Da Sverre Knudsen ble reddet fra alkoholen, var han redd for å bli avhengig av Jesus

Sverre Knudsen lurer på hvorfor ikke flere prøver å være mer som 
Jesus. For ham ble punken en frelsesopplevelse: et etterlengtet fellesskap av musikk og poesi, estetikk og praktisk politikk.

Min tro

OK, la meg prøveabonnere på tro. Ikke noe flammende, bare en glo. Kun en pin på brystet, ikke noen klo. Fire uker undring, verdighet og ro.

Strofen er fra låten «Nåde» på Sverre Knudsens siste album Gud. Det er lenge siden første halvdel av 1970-tallet. Da spiller Sverre Knudsen i rockeband, han skriver tekster og dikt, og opplever et økende behov for å forandre verden. Men han føler seg ikke politisk hjemme verken hos SV eller AKP-ml.

Ikke liker han stilen deres heller: parkas og busse-
rull.

– Jeg skjønte at det aldri kom til å bli noen revolusjon i slike plagg, sier han.
I stedet blir han dradd mot anarkistene i Hjelms gate på Frogner i Oslo, og melder seg på en marxistisk studiesirkel. Men han ender opp med å kjøpe t-skjorta i stedet for læreboka.

Heller ikke Jesus, som hadde gjort et visst inntrykk da han gikk på vannet på flanellografen på søndagsskolen, tiltrekker ham lenger. Bildet var svekket av en dømmende Gud, som en frøken på barneskolen hadde skremt ham med da han endte i slosskamp i friminuttene.

Rocken og litteraturen blir kjernen i tilværelsen. Men politikken finner han ikke ut av, før han under sin årlige londontur i august 1976 oppdager gruppa Sex Pistols. Endelig noe som passer ham! Han 
kjøper seg straks ei svart skinnjakke. Og et halvt år senere eksploderer punken i London.

Sverre får ikke stablet noe punkeband på beina, 
og da han opplever punkbølgen som døende sommeren 1978, bestemmer han seg for å dra til Paris for å bli forfatter. Han drar videre til Monte Carlo, 
og etter et halvt års flakking rundt i Europa, 
ender han på Dikemark sykehus lenge før den første 
romanen er ferdig. Der blir han innlagt på psykiatrisk avdeling, med «en kropp som var okkupert, og et hode som ikke fikk luft».

– Jeg hadde gått hardt ut på alle fronter, men tryna så grundig at jeg hørte et knasende ekko bakerst i skallen. Angstpsykose og depresjon, kalte de det på Dikemark. Jeg var et vrak! Jeg hadde lest at ved brann, tenn motild. Og jeg gjorde det gjerne med en kvart brun bitter, forteller Sverre Knudsen i sin selvbiografi «Sverre Knudsen, 1979» fra 2015.

Moralisme

40 år har gått. I kontoret og hjemme-studioet øverst i Soria Moria-bygget på Torshov i Oslo, serverer Sverre Knudsen kruttsterk, svart kaffe. Etter en drøss med forskjellige jobber, og en ti år og fem album lang karriere med bandene The Aller Værste! (Spellemannpris i 1980 for Materialtretthet), Løver & Tigre og The Beste, debuterte han som forfatter med «Strålende nederlag» i 1989.

Nylig avsluttet Sverre Knudsen en musikalsk trilogi som soloartist: Vi, Gud og Lit. Det første ga ham en Spellemannpris som tekstforfatter. Det andre resulterte i spørsmål om hvorfor han, av alle, var blitt så opptatt av Gud – og holder han fortsatt et prøve-abonnement på tro?

– Jeg opplever tro som en forpliktende kontrakt, og tviler nok ennå på om den vil gjøre meg til et bedre menneske. Vi har hele tiden valget mellom å gjøre det gode eller det onde. Det å være et godt eller ondt menneske, er ikke noe man bare kan bestemme seg for, eller automatisk blir tildelt ved valg av en tro. Vi er gode eller onde – eller likegyldige – ut fra de valgene vi tar. Men jeg opplever absolutt at disse valgene har en åndelighet, en religiøsitet, i seg.

---

Sverre Knudsen

  • • 63 år. Skilt. To barn og tre barnebarn. Bor i Oslo.
  • • Musiker, forfatter og oversetter. Står bak bandene The Aller Værste!, Løver og Tigre og The Beste. Har skrevet 27 bøker og oversatt omlag 70.
  • • Har jobbet som sjokoladegutt, avisbud, pikkolo, murer, tømrer, trikkefører, lærervikar, konsulent for forlag og film, aksjespekulant, multimediautvikler, personalsjef, tekstforfatter i reklamebyrå, og dokumentasjonsforfatter i Norsk Data.
  • • Nominert til Kritikerprisen og Brageprisen.

---

Tvil og tro

Sverre Knudsen har lenge vært nysgjerrig på Gud. Etter gymnaset traff han en fyr som studerte teologi. De fant 
tonen. For første gang fikk Sverre 
høre, fra en med både kunnskap og livserfaring, at tvilen var like viktig som troen. At hans nye 
bekjentskap var litt rølpete, som ham selv, gjorde det også lettere å tro på ham.

– Før jeg traff ham, hadde jeg tenkt nokså sort-hvitt rundt dette med tro og religion. Tanken på at tvil var tillatt, gjorde troen langt mer interessant for meg. Jeg kjente 
meg bedre igjen i tvilen enn i det jeg opplevde som en for min 
generasjon ganske typisk trassig og nokså barnslig ateisme.

Knudsen prøvde å forstå troen, selv om han ikke gikk inn i den.

– I 1994 sluttet jeg å drikke, 
etter å ha drukket tett siden jeg var tenåring. Jeg var – nei, jeg er – alkoholiker. Forsøket på å drikke kontrollert funket ikke. Det som hjalp meg, var Anonyme alkoholikere, forteller han.

Da han kom til det andre trinnet i programmet til Anonyme alkoholikere (AA), ble han nødt til å forholde seg til «en makt større enn oss selv».

– AA sier at vi selv kan legge det vi vil i et slikt begrep, og mange velger å tenke på det som et slags stort fellesskap, ofte representert ved «Naturen», «Kloden» eller «Universet». Det gjorde nok jeg også, men jeg følte mange ganger at jeg like gjerne kunne kalt denne kraften for «Gud», i vid forstand.

Frykt for avhengighet

Sverre Knudsen 
beskriver i dag AAs 12-trinnsprogram som solid og 
effektivt. Det reddet ham. Likevel var han, med sin tvil og undring, av og til redd for å bli dratt inn i noe han følte var en forventning om å bli kristen. Det skjer med mange som blir edru.

– Jeg var kanskje redd for å bytte ut én avhengighet med en annen. Jeg hadde virkelig akseptert at jeg hadde noe «over meg»: en kraft større enn meg selv. Men i bunn og grunn følte jeg nok at jeg først måtte bli edru på egenhånd. Så fikk jeg heller se nærmere på det religiøse etter hvert.

Sverre leste et essay om AA av den britiske 
kybernetikeren og sosialantropologen Gregory Bateson. Det kom til å bety mye for ham.

– Bateson var ateist, men likevel imponert over, og interessert i, AAs program. De siste årene av sitt liv jobbet han med en «epistemologi for det hellige», altså en slags erkjennelsesteori som skulle inneha den samme åndelige kraften som en religion, men uten noen gud. Et utrolig spennende prosjekt. Men jeg tror nok ikke han kom helt i mål.

Kvier seg for å åpne døra

De siste ti årene har Sverre Knudsens egne bønnestunder hjemme blitt et fast morgenritual.

– Det tok utgangspunkt i et buddhistisk sjanteritual der jeg innførte noen AA-refleksjoner om en-dag-av-gangen og takknemlighet, og en bønn, som vel i bunn og grunn er i kristen tradisjon. Og det føles mer som en dialog enn en monolog når jeg sitter der og mumler ut i det tomme rommet. Jeg blir en del av noe.

Da han gjennomgikk AAs program for 25 år 
siden, opplevde Sverre Knudsen at hans forhold til tro var som å stå utenfor ei dør, som han kviet seg for å åpne.

– I dag har jeg nok åpnet døra, kikker inn, og jeg har gode og sterke opplevelser på den måten. En søndagsmorgen var jeg for eksempel innom et kapell på Lovisenberg sykehus, hvor det satt to gamle damer og sang en salme sammen. Sangen var ladet med tro, håp og fortvilelse, og det fylte hele rommet til en vakker og nesten overveldende opplevelse. Akkurat der og da var jeg innenfor, men så var det over, og jeg gikk ut igjen.

– Hva holder deg fra å bli der inne?

– Jeg lurer ofte på hvor de kristne er, som en 
enhet. For den må vel eksistere, også utenfor kirke-
rommet? Og jeg savner en slik enhet i kampen mot diskriminering og rasisme. Da Knut Arild 
Hareide brukte kristne verdier som argumentasjon mot Sylvi Listhaug, ble han selv tuppa ut av KrF. Av en kristen enhet. Vet ikke om jeg vil bli med i den klubben.

– Er det noe du synes er bra i kirkelandskapet?

– Kirken og kristne organisasjoner gjør veldig mye godt gjennom Kirkens Bymisjon, Blå Kors, Fretex og masse annet. Jeg opplever at han som står utenfor Majorstuehuset eller Blå Kors i Oslo og synger kristne sanger med tre grep på gitaren og en kraftig stemme, treffer meg sterkere enn noen preken. Han er nok trassig og sær på sin måte, men slike folk har alltid tiltrukket meg. Han er jo en evangelist, selv om han er utenfor kirkehusene. Og poenget med kristendommen er vel ikke bare å få flest mulig inn i kirken, men å gi styrke til å gjøre en innsats utenfor?

Styrke og forpliktelse

Sverre Knudsen sier han fikk en mye bedre oversikt over Bibelen etter å ha lest «Røff guide til Bibelen» av Alf Kjetil Walgermo. Han mener Gud ikke kommer så godt ut i Det gamle testamentet.

Det er temmelig brutalt til tider. Likevel oppfatter han Bibelen som en bok med mange vakre passasjer og kloke ord.

– Det finnes religiøse elementer i mye stor poesi. For eksempel fra forfattere som Hans Børli og Olav H. Hauge til Tor Ulven og Nick Cave. Og i mange varianter av gospelmusikk, ikke minst spennende tilpasninger innenfor hiphopen. Kunst kan få meg til å føle at vi er en del av noe større. Et fellesskap som både gir styrke og forpliktelser.

Sverre Knudsen liker denne tanken på å være en del av noe større. Han viser til forfatteren Erland Kiøsterud, som i essaysamlingen «Stillhet og fortelling» har gjort seg betraktninger om at samfunnet vårt i dag er det første i verdenshistorien som prøver å klare seg uten en gud. Kiøst

e

rud synes det er et dristig eksperiment.

– Enten man er religiøs eller ikke, er dette noe man burde reflektere over. Tidligere hadde 
makthaverne Gud over seg, kongen måtte stå til rette overfor Gud, og i mange tilfeller tror jeg det fungerte som en viktig korreks. I dag er multimilliardærene alene på toppen.

Jeg lurer ofte på hvor de kristne er, som en enhet. For den må vel eksistere, også utenfor kirkerommet? Og jeg savner en slik enhet i kampen mot diskriminering og rasisme.

—   Sverre Knudsen

Syntes det var stas å få stjerner i boka

Familien Knudsen fra Groruddalen flyttet på slutten av 1950-tallet til en blokkleilighet på Østerås i 
Bærum. Sverre forteller at foreldrene, som kom fra hver sin øy i hver sin ende av Norge; Vardø i nord og Kjøkøy i sør, i yngre år hadde jobbet som henholdsvis fisker og hushjelp. De var ganske gamle: moren hadde vært 41 da hun fikk ham. Drømmen var å få en egen butikk i Oslo. Og det fikk de: en liten frukt- og tobakks-butikk på Majorstua.

Bilder av Jesus møtte Sverre Knudsen på søndagsskolen. Først i menighetshuset på Eiksmarka, og senere i en frikirke i Oslo sentrum sammen med noen naboer.

– Jeg lurer på om de ikke var pinsevenner? Jeg husker at det var stas å få stjerner i boka. Også Jesus da, som gikk på vannet og greier. Det var eksotisk.

– Hvordan ser du på Jesus i dag?

– Jeg lurer vel kanskje mest på hvorfor det ikke er flere som ham. Som i det minste prøver å være som ham. Blant både troende og ikke-troende virker det som mistanken og mistroen har fått ekstremt gode vekstvilkår. Paranoide forestillinger om at verdens elendige flykter fra sine nedbombede hjem fordi de har en plan om å overta hele Europa.

Motgift

Forfatteren og musikeren mener kristendommen kunne vært en motgift mot det 
destruktive rundt oss.

– Jeg er vokst opp i fortellingen «Vi bygger landet sammen». Nå lever vi i markedsliberalismens fortellinger, der alt kan måles og verdsettes i kroner. Markedsliberalismen krever evig vekst, og nå er det verken mer plass eller mer natur igjen å forbruke.

I tillegg til klimakrisen mener han rasisme er det mest presserende nå. Dagen etter intervjuet skal han holde foredrag om rasisme og anti-
rasisme på en markering av Krystallnatten. Bare et par år etter terroren 22. juli ble han sjokkert over å høre at overlevende ungdom ble trakassert 
av rasister.

– Det viste seg å være toppen av isfjellet. Rasismen lever, og den blir ikke tatt alvorlig nok. Jeg mener å ha lest et sted at det vi vil at andre skal gjøre mot oss, må vi også gjøre mot dem. Hadde jeg levd i en evig krigssone, hadde jeg ønsket at noen som levde i velstand kunne ta imot meg og familien min. Vi viser vår menneskelighet gjennom måten vi behandler de aller svakeste på.

Bak den åpne døra til hjemmestudioet skimtes flere av Sverre Knudsens gitarer i stua. Dit går han når han skal inn i musikkens verden.

– Hva skal til for at du tar steget inn i troens verden?

– Den dagen én million kristne nordmenn marsjerer i protesttog mot rasisme på Karl Johan, slutter jeg meg til toget. Da går jeg også inn kirkedøra sammen med dem.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Min tro