Les alt for bare 10 kr!

Hva gjør en skuespiller når stemmen svikter?

Etter 40 år på Det norske teatret har Grethe Ryens stemme blitt rammet av sykdom. Men i kirkerommet vil hun fortsette å skape teateropplevelser.

Publisert 21. november 2019

Det norske teatret har vært arbeidsplassen til Grethe Ryen siden 1977. Nå må hun skyve døra helt opp før hun kan bevege seg langsomt inn i resepsjonen, men er inne før vi rekker å tenke på å komme henne i møte og holde den oppe for henne. Vi møtes på teatret der hun lørdag spiller sin siste forestilling, som hun også har regien på. Dagen etter fyller hun 70 og går av med pensjon. Eit liv er basert på dikt av Olav Nygard. En stor dikter i norsk sammenheng, men lite lest i dag.

Sommeren 2018 fikk Grethe Ryen ALS, en sykdom som angriper nervene i beinmargen og hjernen. Det siste halvåret har den i stadig større grad rammet et av de viktigste verktøyene Grethe har hatt som skuespiller: stemmen.


Å kjenne seg igjen

Før Grethe hadde fått ALS, skrev hun et dikt som en hilsen til poeten Olav Nygard, som hun ønsket å lage en oppsetning om. På dette tidspunktet visste hun ikke at sykdommen også kom til å angripe stemmen hennes, at forestillingen ville bli hennes siste på Det norske teatret, og at hun ville måtte lese inn diktene på bånd til bruk i forestillingen. Hun hadde kjent seg igjen i dikteren, og i diktene hans, lenge.

Dikta dine skildrar eit liv
Med lengsel og lukke og sorg
Du fekk deg ei kjærleg viv
Men livet, det var på borg.
Eg kjenner dei att, dine tankar
Når avskilen nærmar seg brått
Der er som ein stille sankar
Eit liv – som for deg blei for kort

ANNONSE
I sin siste oppsetning på Det norske teatret, er mesteparten av lydmaterialet spilt inn på forhånd. Etter at hun fikk ALS har Grethe Ryens stemme blitt kraftig svekket. – Men jeg sitter der. Med ansiktet leser jeg diktene. Jeg tenker dem, sier hun.

Tenke diktene

Grethe snakker langsomt mens vi går gjennom teaterkorridorene til garderoben hennes, der hun fortsatt har sin faste plass. På høyre øye har hun en blåveis.

«Har du vært på fylla?» spør en kollega spøkefullt mens vi står i heisen, og Grethe ler hjertelig. Sannheten er at hun har falt. Motorikken er ikke det den var.

Grethe har alltid lest dikt. Da hun gikk på gymnaset gjemte hun diktbøkene bak skolebøkene slik at faren trodde hun gjorde lekser når hun leste på senga. På Det norske teatret har hun vært engasjert i Lunsj&Lyrikk, som er åpent for publikum hver mandag til fredag.

Mens arbeidet med Eit liv var i gang, skjønte Grethe at hun ikke ville kunne lese diktene selv, høyt, der og da, på hver enkelt forestilling. Nå er det bare én setning i oppsetningen hun sier, resten er spilt inn på forhånd.

– Men jeg sitter der. Med ansiktet leser jeg diktene. Jeg tenker dem, sier hun.

Mens vi snakker er dette ikke vanskelig å se for seg. Selv om stemmen er blant de viktigste verktøyene til en skuespiller, er det åpenbart at det langt fra er det eneste. Ansiktet uttrykker detaljer i følelsesregisteret – og det innrømmer Grethe gjerne – at hun er et følelsesmenneske.

ANNONSE

Det sterkeste blikket

Det uttrykksfulle ansiktet til Grehte har blitt lagt merke til, både av publikum og kritikere opp gjennom årene.

– Blikket hennes er veldig lyst, men har samtidig alle temperaturer i seg. Det makter å være skremmende samtidig som det kan være utrolig varmt, det sier teaterkritiker Karen Frøsland Nystøyl når vi ringer.

Nystøyl kjenner ikke skuespilleren personlig, men har sett henne i en rekke oppsetninger de siste årene.

– Det sterkeste øyeblikket for meg var da hun tok imot applaus etter Oslo-forestillingen i vår, sier Nystøyl.

Hun forteller at Grethe Ryen tydelig gråt da skuespillerensemblet tok imot applaus etter endt forestilling. Allerede her hadde stemmen begynt å svekkes, men der ordene ikke strakk til, tok hun det igjen med kroppen, mener kritikeren.

