Elizabeth Hoff har jobbet sju år i Syria: – Jeg tror ikke lenger at ­mennesket er godt på bunnen

Hun skulle lede Verdens helseorganisasjon (WHO) i tre måneder i Syria. Men Elizabeth Hoff ble værende i sju år.

Reportasje

Som ung utdannet Elizabeth Hoff seg til jordmor for å ­hjelpe ­mennesker inn i livet. ­Senere skulle den internasjonale helse­toppen bli reisende i død og ­elendighet. En avgjørende drivkraft – særlig når begivenhetene har vært dramatiske – har vært hennes grunnfestede k­ristne tro, og en pliktfølelse til å ta s­amfunnsansvar.

– Det er verdier jeg har med meg hjemmefra: Om å opptre som den barmhjertige samaritan, å gjøre mot andre som du vil de skal gjøre mot deg. Selv om jeg ikke vokste opp i et kristent hjem, var dette et humanitært ideal jeg fikk med meg; å gi noe tilbake når du selv er privilegert, sier Hoff.

Støtter palestinerne

Ålesund-kvinnens første utenlandsoppdrag var for Palestinakomiteen, som jordmor på Gaza-syke­huset i Kairo i 1987.

Det vakte for­argelse blant kristenkonservative Israel-
venner i hjembyen. Senere ­jobbet hun for hjelpeorganisasjoner i Egypt, Zimbabwe, ­Afghanistan, Somalia, Rwanda og ­Armenia. Men den mest dramatiske karri
ere­svingen tok Hoff da hun dro til Syria 19. juli 2012, for å lede WHO sitt arbeid der.

Det var samme dag som o­pprøret mot landets hersker ­Bashar al-Assad ble til en borger­krig, en krig som fortsatt ikke er avsluttet, og der Assad mot alle odds regnes som seierherren.

– Alle internasjonale ville ut av Syria, så jeg var eneste passasjer på flyet til Damaskus. Men jeg ville ikke valgt annerledes hvis jeg hadde visst at jobben skulle vare i sju år med krig. Det er den rikeste opplevelsen jeg har hatt i mitt liv. Å jobbe sammen med de syriske ansatte som et team, og se at hjelpen kom fram! Vi fikk jo levert 18 millioner medisinske behandlinger i året, sier Hoff.

Bokaktuell

Oppholdet i ­Syria er beskrevet i den ferske boken En helvetes jobb. Elizabeth Hoff og hennes sju år i Syria, av Ole ­Øyvind Sand Holth. Det er en mørk fortelling om en krig som fortsatt pågår, der enkeltmennesker som Hoff og hennes syriske medarbeidere billedlig talt har måttet balansere over en livsfarlig avgrunn for å få fram helsehjelp til en krigsbeleiret befolkning.

– Som leder for WHOs helsearbeid i Syria var jeg nødt til å ha et konstruktivt samarbeid med myndighetene. Det er en balanse­gang med mange dilemmaer, men det var ikke noe annet valg for å få hjelpen fram, sier Hoff.

Hun har møtt presidenten, og ble ofte invitert på lunsj til ­presidentfruen, som driver sin egen humanitære organisasjon. Hver eneste gang ­unnskyldte ­Elizabeth Hoff seg med at hun var på reise. Å bli ­fotografert i en ­sosial setting sammen med ­president Assads ektefelle, ­ville vært en omdømme­messig ­katastrofe for WHO hvis det ­havnet i mediene.

Tok risiko

I Syria valgte Hoff å bli med på de farligste hjelpe­konvoiene inn i beleirede ­områder som Aleppo, med risiko for å bli rammet av skyts fra både myndighetsstyrker og opprørere. Hun mener ledere må gå foran med et godt eksempel, inklusive å utsette seg for de samme farer som de forlanger av sine ansatte.

Hun var ofte livredd, som da bombene rammet rett ved der hun og følget befant seg. ­Samtidig fikk hun de mest dramatiske ­vitnemål om menneskelig vold og råskap, om tortur og groteske henrettelser, om bruk av tønnebomber og andre våpen som ikke skiller mellom sivile og stridende. Overgrepene ble begått av både Syrias militære, av frigjøringsstyrker og ekstreme islamistgrupper som IS.

– All denne ondskapen, laget den sprekker i troen din på at det finnes en god Gud bak det hele?

– Troen på Gud er ikke ­svekket, men det jeg tidligere har sett i ­Afghanistan og nå i Syria, gjør at jeg ikke lenger tenker at ­mennesket er godt på bunnen. Jeg tror det må mye positiv forsterkning til i barndommen for å fremelske det gode i mennesket. Det kan lett gå feil.

Norge er en eventyrverden. Jeg reagerer mer og mer på denne «må ha»-mentaliteten i rike land som vårt.

—   Elizabeth Hoff, Verdens helseorganisasjon (WHO)

Lærte av Gro

I boken En ­helvetes jobb beskrives Hoff som en resolutt ledertype som også stiller knallharde krav til sine medarbeidere.

– Jeg fikk et tydelig råd på forhånd om å sette meg raskt i ­respekt blant de ansatte. Ellers ville jeg få problemer. Jeg hadde også med meg viktig lærdom fra Gro Harlem Brundtland, da hun var min øverste sjef i WHO: Ikke vær redd for å rekruttere medarbeidere som er dyktigere enn deg selv, og våg å delegere ansvar til dem. Hun lærte meg dessuten viktigheten av å være grundig forberedt og kunne sakene godt nok til å kunne svare på alle spørsmål.

Teambyggingen med syrerne er noe av det Hoff er mest f­ornøyd med i Syria. Hun ansatte bare ­syriske medarbeidere etter hvert som staben ble utvidet fra sju til et par hundre, og mener det er ­avgjørende at nasjonalt ansatte selv driver fram den humanitære innsatsen i konfliktområder. Det er de som blir igjen når internasjonal stab trekker seg ut på grunn av fare, eller når oppdraget avsluttes.

Sterk nasjonalfølelse

Hoff har tro på at Syria kan ­bygge seg opp på nytt, selv om en ­generasjon som har mistet skole­gang er i ferd med å gå tapt.

– Før krigen hadde Syria en høyt utdannet befolkning, og ­syrerne elsker virkelig ­landet sitt. På en ferietur lenge før ­krigen opplevde jeg Syria som ­fantastisk gjestfritt og vakker. Når landet er trygt etter krigen, vil de ­aller fleste vende hjem hvis de ser en framtid for seg og barna sine. Det er sterke krefter å bygge på, men da trengs også storstilt hjelp utenfra, en Marshallhjelp for ­Syria, sier Hoff.

Hun mener verden har stilt for lite opp for syrerne og hatt for lite dialog med myndighetene. Nå ser hun likevel et lyspunkt: Den ­norske diplomaten Geir O. Pedersen, som er FNs spesial­utsending til Syria, jobber for en fredsprosess som skal føre til en ny grunnlov på veien mot rettferdige valg.

Norsk eventyrverden

På snarvisitt i hjemlandet for å lansere boken om et krigsherjet land, gjør Hoff seg tanker om de ekstreme ulikhetene i verden.

– Min søster spøker med at hun ringer fra Disney World 3 når hun er på telefonen. Norge er jo en eventyrverden sammenlignet med de konfliktene jeg har valgt å jobbe med. Jeg reagerer mer og mer på denne «må ha»-mentaliteten i rike land som vårt, at det ikke er godt nok bare å dekke våre daglige behov.

Som eksempler peker Hoff på det politiske kappløpet om å ta imot færrest mulig flyktninger, uten vilje til å forstå farene og elendigheten mange flykter fra, og debatten om innvandrere som «utnytter» norsk velferd.

– Vi må ta inn over oss at vi ikke kan ha en utvikling der noen bare vokser seg rikere og rikere, mens forskjellene bare øker. Det må bli en ­utjevning. ­Etter hvert blir det også et spørsmål om ­sikkerhet, forsterket av klimaoppvarmingen, slik vi ser med alle opptøyene mange ­steder i verden nå.

Til Libya

Etter avsluttet oppdrag i Syria i sommer, dro Hoff rett ­videre til et annet av ­verdens ­verste konfliktområder: ­Libya. Der har det hersket kaos og­ ­anarki ­etter at Nato, med norsk ­deltakelse, grep militært inn i borger­krigen og bidro til ­Muammar Gaddafis fall i 2011.

Sikkerheten i Libya er så ­elendig at Elisabeth Hoff, som leder for WHOs arbeid i landet, stort sett bare kan oppholde seg bak piggtrådsperringer i hovedkvarteret i Tripoli.

– Norge og andre land har ­bidratt til det kaoset som ­hersker i Libya, men har sviktet fullstendig i tiden etter at vi deltok i bombingen. Vi burde aldri ­begitt oss inn på den ­operasjonen, men når vi først har sagt A, må vi også si B. Her må den ­norske ­regjeringen ta et helt annet ­humanitært og politisk ansvar for å få slutt på lidelsene det ­libyske folket blir utsatt for.

LES OGSÅ: 

• Min tro med Elizabeth Hoff: – Troen på Jesus er drivkraften i arbeidet mitt, sier WHO-sjefen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje