«Teater er Djevelens verk! Det vil føre død og fordømmelse over deg»

Først etter fire tiår mistet forstanderens fordømmelse grepet om livet hennes. Nå framfører skuespiller Wenche Strømdahl sitt livsdrama i Nidarosdomen

Reportasje

En dag for 40 år siden fant en pastor det påkrevet å skrive et brev til den 18 år gamle Wenche Strømdahl. Hun var tensingleder og skolelagsleder i bygda. Så søkte hun Teaterhøyskolen og fikk brevet: «Du er fanget i Djevelens listige garn, besudlet av det verdslige, nedrige liv. Teater er Djevelens verk! Det vil føre død og fordømmelse over deg. Tilslutt vil du ende i det ytterste mørke.»

– Jeg leser brevet mange ganger. Ser konvolutten med kirkens logo. Ser de fryktelige ordene, men forstår det likevel ikke. Forstander Lavoll? Jeg har jo stått sammen med ham i hans kirke, sunget, holdt andakter, - en mann jeg har sett opp til, ulastelig kledd i svart dress og slips; har han fordømt livet mitt til evig mørke, til helvete?

Så dårlig stilt?

Et langt teaterliv senere er Wenche Strømdahl klar med forestillingen Dømt til evig fortapelse om sin kamp med denne dommen. Sitatet overfor er hentet fra hennes teatertekst der frikirkepresten er gitt et fiktivt navn. Som riktig for å gjøre hans harde ord til skamme er forestillingen produsert i et nært samarbeid mellom Trøndelag Teater og Vår Frue menighet. De sju forestillingene framføres i Nidarosdomen med domkantor Petra Bjørkhaug ved orgelet.

For et tiår siden slang Strømdahl ut en setning i et intervju: «Du vet, jeg ble jo dømt til helvete!»­ Reaksjonen som kom, vekket tanken om å ta tak i det. Kanskje kunne det bli en bok.

– Samtidig døde moren min. Det gjorde at jeg måtte se på livet mitt. Hva kunne jeg hente styrke fra? Er jeg så besudlet? Står det så dårlig til? Jeg måtte granske hele oppveksten for å prøve å skjønne hvordan jeg er skrudd sammen, forteller Strømdahl.

Kirkens nødhjelp

For to år ­siden tok hun permisjon fra teatret­ og skrev i Berlin. Arbeidet­ var mye mer opprørende enn hun hadde sett for seg. I dag sammenligner hun hele prosessen med å gå i terapi.

– Det er ikke noe fiksjon i dette.­ Det er destillert liv. Jeg har måttet skave av for å komme inn til kjernen. Det har handlet om å skape seg selv i motstand, sier hun.

En venn rådet henne til å ta teksten til scenen. Tilbake i Trondheim fikk hun et klart ja fra både teatersjef og domprost. Ideen om samarbeid var hennes.

– Hvordan kom du på den tanken?

– Nidarosdomen har vært en viktig bauta for meg helt siden jeg kom til byen. Det var skjellsettende å få den hjelpen jeg trengte­ der i møte med presten Bjørn Bjørneboe.

---

Teater

  • Dømt til evig fortapelse
  • Av og med Wenche Strømdahl og Petra Bjørkhaug
  • Regi: Aslak Moe
  • Samarbeidsproduksjon mellom Trøndelag Teater, Nidaros domkirke og Vår Frue menighet.
  • Premiere i Nidarosdomen 15. november 2019

---

Dømt til evig fortapelse 1

Gråt og latter fløt over i hverandre da skuespiller Wenche Strømdahl og komponist Petra Bjørkhaug dykket ned i manuset «Dømt til evig fortapelse». I forestillingen viser Strømdahl hvordan hennes livsreise artet seg, etter å blitt dømt til evig fortapelse av forstanderen i en norsk frikirke på 70-tallet. Vi har fulgt prosessen. Her kan du se den første videoen av fire vi publiseres før premieren i Nidarosdomen 15. november.

Posted by Trøndelag Teater on Friday, October 18, 2019

Skuespiller Wenche Strømdahl forteller hvordan hennes liv artet seg etter å ha blitt dømt til evige fortapelse av forstanderen i en norsk frikirke på 70-tallet. Trøndelag Teater har lagt ut videoer på Facebook med glimt fra prøvene. Med på videoen er også komponist Petra Bjørkhaug og regissør Aslak Moe.

I forestillingen framstiller hun møtet slik: – Kapellan Bjørn Bjørneboe lar meg gråte ut. Hører på meg og sier: «Vær tro mot deg selv. Gud forlater aldri et menneske som strever».

– Også orgelet er viktig. Bygdas unge organist åpnet musikkens verden for meg da jeg var 15-16 år.

Det skulle komme enda et brev. Da hennes første ekteskap endte i skilsmisse, valgte en av hennes nærmeste å advare henne om teatrets dårlige påvirkning. Brevet traff henne som et nytt knyttneveslag. I fortvilelsen fant hun hjelp i kirken.

Forestillingen går helt tilbake til barndommen da hun forlater hjemmet som syvåring for å bo på internat. Vi møter også foreldre og bestemor, varme mennesker som støtter henne. Hun beskriver faren som en belest og utadrettet mann.

Sinnet rant av

– Han var veldig stolt av meg. Men brevet viste jeg dem aldri. Det var en tid da barn og foreldre snakket lite sammen, minnes hun.

– Hva håper du forestillingen kan føre til?

– Mange har vært utsatt for lignende opplevelser. Derfor tør jeg gjøre det.

– Min misjon er å vise at det går an å komme seg gjennom. Det gnagsåret som har ligget over livet, er til slutt blitt en rikdom. At det kan være til hjelp for andre er grunnen til at jeg tør å gjøre det.

Hun har vært sint på forstanderen helt til for et par år siden.

– Da satt jeg og skrev i Maria­klosteret på Tautra. I en messe gikk jeg fram for å få vievann over meg. Der og da fikk jeg en utenom-livet-opplevelse av at sinnet rant av meg. Jeg var fri, jeg var ferdig, jeg var kommet igjennom. Forstanderen hadde ingen makt lenger.

Improviserer på orgel

Domkantor Petra Bjørkhaug opplever det som svært meningsfullt å formidle en viktig historie.

– Jeg har måttet gå inn i meg selv for å finne det musikalske språket og hente det fra et annet stemningsleie og et annet persongalleri enn det vi til daglig forholder oss til i kirken.

Hun har festet noen motiver til noter, og har stor åpning for godt forberedt improvisasjon. Hun tar både i bruk det store Steinmeyerorgelet og kirkens kororgel. Slik kan hun legge distansen til publikum i deler av musikken. Hun understreker at teksten hele tiden er det styrende.

– Hvordan virker fortellingen på deg?

– Etter hvert er historien bare blitt sterkere, og jeg kjenner igjen en grunnfølelse i mitt og i andres liv. Det som slår meg mest er at temaet fordømmelse dessverre aldri blir uaktuelt.

For Nidaros domkirke og Vår Frues menighet var det aldri noe annet enn ja til å gå inn i samarbeidet med Trøndelag Teater om å sette opp Strømdahls tekst.

– For min egen del vil jeg si at det også er nyttig og utviklende å jobbe med en tekst som ikke er liturgisk. Det tilfører noe ekstra å øve seg i en annen og friere tilnærming, sier Bjørkhaug.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje