Livet uten lyd: Hvis du ser Mette gå ustøtt på gata, så er hun ikke full

Balansen er noe av det første som svikter når lydsporet i livet blir borte. – Når lyden blir borte, blir alt skumlere, forteller Mette Gallis (71).

Eksistens

Hun var 55 år da det skjedde: En vanlig morgen hun skulle reise seg fra senga, klarte hun ikke å stå på beina. Balansen manglet.

Mette Gallis trodde hun hadde fått slag.
Hun satte seg ned. Merket seg at følelsen i hender og føtter fortsatt var intakt. Det var betryggende. Men noe var feil. Det var så stille. Det tok litt tid før hun skjønte at hørselen var forsvunnet.

Det ble en lang runde i helsevesenet. Hun ble utreddet for MS, borreliose, hjerneskade og alle tenkelige diagnoser. I prosessen ble hun innlagt i ti dager på psykiatrisk avdeling på sykehus før hun endelig ble innlagt på hørselsavdelingen.

– Jeg hadde en total angst. Når all lyd og det meste av balansen plutselig var borte, fløy panikken rett opp i hodet på meg. Livet mitt ble snudd på hodet. Jeg hadde mistet min sterkeste sans. Jeg kjente ikke meg selv igjen. Det gjorde meg veldig redd.

Usynlig skade

I løpet av noen måneder ble Mette Gallis helt døv. Men ved hjelp av høreapparat har hun fått noe lyd tilbake på det ene øret. Hun har også trent seg opp til å gå, forsere trapper og til og med kaste ball. Motorikken måtte øves opp på nytt.

De første tre årene trodde hun at hun skulle klare å jobbe igjen. Hun hadde vært sosiallærer og spesialpedagog. Å lytte var en viktig del av arbeidet.

– Jeg brukte hørselen aktivt hver dag. Ja, jeg hadde dyrket den auditive sansen. Jeg var opptatt av tonefall, ordvalg og hvordan ting ble sagt. Dette for å bedømme troverdigheten i utsagn jeg hørte.

Gallis ble uføretrygdet. Nå er hun pensjonist. Det var en lettelse da hun kunne begynne å titulere seg som det siste.

– Jeg var vant til å være en som hjalp andre. Plutselig ble jeg en som mottok hjelp. Det var en vanskelig overgang. Ikke minst fordi min funksjonshemming var usynlig for andre. Mang en gang skulle jeg ønsket at høreapparatet var så stort at andre så det. Men nei, jeg ønsket jo ikke det heller.

Livsvarig savn

Vi møter Mette Gallis hjemme i leiligheten. Mannen Vidar har tatt seg en tur ut. Hun forklarer hvordan hun blir varslet hvis det ringer på døra eller at brannalarmen går. Hun peker på bokhyllene og bildene, viser hvordan sånne flater gjør lydene lettere å oppfatte enn lyder som lages i minimalistiske leiligheter med rette vinkler og blanke flater.

Uoppfordret begynner hun å fortelle om det største savnet. Musikken. Selv om hun kan høre noen lyder, blir disse lydene ofte forvrengt.

– Jeg kan ikke høre på musikk eller gå på konsert. Det er så trist. Jeg som pleide å ha spillelister før spillelistene kom. Hadde musikk til hver årstid. På høstlista var det mye klassisk, jazz og blues. Melankolske ting. Inn mot jul pleide jeg å høre på de store oratoriene. Jeg spilte høyt. Så høyt at sønnen min en gang kom og ba meg skru ned volumet. Det forstyrret ham i lekselesingen – det var litt omvendt foreldre-barn-roller der! Men jeg likte å være i lyden. Nå er det et livsvarig savn.

Gallis synes våren er lettere. For når hun går ut i hagen kan hun fortsatt høre litt fuglesang. Stæren og linerla har stemmer som når litt gjennom, hvis de er nærme.

---

Mette Enger Gallis

  • Alder: 71
  • Bosted: Varteig ved Sarpsborg
  • Familie: Gift med Vidar, to barn, fire barnebarn
  • Yrke: Pensjonist
  • Hobbyer: Lese, løse kryssord, hagearbeid, politisk interesse

---

---

De lydløse

  • • 700.000 nordmenn har nedsatt hørsel
  • • 200.000 nordmenn bruker høreapparat
  • • 20.000 har invalidiserende tinnitus
  • • 16.000 bruker tegnspråk
  • Kilder: Hørselshemmedes landsforbund/Aftenposten 2012

---

Dritings

De to første årene etter at Sarpsborg-kvinnen fikk diagnosen som sterkt hørselshemmet var hun knapt ute av huset. Hun isolerte seg. Hun var redd, fortvilet og deprimert.

Da hun etter hvert våget seg ut blant folk, fikk hun ektemannen til å kjøre seg til butikker langt unna. Hun ville ikke møte kjente. Orket ikke alle spørsmålene.

– På butikken måtte jeg alltid ha en handlevogn å støtte meg på, for jeg stolte ikke på balansen. Når jeg gikk på gata, holdt jeg meg inntil gjerdet, så jeg kunne støtte meg. For andre så det nok ut som om jeg var dritings.

Gradvis skiftet sinnsstemningen til Gallis fra angst til sinne. Hun ble sint på legene som ikke fant ut av hva som hadde skjedd. Hun som alltid hadde hatt så god hørsel og som hadde satt sin ære i å være en god lytter.

– Jeg tumlet med spørsmålet: «Hvorfor meg?». Og det svaret jeg etter hvert kom fram til var: «Hvorfor ikke meg?». Jeg hadde vært så heldig å ha jernhelse helt fram til jeg var 55. Nå var jeg plutselig en geleklump.

Kjempeskummelt

Mette Gallis har forlengst skjønt at vi mennesker ser ganske mye med hørselen, på samme måten som vi hører med synet. Det gjelder ikke minst i trafikken.

– Etter at jeg mistet hørselen, la jeg merke til alle lydene som var blitt borte. Plutselig skjønte jeg hvor forskjellig resonansen hadde vært fra en husvegg enn fra et lavt gjerde og en hekk. I veikryss hører jeg ikke bilene lenger, og det er kjempeskummelt. Dette er det nok flere som kan relatere seg til, nå som elbilene sniker seg innpå oss alle.

– Er hørselen like viktig som synet?

– For meg var den det. Men de er avhengig av hverandre. Det blir som å spørre om det er viktigere å ha armer enn bein. Ja, jeg har hørt noen si at de heller vil miste hørselen enn synet. Men jeg bare rister på hodet av det. For jeg ville ikke miste noe. Og ikke hadde jeg valget heller.

– Kan man kompensere med andre sanser når en sans faller bort?

– Nei. De kan ikke erstatte hverandre. Man kan venne seg til det, men det er noe annet. Synsopplevelsen mister en viktig dimensjon når man ikke hører.

Etter at jeg mistet hørselen, la jeg merke til alle lydene som var blitt borte.

—   Mette Gallis

Isolert

Sinnet til Mette Gallis ble etter hvert avløst av resignasjon og sorg. Den følelsen melder seg sterkest i sosiale sammenhenger hvor hun ikke kan delta i praten. Da er det lett å kjenne seg isolert.

– Hvis alle skulle tatt hensyn til meg, skulle de rukket opp hånden og signalisert at de skal si noe. Så skulle de snakket sakte og tydelig, en om gangen, mens de så på meg. Men sånn fungerer det jo ikke i godt lag.

– Hjelper det hvis andre snakker høyere?

– Nei.

I det offentlige rom føler Mette Gallis at de hørselshemmede er usynlige som gruppe. Man ser det jo ikke på dem. Forsamlingshus og kirker kan ha teleslynger som tilrettelegger for mennesker med høreapparat, men kvaliteten er ofte så svak at det fungerer dårlig. På kafeer og restauranter er det som regel et bakteppe av musikk som umuliggjør kommunikasjon for mennesker med dårlig hørsel.

– Det har hendt at jeg har bedt betjeningen om å skru ned eller av musikken. Da svarer de ofte at det kan de ikke, fordi de er pålagt å ha den på.

En luksus

En velkjent gåte er slik: Hva er det som blir borte når du sier dens navn?

Svaret: Stillheten.

Men når man er døv, så er kanskje stillhet en overvurdert ting?

– Jeg liker stillhet jeg, men ettersom jeg har tinnitus, får jeg aldri oppleve den rene stillheten igjen.

Fravær av støy er en luksus jeg gjerne skulle hatt. Jeg skulle gjerne også hatt samme forhold til stillhet som før.

– Hva har forandret seg?

– Jeg forbinder stillhet med isolasjon. Vi som hører dårlig, trekker oss gjerne tilbake. Da kan vi bli litt mistenksomme. Noe som er naturlig når vi ikke klarer å følge med på det som skjer rundt oss og bak oss. Det gir en grunnleggende utrygghet. Alt blir skumlere.

– Er det ensomt?

– Ja, det følger en ensomhet med. Det må ikke nødvendigvis være sånn, men det har lett for å bli det. For meg går det i perioder, sier Gallis.

– Noen ganger er jeg utadvendt, andre ganger har jeg bare lyst til å trekke meg tilbake. Sånn er det vel for alle. Men for oss som har denne diagnosen skal det mindre til. Vi har så lite å gå på.

Savnet å synge

Mette Gallis er imponert over hvordan mannen Vidar har taklet hørselshemmingen hennes.

– Jeg tror det var veldig slitsomt å være ham da jeg var som mest fortvila, deppa og sint. Men han sto i det, slik han lovte da han sa ja etter ordene «i gode og onde dager». De siste årene har han begynt med høreapparat selv, og det er vel først nå han forstår hva det egentlig innebærer. Det skjønner jeg godt. For jeg vet med meg selv at jeg ikke kunne satt meg inn i det hvis det ikke hadde rammet meg.

Når all lyd og det meste av balansen plutselig var borte, fløy panikken rett opp i hodet på meg.

—   Mette Gallis

– Hvordan er forholdet til resten av familien påvirket?

– Jeg savnet å synge for barnebarna da de var mindre. Nå savner jeg å snakke og tulle med dem. De har så lyse stemmer og snakker så fort, så det meste går meg hus forbi. Jeg er tung å prate med, og barna velger jo den som er lettest å prate med.

Nylig traff Mette Gallis en venn som hadde kreft. De snakket sammen om hvor fort livet kan endre seg. Og de ble enige om én ting:

– Ingen av oss ønsker å vite hva som ligger foran oss. Hver dag har nok med sitt. Det er vår leveregel.

LIKTE DU DENNE? DA LIKER DU KANSKJE OGSÅ DISSE:

· Det vanskeligste med å miste synet, var alle som ville be for henne, forteller Heidi Halvorsen

· Guri ble venn med den rumenske tiggeren Elena: – Det var hun som tok imot meg

· Da Maria Saxegaard mista håret, følte hun ansvar for å være et forbilde

· «I konfirmasjonen skulle jeg være nykter, ikke rusa som jeg var i barnedåpen»

· Nora Ingdal ser Gud i foreldre som aldri gir opp. Selv opplevde hun at faren til slutt ikke orket mer

· Som spedbarn ble Stjernekamp-Sondre etterlatt for å dø

· For Tiril Broch Aakre var det et livsprosjekt å forstå moren sin. Etter selvmordet har hun prøvd å forstå hva som sviktet

· Håvard var ekspert på sykdom hos eldre. Da kona Ingebjørg fikk demens ble han selv pårørende

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Eksistens