Ja vel, tenker hun. Det har sikkert sin naturlige forklaring. Han har nok gått tom for vann eller vrikket foten eller noe. Typisk ham.

Leteaksjon settes i gang i Finnmark. Karen Marie tenker med seg selv at Hans Kristian kommer til å bli flau over oppstyret.

En time senere blir han funnet. Han har vært kald lenge.

– Det var som å få elektrosjokk. Barna våre var ute og lekte. Jeg ville ikke fortelle det til dem. Jeg tenkte: Når jeg sier det, vil det forandre livene deres for alltid.

Det verste

På et bursdagskort hun hadde fått av datteren noen år tidligere sto det: «Mamma jeg elsker deg, men du må ikke dø».

Nå hadde det verste skjedd. Hvordan skulle hun si det? Hun tenkte på noe Hans Kristian hadde fortalt henne. Om da broren hans hadde dødd i ung alder og da han selv måtte fortelle det til barna hans. Hvor vanskelig det var. Hvor tydelig han hadde prøvd å være.

– Nå var det min tur. Det var helt uvirkelig. Den scenen som fulgte. Ansiktsuttrykkene på barna. Jeg får det aldri bort. Livet blir ikke det samme igjen.

Lyden av ingenting

Det ble en nasjonal nyhet. Hans Kristian Amundsen var kjent som taleskriveren til Jens Stoltenberg. Han var mannen bak de bevingede ordene statsministeren brukte etter 22. juli-terroren. Ordene om kjærlighet, åpenhet og samhold. Om at vi er et folk som kan skape mer av alt det som terroristen ønsket å ta fra oss.

Nå var Amundsen selv borte. Det ble kona som måtte finne minneordene om ham. I dødsannonsen i avisen siterte hun Nils-Aslak Valkeapää:

«Og når alt er forbi, høres ingenting lengre. Ingenting. Og det høres».

---

Karen Marie Berg

• • Alder: 39
• • Bosted: Oslo
• • Familie: Barna Agnes (8) og Jørgen (6)
• • Yrke: Programleder Nitimen og ansvarlig for sosiale medier NRK radio underholdning
• • Hobbyer: Livet
• • Bok: Vi et er lite land med et stort folk. Boka er skrevet av Hans Kristian Amundsen og ferdigredigert av Karen Marie Berg etter at han døde.

---

Han er ikke her i lag med oss. Karen Marie Berg ble enke da mannen hennes Hans Kristian Amundsen dro ut på joggetur i fjor sommer.

Dyrebar tid

Karen Marie hadde kjent Hans Kristian siden hun var 22. Først var de venner og kolleger. Så utviklet det seg.

– Vi vokste sammen. Han var på innsiden av mitt DNA. Vi hadde så like grunnverdier. Å møte sin sjelevenn, og så miste ham, det er ikke til å bære. Hovedpersonen i livet mitt er borte.
Karen Marie Berg lar tårene strømme fritt. Det gjør hun ofte i løpet av intervjuet. Vi sitter på Åpent Bakeri. Midt blant folk. Hun lar seg ikke affisere.

– Den dagen i fjor sommer har lært meg at livet ikke blir sånn som man har trodd. Heldigvis visste jeg hva jeg hadde, mens jeg hadde det. Og jeg sa det. Ofte. Hvor høyt jeg elsket ham. Og hvor sterkt jeg elsket å prate med ham. Alt jeg opplevde, ville jeg dele med ham. Ja, jeg var nok verdens kjedeligste menneske for andre etter at jeg ble sammen med ham. For jeg ville tidlig hjem fra fest, for å være med ham. Jeg er veldig glad for det nå. Tiden var dyrebar.

Redd for ham

To uker før Hans Kristian døde snakket han og Karen Marie om døden. Utgangspunktet: Thorvald Stoltenberg, faren til Jens, var død. Det vekket til live minnet om noe Thorvald hadde fortalt: At han en kveld hadde gått bort til sengen og kysset sin kone Karin på panna og sagt at han elsket henne.

«Det må du fortsette med hver dag til jeg dør», sa hun.
Og den kvelden døde hun.

– Hans Kristian og jeg snakket om hvor fort sånt skjer. Hvor glade vi var for å ha hverandre. Og heldigvis om hvor gode vi var på å vise hverandre kjærlighet. Viktigheten av det.

– Så du var forberedt?

– Nei. Riktignok hadde jeg sagt til ham mange ganger at han måtte roe ned arbeidsmengden sin. Den var sykt høy. Jeg var redd for ham. Ingen tåler sånt i lengden. Ikke engang om man er en supermann som ham. Han syklet og løp, men han brente lyset i begge ender. Selv fornektet han det. Det irriterte meg. Jeg likte det ikke.

– Hvordan var han?

– Sjarm var bare fornavnet. Det fantes ikke mange av hans kaliber. Det ville jeg sagt også om jeg ikke var kona hans. Jeg tror de fleste som kjente ham vil underskrive på det. Han var sylskarp, energisk, leken og sta. Han var utrolig smart, men klarte likevel å gi meg følelsen av at jeg var smartere enn det jeg er. Han var genial på å trøste. Når ungene trengte trøst, måtte jeg skygge banen, det var hans arena. Og han likte å være sirkushest. Holdt gjerne predikantaktige taler. Samtidig var han beskjeden og fullstendig ujålete.

Rives i fillebiter

I et intervju i Vårt Lands serie Min Tro fra 2011 påpekte Hans Kristian Amundsen at det er viktig med åpenhet om døden, ettersom den er en del av livet.

– Akkurat det har vært en trøst for meg. På samme måte som det har gitt trøst å lese alle talene han skrev om døden. Selv tror jeg ikke på et liv etter døden. Men jeg går på kirkegården og kysser steinen. Det er fortsatt et sjokk å se navnet hans på den gravsteinen. Og jeg snakker med ham. «Hva faen ligger du her for, din idiot», kan jeg si. Jeg kan bli så frustrert. Men så ser jeg for meg det kjærlige blikket han ville ha sendt meg.

– Er kjærligheten din blitt hjemløs?

– Ja. Han er med meg i alt jeg gjør. Hver dag tenker jeg: Hva ville han ment om dette? Dette intervjuet, ville han likt det? Og så tenker jeg på det valget jeg har tatt, at jeg vil at han skal leve videre i min og andres bevissthet. De store og kloke tankene hans. Lekenheten også. Derfor forteller jeg om ham.

– Ripper det opp i sorgen, eller bearbeider det?

– Begge deler. Jeg er kommet over sjokket. Men sorgen er forferdelig tung. Hundre ganger om dagen tenker jeg: Det viktigste i livet mitt er borte. Og skulle han være et sted, så er han nok så sjokka og lei seg som det går an å bli, for at han forlot oss sånn som han gjorde.

– Tar det tid å finne ut hvem du er uten ham?

– Om det gjør. Det river meg i fillebiter. Jeg var så formet av det livet vi hadde sammen. Hvem skal jeg være nå? Jeg hadde jo det livet jeg ville ha. Den mannen jeg ville ha. De barna jeg ville ha. Jobben og hjemmet jeg ønsket meg. Jeg hadde alt. Så mistet jeg den viktigste brikken. Livet falt i grus.

Det var som å få elektrosjokk. Barna våre var ute og lekte. Jeg ville ikke fortelle det til dem. Jeg tenkte: Når jeg sier det, vil det forandre livene deres for alltid.

—   Karen Marie Berg

Svikefullt

Karen Marie Berg tar en pause. Drikker litt kaffe. Fortsetter:

– Mange sier til meg: Du finner kjærligheten på ny. Da blir jeg sint og frustrert. Det føles så svikefullt mot Hans Kristian. Jeg er 39 år, men akkurat nå er det det siste jeg klarer å tenke på. Det er sårende og vondt å tenke tanken.

– Kan du noen gang elske igjen?

– Jeg elsker barna. Jeg har så mye kjærlighet å gi, men akkurat nå er det ikke mulig å tenke at den skal gå til noen andre enn ham. Men ja, hvis muligheten dukker opp i framtiden, skal jeg grabbe den med begge hender. Å elske er det viktigste i livet. Man må ikke holde igjen.

– Fins det noe som lindrer sorgen?

– Den beste terapien er tiden, men tiden bruker veldig lang tid. Og så hjelper det å gå i en sorggruppe med to andre jenter som har mistet mannen sin. De skjønner. Vi kan le av ting som jeg ville grått av med andre. Det er så deilig.

Tunge istapper

To døgn før han døde, satt Karen Marie og Hans Kristian og drakk kaffe på kjøkkenet i barndomshjemmet hans i Skoganvarre. Han hadde det som vanlig travelt, det var tusen ting som skulle gjøres. Da sa hun:

– Nå må du roe deg ned. Dette kjøret vil ta livet av deg en dag.

Hans Kristian så på henne, gliste og sa:

– Du kan ikke komme for seint til døden.

Der og da tenkte Karen Marie at det var hans måte å si at han ikke ville kaste bort tiden sin. I ettertid har hun tenkt på at han ikke kom for seint, men altfor tidlig til døden.

– Han ønsket å ha meg med på joggetur. Spurte ofte om det. En gang ga jeg etter og ble med. Jeg var sur på hele turen, for jeg var så sliten. Jeg hadde jo ingen kondis. Men i ettertid har jeg tenkt på det, hvorfor var jeg ikke med oftere, når han ønsket det så sterkt?

– Blir livet noen gang en vane igjen?

– Fortsatt er det unntakstilstand. Det henger tunge istapper over meg. Farsdagen nylig var et søkk i magen. 2. desember ville han hatt bursdag. Jeg gleder meg til lettheten kommer tilbake. Jeg er velsignet med et lyst sinn og jeg har lett for å glede meg over små ting. Den evnen gjør at jeg ser at jeg har et godt liv, selv om jeg har mistet Hans Kristian.

– Hvordan takler du denne dobbeltheten?

– Jeg puster inn, puster ut, krummer nakken, klistrer på meg mitt tapre smil og fortsetter. Med gråten et halvt sekund unna. Det er livet mitt nå. Men heldigvis, takk Gud, så har jeg stunder med solide glimt av lykke. Da er det bare å hogge til og gripe dem med begge hender og holde godt fast, nyte det og – for en stakket stund – slippe å tenke på hvordan livet skulle vært.

Kjærlighet for to

Samme kveld som Vårt Land gjorde dette intervjuet, sendte Karen Marie Berg en epost. Hun skriver:

– Jeg tenkte på det etterpå, om jeg snakket for mye om meg selv? Ja, jeg mistet min livsledsager. Men ungene har mistet pappaen sin. De lider mest. De kan aldri rope på pappaen sin igjen. Hans Kristian er ikke der og kan ikke svare. Jeg ser de sliter når andre har det fint med pappaen sin. Det svir i hjertet mitt. Jeg skal være uendelig sterk for dem. De er den største gaven han kunne gitt meg. Jeg skal gi dem kjærlighet for to. Og trygghet for to. De er mitt alt.