– Jeg fikk følelsen av at dette var siste gang jeg så henne på hovedscenen. Det var sterkt å innse, og det virket som hun innså det selv også.

Da Shakespeares Kjøpmannen i Venezia ble satt opp på hovedscenen i 1991 hadde Grethe Ryen rollen som Portia.
Grethe Ryen som Rachel i Alan Ayckbourns God jul og godt nytt år som ble satt opp på Det norske teatret i 1996.

Tilstede på scenen

I 1980 sto Grethe Ryen på scenen som Anne Pedersdotter i stykket med samme navn, av Hans Wiers-Jenssen. Det var før Det norske teatret flyttet til lokalene de har nå, i Kristian IVs gate. Hun var 29 år gammel.

– Det er noe av det viktigste jeg har gjort, sier Grethe.

Ordene kommer ett etter ett, for seg, utstrakt før det gir plass til det neste, når Grethe snakker nå:

– Jeg lærte så mye.

– Om hva da?

– Om konsentrasjon. Om å være tilstede. Jeg hadde jo et lite barn hjemme. Og det var mye. Men jeg kom inn på scenen, og jeg lærte å være tilstede.

– Jeg lærte mye om meg selv, legger hun til, som jeg la i den rollen.

Anne Pedersdotter var en trolldomsdømt prestekone, en av kvinnene som på 1500- og 1600-tallet ble dømt og henrettet som heks i Norge.
Barnet som var hjemme, og som tok mye oppmerksomhet for den unge skuespillerinnen, var Tov Sletta. I dag står han sammen med henne på scenen og deltar på oppsetningen av Eit liv.


Teater i kirken

I 1981 spilte Grethe Ryen i Ungen, av Oskar Braaten, et stykke hun senere satte opp med teatergruppa i Lilleborg menighet. Grethe har nemlig vært sterkt engasjert i menigheten, som nå er blitt en del av Torshov kirke. Hun gir uttrykk for at hun ikke er begeistret over sammenslåingen.

– I Lilleborg følte du deg alltid velkommen, sier hun, uansett hva du mente om ting.

Grethe startet opp teatergruppen i Lilleborg menighet for 20 år siden, i samarbeid med prest Signe Fyhn.

Allerede uken etter teppet har gått ned for siste gang etter oppsetningen av Eit liv, skal hun i gang med prøver og øvelser i Lilleborg på det som blir vårens oppsetning: Nina Valsøs Ubuden gjest.

– Grunnen til at jeg vil sette det opp, er at det handler om hvordan vi alle skal ta vare på hverandre. En rusmisbruker bryter seg inn i kirken. Presten snakker med henne, men han tenker egentlig bare på seg selv. Men så lærer han av henne. Han lærer å ta hensyn, og å ta vare på andre.

ANNONSE

Blikket hennes er veldig lyst, men har samtidig alle temperaturer i seg. Det makter å være skremmende samtidig som det kan være utrolig varmt.

Folkelig kristendom

Signe Fyhn ble sokneprest i Lilleborg menighet i 1996, etter å ha vært kapellan der en tid i forveien. Samme år skulle de feire 30 års jubileum for kirka og 80 års jubileum for menigheten. Sammen med Grethe kom Fyhn fram til at de skulle sette opp Den store barnedåpen av Oskar Braaten.

Signe Fyhn minnes hvordan Grethe begynte å planlegge, og satte opp forestillingen i 1997. Skuespilleren sto her for regien, og engasjerte folk i menigheten og i bydelen.

Oskar Braaten representerer en folkelig kristendom som hadde syn for de minste og mest utsatte i samfunnet, mener Fyhn. Han skildrer et klassesamfunn der det var forskjell på arbeiderne og de geistlige, fattige og rike, og et folkeliv i området Sagene, Torshov og Lilleborg som mange identifiserte seg med og kjente seg igjen i.

Siden 1997 og fram til 2018 har Grethe satt opp minst 15 teaterstykker i Lilleborg kirke. Det gjelder alle Oskar Braatens teaterstykker, samt etter par andre dramatikere. Alltid med lokale skuespillere og i Grethes regi, og med støtte fra Sagene bydel.

Fyhn tviler ikke på at Grethe kommer til å gjennomføre oppsetningen av Ubuden gjest av dramatikeren Nina Walsøe til våren, tross sykdommen.

– Grethe har sittet i menighetsrådet gjennom mange år, vært engasjert i gudstjenestelivet og vært en drivkraft i menigheten. Hun er opptatt av at vi skal bryte ned fordommer og forstå andre religioner. Slik ble hun initiativtaker til serien «Tro møter tro» i Lilleborg. Grethe gir seg aldri, sier tidligere sokneprest i Torshov og Lilleborg, Signe Fyhn.

– Hun har vært med å holde oss våkne - og fortsetter med det.

Grethe Ryen som Medea i Medeas barn, i Rolf Sands regi, 1982.
Da Alan Ayckbourns God jul og godt nytt år ble satt opp på Det norske teatret i 1996, spilte Grethe Ryen Rachel.
Grethe Ryen har ved siden av arbeidet på Det norske teatret, vært sterkt engasjert i Lilleborg menighet. – Hun setter høye krav til seg selv, sier skuespillerkollega Unn Vibeke Hol.

Skuespillerkollega Unn Vibeke Hol trekker fram rollen i Anne Pedersdotter (1980) som en prestasjon som også sier noe om Grethe Ryen som menneske, i tillegg til skuespiller. Det er en sterk kvinneskikkelse. Hol har kjent Grethe siden de gikk ut av teaterskolen i 1974. De har ofte stått på scenen sammen på Det norske teatret.

Hol forteller om det som var en annen tid i teaterbransjen. De to kollegaene fikk barn samme år, og det var ikke vanlig å ta med seg barn på turné, noe de allikevel gikk i bresjen for å gjøre.

Hun forteller om en gang hun selv hadde en halv måned igjen av fødselspermisjon, noe administrasjonen på teateret åpenbart ikke hadde fått med seg – eller tatt hensyn til – for hun hadde plutselig å innfinne seg på en leseprøve.

– Det var en tid da vi gjorde som vi fikk beskjed om.

Men på veien til prøven, trillende på babyen, møtte Unn Vibeke Hol på Grethe. Hun fortalte henne – litt fortvilt – om situasjonen. «Jammen, da tar jeg meg av ham,» sa Grethe, og trillet med seg barnevogna. Da Hol kom tilbake fra prøvene tilbød Grethe seg å være dagmamma ut permisjonstiden, slik at Hol fikk jobbe.

– Det var noe typisk Grethe over det, fordi hun så spontant kan gjøre slikt. Hun setter høye krav til seg selv, og også til folk rundt seg, sier Hol.

Én Gud

I garderoben på Det norske teatret går vi gjennom den lange listen over roller Grethe har hatt siden hun begynte her. Dagen etter siste forestilling, fyller hun 70 år. «Må din draum deg sanke/ det din vakne tanke/ trår men aldri finn,» er de siste verselinjene hun vil lese på siste forestilling.

– Er det også noe av ditt liv i Eit liv?

– Det er stort sett ham. Nygard. Men jeg kjenner meg jo igjen, sier Grethe.

– I hva da?
– I alt mulig. Jeg kjenner meg igjen i det religiøse hos ham.

Grethe utdyper at Nygard på et tidspunkt dikter opp en ny Gud. På Luciadagen om noen uker skal hun selv delta på et arrangement i Lilleborg kirke, hvor hun vil snakke om betydningen av at det bare finnes én Gud.

– Når skal vi forstå det?

– Når skal vi forstå at det finnes bare en Gud?

Øynene hennes blir store og blanke før hun fortsetter:

– Maktmennesker har brukt religionene til å skape konflikt. Hvis vi lærer av Jesus, så ville vi se dette, at det finnes bare én Gud.

Grethe Ryen har fortsatt sin faste plass i garderoben på Det norske teatret. Men lørdag har hun sin siste forestilling.

Innstilt på å slutte

«Snart glassheisen!» lyder en beskjed over høyttaleranlegget inn i garderoben. På hovedscenen vises Charlie og sjokoladefabrikken, og forestillingen går mot slutten. Noen minutter senere kommer en skuespiller syngende inn i rommet, med maling i ansiktet og en rød badekåpe over en kort shorts og magetopp. Hun skvetter når hun oppdager at hun ikke er alene, men Grethe er rask med å rose den yngre kollegaen for rollen hennes i en annen forestilling hun nettopp så.

– Hva slags følelser har du med tanke på slutte?

– Jeg er innstilt på det. Jeg kan jo ikke snakke lenger. Jeg har jo to barnebarn, og jeg trodde jeg skulle ta meg av dem når jeg gikk av. Men det klarer jeg jo ikke. Jeg har kontakt med dem, men... Nå skal jeg sette opp dette stykket, Ubuden gjest, i Lilleborg. Hvis jeg klarer.

Les også