– Å være prest satte spikeren i kista for troa mi

Religionslærer Alexander Borch har knapt satt sin fot i kirka etter at han lot seg ordinere til prest.

Reportasje

16. juni 2008 blir Alexander Borch ordinert i Fredrikstad domkirke.

Idet han setter seg i bilen på vei hjem fra ordinasjonen, får han endelig tid til å kjenne på den litt ugne magefølelsen han har gått med det siste året som prestevikar. Så er det som om det klarner for ham: «Prestetjenesten er ikke noe for meg».

Det snakkes om en såkalt prestekrise i Den norske kirke. Akkurat nå står omtrent 100 prestestillinger ledige. I løpet av de neste åtte årene vil nærmere 400 av landets om lag 1200 prester pensjonere seg og prestemangelen melde seg ytterligere. Det er vanskelig å få nok søkere til stillingene. Bare i 2018 måtte 34 prestestillinger lyses ut på nytt, flere mer enn to ganger.

I Den norske kirkes årsrapport for 2018 står det at kirken kommer til å bli nødt til å rekruttere inn flere teologer som i dag har annet arbeid. Nær halvparten av landets yrkesaktive teologer jobber som noe annet enn prest, ifølge en kartlegging Utdanningsdirektoratet gjorde i 2014. Noe nyere tall er det ikke mulig å få tak i. Kirkens ledelse har per dags dato ikke oversikt over hvem disse menneskene er eller hvor mange de er.

– Å være prest var det som til slutt satte spikeren i kista for troa mi. Da brukte jeg det siste, lille jeg hadde. Etter det måtte jeg for første gang slå fast at jeg ikke var kristen lenger. Men veien dit var kompleks, forteller Borch.

Siden ordinasjonen har han knapt satt sin fot i en kirke igjen.

– Det føltes som jeg hadde dolket hele kirka i ryggen. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet fortsatt. Det var jo ikke tanken før jeg ble ordinert, men jeg var ikke helt meg selv.

---

Miniserie: De har lagt kappe og krage på hylla

  • Det snakkes om en såkalt prestekrise i Den norske kirke. 100 prestestillinger står tomme. Samtidig jobber nær halvparten av landets yrkesaktive teologer som noe annet enn prest. Vårt Land har møtt tre av dem og spurt hvorfor.
  • Torsdag: Alexander Borch hadde ingen kirkelig erfaring før han ble prest. Det skulle vise seg å bli utfordrende.
  • • Fredag: Marita Sørheim-Rensvik forlot jobben som prest til fordel for Utenrikstjenesten for 14 år siden. For et par måneder siden holdt hun på å gå tilbake.
  • • Lørdag: Lasse Heimdal, generalsekretær i Norsk Friluftsliv, mener Den norske kirke ikke har noe prestekrise – de har en budskapskrise.

---

– Kunne like gjerne bli prest

Alexander Borch sitter på et grupperom innredet med plastmøbler i knæsje farger på Valler videregående skole i  Bærum. Gjennom store duggkledde vinduer slippes høstlyset inn og faller på religions- og historielæreren. Han har tatt med seg laptopen sin med notater han har forberedt på forhånd. Det er lenge siden han har pratet om sin korte prestekarriere.

– Jeg begynte ikke på teologi for å bli prest. Jeg gikk hele studiet og var litt i villrede om hva jeg ville for noe. Det var ikke før mot slutten at jeg tenkte: Nå har jeg snart en utdanning. Hva i alle dager skal jeg bruke den til?

Borch tenkte han like gjerne kunne prøve seg som prest. Det var få andre åpenbare alternativer med en mastergrad i teologi. Utfordringen var at han overhodet ikke hadde noen kirkelig bakgrunn. Borch vokste opp i Sentermenigheten i Asker, en karismatisk bevegelse han brøt ut av som 21-åring.

– Alt var helt ukjent for meg. Jeg hadde ikke noe forhold til kirka som institusjon, men jeg syntes det var veldig spennende å studere teologi for da kunne jeg gripe an tro, religion og kristendom akademisk. Jeg kunne stille spørsmål, være kverulerende og gjøre alt det som ikke var greit der jeg vokste opp. Det var befriende.

---

CV

  • Navn: Alexander Borch
  • Født: 1977
  • Bosted: Oslo
  • Sivilstatus, barn: Gift, to barn
  • Utdanning: Cand. theol. fra Universitetet i Oslo
  • Tidligere prestejobb: Sommervikar i Marker 2007, prestevikar i Østre Borgesyssel prosti fra september 2007 til juni 2008
  • Nåværende jobb: Lektor i historie og religion og etikk

---

Tidenes dårligste liturg

Da han var ferdig med praktikum på Det teologiske fakultet i Oslo (TF), tenkte Borch at han ikke hadde annet valg enn å prøve seg som prest. Hans eneste kirkelige erfaring på det tidspunktet var fem ukers praksis i Lørenskog menighet. Og det hadde vært så som så.

– Det siste vi hadde gjort på praktikum var å filme hverandre når vi hadde gudstjeneste. Da vi så på filmen etterpå fant jeg ut at jeg var en kjempedårlig liturg. Virkelig tidenes dårligste liturg. Så jeg gikk ikke ut i prestetjenesten med superhøy selvtillit, sier Borch og ler.

Likevel ble han tilbudt en prestevikarstilling i Eidsberg og Mysen. Under den første gudstjenesten skulle han døpe seks barn. Borch minnes at han så ned på seg selv og tenkte: «Shit, jeg har på meg hvite klær. Jeg ser jo helt rar ut! Hva gjør jeg nå?»

– Jeg hadde aldri gjort noe lignende før. Det var helt absurd. Første gang jeg var i en konfirmasjonsgudstjeneste, var da jeg holdt den selv. Jeg var ikke konfirmert.

Borch slet med å finne seg til rette i presterollen. Han følte det var forventet at han som prest skulle tro mest og vite mest om alt. Men slik hadde han det ikke overhodet. Han mener han kunne nytt godt av litt bedre oppfølging fra starten av.

– Du hopper ut i en jobb som er helt Texas. Du skal ha begravelser og gudstjenester. Så gjør du det kanskje ganske greit. Det som er fint med å være prest da, er at du får skryt hvis det er fra helt ok til bra, men så er det ingen som sier noe hvis det er rævva.

– Ikke møt opp i snowjogs

Hvis han skal trekke fram noe han selv var god på, var det å preke, men med klare fallgruver: Han hadde ikke alltid like mye å si.

– Man lærer dessverre mye form, da. Jo dårligere preken, jo flere kunstpauser. Men jeg likte det i alle fall.

Han savner det han kaller «teaterbiten» av jobben, som han lærte på TF.

– Jeg ser mange prester som ikke tenker på det som teater. De skal liksom være så veldig seg selv og kommer omtrent i snowjogs under albaen. Det funker ikke, synes jeg. Det er en rar situasjon. Du tar på deg merkelige klær, det skal være noe annet og da skal du gå inn i den rollen.

– De brukte ikke anledningen til å holde på meg

Alexander Borch tar selvkritikk for at han ikke gjorde mer selv for å bli kjent med kirka underveis i studiet. Mens medstudentene hans gikk jevnlig til gudstjeneste, syntes han selv det var ganske kjedelig å gå i kirka.

– Min situasjon var at jeg i utgangspunktet ikke ville bli prest, men jeg prøvde meg. Da tenker jeg jo at kirken hadde hatt anledning til å holde på meg, men den anledningen brukte de ikke. Det tenker jeg er en institusjonell svakhet, rett og slett.

Han tror Den norske kirke kunne hatt godt av en lignende mentorordning som de har i skolesystemet der lærere får tett oppfølging gjennom blant annet kollegaveiledning og en egen mentor.

– De aller fleste som blir prester har sikkert gått gradene, kanskje i Tensing eller jeg vet ikke hva. Men den lille gruppen jeg tilhører som ikke har det, tror jeg også kunne vært en god ressurs for kirken. Vi har en annen innfallsvinkel og kunne bidratt med noe. Men vi hadde trengt noe mer. Ikke bare for å holde på oss, men også for å holde kvaliteten oppe.

Etter et år som vikarprest orket ikke Borch mer. Han likte rett og slett ikke jobben som prest. Når han nå ser seg tilbake tenker han likevel at det var en god erfaring.

– Jeg vil si at den erfaringen som prest i et år er uvurderlig. Jeg har holdt 37 begravelser. Det gjør at jeg kan snakke om en trygghet i møte med døden. Men også med tanke på å undervise i religion. Jeg har en helt annen forståelse av religion, selv om jeg ikke lenger kaller meg kristen.

Han tenker på de gangene han satt seg i bilen, kjørte til nærmeste gamlehjem, stilte seg opp midt på gulvet, holdt andakt og gauket inn i mikrofonen mens han sang salmer omtrent solo. Han tenker på kirketjeneren han alltid hadde gode samtaler med etter gudstjenesten og på begravelsene der han virkelig fikk berøre mennesker.

– Det er veldig spesielt. Og kult. Men det er en jobb som er slitsom fordi den spiller på alle strengene. Så slitsom i den grad at du blir litt ør av det fordi det er så mye.

– Mitt kirkesyn tilsa at jeg ikke lot meg ordinere

– Vi har ikke en prestekrise, men en budskapskrise

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje