"Norrøn religion var sammenvevd med politikk"

– I norrøn religion kan man ikke skille ut noen religiøs sfære. Religion er sammenvevd med politikk. Slik er det også lenge med kristendommen, sier historieprofessor Hans Jacob Orning.

Reportasje

Selve troen overses når man beskriver skiftet fra norrøn tro til kristendom. Det hevder forfatter og historiker Øystein Morten i boka Jakten på Olav Tryggvason og i intervju i Vårt Land. Han fikk i gårsdagens avis langt på vei støtte fra professor og teolog Idar Kjølsvik.

Morten kritiserer framstillinger der overgangen fra en tro til en annen blir sett på som en rent politisk beslutning, som om 900-tallets konger og høvdinger tenkte som moderne statsvitere: «Som religionshistoriker undrer jeg meg ofte over at den religiøse dimensjonen som regel overses helt i forbindelse med religionsskiftet i vikingtiden», skriver han.

Hans Jacob Orning svarer i dag på kritikken. Han er historieprofessor ved Universitet i Oslo. Han var redaktør for første bind av historieverket Norvegr (Aschehoug 2011) og hans spesialområde er nordisk høymiddelalder. Han har ikke lest Mortens bok, men er gjort kjent med kritikken den framsetter.

Ser en endring

Historieprofessoren gir Morten rett i at historikere ofte har sett på kristningen ut fra et politisk perspektiv, der det har «gavnet» kongene å innføre kristendommen ut fra et pragmatisk politisk ståsted. Det som kan gi kongen mer makt, gir grunnlag for å bryte ned høvdingenes makt.

Orning peker imidlertid på en endring de siste årene. I 2004 tok historiker Steinar Imsen et oppgjør med den manglende opptattheten av den religiøse dimensjonen. Imsen minnet om at middelalderen var kirkens storhetstid i Norge da ingen deler av samfunnslivet var uberørt av kirken. Gjennom kirken var Norge også del av et større europeisk fellesskap, framholdt Imsen, og til slutt var det også kirken som holdt liv i et eget norsk rike.

– Men kirkens betydning for samfunn og kultur speiles knapt nok i norsk historieforskning, påpekte historikeren i boka Den kirkehistoriske utfordring.

At noe har endret seg de siste årtienes historieforskning, mener Orning også er å spore i at nyere historikere har viet helgendyrking stor oppmerksomhet. Gunnhild Røthe har for eksempel skrevet doktorgradsavhandling om Olav den hellige, der hun har tatt for seg helgenen Olav, og ikke den historiske.

Vevet sammen med politikk

Orning mener det ville være helt anakronistisk ikke å se religion i sammenheng med politikk i denne perioden.
– I norrøn religion kan man ikke skille ut noen religiøs sfære. Religion er sammenvevd med politikk. Slik er det også lenge med kristendommen. Det er liten grunn til å tro at folk flest ble kristne. Alt tyder på at det var høvdingene som ble kristne og at folket fulgte etter.

– Hvorfor høvdingene ble kristne kan henge mye sammen med pragmatiske hensyn – å få støtte hos kongen. Samtidig reises det en mengde små kirker – nyere arkeologiske undersøkelser fra Island viser at dette skjer raskt og i stort omfang, og der er det ingen konge, så det er ikke bare kongen som spiller inn her. Kanskje har det med religiøsitet å gjøre, trolig innvevd i kulturell prestisje.

---

Trosskiftet

  • Øystein Morten mener den religiøse dimensjonen overses når man beskriver skiftet fra norrøn tro til kristendom. (Vårt Land 4. nov.)

  • Historikere overser religionen fordi de ikke forstår den, hevder professor Idar Kjølsvik. (Vårt Land 5. nov.)
  • Morten er forfatter og historiker, aktuell med boka Jakten på Olav Tryggvason (Vigmostad Bjørke)

---


– Øystein Morten spør om vi kan se bort fra at kong Harald Blåtann hadde vurdert de to religionene mot hverandre og hadde kommet frem til at Kristus representerte mektigere og bedre krefter enn Odin?
– Harald Blåtanns kristning henger utvilsomt sammen med politisk press fra sør, men ikke bare det. Kristendommen hadde sannsynligvis større prestisje, og var noe skandinaviske konger gjerne ville delta i. Han var opptatt av dåpen, og han reiste Jellingsteinen for å dokumentere at han kristnet Danmark. Det tyder vel også på en viss grad av religiøsitet – selv om det er vanskelig å fastslå hvor «inderlig» den var.

Noen historikere så et framskritt

Var så kristendommen et framskritt? Det mente mange historikere av den gamle garden, påpeker Orning, særlig den grenen som var personlig kristne. Erik Gunnes' Norgeshistorie fra 1970-årene er et eksempel.
– Gunnes mente genuint at kristendommen var et framskritt, og at det var derfor den ble antatt, sier Orning.


Kåre Lunden mente kristendommen vant fram fordi den var overlegen den norrøne religionen i å gi mening til flere mennesker. Mens norrøn religion bare gav frelse til krigerne, ga kristendommen frelse til alle.
– Den passet derfor også godt inn i et samfunn som var på vei fra vikingtid til å bli et bondesamfunn der «alle skal med», påpeker han.

En kriger-Kristus. Så reiser Orning spørsmålet hva slags kristendom det var snakk om rundt 1030. Med henvisning til Gro Steinsland framholder han at det var en romansk Kristus, den krigende som overvinner de hedenske gudene.

– Først over 100 år senere kommer den lidende Kristus på banen, særlig med gotikken. Kanskje er det først da det store vannskillet virkelig inntreffer? Gammelnorsk homiliebok fra 1200 vitner om det nye bildet med verdier som lidelse og ydmykhet, og om hvor ekstremt fremmed dette fremdeles er på denne tiden, sier Orning.


– Hva så med vikingenes blodtørstighet og groteske gravskikker?
– På en del felter var de det, men ikke bare det, og heller ikke primært det. Norrøn religion var bygd på et gjensidig forhold mellom mennesker og guder, slik forholdet var mellom bønder og deres høvdinger. Det var bygd på vennskap og gavebytte. Slik var det også mellom guder og jotner. De var fiender, men trengte også hverandre. Derfor var det begrenset grad av demonisering. Når Erling Skakke dømmer sine fiender til djevelen blir Snorre sjokkert – fiender er ikke noen man tilintetgjør eller ekskluderer, men har dialog og konflikt med.

Orning minner om at selv Kongespeilet fra rundt 1250 nesten bare siterer fra Gamle testamentet. Og kristendommen i GT er ikke akkurat en fredsreligion!

Han ser ingen grunn til å kritisere Vikingskipsmuseet for ikke å gå mer inn på den brutale gravferdskulturen Oseberg- og Gokstadskipet representerer.
– Det brutale ved vikingene er jo det de selges på. Boken Vikinger i krig selger langt bedre enn boka med tittelen Den vennlige vikingen. derfor ser jeg heller at det motsatte kunne vært ønskelig, sier Orning.


Professoren er glad for den oppmerksomheten vikingtida har fått i populærkulturen selv om både TV-serien The Vikings og filmen Birkebeinerne står til stryk.
– Game of Thrones viser på utmerket vis maktspillet i høymiddelalderen, og den britiske The Last Kingdom er også en god serie, mener Orning.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje