Nekter å gi opp prestedrømmen

For to måneder siden holdt UD-diplomat Marita Sørheim-Rensvik på å ta en soknepreststilling. Men det er fortsatt noe som holder henne igjen.

Reportasje

Når UD-diplomat Marita Sørheim-Rensvik møter muslimske kvinner gjennom arbeidet sitt for kvinner, fred og sikkerhet, ønsker de henne gjerne Guds velsignelse – og hun svarer på samme vis. Det er 14 år siden hun forlot jobben som prest til fordel for Utenrikstjenesten, men hun klarer fortsatt ikke helt å gi slipp på kappe og krage.

– Jeg tenker aldri at jeg ikke er prest. Jeg skriver «prekener» hele tiden, for utenriksministeren og for andre, om enn med utgangspunkt i norsk politikk. Også i diplomatiet vil vi jo bevege mennesker. Eller som Luther sier, man skal alltid rekke ut en hånd som noen kan ta imot. På den måten er jeg prest uansett hvor jeg er, sier Sørheim-Rensvik.

Noen ganger får hun også bruk for erfaringen fra sjelesorgen. Som når dem hun møter på samlinger er blitt beskutt på veien eller akkurat har mistet sønnen sin i krigshandlinger.

– Det handler om de to nivåene jeg elsker å jobbe med. Det er det prinsipielt overordnede: sannheten om livet, om mennesket, om verden – og om Gud, vil man si i prestetjenesten. Det er det prinsipielle. Så har du livet slik det utfolder seg på bakken – enkeltmenneskers liv.

Sørheim-Rensvik fikler litt med ID-kortet rundt halsen før hun fortsetter:

– I teologien lever man i det skjæringspunktet. Mellom Guds evige sannhet og det lille mennesket som skal tolke sin livshistorie inn i den store skapelses– og frelseshistorien. I utenrikstjenesten har jeg en lignende tolkningsjobb; å bidra til at internasjonal lov og rett blir realitet i livene til de menneskene som lever midt i krig og konflikt. Det handler om å tolke de store tekstene og å møte enkeltmennesket der de er.

---

Miniserie: De har lagt kappe og krage på hylla

  • Det snakkes om en såkalt prestekrise i Den norske kirke. 100 prestestillinger står tomme. Samtidig jobber nær halvparten av landets yrkesaktive teologer som noe annet enn prest. Vårt Land har møtt tre av dem og spurt hvorfor.
  • • Torsdag: Alexander Borch hadde ingen kirkelig erfaring før han ble prest. Det skulle vise seg å bli utfordrende.
  • • Fredag: Marita Sørheim-Rensvik forlot jobben som prest til fordel for Utenrikstjenesten for 14 år siden. For et par måneder siden holdt hun på å gå tilbake.
  • • Lørdag: Lasse Heimdal, generalsekretær i Norsk Friluftsliv, mener Den norske kirke ikke har noe prestekrise – de har en budskapskrise.

---

To mammaer og to barn

På korktavla over pulten hennes i Utenriksdepartementet henger en tegning. Tegningen viser to små strekmennesker, en gutt og en jente, og to voksne strekmennesker: en dame og en dame. Det var Sørheim-Rensviks datter, Petra, som tegnet familieportrettet noen år tilbake.

– Jeg holdt faktisk på å ta en soknepreststilling for bare noen måneder siden. Men det er noe som holder meg igjen. Jeg vil ikke at barna våre for første gang, reelt sett, møter det som et problem at de har to mammaer, i en menighet hvor jeg er prest.

Drømmen til Marita Sørheim-Rensvik var å jobbe i en bistandsorganisasjon «som hadde perspektiv og en himmel over seg». Fra tidlig alder var hun trygg i troa si og hadde bestemt seg for at hun skulle ha to bein å stå på: bistand og rettigheter på den ene siden og teologi på den andre. Derfor endte hun opp med både master i utviklingsstudier og teologiutdanning.

Under praksisperioden på teologi var hun i Oppsal menighet i Oslo. Der ble hun spurt om å bli værende i en halv stilling da hun var ferdig som prest.

– Jeg var veldig i tvil, men jeg elsket jo å jobbe som prest. Så da begynte jeg med det.

Samtidig jobbet hun hundre prosent som sykehjemsprest på Diakonhjemmet. Selv om hun hele tiden tenkte å jobbe i bistandsbransjen fortsatte hun å fornye engasjementene. Jobben som prest føltes helt riktig. Men Marita Sørheim-Rensvik valgte å ikke la seg ordinere.

---

CV

  • Navn: Marita Sørheim-Rensvik
  • Født: 1974
  • Bosted: Røa, Oslo
  • Sivilstatus: Gift, to barn
  • Utdanning: Teolog fra Menighetsfakultetet og Diakonhjemmets teologiske høyskole, Master of Education fra University of Bristol, Høyskolen i Oslo og Universitetet i Oslo, med feltarbeid fra Uganda og Nepal
  • Tidligere prestejobb: Kapellan i Oppsal menighet, Søndre Skøyen kapell og sykehusprest ved Diakonhjemmet sykehus (begge steder 2004-2005)
  • Nåværende jobb: Spesialrepresentant for kvinner, fred og sikkerhet

---

Ønsket ikke splittelse

– Jeg hadde forståelse fra prosten og biskopen om at jeg ikke lot meg ordinere fordi jeg hadde jentekjæreste og var veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre. Mitt kirkesyn tilsa at jeg ikke skulle bli ordinert så lenge jeg ikke kunne være klar på familiesituasjonen min.

Til slutt kom hun til et punkt der hun måtte ta et valg. I 2005 sluttet hun som prest.

– Det var viktig for meg at det ikke ble en splittelse. Mitt liv eller min tjeneste skulle ikke bli gjenstand for nedbrytende prosesser i en menighet jeg hadde vært med på å bygge.

En konservativ teolog

I 2011 skrev Marita Sørheim-Rensvik om hvordan kirka møter homofile i Luthersk Kirketidende. Der blir hun omtalt som en konservativ teolog. Nettopp dét har vært viktig for henne. Hun kaller det en slags «stille provokasjon».

– Hva mener man egentlig med bibeltro og konservativ? Jeg har vokst opp i miljøer der det å være konservativ var en bra ting og det å være liberal var en dårlig ting, for å sette det litt på spissen. Så har jeg hatt et ønske om å si at jeg er som jeg alltid har vært.

Sørheim-Rensvik stopper litt opp og rensker stemmen. Hun snakker ikke så ofte om disse tingene lenger.

– Min forståelse av Gud og frelsen er ikke endret, selv om jeg er kommet til noen nye erkjennelser. For meg har det vært viktig å signalisere at jeg er en person som tar både frelsen, mitt eget liv og Guds nåde på alvor. Jeg liker også å si at jeg er karismatiker. Jeg ber i tunger og det har jeg tenkt å fortsette med. Jeg vil ikke la meg plassere.

Ta imot uten at det blir slitsomt

Marita Sørheim-Rensvik sier hun alltid vært selvskreven på innsiden av kristne miljøer.

Helt siden hun som fireåring bestemte seg for å begynne å gå i Frelsesarmeen. Hun holder like gjerne andakter på bedehuset og i misjonsforeningene som hun innimellom holder prekener i Voksen menighet der hun og familien er aktive.

– Fra å være der til plutselig å være en som «blir inkludert» er veldig rart. Jeg synes det er slitsomt. Jeg har alltid trengt nåden og alltid visst det, men nå opplever jeg at jeg får den tildelt litt for aktivt fra andre. Folk er opptatt av å poengtere at jeg er velkommen og det er jo hyggelig ment, men jeg blir helt søkksliten av det. Hvordan tar vi imot på en måte som ikke oppleves så slitsomt for den som blir tatt imot?

Enn så lenge må det gå litt lenger tid før hun vil gå tilbake til prestetjenesten.

– Jeg tror også noe av det handler om bakgrunnen min. Jeg har vært veldig opptatt av å prøve å ivareta alle mine konservative venner og lytte til dem. En klok person har sagt til meg: «Du må slutte å omfavne de som avviser deg og slutte å avvise de som omfavner deg.» Det har jeg prøvd å ta inn over meg de siste 14 årene.

– Kirka bruker ikke ressursene de har

I utenrikstjenesten føler hun seg hjemme. Her er det behov for den kunnskapen og kompetansen hun har, også innen tro og religion. Egenskapene som prest kommer henne til nytte også her. Det er viktig for henne å få frem.

I Den norske kirkes årsrapport for 2018 står det at kirken kommer til å bli nødt til å rekruttere inn flere teologer som i dag har annet arbeid. Sørheim-Rensvik utelukker ikke at hun kan bli en av dem.

Hun tenker at bemanningssituasjonen i Den norske kirke er krevende og opplever ikke at alle prester blir godt ivaretatt og har ressursene de trenger.

– Det er mye sykemeldinger og veldig mange prosentstillinger. Jeg ville heller hatt færre folk med hundre prosent stilling. Mitt inntrykk er at kirka ikke alltid har vært gode nok til å ivareta de ressursene de har.

– Vi har ikke en prestekrise, men en budskapskrise

– Å være prest satte spikeren i kista for troa mi

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje