Å være dødssyk og å dø

– Min kone og kjæreste i 44 år fikk kreft med spredning. Hun var syk i fire år og døde for tre år siden. Da hun var svært dårlig ble jeg rammet av underlige drømmer, skriver Ole Robert Sunde

Reportasje

Min kone og kjæreste i 44 år fikk for syv år siden kreft med spredning – det var endetarmskreft med spredning til lever, buken, og senere til lymfer, lungene og hjernen; hun var syk i fire år og døde for tre år siden.

Da hun var svært dårlig og mye sendeliggende og vårt kjøkken var som et apotek, ble jeg rammet av et voldsomt psykisk jordskjelv, som jeg kaller det – jeg hadde ofte underlige drømmer, uten at jeg vet om hennes sykdom og død hadde noe å gjøre med mine drømmer, men jeg fornemmer at de henger sammen.

En av de flotteste og frykteligste drømmene jeg hadde var om krigen, og igjen vet jeg ikke om det var knyttet til hennes sykdom, eller om det rett og slett kom fra min families store fortelling om krigen; min engelske bestefar var sersjantmajor i den britiske hæren, og han var i kavaleriet, men britene brukte ikke hester så mye under første verdenskrigen, så han overlevde Somme, og fikk post i Kairo, som var et engelsk protektorat etter første verdenskrig, som en gest fra hærens side, går det an å tenke, og der ble min mor født i 1921, og etter seks år i Kairo vendt de hjem til London; min mor fikk mange år senere Blitz-krigen i fanget, om ikke i hodet, ettersom de tyske bombeflyene kom hver natt i tre måneder og påførte store psykiske skader på hennes allerede tynnslitte nerver.

Min far tålte krigen mer enn henne, om ikke tålte den på en annen måte, og som i et slags begynnende skjebnefellesskap traff de hverandre på en pub i London som het The Green Man; han kom fra Canada og det som ble kalt Little Norway, så deres ikke-fortalte historie er min families store fortelling, noe vet jeg ettersom han skrev to dagbøker under krigen.

De var så prosaiske at det var vondt å få noe ut av dem, men så har jeg likevel lirket noen fortellinger ut av mine foreldre, litt etter litt, og jeg vet heller ikke om den drømmen jeg hadde, som var en fantastisk og grusom drøm, ettersom alle detaljene var så sterke, samt lukter og lyder var helt fantastiske, hadde noe med deres historie å gjøre.

Det var en kuriøs drøm; jeg satt på en veranda i Oslo under krigen og fikk se et Stuka-angrep; det smalt av bomber, det ljomet fra flyene og det luktet krutt, det brant og veltet opp røyk fra et gårdshus vis-a-vis der jeg satt, uten å få en skramme; alt var detalj-skarpt som i en film; det eneste jeg husker fra drømmen var bombingen og at jeg som satt på første benk, forble uskadet.

Den andre drømmen var helt ulik; jeg drømte at det hadde havarert en ubåt i vår leilighet, og vår leilighet er ganske stor, og åpen med litt kronglete svinger, men denne ubåten var enorm og hellet litt til siden og det rant vann av den og så ble luken svingt opp, og jeg husker i drømmen lyden av luken som ble skrudd opp, og det peip av lokket, som om det var en gammel ubåt; en gammel russisk atomubåt, og den var diger som en blåhval og den lå mot en vegg på begge siden og alle møblene var dyttet bort, og vårt kjøkken hadde vokst enormt.

Jeg hadde en tredje drøm, men den kom etter at hun var død og det var om hennes reise til dødsriket, som jeg senere kom til å skrive om i en roman; jeg fikk en idé av denne drømmen, og det var at dødsriket var i det store tilfluktsrommet i Stensparken, og at jeg kunne bruke Johann Sebastian Bach som veiviser til dødsriket, det vil si hans sjel, og ved hans hjelp jaktet jeg min avdøde kones sjel, for da hun døde på Lovisenberg hospits var det en dansk palliativ sykepleier som åpnet opp vinduet på hennes rom for at min kones sjel skulle komme til Gud.

Det eneste jeg husker fra drømmen var bombingen og at jeg som satt på første benk, forble uskadet.

—   Ole Robert Sunde

Min kone hadde beholdt sin barnetro, og i denne tredje og underlige drømmen var det med å tro viktig. Jeg traff henne i tilfluktsrommet i Stensparken, ved hjelp av Bach – i drømmen var det ingen forklaring på hvorfor han ville hjelpe meg og fikk meg inn i bomberommet, om enn det ikke var akkurat takt og tone der i gården at de døde og levende omgikk hverandre, det fikk jeg vite i drømmen, men det var, for å si det litt tullete, høyt under taket i dødsriket.

I drømmen var hun ikke syk, men mer som hun hadde vært, før hun ble syk, men både hun, Bach og alle de døde, eller alle de som hadde blitt sjeler, hadde merkelige øyne og Bach kunne omdanne seg til andre mennesker hele tiden, både døde og levende, og han ikke bare imiterte dem, han ble som dem; i drømmen forvandlet han seg til Jan Erik Vold og da fikk jeg det for meg at det var humor i dødsriket og ikke bare gravalvor; i drømmen om krigen var det ingen andre mennesker enn meg i den, ingen som døde og ingen som brølte i brannen eller i bomberegnet, uten at jeg vet hvorfor, som om det var noen i drømmen som ble skånet for døden, i all viraken var det ingen som omkom, av det jeg husker, og i drømmen om ubåten var det heller ingen som døde; de som var på innsiden av ubåten kom ut gjennom luken og var litt forfjamsete og bleke om nebbet.

I drømmen var jeg ikke engang redd for at det var en atomubåt i vår leilighet; jeg greier aldri å drømme at jeg drømmer, som om ikke metadrømmer finnes, det gjør de sikkert, men ikke i mitt hode, det underlige med ubåten var at den store propellen bak, slo grove spor i gulvet og den slo flere ganger før den ble stille og det gikk et underlig sus gjennom ubåten idet motoren ble slått av, og jeg husker at jeg i drømmen sa noe til min kone og hun sa: «Hva sa du», for vi var våkne, og satt i et annet rom, og jeg spurte henne om hun ikke hørte noe, det gjorde hun ikke og jeg sa at det var en lyd fra vårt store kjøkken og fra gangen, og så gikk jeg for å se etter.

Grunnen, i drømmen, til at Bach konstant omdannet seg til døde og levende personer, var at Gud var fraværende i det store tilfluktsrommet; Gud hadde trukket seg tilbake, uten at noe visste hvorfor, og det var Bach oppgitt over

—   Ole Robert Sunde

I drømmen løp jeg tilbake og sa til henne at det var en russisk atomubåt på kjøkkenet, men det trodde hun ikke på: «Du er full», sa hun, og jeg svarte: «Ikke full, bare forvirret, for hva gjør en russisk atomubåt på vårt kjøkken»; det krabbet ut to russiske sjømenn med stripete trøyer under en pjekkert, og de knelte på vårt kjøkken og foldet hendene, mens de korset seg, og idet de fikk øye på meg så svimte de av begge to, eller det virket som om de gjorde det, og trodde at jeg var noe utenomjordisk; i drømmen om dødsriket, traff jeg en engel, sammen med Bach; en stor lys engel som ikke hadde noen synlig fasong, men som lyste opp bomberommet, ikke heller noen tydelig stemme, bare et tynt sus, som ikke var tydelig tale, ikke mumlete, men pipende som noe helt fremmed, som noe ikke-jordisk.

Grunnen, i drømmen, til at Bach konstant omdannet seg til døde og levende personer, var at Gud var fraværende i det store tilfluktsrommet; Gud hadde trukket seg tilbake, uten at noe visste hvorfor, og det var Bach oppgitt over, i drømmen snakket han bokmål og ikke tysk, også nynorsk var han innom, da han med ett ble omdannet til Ivar Aasen, Vinje og Olav H. Hauge, også som Jon Fosse, og så ble sjelen til min avdøde kone veldig redd og begynte å gråte ettersom hun ikke ante hva som skjedde, og så skjønte hun ikke hvorfor jeg var i dødsriket, og ikke hjemme, så med ett ble hun omdannet til en tårnseiler og fløy ut av bomberommet, og da jeg spurte Bach hva som skjedde, sa han bare at hun var usikker som nylig sjel, mens han som hadde vært sjel i over 200 år, ikke var redd for å være blant de døde.

Jeg ble jo i drømmen opptatt av hvordan hun kunne komme ut av bomberommet og hvorfor hun hadde på seg sko, før hun ble omdannet til en fugl, for når hun døde så hadde hun ikke sko på beina, og så noe som senere har opptatt meg og som ikke var i noen av disse tre drømmene: Vet hun at hun er død, det har jeg tenkt mye på, og jeg vet jo at det ikke er rasjonelt, det er tankene til en idiosynkratiker, og for å sitere tittelen til en bok av den japanske/britiske forfatteren Kazuo Ishiguro. «Kunstner i den flytende verden»; der har du meg i drømmen og på utsiden av det å drømme.

Som om det er noe av jordskjelvet som har rystet meg etter at hun ble syk og døde, og at disse pussige drømmene var en del av jordskjelvet, eller ble selve jordskjelvet, men det som kunne ha blitt jordskjelvet – voldsomme gråtetokter, en ustoppelig, utmattende sorg, frostrier, vekttap, migrene, soveproblemer, en opplevelse av å bli fortapt for verden – ble borte, og ikke brøytet seg en vei gjennom mitt hode, eller overlot hodet til noen besynderlige drømmer.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje