Raskolnikov 
i drømmeterapi

Er drømmene våre ­«hjernens promp» eller noe klokere i oss selv?

Reportasje

Se for deg Raskolnikov, Fjodor Dostojevskijs hovedperson i romanen Forbrytelse og straff (1866): En sliten, tynn, ung mann som har avsluttet studiene, og som har ligget i feberørske og svettet etter ikke å ha spist på en stund.

Han står i gjeld til en pantelånerske, en gammel kjerring, som han den siste tiden har fantasert om å myrde og plyndre. Men før han skal til å sette morderplanene ut i livet, har han en drøm.

Det er denne unge mannen vi tar med oss til terapi, eller jungiansk drømmeterapi, hos Astri Hognestad for å forstå noe mer av ham ut ifra en drøm.

Barnet og hesten

Hognestad tar i mot oss med et mildt, men tydelig vesen. Vi er i et ­bebodd hjem, innenfor en slags ­intimsfære, og det tar kort tid før vi tillitsfullt har beveget oss inn i samtaleemner undertegnede ellers ikke snakker med alle om.

Men etter en stund kommer tiden for å presentere henne for Raskolnikov.

Raskolnikov har drømt at han er en liten gutt, og at han er på besøk ute på landet, sammen med sin far.

De passerer en kro, full av sterkt berusede mennesker som fester. En mann som eier en stor vogn, som blir dratt av en tynn, gammel hest, inviterer­ de bråkete menneskene til å være med opp i vognen.

Det er helt åpenbart at den slitne, gamle hesten, ikke klarer å dra den overlastede vognen, men mannen slår og pisker hesten på grufullt og hensynsløst vis, for å få ham til å dra likevel.

Det blir en ond sirkel: Jo mer mannen slår, jo svakere blir hesten, og jo svakere hesten blir, jo hardere pisker han på. Når de som ser på roper at han skal slutte, roper han bare «Jeg gjør som jeg vil!». Til slutt blir hesten slått i hjel.

I drømmen ser Raskolnikov seg selv som barn løpe ut av folke­mengden og forsøke å redde hesten. Han kysser den på mulen og over øynene. Til slutt hytter han med de små knyttnevene sine mot mannen som slo hesten i hjel. I det samme kommer faren til og drar ham vekk.

Stiller spørsmål

Vi spør Astri Hognestad hva hun vil si til Raskolnikov. Hun svarer at det er den som har drømt som sitter med nøkkelen.

– Jeg som samtalepartner kan bare stille spørsmål, ikke tolke noe før vi sammen har utforsket drømmen. Kanskje du etter hvert selv ser nye sammenhenger. Så først vil jeg få Raskolnikov til å fortelle noe om hvordan han har det, og hva som skjer i livet hans akkurat nå. Det sier gjerne noe om hva som kan ha utløst drømmen.

– Kanskje barnet representer noe uskyldig og intuitivt i ham, som ikke rasjonaliserer seg fram til at det er greit å drepe?

– Akkurat. Det tror jeg du kan ha rett i. Han er barn i drømmen, kanskje den han var før han begynte å tro at han kunne sette seg utover vanlig oppfatning av rett og galt. Et interessant tema er jo hvordan hans holdning og forestilling har kunnet utvikle seg til den han fremstår som på det tidspunktet han begår mordet.

Hvordan er forholdet til ­faren? Det er et tema det ville være ­naturlig å utforske, mener ­Hognestad.

– Han er død. Moren og søsteren har store forventninger til Raskolnikov.

– Dette er nyttige opplysninger for å forstå drømmen og forstå hvorfor Raskolnikov har utviklet seg til den han er blitt. Jeg ville også være interessert i å finne ut hva han sier om hestens eier. Kan han representere en side av faren? Eller er det moren og søsteren som forventer noe umenneskelig av Raskolnikov? Er han kanskje blitt dyrket som noe spesielt gjennom oppveksten og ikke fått være seg selv? Eller er det bare fattigdommen som får han til å utvikle de forestillingene han handler ut ifra?

Ulike skikkelser

Raskolnikov har sin drøm i en fysisk og psykisk nedbrutt tilstand. Bakgrunnen og konteksten for en drøm er vesentlig, mener Hognestad, også her.

Når man jobber med en drøm, er en annen viktig del av prosessen å gå inn på de enkelte skikkelsene som dukker opp, og se på hva drømmeren forbinder med dem. Kanskje er det ikke bare figuren du først identifiserer deg med, som sier noe om deg.

Både hesten, den sinte mannen, faren og barnet kan være sider og holdninger hos Raskolnikov selv. ­

Utfordringen er å finne tilbake til den lille ­gutten, som forsøker å forhindre det hensynsløse.

– Vi snakker heller om å ­arbeide med drømmer, enn å tolke­ dem. Hvis Raskolnikov hadde kommet til terapi hos meg, ville jeg ha brukt masse tid på oppveksten hans, og forventningene han har opplevd å få rettet mot seg. Det er jo gjerne ved å forstå sammenhenger at vi kan ta konstruktive valg og være ­ansvarsfulle mennesker, sier Astri Hognestad.

Usigelig kjedelig

Vi ringer forfatter Jan Kjærstad, som med glede vil representere noen som nedvurderer drømmers betydning i litteraturen. En som synes dette er veldig oppskrytt.

– Hvis jeg kommer til en drøm i en bok, så hopper jeg over den, sier han.

Boken han likevel er mest ­interessert i når det kommer til nattelivet, er James Joyces Finnegans Wake (1939), selv om han erklærer den uleselig.

– Det er en kjempesvær bok der han prøver å overgå sin egen Ulysses ved å gå ned i menneskets dypeste bevissthet der ­ingenting henger sammen.

For Kjærstad markerer imidlertid boka et sluttpunkt for drømmeskriverier:

– Du kan ikke overgå det, og det er gjort. Så jeg har aldri vært opptatt av drømmer. De kjeder meg usigelig. Drømmene er alltid surrealistiske, og det gjør at forfatteren kan skrive hva hun eller han vil, fordi drømmen kan tolkes i alle himmelretninger.

Søppelkasse 

Kjærstad er som forfatter interessert i å utforske «menneskets uutgrunnelige dyp», som han sier: det ubevisste og irrasjonelle. For ham er imidlertid det å ty til drømmer en nødløsning. Han tror det delvis har med ulike menneskesyn å gjøre: hva er drømmen i mennesket? Hva er de til?

– Etter lang erfaring har jeg kommet fram til at drømmer er bevissthetens søppelkasse. Hjernens promping.

– Helt verdiløse?

– Ikke helt verdiløse, søppel er jo heller ikke verdiløst. Mange lager kunst av søppel.

Kjærstad ser på drømmer som feilspor hjernen prøver å kvitte seg med, og mener dette er noe han som forfatter skal ta hensyn til.

– De fleste mener at drømmer er noe fortrengt i oss, og derfor viktige. Jeg er antifreudianer. Alt i meg stritter imot.

– Hadde Forbrytelse og straff vært en bedre roman om Dostojevskijs ikke hadde latt Raskolnikov drømme?

– Ja, for meg hadde den vært det. Drømmen blir en billig forklaring, en nøkkel. Det er hele problemet: Mennesket er irrasjonelt og gåtefullt, og vi trenger ikke drømmene til å løse opp i det. Litterært sett er det kjedelig.

Visdom på dypet

Etter en trikketur ut av sentrum, til Gaustad sykehus, møter vi psykiater Kari Rød etter at arbeids­dagen hennes er over. I hjørnet av kontoret hennes står et staffeli, og på skrivebordet er fargeblyanter organisert i små hyller. Til daglig jobber hun her, på Spesial­poliklinikk for spiseforstyrrelser, hvor hun også virker som kunstterapeut.

Vi møter henne fordi hun har vært med å lede retreater på Lia Gård med navnet «Nattens drømmer – våre skjulte ressurser». Sentralt ved retreaten er arbeidet med egne og andres drømmer i grupper.

– Jeg tenker at drømmen er der for å hjelpe oss. Selv mareritt forsøker å få oss til å feste blikket på noe vi trenger å forholde oss til.

– En slags viselig innretning i mennesket?

– Ja, det kan du si, en visdom i dypet av oss, som forsøker å få oss på sporet av oss selv. Noen ganger trenger vi flere påminnelser. Derfor kan samme drøm komme om og om igjen. Når vi endelig har tatt tak i det drømmen forsøker å fortelle oss, hender det ofte drømmen forsvinner.

Arketypisk

 – Hvis det finnes en visdom i det underbevisste, gir det mening å knytte den til Gud?

– Jeg tenker på det som et arketypisk dyp, som det Jung beskriver, der vi tapper fra noe som er større enn oss.

Med «arketypisk» forklarer Rød at Jung snakker om noe universelt, om allment menneskelige urbilder. Vi er alle sammen forankret i det samme «større–enn», tenker hun. I dette dypet kan det ligge menneskelige erfaring som er gjenkjennbar for alle, på tvers av kulturer. En viten i våre gener og vår hjerne, nedarvet gjennom alle tidsaldre.

– Personlig tenker jeg at Gud kan bruke drømmer for at vi skal komme mer til oss selv, både romme det dypt menneskelige og oppdage mysteriet vi er, og er en del av.

Aldri ingenting

Retreatene Rød har ledet, tar utgangspunkt i Montague Ullmans forståelse av drømmer. Den amerikanske psykoanalytikeren og psykiaterens metode for arbeid med drømmer i grupper, legger noen klare rammer. Dette for å ivareta drømmerens autoritet over egen drøm og hindre at andres tolkninger og forutinntatthet blir styrende for hvordan den som deler sin drøm blir møtt. En drøm er dypt personlig, og skal møtes med respekt.

Samtidig åpner gruppeformatet opp for å utvide drømmens muligheter gjennom de mange, ulike innfallsvinkler hvert enkelt gruppemedlem tilbyr.

– Det som også er spennende med drømmearbeid i grupper, er at den enes tema så sterkt kan berøre en annen, at drømmen ikke bare har noe å si til individet, men til hele gruppen. ­Responsen jeg ofte hører, er opplevelsen av at det viste seg å bo så mye mer i drømmen enn man forestilte seg.

Av og til kan vi oppleve at drømmer bygger videre på hverandre, og korrigerer tolkninger vi gjør oss underveis, ettersom vi jobber med dem.

Slik kan vi snakke om et samarbeid mellom det bevisste og underbevisste, mener Rød.

– Vi forstår oss selv lag for lag. Alle mennesker har på en måte sin egen dramaturgi – våre liv er som en roman. Drømmen forteller oss at det aldri skjer ingenting i livet vårt. Drømmer kan få oss til å måtte skrive om på fortellingen vår, men alltid for å gjøre oss helere. Jeg tror på drømmens gode hensikt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje